En samfunnskritisk profetisk røst har stilnet - hvem tar opp arven

Teolog, sosial aktivist, pasifist, anabaptist, og grunnlegger av tenketanken 'Evangelicals for Social Action', som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer gjennom inkuberende programmer som opererer i skjæringspunktet mellom tro og sosial rettferdighet. Merkelappene er mange når man skal beskrive Ron Sider (bildet) som døde natt til onsdag av hjertestans. Ron Sider er kanskje mest kjent for sin banebrytende bok med den provoserende tittelen, som i norsk oversettelse blir: "Rike kristne i hungerens tid'. Dessverre har ingen norske forlag våget seg på noen oversettelse, selv om norske kristne absolutt burde ha lest den! Selv ble jeg introdusert for Ron Sider gjennnom Harry Månsus, som på så mange måter er hele Nordens Ron Sider!

Sider var innlagt på sykehus , for behandling for enkelte pågående helsetilstander da han fikk hjertestans. Han etterlater seg kona Arbutus, de tre barna deres og deres familier. Han ble 82 år.

Her er et minneord, jeg har oversatt, skrevet av Nikki Toyjama-Szeto, direktør for 'Evangelicals for Social Action':

"Ron var en god lytter. For en som underviste mange, som skrev mye og som ledet godt, var han en ekstraordinær lytter. Han hadde sterke overbevisninger og begrunnede standpunkter, men han var mykhjertet når det gjaldt å engasjere seg i ideer som var forskjellige fra hans egne – han stilte spørsmål, var alltid nysgjerrig og alltid lærende, og lyttet med åpent hjerte og sinn.

Han var en mann hvis overbevisende visjon for rettferdighet rørte hjerter og sjeler og en pasifist som kalte oss til å jakte på fred med samme glød som de som drev vold. I sin enormt virkningsfulle bok 'Rich Christians in an Age of Hunger' utfordret han kirken til å tenke bredere på vår kristne tro, ta hensyn til de sårbare, og introduserte oss for ideen om den graderte tienden, der større inntekt ikke førte til større personlig rikdom, men til en større kapasitet til å gi. Han eksemplifiserte radikal kristen raushet.

Dr. Siders ord og spørsmål formet Chicago-erklæringen for evangelisk sosial bekymring, som ble et berøringspunkt for en bevegelse som Evangelicals for Social Action (ESA) ble født ut av. I 2020 ble ESA Christians for Social Action grunnlagt og fortsetter som et nettverk av mennesker og kirker som er forpliktet til å sette denne erklæringen i hånden. Han debatterte med Jerry Falwell og kjempet for hvordan kristen tro i det offentlige rom ser ut. Han var med på å lansere 'Evangelical Environmental Network'. Han elsket å undervise studenter ved Palmer Seminary/Eastern University; lenge etter pensjonisttilværelsen beholdt han fortsatt fotfeste på campus. Han jobbet sammen med andre i grunnleggelsen av 'Christian Churches Together' og ble invitert til å være en del av det første fellesskapet til Infemit (et globalt nettverk av kristne teologer og utøvere). Når jeg reiser i USA og i utlandet, nevner folk konsekvent Rons arbeid, hans forfatterskap eller en tale han holdt. Han hadde en ydmyk holdning som ga rom for mangfoldet av globale stemmer til å ta ledelsen. Dette var en gjestfrihet så dyp og så uvanlig, og vi drar alle nytte av det i dag.

Ron jobbet med selvbiografien sin, og med noen måneders mellomrom delte han et lite glimt av historien som utspant seg. Han var ikke redd for døden, sikker på at en enda bedre historie ventet ham. Jeg er trist for at han ikke lenger er med oss, men djupt takknemlig for måtene Gud arbeidet gjennom Ron.

Vi i 'Christians for Social Action' føler tapet av denne ydmyke, snille og profetiske mannen. Når den første overraskelsen har pasert, er vi djupt takknemlige for de store og små måtene Ron vitnet om Guds hjerte, og hvordan han alltid viste oss et mer fullstendig bilde av hva det vil si å følge Jesus."

Selv under en pandemi husk skapelsens skjønnhet

Skaperverkets skjønnhet er ikke på 10-på-topp-listen i folks bevissthet akkurat nå. Det som dominerer er det stygge, grusomme, onde. Avisen jeg leser, The New York Times, er for det meste fylt av historier om gjennomgripende ødeleggelser: overfylte helseintitusjoner, coronavirustilfeller som eksploderer i USA, fullstendig nedstegning for Indias 1,8 milliarder innbyggere, og millioner av desperate og fattige flyktninger klemt inne som sardiner idet de hjelpeløse venter på at coronaviruset skal bryte ut med forferdelige følger for dem i deres overfylte skur- og teltleire.

