Når den moderne kirke lærer noe annet enn urkirken

Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - burde vi stanse opp og spørre oss om det vi tror på er i overensstemmelse med det apostoliske vitnesbyrdet slik det finnes nedfelt i Det nye testamente. Jeg holder for tiden på med å lese en ganske utfordrende bok: "Empire baptized" med den svært så talende undertittelen: "How the Church Embracaed What Jesus Rejected" (Wes Howard-Brook) - hvordan kirken omfavnet det Jesus avviste - i det 2 til det 5 århundre.

Men det er en annen bok jeg gjerne vil løfte frem i dag, nemlig: The Early Church on Killing, av Ronald J. Sider. Jeg skal komme tilbake til den førstnevnte når jeg har lest den ferdig.

Sider har gjort jobben sin. Og det han har funnet burde uroe alle som tar lettvint på spørsmålet om kristne og krigstjeneste. Det er nærmest tabu å berøre i mange av dagens evangeliske menigheter. Det som før var selvsagt - helt fra begynnelsen av - at kristne ikke kan drepe eller ta del i militærtjeneste - er blitt tvert om i vår tid.

Med alt det materialet vi sitter på i dag - både de apostoliske skriftene i Det nye testamente og den tidlige kristne litteraturen - er det ikke til å ta feil av. Likevel fristiller vi oss fra dette og hevder med stor selvfølge det motsatte enn det dette materialet viser oss:

1. Det finnes ikke et eneste kirkelig dokument som sier at kristne kan drepe eller ta del i militærtjeneste før år 313.

Det skal altså gå hele 313 år siden menighetens grunnleggelse før dette synet endres! Hva endres i år 313? Jo, det er året da menigheten endres fra å være et fellesskap av mennesker som samles rundt et kjærlighetsmåltid til å bli å bli en herskende politisk stormakt.

2. Det finnes 28 før-konstantinske lærere som i 57 dokumenter sier at kristne "ikke må drepe" eller "bli en del av militæret". 

Ni av disse forfatterne skriver at det å ta liv er feil. Dette er gjengitt i 16 av disse dokumentene. Fire av forfatterne skriver at det å ta del i militæret er galt. Dette er gjengitt i 5 av disse dokumentene. Fem av forfatterne gjengir Jesaja 2,4: "De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig". Dette finnes gjengitt i åtte av dokumentene. 10 av forfatterne refererer til Kristi undervisning om å elske sine fiender. Dette er gjengitt i 28 av skriftene. Og 10 av forfatterne skriver at kristne skal være fredelige, ukjente med krig og angrep på andre. Dette er gjengitt i ni av dokumentene.

3. Alle former for drap avvises i disse kirkelige dokumentene

I sine skrifter avviste Origenes alle former for drap. Tertullian avviste "en hver form for drap på mennesker" og Lactanius skrev at det "ikke er tillatt å drepe på noen måte".

Etter å ha gått gjennom dette materialet konkluderer Ronald Sider: "Den omfattende avvisningen av drap, omfatter abort, dødsstraff, gladiator konkurranser (selv det å se på dem), barnemord og krigføring.

4. Hovedargumentet for de tidlige menighetens avvisning av militærtjeneste handlet ikke om avgudsdyrkelse

Dette argumentet er nemlig ofte brukt for å rettferdiggjøre militærtjeneste og for å tone ned Jesu undervisning om ikke-vold. Både Jesus og de nytestamentlige forfatterne trodde alle på budskapet om å elske sine fiender var den eneste etikken for de som ville være Jesu disipler.

Når det gjelder avgudsdyrkelse:

Tertullian skrev ofte om avgudsdyrkelse. Han gav også andre grunner enn avgudsdyrkelse for å avvise militærtjeneste. For eksempel skrev han at Kristus "løste beltet av hver soldat". De fleste som leser Tertullian tolker dette som at Tertullian avvæpnet hver voldelig person hans kamputstyr. Bokstavelig talt: Jesus fjernet våpenbeltet fra hver soldat.

Origenes lærte at alle kristne må avvise militærtjeneste av tre grunner:

1) Disipler må elske sine fiender
2) Disipler må avvise enhver for for hevn
3) Disipler må ikke utøse blod

Kristne i det første århundre forkastet militærtjeneste. De gjorde det fordi Jesus avviste drap av mennesker. Avgudsdyrkelse var altså ikke den primære grunnen til at kristne valgte å avvise militærtjeneste.

