De som skaper fred - en kristens kall

I en verden hvor uroen og spenningene stadig øker, er det et stort behov for å minne hverandre om budskapet englene forkynte på Betlehemsmarkene: "Ære vare Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i." (Luk 2,14)

Jesus er fredsfyrsten (Jes 9,6), og en dag skal folkeslagene "smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig..." (Jes 2,6) Da skal "herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og hans kongerike..." (Jes  9,7)

I mellomtiden kaller Jesus de salige, velsignede, lykkelige "som skaper fred". Disse, sier Jesus, "skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Det er virkelig noe å tenke over! 

I dag kjenner jeg på glede over å tilhøre en kirkelig tradisjon som har løftet frem fredarbeid som en av sine viktigste verdier, og som aktivt haar arbeidet for fredens sak. Det er en kristens kall å arbeide for fred og forsoning.

Jeg er full av beundring for disse kvinnene!

Jeg er full av beundring for disse kvinnene! Hver eneste mandag morgen i over 40  år har de holdt en fredsvake i Athens, Ohio, USA. Snakk om utholdenhet og trofasthet.

Enkelte vil vel kanskje riste på hodet og le av det hele, for hva vil de vel oppnå med en slik stille protest mot krig, vold og urett? Er ikke dette bare bortkastet tid?

Det er et spørsmål med hvilke øyne du ser med! Sa ikke Jesus: 'Salige er de som skaper fred' (Matt 5,9)

Og en av dem - kanskje flere for det jeg vet - gjør mer enn 'bare' å delta på denne fredsvaken. Beggy Gish, nummer fem fra høyre, 78 år ung, er en fredsaktivist som drar til noen av verdens mest urolige og voldelige områder, for å drive aktivt humanitært og ikke-voldelig fredarbeid.

Hva skulle verden gjort uten slike kvinner. De burde fått Nobels fredspris alle sammen!

75 år gammel kristen fredsaktivist brutalt slått ned av politiet

Vi har sett det på TV mange ganger. En gammel mann som brutalt blir slått i bakken. I går kalte Donald Trump ham en provokatør, og påstod at det hele var iscenesatt. Men hvem var han, den lange, gamle ubevæpede mannen?

Martin Gugino, 75 åringen som så brutalt ble slått ned og skadet av en politimann i Buffalo, er en kristen fredsaktivist som har holdt på med ikke-voldelig fredsarbeid i mange ti-år. >Han er også en frivillig medarbeider for Catholic Worker-bevegelsen, grunnlagt av Dorothy Day.

Catholic Worker-bevegelsen arbeider for de marginaliserte i samfunnnet, de hjemløse og de fattige. Denne hedersmannen er det nå president Trump forsøker å diskreditere gjennom nok en twitring.

Det som skjer i USA for tiden er trist, bare trist.

Arthur Gish - radikal etterfølger av Jesus

I 1977 leste jeg en bok som har fulgt meg i alle år siden. Den er skrevet av Arthur Gish, og var en svensk oversettelse av hans bok: 'Beyond the Rat Race'. På svensk fikk boken tittelen: 'Ut ur ekorrhjulet'. Dessverre ble den aldri oversatt til norsk. Om den hadde blitt det ville den kanskje fått tittelen: 'Hopp av rotteracet.'  Boken har aldri vært mer aktuell enn nå, og jeg skal forklare def hvorfor.

Men først noen ord om forfatteren: Arthur Gish. I går ville han ha fylt 80 år, om han hadde fått leve. 28.juli 2010 ble han utsatt for en ulykke på gården sin, da traktoren hans veltet og han fikk den over seg, og han omkom av skadene.

Jeg sakser dette fra en artikkel jeg skrev om Arthur Gish og boken hans i 2011:

"Boken handler om den enkle livsstilen som et alternativ som kan befri mennesker fra konkurranse- og karrieretenkning i dagens komplekse samfunn. Forfatteren blottlegger tomheten og den åndelige fattigdommen i vårt vestlige velferdssamfunn og presenterer et radikalt alternativ basert på Guds ord, ikke minst gjennom den undervisningen Jesus gir om Guds rike i Bergprekenen. Boken er skrevet for mange år siden, men innholdet er langt forut for sin tid. Det er nå den trengs, og burde leses av alle som vil leve radikalt for Jesus.