Hvorfor snakke om skaperverkets skjønnhet i en tid som denne? Fordi de nysprugne påskeliljene og de spirende trærne minner oss om at naturen fremdeles gjør sine underverker. Fordi 1.Mosebok kapitel 9 forteller oss om Guds evige pakt med menneskeheten og med alle levende ting. Regnbuen som skinner gjennom skyene er Guds løfte om alltid å ta vare på oss og jorden.

Ødeleggelsen som finner sted nå er virkelig grusom. Vi må bekjempe den med all vår makt. Men dette vil gå over. Vi vil komme oss gjennom dette. Det er et tidsspørsmål før ødeleggelsen vil få sin slutt. Jeg tror at det å reflektere over skaperverkets skjønnhet kan gi oss et løft når det gjelder vårt sinn og være med på å berolige oss med at denne pesten vil opphøre.

Ingenting hjelper meg mer til å meditere over skapelsens skjønnhet enn vårt favoritt feriested langs Nicaraguan sjøen i det nordlige Maine hvor Arbutus og jeg drar hver sommer.

En morgen, for mer enn 20 år siden, kom jeg frem til mitt favorittsted hvor jeg har min daglige andaktstund - en stor hengekøye laget i Nicaragua - som svingte mellom nydelige bjørketrær langs Nicatousjøen. Der tenkte jeg på skapningens sjønnhet.

Noen få cummusskyer seilte over en klar blå himmel. solen danset på de glitrende bølgene, og den mjuke sommerbrisen drev inn.

Arbutus og jeg er veldig glad i å slippe unna hver sommer til dette isolerte stedet der ingenting annet enn lomens klagende rop bryter nattens stillhet. Noen uker med å gjøre nesten ingenting annet enn å fiske, plukke ville bær og sjekke om paret vårt med hekkende ørn beroliger sinnet vårt og fornyer vår kjærlighet etter måneder med hektisk arbeid.

Hengekøya er et yndet sted langs denne elskede innsjøen.  Nesten hver gang jeg slår meg ned i dens mjuke folder, flommer en djup takknemlighet til Gud over meg. Når jeg ser bjørkebladene som rører seg i brisen, og skyene som driver over den lyseblå himmelen, opplever jeg at blir fylt til randen av takknemlighet for overfloden av Guds velsignelse i livet mitt.

- Ron Sider (bildet), kanadiskfødt amerikansk teolog og sosial aktivist. Grunnlegger av Evangelicals for Social Action, en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer gjennom tro og sosial rettferdighet. Sider er æresprofessor i teologi og er pastor innen det anabaptistiske kirkesamfunnet Canadian Brethren in Church, og tilhører Oxford Circle Mennonite Church. Han og familien bor i Lansdale, Pennsylvania. Ron Sider er blitt 80 år.

Utdrag fra en bloggartikkel skrevet av Ron Sider. Norsk oversettelse:. Bjørn Olav Hansen (c)

Evangelikale forbilder, Ron Sider, del 1

I denne serien vil jeg presentere noen av mine evangelikale forbilder. Først ute er Ron Sider (bildet), teolog og sosial aktivist, kanskje best kjent for boken: 'Rike kristne i hungerens tid'. 78 åringen som er grunnleggeren av "Evangelicals for Sosial Actions", en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer, og som har skrevet over 30 bøker er medlem av Oxford Circle Mennonite Church.

Ron Sider er ikke lett å plassere - heldigvis. Amerikanske kristne med sympati for det religiøse høyre beskylder ham for å tilhøre det kristne venstre, og er i deres øyne en sosialist eller kommunist. Men Sider er for eksempel mot abort og har et konservativt bibelsyn. Han er en kristen sterkt engasjert for sosial rettferdighet, med hjerte for de marginaliserte i samfunnet, er miljøbevisst, fremmer ikke-volds prinsipper, er aktiv motstander av dødsstraff og en av grunnleggerne av The National Religious Partnership for the Environment, hvor han er styremedlem. Han er også en fremragende professor i teologi og offentlig politikk ved Palmer Theological Seminary i Philadelphia, Pennsylvania.

I august 2009 undertegnet han en offentlig uttalelse som oppfordret alle kristne til å lese, bryne seg på og svare på Caritas in Veritate, den sosiale encyklika til pave Benedikt XVI. Det gjør han enda han er en overbevist anabaptist. Senere samme år undertegnet han også Manhatten-erklæringen, som oppfordret evangelikale, katolikker og ortodokse til ikke å overholde regler og lover som tillater abort, samkjønnede ekteskap og andre saker som går imot deres religiøse samvittighet og overbevisning.

Ron Sider er født i Stevensville i Ontario, Canada, 17. september 1939. Hans far var pastor i Canada i det anabaptistiske trossamfunnet Brethren in Christ. Han er far til tre og sammen med sin kone, Arbutus, bor de i Lansdale, Pennsylvania. Hans kone har arbeidet som familierådgiver, men er nå pensjonist. De to feiret 50 års jubileum som gift i 2011 og de har seks barnebarn.

