I går gikk jeg rundt og nynnet på en sangstrofe, et refereng fra en gammel sang skrevet av Lydia Lithell: "Jag har valt att göra sellskap med Guds enkla vandringsmän. Det må kosta vad det vill, men jag vill hem til himmelen. Det är längtan hem som driver mig, jag vill ei stanna här, ty en främling här på jorden jag ju är."
Så sant dette er! Og så få kristne som lever etter det. De første kristne var derimot veldig tydelige på at de var pilegrimer - kun på gjennomreise. De var blitt borgere av et annet rike, hvis verdier, regler og lover var totalt annerledes enn det samfunn de bodde i. Slik var det også med den rest som Gud hadde i Den gamle pakt. Den rest som var trofast mot Ham. Hebreerbrevets forfatter skriver om dette:
"Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland. Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem." (Hebr 11,13-16)
Å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn - det koster. Det betyr å leve annerledes.
Det betyr å tåle hån og spott, ja forfølgelse for ens overbevisning. Det betyr at man må gjøre noen valg som ikke er populære i dagens samfunn, og stå for verdier som er stikk motsatt denne verdens måte å tenke og leve på. Det er i svært mange tilfeller å gå mot strømmen. Selv flertallet av dagens kristne.
Dagens kristne vil gjerne være så lik verden som overhodet mulig. Det sees ikke noen forskjell på en kristen og en ikke-kristen.
Likevel sier Herrens egen apostel: "Elsk ikke verden eller de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er vår Fars kjærlighet ikke i ham. For alt som er i verden, syndenaturenes lyst og øynenes lys og stolthet over livets goder, er ikke av vår Far, men er av verden. Og verden forgår, det samme gjør verdens lyst. Men den som gjør Guds vilje, forblir til evig tid." (1.Joh 2,15-17)
Hvilke praktiske konsekvenser får dette for måten vi lever på?
Bildet viser noen av medlemmene av den anabaptistiske kommuniteten i Rocky Cape i Australia.
2 kommentarer:
Vil først av alt takke for bloggen, Setter utrolig pris på den. Man blir ganske oppdatert i hva som rører seg i den åndelige verden ved å følge regelmessig med her! Og du Bjørn Olav taler med tyngde og autoritet, inspirert av "ditt nære vennskap med Herren". Gud velsignet deg!
Så til dagens tema:
Menes å "skikke seg m denne verden" også å ligne verden i det ytre? f.eks. klesdrakt, sminke o.l.
Har en pietistisk bakgrunn hvor dette har vært fremhevet. Men ellers undervises d om at det her menes en forvandling av det indre mennesket.
Takk for hyggelig hilsen.
Jeg tror vi blir forvandlet innenfra og ut. Et liv med Jesus setter spor, og man vil gjerne være til behag for Ham og ære Ham med sitt liv. Da tror jeg at man også kler seg på en måte som setter Ham i sentrum. Et sett med ytre regler tror jeg ofte bare blir strev og trelldom, men som sagt, når Jesus får mer og mer plass i våre liv, springer dette liv ut og viser seg i levd liv. Da tror jeg også det indre vitnesbyrdet forteller oss hva som er rett og hva som er galt, hva som ærer Ham og hva som vanærer Ham.
Legg inn en kommentar