Forfatteren Arthur G. Gish er nok ukjent her i Norge. Men i mange land har han og kona Peggy, satt djupe spor etter seg i manges liv. Det gjelder ikke minst i land preget av stor urett begått mot ulike folkegrupper, og i land hvor krig herjer.

Church of the Brethren

Arthur - eller Art - som han ble kalt, ble født i Lancaster County i Pennsylvannia, USA, og vokste opp på en bondegård. Oppveksten på gård skulle følge ham livet ut. Han elsket å se ting gro og vokse, særlig dyrking av organiske produkter som asparges. Han ble en av de som grunnla Athens Farmers Market, hvor bøndene kunne få solgt det de produserte. I to år - fra 1958 til 1960 - arbeidet Art i Europa for å hjelpe funksjonshemmede barn.

Art Gish hadde sin bakgrunn hos en anabaptistisk gruppe som kalles Church of the Brethren, som er en av de historiske fredskirkene med anabaptistiske og pietistiske røtter i Schwarzenau an der Eder, Tyskland (Nord Rhein-Westfalen). I denne sammenhengen var han ordinert pastor. Church of the Brethren er nokså lik de mer kjente mennonitene. Det som særpreger dem er at de døper med full neddykkelse tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. De praktiserer det urkristne kjærlighetsmåltidet, som består av fotvasking og fellesmåltidet, og som en del av dette måltidet feirer de nattverden. De legger også sterk vekt på fellesskapet mellom de troende, og at de troende skal være atskilt fra verden, på ikke-vold og at kristne ikke skal avlegge ed.

Kommuniteten i Ohio

Et fellesskap av troende vokste fram på gården der Peggy og Art levde sine liv. Med utgangspunkt i dette fellesskapet var de begge svært aktive i fredsarbeid både i Israel og Irak.

Min venn, Peter Hoover, som jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, forteller at han besøkte Art og Peggy Gish i januar i fjor. Ekteparet Gish bodde da på en skogkledd ås i Ohio med en blendende vakker utsikt til Hocking Hills og byen Athens. En del av hovedhuset er bygget i glass, og her fantes møtesalen og undervisningsrommene til den anabaptistiske kommuniteten New Covenant Fellowship. De store glassvinduene gav en utrolig flott utsikt til åskammene og dalen som omgir stedet. En peis gav varme til den kalde januardagen, hvor landskapet rundt huset var dekket av snø. Peter la merke til at det på veggen hang plankett fra Eberhard Arnold, grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof. Her fantes også vakkert sangbøker for skolebarna. Kona til Art, Peggy, var i Irak som utsending for Christian Peacemaker Team.

Ulykken

Onsdag morgen, 28. juli 2010, gikk Art Gish ut for å arbeide i hagen med sin gamle traktor, da han kjørte for langt ut på en kurve slik at traktoren veltet, og Art havnet under den. En mann ved navn David som arbeidet på gården på denne tiden løp bort til traktoren for å forsøke å hjelpe Art, men begge innså at David alene kunne ikke klare å hjelpe Art som lå fastklemt under traktoren. David løp til hovedhuset for å ringe etter hjelp, men da han kom tilbake hadde tratoren begynt å brenne og Art hadde gått hjem til Gud. Peggy befant seg i Irak da dette skjedde.

Lørdag 7. august ble han gravlagt fra First United Methodist Church i Athens. Art Gish ble 70 år. En av de som kjente ham sa: "Han var den personen av alle jeg kjente som var mest lik Jesus!" Det er litt av en attest å få. Helt til det siste var han levende opptatt av å leve radikalt for Jesus

På Mindanao arbeider muslimer og kristne for å skape fred

Silsilah er navnet på et katolsk initiativ for dialog og fred som nå gir gode resultater i de krigstrette områdene av Mindanao, Filippinene. Den fem måneder lange beleiringen har ført til at mange barn er blitt hjemløse og traumatiserte. Gjennom ulike aktiviteter, blant annet gjennom å tegne og male, har hundrevis av barn overvunnet traumatiske opplevelser og uttrykt sitt ønske om fred. Relasjonene mellom kristne og muslimer er også blitt bedret, og både kristne og muslimer samler seg nå om å bringe fred i dette urolige området av verden.