5. Den tidlige kirken var ikke delt og tvetydig når det gjaldt spørsmålet om drap og militærtjeneste

Det er få om noen beviser for argumentet om at den tidlige kirken var delt og uklar når det gjaldt disse spørsmålene.

Til dette skriver Sider: "Ingen av disse forfatterne hevder at det å drepe eller ta del i militærtjeneste er tillatt for kristne. I disse spørsmålene tar hver forfatter som nevner dem det samme standpunkt."

6. Augustins teori om "rettferdig krig" kom ikke fra de før-konstantinske kirkelederne

Mange tidlige kristne teologer gir uttrykk for at de verdsetter freden under det romerske styret. Men, "Origenes er helt klar på at den nye loven som Kristus underviser eksplisitt forbyr drap og krigføring for kristne."

Det er også et faktum at soldater ikke kunne bli medlem av de første kristne menighetene. Var de soldat kunne de ikke ta del i Herrens måltid. Det er først i det fjerde århundre at kristne begynner å bære sverdet, og den kirken som nå skapes blir en kirke som forfølger kristne som mener noe annet enn den.
-----
Disse notatene bygger delvis på en bloggartikkel skrevet av Darnell Barkmann, og delvis på mine egne notater. Jeg har redegjort og dokumentert den tidlige kirkens syn på militærtjeneste i boken: En tro verd å dø for, som jeg skrev i 2012 og som er utgitt på Frihet forlag.

Erstatningsteologiens opprinnelse, del 1

I denne nye serien skal vi se nærmere på hva som er opprinnelsen til det som kalles for 'erstatningsteologien'. Den kan sammenfattes i følgende punkter:

* Jødenes stilling som Guds eiendomsfolk ble opphevet da de forkastet Jesus. Ødeleggelsen av Jerusalem var et tegn på Guds dom. Riket er tatt fra dem og gitt til hedningene. Landløftet Gud gav til jødene er opphevet, og løftene som spesifikt omtaler Israel i Den gamle pakt gjelder nå kirken.

* Bare gjennom å døpes og forenes med kirken kan jødene få tilgivelse og bli frelst.

* Etter at jødene ble forkastet, var jødenes historiske oppgave å presentere et negativt vitnesbyrd for hele verden: Se hvordan Gud handler med et folk som er forkastet.

Røttene
Når vi skal lete etter opprinnelsen til denne teologien må vi søke til noen av de såkalte 'kirkefedrene'. I den vesterlandske delen av kristenheten er det i første rekke Tertullian (død 220) og Augustin (354-430) som utformer polemikken mot jødene. I den øst-romerske delen av kristenheten er det Justitian (ca år 150) og Origenes som fører den teologiske kampen, men det er Vestkirken som står for de groveste anklagene mot jødene.

Men etter hvert som tiden gikk fulgte også Østkirken opp, ikke minst gjennom kirkehistorikeren Eusebios av Cæsarea (265-340) og Johannes Chrysostomos (354-407). Disse to ble de fremste eksponentene for det som ikke bare er et teologisk standpunkt, men de gir også uttrykk for et hat mot jødene.

Origenes og keiser Konstantin
Når apostelen Paulus skriver om Israels og de hedningekristnes stilling, så advarer han mot arroganse og overmot blant hedninger som er kommet til tro på Jesus: "Vær ikke overmodige', skriver han i Rom 11,18-20. Men det er det de kristne blir.

På den tiden Origenes levde, rundt midten av det tredje århundre, var det en alminnelig akseptert mening blant mange kristne at ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem og jødenes adspredelse var Guds dom over dem, og et bevis på at han var ferdig med dem:

'De vil aldri mer komme tilbake til sin tidligere tilstand. For de har begått en forbrytelse av det mest ugudelige slag ved sammensvergelsen mot menneskehetens frelser', skrev Origenes i skriftet 'Mot Celsus'. 