Stillferdig

Ron Sider er en stillferdig og lavmælt mann. Han beskrives som 'en kortvokst, skallet seminar-professor, som har lett for å smile og som har tjukke brilleglass... profesjonsmessig er han en hybrid, en historiker som underviser i teologi, og som taler og skriver om politikk og økonomi.'

Sider har en doktorgrad i reformasjonsteologi fra Yale University, og har publisert artikler i prestisjetunge tidsskrifter.

'Teologisk,' skriver Tim Stafford i en artikkel i Christianity Today, publisert 1.mars 2000, 'befinner Sider seg i hjertet av den evangelikale tro, han er djupt hengiven til en inspirert Bibel, og er lidenskapelig når det gjelder å kommunisere evangeliet og en personlig forvandlende tro. Politisk stemmer han Demokratene men har konservative standpunkter hva angår homoseksualitet og abort.'

Ron Sider er nok ingen 'flammende radikal', skriver Stafford og legger til: 'Men jeg kjenner ingen evangelikal kristen som oftere er blitt kritisert for å være radikal.'

Budskapet Ron Sider formidler er ukomfortabelt - uansett hvordan han presenterer det. Han snakker om synd og om omvendelse og behovet for forvandlede liv, om politikk og økonomi. Han kan snakke om sex på en måte som ingen konservativ kristen vil reagere på, men de reagerer når han snakker om rikdom og dens forbannelser. Da får Ron Sider høre at han moraliserer! Da er det plutselig legalisme. Og snakker han om anstendige lønninger for vanlige arbeidsfolk, og tariffer, ja, da blir det virkelig ubehagelig og mennesker blir virkelig opprørte - også kristne.

(fortsettes)

Søken etter en by, del 1

Hva gjør vi egentlig med Det nye testamentes undervisning om den kristne forsamlingen i en tid hvor troen er blitt så individualistisk som vår? Kan troen egentlig leves ut uten i et nært kristent fellesskap?

Bloggens lesere har ved flere anledninger stiftet bekjentskap med professoren, forfatteren og med-redaktøren for The Plough Publishing Company, Charles E. Moore. Han tilhører The Mount Community, grunnlagt i 2012 i Esopus, New York. Her er nok en og interessant artikkel av Charles E. Moore som jeg har oversatt til norsk:

Menigheten, lærer Skriften, er hvor Guds politikk blir en realitet: det er en by som styres av Bergprekenen. Men eksisterer virkelig et slikt sted?

Ved begynnelsen av min kristne reise, ble jeg opplært i å holde politikk og religion adskilt. Jesus kom for å frelse syndere, ikke samfunnet. Vårt rike er i himmelen, ikke her på jorden. Det er sjelen som teller, ikke kroppen. Det som teller er ens evige skjebne, ikke sosial forbedring.

Denne holdningen kan være attraktiv, men de gode nyhetene er gode fordi de inneholder et løfte ikke bare for det neste liv (som det gjør), men også for dette livet og hvordan vi lever det nå. Tross alt, Jesus helbredet kropper like mye som tilgav synder og Han delte hverdagene med sine tilhengere - spiste og drakk og reiste sammen med dem - like mye som Han ba alene i ødemarken. Han annonserte Guds rikes politikk, noe som gjorde slutt på politikk som noe ordinært: gode nyheter for de fattige som befant seg på bunnen, dårlige nyheter for makteliten på toppen (Luk 6,20-26)

Presidentkampanjen i 2016 har gjort to ting smertelig klart: kristne er ikke enige om hvordan de skal anvende evangeliet i politiske saker, og når kristne ledere involverer seg i partipolitikk, blir konsekvensene neppe godartede. Kompromiss er uunngåelig, og politiske intriger er alltid nærværende. Så hvordan i all vide verden gjør vi politikk kristelig?

Når Ron Sider dukket opp sin banebrytende bok: "Rich Christians in an Age of Hunger" (Rike kristne i sultens tidsalder) i 1979 tente den et kall til sosialt engasjement som hadde en fantastisk effekt på den evangeliske verden. I min ungdom la man vekt på den personlige frelsen og utelukket alt annet. I dag er hans ideer blitt vanlige. Troende fra hele det teologiske spekteret søker å sette en stopper for sex-trafficking, verdens sult, hjemløshet, miljøødeleggelser, fengselsindustrielle kompleks, dødsstraff, og en hel haug med andre onder. De har marsjert, skrevet under opprop, argumentert, organisert, og gjort fredelig motstand for å gjøre samfunnet mer rettferdig og mer gudfryktig. I prosessen har de også gjort førstehånds erfaringer med politikken og erfart hvor rotete og hjerteskjærende den kan være.

Som ung professor ved et teologisk seminar forpliktet til stoppe både abort og fattigdom, ble jeg ikke bare slitt mellom konkurrerende krav til høyre og venstre, men også forferdet over å se hvordan politisk makt kan ødelegge selv de beste intensjoner.