Bevegelsen for dialog og fred - Silsilah (kjede på arabisk) ble grunnlagt av den katolske misjonæren, pater Sebastiano D'Ambra i 1984 og fortsetter å ta intiativ til gjenopprette håp og fred mellom kristne og muslimer på Mindanao på Filippinene.

23.oktober i fjor erklærte filippinske myndigheter slutten på kampene i den 'islamistiske' byen Marawi. Det skjedde omlag fem måneder etter at hundrevis av jidaister angrep den sørlige delen av byen, i et forsøk på å etablere den som en provins av Den islamske staten (IS).

Kampene var svært ødeleggende og etterlot minst 1.131 døde. Den katolske bevegelsen for dialog og fred har i etterkant av disse grusomhetene hjulpet mange muslimske barn som  er blitt traumatiserte av krigshandlingene. Gjennom å tegne og male har de fått mulighet til å sette ord på det de har opplevd. Samtidig er gode relasjoner bygget mellom muslimske foreldre og kristne.

La oss huske dette spennende og fruktbærende fredsprosjektet i våre forbønner.

Stor feiring av 75 års jubileet til Koinonia Farm

Radikale og progressive kristne satte hverandre stevne i Americus, Georgia 8.-10 mars for å feire 75 års jubileet til Koinonia Farm. Et sympositum markerte den profetiske visjonen til Clarence Jordan, sørstatsbaptisten, om å bygge opp en verden preget av fred, fellesskap og rettferdighet for alle mennesker. I tillegg handlet sympositumet om ikke-volds prinsipper, og bærekraftig praksis for et kristent liv levd i fellesskap.

Jonathan Wilson-Hartgrove, en av lederne for den nymonastiske bevegelsen i Amerika, var vertskap for sympositumet, som ble holdt i First Baptist Church i Americus og First Metodist Church i Americus. At sympositumet ble holdt her hadde en stor symbolsk verdi.

I 1965 fjernet diakonene i First Baptist Church en gruppe fra Koinonia som bestod av både hvite og svarte fra gudstjenesten julaften. De fikk ikke delta. Høsten 1968 blokkerte en gruppe fra First Metodist Chruch kirkedøren slik at amerikanere med afrikansk herkomst skulle få komme inn. Heller ikke Clarence Jordan eller andre tilhørende Koinonia Farm fikk lov å komme inn.

Nå feiret begge menighetene 75 års jubileet for det store forsoningsarbeidet som i alle disse årene har pågått på bondegården Clarence Jordan startet. Talerne på sympositumet var Rev Dr William J. Barber II, Kathy Kelly, Ruby Sales, Shane Claiborne og Jonathan Wilson-Hartgrove.

Fra programmet kan nevnes:

Torsdag 8.mars talte Rev Dr William J. Barber II over emnet: 'Poor peoples campaign: A national call for moral revivial'.

Fredag 9. mars talte Anton Flores om 'Building up Justice" og Kathy Kelly, sistnevnte en fredsaktivist-veteran og grunnleggeren av Voices for Creative Nonviolence, om 'Building up peace.'

Lørdag 10. mars startet med en tale av Shane Claiborne. Han talte over emnet: 'Building up Community.' I den forbindelse delte David Johnson fra Bruderhof sitt vitnesbyrd. Jonathan Wilson-Hartgrove talte ved avslutningen av sympositumet.

Søndag var det samling på Koinonia Farm hvor det ble servert brunsj og hvor det var mange gode muligheter for å hilse på gamle kjente.

FBI kartla og spionerte på kristne fredsaktivister

Nye dokumenter fra arkivene til FBI viser at FBI kartla og spionerte på kristne studenter med mennonitisk bakgrunn som deltok under fredsdemonstrasjoner i forbindelse med Vietnamkrigen.

Avsløringene fra de nå frigitte FBI dokumentene kommer ikke som noe sjokk. Helt fra reformasjonstiden har de foraktede 'gjendøperne' (anabaptister) vært mistenkeliggjort, trakassert, forfulgt og drept. Det til tross for at de aldri har båret våpen, men levd i pakt med Bergprekenen. Kanskje det nettopp var dette som var så farlig for myndighetene?