Det er interessant å merke seg at når keiser Konstantin sammenkaller til kirkemøtet i Nikea i år 325 er det ikke bare for å avklare læremessige spørsmål, men det er også for å forsikre seg om at kirken en gang for alle tar avstand fra jødene, eller det han kaller 'disse forurensede uslingene som hadde skiftet til sine hender med en skjendig forbrytelse'. (Dan Gruber: The Church and the Jews. Hannover. Elijah Publishing, 1997, side 35)

(fortsettes)

En historisk oversikt over troende dåp og spedbarnsdåp, del 2

I Tertullian (150-223) møter vi en skarp motstander av spedbarnsdåpen. I sin bok om dåpen skriver han:

"Herren sa virkelig: Hindre dem ikke fra å komme til meg (Matt 19,14). Vel, da kan de komme når de er voksne (dum adolescunt); de kan kan komme når de lærer, når de blir opplært. De kan bli kristne, når de kan kjenne Kristus. Hvorfor ile med den uskyldige til syndernes forlatelse (quid testinat aetas innocens ad remissionen peccatorum)? En viser mer forsiktighet i jordiske ting. Skulle en betro en himmelsk eiendel til en person som en ikke kan betro en jordisk (cui substantia terrens non creditum)? La dem først forstå å be om frelse, så de kan få det ved sin bønn. Når en oppdager dåpens betydning (pondus baptismi) vil en frykte for å tilby den for tidlig heller enn å utsette den (magis timebunt consecutionem, quam dilationem). Bare fullstendig tro (fides integra) hvorved forstanden ikke er utelatt, som i tilfellet med barna, kan være uten bekymring med hensyn til frelsen."

Det var annerledes med Cyprian, biskopen i Karthago (210-258). Som en sann romersk lovlærer, sin loviske tenkemåte som klart kan sees i hans skrifter. I år 253 ble Cyprian konsultert av mer enn seksti biskoper angående spørsmålet om barn skulle kunne døpes etter den tredje eller den åttende dag. Man kom frem til følgende konklusjon:

"Vi synes ikke at noen skal hindres fra å motta nåde, heller ikke ens åndelige omskjærelse være bundet til det samme som den kjødelige, men at enhver må ha tillatelse til Kristi nåde, i henhold til Peters ord: La intet aktes ringe eller urent. Om noe kunne hindre mennesker fra å motta nåde, så måtte det heller være voksnes og eldre menneskers alvorligere synder. Men ettersom de største syndere, som tidligere har begått mange synder mot Gud, om de senere tror, så får de syndernes forlatelse, og ingen utelukker dem fra dåp og nåde, hvor mye mindre da forkaste et barn som, nyfødt ikke har syndet i annet enn med hensyn til dets legemlige avstamning, så det fra fødselen av er infisert av fortidens død, og hvem mottar lettere syndernes forlatelse ettersom det ikke er deres egne synder, men det er andres synder som blir dem ettergitt. I forsamlingen (av biskoper) har vi derfor besluttet at ingen må nektes guddommelig nåde. Ettersom dette har universell betydning, tror vi det særskilt må observeres med hensyn til barna, som har krav på vår hjelp og den guddommelige nåde, enn mer når vi ser at de gråter like fra sin fødsel, og de gjør intet annet enn bønnfaller om hjelp."

I Nord-Afrika begynner de nå også en praksis med å gi nattverden til små barn. Både Cyprian og senere Augustin var forkjempere for dette.

Billedtekst: En kunster har forsøkt å forestille seg Tertullian.

(fortsettes)

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 3

Er kristen tro forenelig med å være soldat? Dette er tredje artikkel i en serie hvor vi forsøker å belyse spørsmålet sett med de første kristnes øyne. I forrige artikkel siterte vi Tertullian, en av de største apologeter i urkirken. Han avviste denne muligheten, og han var slett ikke alene. En annen var Hippolyt (170-235), som var pastor for en kristen forsamling i Rom og forfatter av en rekke skifter, blant annet Traditio apostlica (Den apostoliske tradisjon), som gir et detaljert innbikk i menighet- og gudstjenestelivet på 200-tallet.

I dette skriftet finnes det en liste over de yrker man ikke kunne ha om man skulle bli katekumen, det vil si: gis opplæring i den kristne tro forut for dåpshandlingen. Skulle man opptas som katekumen, var det visse yrker som man måtte slutte med å utøve. Her heter det i kapitel XVI, 17-19:

"En militær befalingsmann eller en kommunal øvrighetsperson som bærer den røde toga, må enten gi avkall på sin stilling eller avlyses. Hvis en katekumen eller en døpt kristen ønsker å bli soldat, skal han utstøtes, da han har foraktet Gud."

Her ser vi klart at ingen som fikk undervisning i den hensikt at man skulle døpes, eller var døpt, kunne være eller bli soldat. Det er tydelig at Hippolyt følger den apostoliske praksis.

Mitt spørsmål er: Kan vi bare se bort fra de tidlige kristnes vitnesbyrd?