En dag deltok jeg i en liten samling bestående av aktivister som hadde invitert John Howard Yoder til å tale. Vi pepret ham med spørsmål: Hva betyr det å være et vitne om Kristi rike? Hvilken rolle spiller staten i Guds plan? Hva er vårt politiske ansvar? Hva betyr det å få til en sosial endring med ikke-voldelige midler?

Yoder lyttet tålmodig, så sa han noe jeg aldri har glemt:

"Kirken har ingen politikk, den er politikk!"

Ordene til Yoder sjokkerte meg så mye at jeg måtte lese Det nye testamente på nytt. Og der var det! Jesus var ikke bare mot vold, urettferdighet og umoral - Han satte også mennesker fri fra disse tingene. Han var ikke bare mot rikdom ervervet på en dårlig og uforholdsmessig måte. Han var mot selve Mammon. Han kom ikke for å strø Guds rikes verdier ut over samfunnet. Nei, Hans er et samfunn der Guds rike er brutt ut (Luk 11,20 og 17,21) og der en splitter ny orden er dukket opp (1.Pet 2,9-12).

Jesus, lærte Yoder meg, visste utmerket godt hvordan denne verden opererte, og det er derfor Han ikke direkte konfronterte den romerske stat og dens politikk. Han hadde en helt annen agenda, og dermed var Han ikke interessert i å gjøre Rom, eller Israel for den saks skyld, stort eller enda bedre. Disse rikene var under grepet av makter og myndigheter som styres av tvang, kontroll og penger. I disse riker slår du tilbake hvis du blir forurettet, og hvis du har rikdom, sikrer du den for deg selv, og deler ikke med naboen.

"Men slik er det ikke blant dere," sier Jesus til sine disipler (Luk 22,24-30). Guds rike er drastisk annerledes (Joh 18,36). Borgerne av Hans rike er inkluderende; ingen er utelatt eller etterlatt. De styrer seg selv ved hjelp av håndkleet, vaskevannsfatet, og korset. Blant Hans tilhengere er det verken tjenere eller herrer; alle er brødre og søstre som har gjort det til mål å tjene de minste.

(fortsettes)

Foto: Brigitta Racz, Yellow Facade/Plough Publishers

Når den moderne kirke lærer noe annet enn urkirken

Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - burde vi stanse opp og spørre oss om det vi tror på er i overensstemmelse med det apostoliske vitnesbyrdet slik det finnes nedfelt i Det nye testamente. Jeg holder for tiden på med å lese en ganske utfordrende bok: "Empire baptized" med den svært så talende undertittelen: "How the Church Embracaed What Jesus Rejected" (Wes Howard-Brook) - hvordan kirken omfavnet det Jesus avviste - i det 2 til det 5 århundre.

Men det er en annen bok jeg gjerne vil løfte frem i dag, nemlig: The Early Church on Killing, av Ronald J. Sider. Jeg skal komme tilbake til den førstnevnte når jeg har lest den ferdig.

Sider har gjort jobben sin. Og det han har funnet burde uroe alle som tar lettvint på spørsmålet om kristne og krigstjeneste. Det er nærmest tabu å berøre i mange av dagens evangeliske menigheter. Det som før var selvsagt - helt fra begynnelsen av - at kristne ikke kan drepe eller ta del i militærtjeneste - er blitt tvert om i vår tid.

Med alt det materialet vi sitter på i dag - både de apostoliske skriftene i Det nye testamente og den tidlige kristne litteraturen - er det ikke til å ta feil av. Likevel fristiller vi oss fra dette og hevder med stor selvfølge det motsatte enn det dette materialet viser oss:

1. Det finnes ikke et eneste kirkelig dokument som sier at kristne kan drepe eller ta del i militærtjeneste før år 313.

Det skal altså gå hele 313 år siden menighetens grunnleggelse før dette synet endres! Hva endres i år 313? Jo, det er året da menigheten endres fra å være et fellesskap av mennesker som samles rundt et kjærlighetsmåltid til å bli å bli en herskende politisk stormakt.

2. Det finnes 28 før-konstantinske lærere som i 57 dokumenter sier at kristne "ikke må drepe" eller "bli en del av militæret". 

Ni av disse forfatterne skriver at det å ta liv er feil. Dette er gjengitt i 16 av disse dokumentene. Fire av forfatterne skriver at det å ta del i militæret er galt. Dette er gjengitt i 5 av disse dokumentene. Fem av forfatterne gjengir Jesaja 2,4: "De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig". Dette finnes gjengitt i åtte av dokumentene. 10 av forfatterne refererer til Kristi undervisning om å elske sine fiender. Dette er gjengitt i 28 av skriftene. Og 10 av forfatterne skriver at kristne skal være fredelige, ukjente med krig og angrep på andre. Dette er gjengitt i ni av dokumentene.