Det var særlig i årene 1966 og 1969 at FBI ville vite mer om det som pågikk i Bethel Peace Club. For å skaffe seg informasjon brukte de blant annet infiltratører. Studentene ble også kartlagt. Det ble laget egne oversikter over medlemmer, støttespillere blant lærerne og skriftlig materiale som ble publisert.

Det som nå er blitt avdekket er blitt publisert i januarutgaven til det historiske tidsskriftet 'Mennonite Quarterly Review'.

Et grepa kvinnfolk

Grepa kvinnfolk! Jeg vet ikke om man si slikt lenger. Men når jeg tenker på Dorothy Day (bildet) tenker jeg på et 'grepa kvinnfolk'. I følge The Free Dictionary betyr ordet 'fortreffelig, skikkelig, real' Det passer så bra på hun som ble født for ganske nøyaktig 120 år siden på denne dagen.

Få har betydd så mye for den nymonastiske bevegelsen som denne uredde kvinnen som kompromissløst ville følge Jesus og løfte opp de marginaliserte og kjempe for arbeidsfolks rettigheter. Så jo, Dorothy Day (1887-1980) var et grepa kvinnfolk.

Hennes far var journalist, men det siste han kunne tenke seg var at datteren skulle gå i hans fotspor. Han var nemlig blitt arbeidsløs etter at familien overlevde jordskjelvet i San Francisco i 1906. Men slik ble det. Fattigdommen i den amerikanske arbeiderklassen skulle for alltid følge henne og prege henne.

Etter et par år ved et universitet brøt hun plutselig over tvert og flyttet til New York. Her arbeidet hun for politisk radikale aviser som 'The Call' og 'The Masses'. Hun stilte opp i demonstrasjoner og var brennende engasjert i fredsspørsmål. Dette sterke engasjementet førte til at Dorothy Day i november 1917 havner i fengsel sammen med noen kvinner som hadde protestert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.

Allerede som barn hadde Dorothy Day stiftet bekjentskap med den kristne troen. Hun så nabokona ligge på kne i bønn. Det synet brente seg fast i hennes sinn, men troen skulle modnes frem sakte i hennes liv. I 1932 skulle hun skrive om en sultestreik. Hun ble så grepet av det hun var vitne til. I sin djupe fortvilelse gikk hun til en kirke. Hun forteller selv;

'Jeg ba en bønn etterfulgt av tårer og angst, en bønn om at en vei skulle åpnes for meg der jeg kunne bruke de talentene jeg hadde fått for å hjelpe mine venner arbeiderne, de fattige.'

Dorothy Day fikk bønnesvar.

Sammen med Peter Maurin, som var 25 år eldre enn Dorothy Day, startet hun avisen 'The Catholic Worker', som skulle bli så mye mer enn en avis for fattige arbeidsfolk. Det skulle bli en bevegelse som kjempet for fattige arbeideres rettigheter. Avisen var fra første stund opptatt av sosiale spørsmål og hadde en pasifistisk profil. Snart ble virksomheten utvidet til å danne kommuniteter som skulle få stor betydning under den amerikanske depresjonen på 1930-tallet. Mange overlevde takket være den praktiske hjelpen disse kommunitetene kunne gi.

Dorothy Day levde Bergprekenen. Bønn, faste og almisser var ikke bare ord, men aktive hjelpemidler. Ofte havnet hun i fengsel, hun var 75 år siste gang det skjedde. For henne var fredsarbeid en del av evangeliet og dermed det å være en kristen.

Det som virkelig har verdi

Gud ønsker oss alle velkommen inn i sitt rike, men vi trenger å arbeide mot det målet på denne siden av evigheten. Hva vi gjør her og nå betyr noe for det som en gang skal komme. 

Vi kaster bort så mye tid på denne verden og dens fornøyelser, og glemmer de tingene som virkelig betyr noe.

'Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig tid.' (Joh 6,27)

- Johann Christoph Arnold (bildet), pastor, eldste, fredsaktivist, forfatter (1940-2017) Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Amerikas våpen og problemene vi har med vårt hjerte

Denne artikkelen, skrevet av den kristne aktivisten, forfatteren og en av forgrunnsfigurene i den nymonastiske bevegelsen, Shane Claiborne, synes jeg er så viktig at jeg har valgt å oversette den til norsk:

'I går - 1.oktober 2015 - rammet tragedien Oregon idet 26 år gamle Chris Harper-Mercer drepte ni mennesker ved Umpqua Community College.2.oktober var det også årsdagen for massakren ved Nickel Mines i Pennsylvania.

Begge deler er en påminnelse om at noe er riv ruskende galt i Amerika. 

Vi utgjør fire prosent av verdens befolkning men nesten halvparten av alle våpnene som er privateide. De siste tre årene har vi hatt nesten 1000 massehenrettelser noe som har medført at over 1200 mennesker er døde, og 3500 skadet. Det pågår slike massehenrettelser nesten hver dag i Amerika (med mer enn fire ofre). Faktum er at vi innehar Guinness Books of World Records for å ha mest våpen - nærmere 300 millioner våpen, 90 våpen for hvert 100'de menneske. Tett etter følger India med fire våpen for hver 100'de. Vi har et problem - over 11.000 drap hvert år og omtrent dobbelt så mange selvmord begått med våpen. 

Noen argumenterer slik: 'Våpen dreper ikke mennesker. Mennesker dreper mennesker'. Faktum er at det er mennesker med våpen som dreper mennesker. De områdene av verden og av USA som har den høyeste andelen av våpen har også den høyeste konsentrasjonen av blodsutgytelse. 

Jeg er en kristen, og det finnes et kraftfullt bilde i Bibelen, hvor profetene (både Mika og Jesaja) taler om hvordan Guds folk smir sverdene om til plogskjær. Det er et bilde som viser oss hvordan våpen som er blitt brukt for å ødelegge mennesker blir forvandlet til redskaper som kan kultivere liv. Et stort antall av de prominente ledere i urkirken i de første få århundrene av kristenhetens historie pekte på disse bildene av sverd som blir smidd om til plogskjær som et bevis på om man hadde å gjøre mennesker som virkelig fulgte Jesus. De insisterte på at kristne var ment å oppfylle denne profetien, som en som fulgte Fredsfyrsten. På samme måte som Jesus forvandlet korset - dette forferdelige instrumentet for død - til et symbol for liv, slik skal kristne vende seg fra død til liv og forstyrre alt som ødelegger livet i denne verden.

Det er sikkert og visst at vi kristne har mistet av syne denne visjonen gjennom århundrene, og vi har ofte båret våpen istedet for å smi dem om til plogskjær. Kristne har noen ganger byttet ut korset med sverdet til Rom, eller til Amerikas våpen. Herre, forbarm deg!

Det finnes en gruppe kristne smeder som du kanskje vil betrakte som fundamentalister - av beste slag - fordi de tar disse versene om å smi sverdene om til plogskjær helt bokstavelig. Disse metallarbeidere er kjent som RAW Tools ('Raw' er 'War' speilvendt) smir bokstavelig talt freden. De tar våpen som er donert dem, AK-47 og håndvåpen, lar dem gløde i smia, og banker dem til det ugjenkjennelige. Jeg har slått meg sammen med dem mange ganger - det føles ganske enkelt helt rett og ha noen av disse 300 millioner våpen og banke dem sønder og sammen, og omskape dem til noe bedre. Jeg har slått på våpen sammen med mennesker som har mistet sine barn på grunn av vold utført gjennom våpenbruk, sammen med politisjefer og aktivister, og ved siden av en kvinne ved navn Terri Roberts. Terri er mor til Charlie Roberts, som var ansvarlig for massedrapene ved Nickel Mines for ni år siden.

Det var helt utrolig bevegende å se Terri ta opp hammeren og slå på et pistolløp. Men det handlet ikke bare om et våpen. Terri Jones er et levende vitne om at Gud forvandler hjerter, ikke bare metall.

De ni årene som har gått siden massakren i Nickel Mines, har Terri utviklet et forhold til Amish-familiene som har forbløffet sinnene, og helbredet sjelene.