(fortsettes)

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 2

Et møte med de første kristnes tro - den tro som var i samsvar med apostlenes - kan både være overveldende og særdeles utfordrende! Den er i mange henseender svært ulik dagens kristendomsutgave. Også når det gjelder spørsmålene knyttet til om en kristen kan ta del i militærtjeneste eller ikke. Mye av dagens syn preges av Luthers toregimetslære, og hans sammenblanding av stat og kirke.

Jeg skal nå ta for meg noen av stemmene vi møter i urkirken, som har noe å si om dette. Dette er altså stemmene før keiser Konstantin gjør den kristne tro til den ledende religionen i Romerriket.

Tertullian (tegningen) - kanskje mest kjent for sine ord: Martyrenes blod er kirkens sæd - urkirkens mest begavede apologist, har etterlatt seg skrifter som spenner over en 20 års periode, fra 190 til 210 e.Kr. Han er den første som behandler spørsmålet om en kristen kan gjøre militærtjeneste. I hans skrift - De Corona (Om kransen) - forteller han om en militær høytidelighet hvor de som deltok skulle møte med en blomsterkrans om hodet. En kristen som var utkommandert møtte barhodet og nektet å bære blomsterkransen. Begrunnelsen var at han var en kristen. Konsekvensene var at mannen ble kastet i fengsel. Tertullian på sin side uttrykker stor beundring for mannens mot. Så skal vi merke oss hva Tertullian faktisk skriver:

"Skal det være tillatt å ferdes med sverd ved siden når Herren har kunngjort at den som gjør bruk av sverd skal falle for sverd? Og skal fredens sønn kunne delta i slag, han som ikke engang får lov til å føre en rettsstrid? Og skal han legge i lenker og fengsle og pine og henrette, han som ikke får lov til å hevne urett mot seg selv?" (De Corona II)

Hva er det Tertullian sikter til når han skriver om at kristne ikke kan føre rettsstrid? Det kan ikke være noe annet enn det apostoliske påbudet i 1.Kor 6,1-11, hvor en kristen ikke skal eller kan føre en rettssak mot en annen bror.

"Men det er allerede et stort nederlag for dere når dere går til rettssak mot hverandre. Hvorfor kan dere ikke heller finne dere i å lide urett? Hvorfor kan dere ikke heller lide tap?" (v.7)

I et annet skrift av Tertullian - De idoloatria - reiser han i kapitel 5 spørsmålet om en kristen kan omvendes til å bli soldat? Og enda mer konkret i forhold til medlemsskap i en lokal forsamling: "Kan representanter for militærstanden slippe til blant de troende, endog bare de lavere militære grader som ikke har ofringsplikt eller rett til å idømme dødsstraff?" Tertullians svar er et rungende og kategorisk nei.

(fortsettes)

Apostolisk nytestamentlig dåp gjennom historien, del 2

Ser vi nærmere på Johannesdåpen vil vi se at det var en dåp med full neddykkelse. Her har vi også en parallell til den kristne dåpen. Noe eksempel på overøsing av vann, finner vi ikke i NT. Det ser vi blant annet av Matt 3,16:

"Da Jesus var blitt døpt, STEG HAN STRAKS OPP AV VANNET."

Joh 3,23:

"Men også Johannes døpte, i Ainon nær Salim, FOR DET VAR MYE VANN DER. Og folk kom dit for å bli døpt."

Jesus blir altså døpt av Johannes som døper ham i tråd med sin praksis, ved full neddykkelse. Vi skal senere se på ordet "dåp" og ordets greske betydning, som også forteller oss noe både om dåpspraksisen og innholdet i dåpen. Men jeg lar det ligge nå.

La meg si dette om Johannesdåpen og Jesu dåp: Når Jesus ber døperen Johannes om å bli døpt begrunner Jesus dette med følgende: "La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet." (Matt 3,15) Ved å la seg døpe, gjorde Jesus seg til ett med menneskeheten ved å vise at Han var en av oss og ved sitt eksempel til etterfølgelse for alle som vil tro på Ham.

Etter Jesu oppstandelse får dåpen et nytt innhold og en ny rekkefølge. Dette kommer jeg også tilbake til.

En skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger før før en ser at apostlene var nøye med å etterkomme Jesu dåpsbefaling. Apostlene og de første kristne forkynte omvendelses budskap og døpte de som kom til tro. Dette er det viktig å understreke. Jesu budskap var fra første stund dette: "Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet." (Mark 1,15) Vi finner det samme i Peters pinsepreken: "Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38) Hvordan kan spebarn omvende seg?