3. Alle former for drap avvises i disse kirkelige dokumentene

I sine skrifter avviste Origenes alle former for drap. Tertullian avviste "en hver form for drap på mennesker" og Lactanius skrev at det "ikke er tillatt å drepe på noen måte".

Etter å ha gått gjennom dette materialet konkluderer Ronald Sider: "Den omfattende avvisningen av drap, omfatter abort, dødsstraff, gladiator konkurranser (selv det å se på dem), barnemord og krigføring.

4. Hovedargumentet for de tidlige menighetens avvisning av militærtjeneste handlet ikke om avgudsdyrkelse

Dette argumentet er nemlig ofte brukt for å rettferdiggjøre militærtjeneste og for å tone ned Jesu undervisning om ikke-vold. Både Jesus og de nytestamentlige forfatterne trodde alle på budskapet om å elske sine fiender var den eneste etikken for de som ville være Jesu disipler.

Når det gjelder avgudsdyrkelse:

Tertullian skrev ofte om avgudsdyrkelse. Han gav også andre grunner enn avgudsdyrkelse for å avvise militærtjeneste. For eksempel skrev han at Kristus "løste beltet av hver soldat". De fleste som leser Tertullian tolker dette som at Tertullian avvæpnet hver voldelig person hans kamputstyr. Bokstavelig talt: Jesus fjernet våpenbeltet fra hver soldat.

Origenes lærte at alle kristne må avvise militærtjeneste av tre grunner:

1) Disipler må elske sine fiender
2) Disipler må avvise enhver for for hevn
3) Disipler må ikke utøse blod

Kristne i det første århundre forkastet militærtjeneste. De gjorde det fordi Jesus avviste drap av mennesker. Avgudsdyrkelse var altså ikke den primære grunnen til at kristne valgte å avvise militærtjeneste.

5. Den tidlige kirken var ikke delt og tvetydig når det gjaldt spørsmålet om drap og militærtjeneste

Det er få om noen beviser for argumentet om at den tidlige kirken var delt og uklar når det gjaldt disse spørsmålene.

Til dette skriver Sider: "Ingen av disse forfatterne hevder at det å drepe eller ta del i militærtjeneste er tillatt for kristne. I disse spørsmålene tar hver forfatter som nevner dem det samme standpunkt."

6. Augustins teori om "rettferdig krig" kom ikke fra de før-konstantinske kirkelederne

Mange tidlige kristne teologer gir uttrykk for at de verdsetter freden under det romerske styret. Men, "Origenes er helt klar på at den nye loven som Kristus underviser eksplisitt forbyr drap og krigføring for kristne."

Det er også et faktum at soldater ikke kunne bli medlem av de første kristne menighetene. Var de soldat kunne de ikke ta del i Herrens måltid. Det er først i det fjerde århundre at kristne begynner å bære sverdet, og den kirken som nå skapes blir en kirke som forfølger kristne som mener noe annet enn den.
-----
Disse notatene bygger delvis på en bloggartikkel skrevet av Darnell Barkmann, og delvis på mine egne notater. Jeg har redegjort og dokumentert den tidlige kirkens syn på militærtjeneste i boken: En tro verd å dø for, som jeg skrev i 2012 og som er utgitt på Frihet forlag.

Ron Sider: Urkirken var pasifistisk

Endelig! Det er langt mellom bøker som tar opp den svært aktuelle problemstillingen knyttet til krig, abort og dødsstraff. Og om hvorvidt kristne kan ta del i væpnet forsvar av et land.

Ron Sider våger det. Heldigvis. Han er da også en svært kompetent person til å skrive om disse temaene.

Ron Sider er nemlig en aktivist-teolog med størst innflytelse i den vestlige kristenhet. Hans banebrytende bok 'Rich Christians in an age of Hunger', er blitt solgt i mer enn 400.000 eksemplarer, og boken er rangert av Christianity Today som en av de 50 viktigste bøkene skrevet av en evangelikal forfatter.

Christianity Today har nylig publisert et intervju med Sider, som er medlem av Oxford Circle Mennonite Church og grunnleggeren av Evangelicals for Social Action, på bakgrunn av hans nye bok: 'The Early Church on Killing. A Comprehensive sourcebook on war, abortion and Capital Punishment'. Dessverre er det nok ikke noe norsk forlag som påtar seg oversettelsen og utgivelsen av den. Selv om noen burde, for dette er spørsmål vi ikke kommer utenom - om vi da skal ta Det nye testamentes ikke-voldelige undervisning på ramme alvor.

Ron Sider, som har en doktorgrad i teologi, understreker det jeg har skrevet i en rekke bloggartikler og som jeg dokumenterer i min bok 'En tro verd å dø for' (Frihet 2012): urkirken var pasifistisk. Det viser både kirkefedrenes skrifter og andre skrifter fra den tidlige kirkens historie. Endringen kom med Konstantin. Med ham fremstår en annen kirke enn urkirken. Urkirken var mot alle former for drap: krig, abort og dødsstraff.