Overalt hvor apostlene og de første kristne forkynte det radikale omvendelsesbudskapet vokste det opp kristne forsamlinger. Dåpen var den ytre bekjennelsen av Kristus, og den var inngangsdøren til det kristne menighetsfellesskapet.

Gjennom Apostlenes gjerninger ser vi at apostlene la vekt på at en holdt nøye fast ved Jesu praksis i dåpsspørsmålet.

Jeg våger den påstanden at i hele det første århundret etter Kristi død og oppstandelse kjenner historien bare til troendes dåp. Det er først i det andre århundre at en begynner å gi rom for andre tanker, og når den kristne tro blir statsreligion i det romerske riket får barnedåpen en viktig plass. Vi ser opp igjennom kirkehistorien at barnedåpen har vært selve limet som har holdt stat og kirke sammen.

La oss se litt nærmere på det historiske kildematerialet vi har når det gjelder utviklingen av dåpssynet etter aposteltiden:

Det finnes de som mener at filosofen og martyren Justin, som døde i Rom i år 165, er det første eksemplet på at menigheten døpte små barn. Han forteller nemlig om seg selv at han ble gjort til disippel allerede i barndommen. Men hva mener han med "barndommen"? Det er interessant å merke seg at Justin bruker ordet "mathètès" når han omtaler seg selv. Dette er det greske ordet for disippel, og det samme ordet som er brukt i misjonsbefalingen. Dette ordet er nært knyttet til opplæring og undervisning, og kan dermed vanskelig brukes som bevis for at Justin var døpt som barn. Som kjent driver man ikke med opplæring og undervisning av spedbarn!

Justin gir forøvrig en veldig interessant skildring av en dåpshandling i Rom ca år 150:

"Alle som blir overbevist om sannheten og som har besluttet seg til å leve i overensstemmelse med den, blir først oppfordret til bønn, faste og bot. Siden tar vi dem med til et sted der det finnes vann, der blir de dukket ned i vann og døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Fra å ha vært trelldommens og vankyndighetens barn blir de på denne måten utvelgelsens barn med innsikt i guddommelige ting og delaktighet i syndernes forlatelse. Dåpen kalles hos oss også opplysning, fordi vår ånd gjennom det blir opplyst til kunnskap om Gud og det som angår hans rike." (Daniel Wärn: Låt alla döpa er, side 108)

Det er ingenting i Justins skrifter som tyder på at han hadde kjennskap til noen spedbarnsdåp, men det er tydelig at han tilllegger dåpsvannet stor beydning og virkning. Det kan vi ikke finne belegg for i Det nye testamentes skrifter.

Kartagos biskop Tertullian, som døde ca 225 e.kr, advarer faktisk mot for tidlig dåp i sitt stridsskrift "De baptismo" (om dåpen). Foranledningen for dette var at en jente på åtte år var blitt døpt. Tertullian hevder at den som skal døpes, først må ha fått undervisning, så bekjenne seg til Jesu navn og dernest selv be om å bli døpt. Sannsynligvis har hans anbefaling av sen dåp sammenheng med de sterke etiske kravene som han forbandt med dåpen. Dette var krav som små barn ikke hadde noen som helst forutsetning for å kunne oppfylle. Forøvrig legger Tertullian vekt på troen som grunnlag for frelsen.

Om man skal dømme ut fra skriftene til den greske kirkefader Origines døpte man barn på 200 tallet, men vel og merke bare barn som hadde fått undervisning og som hadde begynt å leve et bedre liv. Dåpens velsignelse var ifølge Origines avhengig av den frie og frivillige overgivelse hos dåpskandidaten. Origines understreker også at det var viktig siden å huske hva som skjedde og hva som ble sagt under dåpshandlingen. Hvordan kunne spedbarn gjøre det?

Det er først hos biskop Cyprian, død ca 260 e.Kr, at vi møter et sterkt forsvar av spedbarnsdåp. Spedbarna måtte, i følge Cyprian, døpes så hurtig som mulig for at barna etter fødselen skulle få del i Guds nåde. Det ser ut for at man i Nord-Afrika på 200 tallet døpte barn i stadig lavere alder. Vi har inget kildemateriale som viser at dette var utbredt i de andre menighetene andre steder.