Og Ron Sider dokumenterer - så det holder. Etter å ha lest denne boken burde ingen være i tvil om hva som var de første kristnes standpunkt. Både med Det nye testamente og med de tidlige skriftene som underlagsmateriale.

Løp og kjøp!

Her er en video med Ron Sider om samme tema:

http://www.youtube.com/watch?v=cIfMwGqeZ58

Ron Sider holder kristenheten ansvarlig overfor det bibelske rettferds-mandatet

"Når vi som kristne tenker på fredsarbeid og sosial rettferdighet, tenker vi på Ron Sider", (bildet) sa professor i religion og direktør for The Sider Institute for Anabaptist, Pietist and Wesleyan Studies ved Messiah College i USA, Richard Hughes, da han skulle introdusere Ronald J. Sider, teolog og president for Evangelicals for Social Action 21. mars.

Hughes krediterte Sider for "å holde kristenheten - ikke bare de evangelisk kristne - ansvarlige overfor det bibelske mandatet som handler om rettferd."

Anabaptisten Ron Sider deltok på et seminar på Messiah College hvor han holdt en serie forelesninger om det å skape fred. Hans kveldsforelesning: "“Reassessing the Early Church’s Position on War, Abortion and Capital Punishment,” var hentet fra en bok som snart er på markedet. Denne boken inneholder all den dokumentasjonen vi har skrevet av den før-konstantinske kristne kirke som er relevant med hensyn til "krig, drap og vold."

I sine forelesninger fokuserte Ron Sider på krig og drap. Når Sider tok for seg den tidlige kirkens syn på disse spørsmålene, tok han for seg de to mest fremherskende synspunktene blant dagens forskere. De er delt i to leire: den ene mener at alle før-konstantinske kristne var pasifister, den andre mener at kirken hadde et splittet syn på krig, drap og militærtjeneste.

Så utfordret Sider begge disse to synspunktene med følgende:

1) Alle kristne kilder fra den før-konstantinske tiden fordømmer utvetydlig krig og drap som fiendtlig til kristen tro.

2) Fra det 4 århundre har et overveldende flertall av de kristne sluttet seg til den romerske hæren.

Hvordan kan så dette forstås? Til dette svarte Sider: "Gjennom kirkens historie har det kristne lekfolket ikke levd slik som deres ledere lærte. Vi skulle derfor ikke bli overrasket om den samme holdningen også fantes i den tidlige kirken."

Spørsmålene Sider stiller er like relevante i vår tid. Hva kommer det av at kristne uten særlige problemer kan forsvare at kristne kan delta i krig og utføre voldshandlinger mot andre?

Salige er de som skaper fred, del 2

I den første artikkelen henviste jeg til en tale fredsaktivisten og anabaptisten, Ron Sider (bildet), holdt i 1986 og understreket hans sterke utfordring om å risikere alt for vår tro på at Jesus er fredsstifteren.

"For å reise oss og møte historiens utfordringer," sa Sider i sin tale, trenger vi å gjøre tre ting:

1. Vi trenger å avvise de måtene vi har misforstått eller svekket Jesu kall til at vi skal være fredsstiftere.

2. Vi trenger å omfavne Bibelens undervisning om "Shalom" helt og fullt.

3. Vi trenger å forberede oss på at dette kan koste oss livet.

Det er de som mener at Bergprekenen ikke gjelder for vår tid, og at den først i et fremtidig tusenårsrike vil være gjeldende. Jeg finner ikke noe i teksten som skulle indikere noe slikt. Tvert om. Leser vi innledningen av det evangelium som Matteus har gitt oss, står det:

"Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene hans kom til ham. Han tok til orde, lærte dem, og sa..." (Matt 5,1-2)

Det er Jesu disipler som mottar undervisningen om Guds rikets lover og prinsipper. Og når Jesus begynner sin offentlige tjeneste så er det med proklamasjonen om at Guds rike er kommet nær: "Jesus dro omkring i hele Galilea. Han lærte i deres synagoger, forkynte evangeliet om riket ..." (Matt 4,23)

Og en del av denne radikale undervisningen handler altså om det å skape eller stifte fred. Guds rikes prinsipper er jo så totalt annerledes enn denne verdens måte å tenke på. Som oftest snus denne verdens tenkemåte på hode. Det blir derfor absurd når kristne bevæpner seg og deltar aktivt i krigshandlinger, og det blir spesielt absurd når det handler om å forsvare den kristne troen. Korstogene er en skamplett i den kristne kirkes historie. Å krige med korsmerkede bannere er en hån mot Ham som hang på korset og gav sitt liv for all verdens synd. Bare for noen dager siden så jeg en mann bruke det norske korset, og en korsfarer som rir oppå dette, som profilbilde på sin Facebookprofil. Da har han totalt misfortsått Jesu ord i Bergprekenen. Og jeg forundres over å møte kristne som bærer på hat, ikke minst mot muslimer. Er vi fylt av hat trenger vi virkelig å komme til korset på ny og se på Ham som sonet all verdens synd.

(fortsettes)

Salige er de som skaper fred, del 1

Jeg har kommet over en tale som Ron Sider (bildet), kristen fredsaktivist, anabaptist og en profetisk røst i vår tid, holdt på Mennonitenes verdenskongress i Strasbourg sommeren 1984. Den er fremdeles svært tidsaktuell, særlig med tanke på de voldsomme omveltningene som har skjedd og skjer ikke minst i den arabiske verden for tiden.

Her er hva Ron Sider blant annet sa:

"Vår 450 års martyr- og utvandringshistorie og vårt misjonsengasjement - Guds shalom - har forberedt oss anabaptister for begivenhetene som vil fylle siste del av det 20 århundre. De neste 20 årene vil bli de farligste av alle - kanskje de mest fordervede og voldelige - i menneskehetens historie. Hvis vi er rede til å omfavne korset så vil det folk Gud har forsonet ha djup innflytelse på den kurs verdenshistorien vil ta."

Her er Rod Sider inne på selve hemmeligheten, og som viser at vi siktet når det gjaldt. Han skriver:

"... hvis vi er rede til å omfavne korset..."

Det er hva alt handler om! Om vi skal ha noen betydning på våre omgivelser må vi omfavne korset. Det betyr å dø hen fra seg selv, oppgi sitt eget og leve for andre. Det er først da vi kan bli det Jesus har kalt oss til: salt og lys.

Nå står vi overfor samme situasjon som den Sider beskrev på konferansen i 1986. Spørsmålet Kristi forsamling stilles i dag er det samme: Omfavner vi korset?

I Strasbourg sa Ron Sider:

"Vår 450 årige historie av hengivelse til Jesu kjærlighet til våre fiender finner sin kairos-tid i to forferdelige tiår. Dette kan bli vår beste tid. Aldri før har verden trengt dette budskapet som nå. Aldri før har verden vært så åpen. Nå er tiden inne for å risikere alt på vår tro på at Jesus er veien til fred. Hvis vi fremdeles tror det, så er tiden inne til å leve ut det vi tror."

Jim Wallis og Ron Sider - profetiske røster i vår samtid, del 2

Ron Sider (bildet) talte og skrev om kristnes engasjement for de fattige og undertrykte lenge før dette ble populært. Hans bok "Rich Christians in a World of Hunger" har solgt i mer enn 350.000 eksemplarer. Dessverre er det ingen som har funnet den interessant nok til å oversettes til norsk. Det sier mer om norske kristne forlags interessefelt enn noe annet.

Anabaptisten Sider er bibelteolog, opinionsdanner, og strateg både i USA og internasjonalt. Ikke minst innen den evangelikale Lausanne-bevegelsen har han gjort seg gjeldende og bemerket.

Ron Sider er en herlig blanding av et menneske. På den ene siden er han svært sosialt bevisst og brennende engasjert for de fattige og undertrykte. Det gjør han i enkeltes øyne til liberal, for ikke å si sosialist! På den andre siden er han like brennende engasjert mot abort og står for tydelige bibelske verdier når det gjelder familieliv. Det gjør han i andres øyne til stokk konservativ. Det fine med Sider er at han ikke kan tas til inntekt for noen. Han er fri.

Gjennom organisasjonen "Evangelicals for Social Action, tidsskriftet PRISM, Environmental Network og ikke minst gjennom sine mange bøker har Ron Sider arbeidet strategisk for fred, ikke-vold, rettferdighet, miljøet og politiske forandringer. Et av de viktigste bidragene de siste årene er manifestet "For the Health of the Nation - An Evangelical Call to Civic Responsibiliy" (2004). Om dette kan du finne flere opplysninger her: http://www.nae.net

I 2008 skriver Ron Sider den banebrytende boken: "The Scandal of Evangelical Politics" hvor han hevder at evangeliske kristne slett ikke lever opp til sin den standard de har satt, men som amerikanere flest, og heller verre. Ron Sider hevdet at livsstilen til majoriteten av de evangelikale ikke gjenspeiler evangeliets sosialetiske utfordringer. Slikt blir det skikkelig rabalder av!

Du finner mer om Ron Sider og hans arbeid her:

http://www.sidercenter.org

Denne linken vil du også finne igjen som en link under "Interessante linker" på denne bloggen, slik at du lettere kan finne tilbake til siden.

Jim Wallis og Ron Sider - profetiske røster i vår samtid, del 1

I fjor hadde vårt naboland besøk av to virkelige kapasiteter: de kristne aktivistene Jim Wallis og Ron Sider. Som med så mye annet ligger Sverige noen betydelige "hakk foran oss". Det gjelder også utviklingen av de nye kommuitetene vi ser vokse frem både i USA og deler av Europa. Radikale kristne som slår seg sammen i fellesskap for å utgjøre en forskjell på stedet hvor de bor. Både Wallis og Sider er forbilder for mange av disse.
Begge taler de de fattiges og de undertryktes sak, og et er virkelig på tide at også 'vekkelseskristne' i Norge får øynene opp for dette. Vi må ikke gro fast i en forestilling om at troen er privat og begrenser seg til bønn og bibelstudium, og at den ikke får innvirkning på økonomiske, politiske og militære spørsmål.

I to artikler skal jeg kort presentere Jim Wallis og Ron Sider for bloggens lesere. Ron Sider ses her sammen med Harry Månsus som på mange måter har vært talsmann for de samme radikale synspunktene som begge disse to her i Skandinavia. Wallis og Sider har jeg dessverre aldri møtt personlig, men Harry Månsus har jeg hatt den store gleden av å tilbringe tid sammen med ved flere anledninger.

La oss begynne med Jim Wallis: Hans navn dukket opp allerede under Jesusvekkelsens tid på 1970-1980 tallet. Jeg husker godt boken "A call to conversion" da den kom på markedet. Svenskene var tidlig ute og fikk den oversatt i 1982 med tittelen: "Ett nytt sätt att leva", med et forord av Harry Månsus, hvor han blant annet skriver: "I Jim Wallis förenas profeten, pastorn och evangelisten i en enda person. Och det är just dessa tre aspekter, som också hans bok förenar till en sällsynt, biblisk helhet. Vi möter profetens skarpa blick för kyrkans og nationens tillstånd. Samtidigt möter vi själavårdens förståelse för människor i kris, inte minst de som drabbats av vår nuvarende samhällsutvecling. Men framför allt möter vi evangelistens lidelse at göra Jesus Kristus känd för vår egen generation."

Tidlig begynte Jim Wallis å dra inn og ut av Washingtons fengsler for å protestere mot Det Hvite Hus politikk. Han startet kommuniteten Sojournes og senere tidsskriftet med samme navn. Tidsskriftet har 30.000-40.000 abonnenter, og 70 ansatte. 700.000 får Jim Wallis epost, som sendes regelmessig ut. Hans bøker har fått et sterkt gjennomslag de siste årene, og får stor medieomtale. Ikke minst en av de siste som heter "God's politics. Jim Wallis hører med til Obamas rådgivere, uten at noen dermed kan si at han støtter Obamas politikk. Han er også en av talerne når verdens ledere møtes til Davos forum.

Jim Wallis har vært like kritisk til USA's høyreside som dens venstreside. "Etter 30 år har Amerika blitt overbevist om at Gud er republikkaner, og når mannen i gata tenker på kristendom, tenker han på fjernsynspredikanter," skriver Wallis og så legger han til:

"Men dette holder nå på å endre seg, og det religiøse, sosiale og politiske landskapet i Amerika gjennomgår nå en forandring... Vi ser en ny sammensmeltning av kristne, på tvers av det teologiske spektrum, som samles om fattigdomsbekjempelse. En slik innsats behøves både på de forglemte stedene som kom i søkelyset etter orkanen Katrinas herjinger, og der den globale økonomien har skapt sykdommer og nød. Kristne kaller miljøet 'Guds skaperverk' og insisterer nå på å ta vare på det vi har blitt gitt. Kirkeledere og evangelikale universitetsprofessorer utfordrer kristologien og keiserreligionen som nå oser ned fra de høyeste politiske makttinder."

Du kan lese mer om og følge det som skjer med Jim Wallis her:

www.sojo.net

(fortsettes)

Aktivisten Ron Sider på sjeldent Sverige besøk i mai - benytt anledningen!

Harry Månsus og Nätverket Anabaptist er blant innbyderne til en endagskonferanse med aktivisten RON SIDER (bildet) onsdag 26.mai.

Dette er en enestående mulighet til å møte mennoniten med det sterke engasjementet for rettferdighet og solidaritet. Ron Sider har vært og er en profetisk røst i vår tid som taler radikalt om fattigdomsbekjempelse og sosiale rettigheter, og har gjort det i en mannsalder.

Med utgangspunkt i radikale mennonitiske arv og sin egen erfaring i et livslangt engasjement for solidaritet, ønsker han å gi stafettpinnen videre til nye bevegelser, nettverk og kommuniteter som vokser fram i Sverige og andre steder.

Konferansen finner sted i Salemkyrkan på Söder i Stockholm (Folkungagatan 90/T-bana: Medborgarplatsen), onsdag 26. mai klokken 13.00-20.30. Det er ingen konferanseavgift.

I tillegg til Ron Sider vil også representanter for Bjärka Säby og Okios kommunitetene, Kristna Fredsrörelsen, Nätverket Anabaptist og andre presentere seg.