Det er ei ung jente, ved navn Rosanna som overlevde skytingen for ni år siden men hvis liv ble forandret for godt. Hun sitter i rullestol, og får næring gjennom en sonde. Annenhver torsdag besøker Terri Rosanna og hjelper til med å bade henne, leser og synger for henne. Å tilbringe tid sammen har hjulpet til med å helbrede sårene etter tragedien. Hver gang Terri besøker Rosanna, blir hun konfrontert med den smerten hennes sønn har forårsaket. Men hun blir også minnet på at volden ikke får det siste ordet. Nåden får det siste ordet. Hun har skrevet en bok om denne reisen, med tittelen 'Forgiven' (Tilgitt). Og hvert år omtrent på denne tiden i Oktober, drikker hun te med Amish-mødrene... en tid til å minnes og forløse tiden. 

Når Terri og jeg slo på våpenet sammen tidligere i år, minnet hun meg om at vi ikke bare har et våpen-problem, men vi har også et problem med våre hjerter. Vi trenger Gud til å forandre våre hjerter og vår nasjon. Når vi slo på løpet til dette våpenet, følte vi som om vi var delaktige i Guds forløsningsgjerning som helbreder hjerter og gater - vi smir våpen om til plogskjær, vi snur hat til kjærlighet.

Hvis vi sørger over de forferdelige massakrene i Oregon denne uken og det som skjedde i Pennsylvania for ni år siden, la oss avvise å velge mellom de falske begrepsmotsetningene som disse: Er det et våpen-problem eller et hjerte-problem. Faktum er at vi har både et våpen-problem og et hjerte-problem. Det er min bønn at Gud vil helbrede våre hjerter og at noen av våre politikere vil ha mot nok til å hjelpe oss med vårt våpen-problem.

Imens er vi ikke villige til å vente på politikerne til å snu død til liv. Vi kan ikke vente. Det vakre ved visjonen til de bibelske profetene er at det er menneskene selv som nå starte forvandlingen av våpnene. Så vil nasjonen følge og vi vil 'study war no more', freden begynner med folket. Det er menneskene som baner vei for freden. Guds folk kan ikke vente på politikerne, men må ta hammeren i egne hender. 

Så vi varmer opp smia og inviterer folk rundt om i landet til å ta med seg sine våpen og slå dem til de blir ugjenkjennelige. 

Etter revolusjonen i Sør-Afrika, sa Nelson Mandela til folket i hans hjemland: 'Kast våpnene i havet'. I dag, hvor massakrene fortsetter nærmest daglig, har vi hatt nok død. Vi sier til Amerika - ta med dere våpen til smia, og la oss smi dem om til plogskjær. Vi er blitt så inderlig lei av døden.

Ønsker du mer informasjon om RAW Tools, kan finne informasjon her:

www.rawtools.org

Billedtekst: Shane Claiborne og Terri Jones smir våpen om til plogsskjær.

Vår svakhet, forsvarsmekanismer og Hans fred

'Vi har en djup frykt for vår egen svakhet fordi min svakhet er det som gjør det mulig for noen andre til å knuse meg. Så jeg skaper forsvarsmekanismer og tvang for å beskytte meg selv. Vi har alle beskyttelsesystemer som er designet for å hindre mennesker fra å se oss som vi er'.

Jean Vanier (bildet) i 'Living Gently in a Violent World', side 68. Norsk oversettelse (C): Bjørn Olav Hansen

'Freds-profeter har levd og proklamert en ikke-volds vei. De har vært i stand til å gjøre dette fordi de har mottatt støtte fra et fellesskap av menn og kvinner av likesinnede. 

"Når jeg fortviler", sa Mahatma Gandhi, "husker jeg at opp gjennom historien har sannhetens- og kjærlighetens vei alltid seiret. Det har vært tyranner og mordere og for en tid har de synes uovervinnelige. Men til slutt har de alltid falt. Tenk på det - hver gang du tviler på at det er veien - veien som verden er ment å være. Tenk på det og forsøk så å gjør det på Hans måte".'

Jean Vanier i Finding Peace, side 74. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Kristen fredsaktivist og advokat drept på Filippinene

En representant for en urfolkningsgruppe som har vært i opposisjon mot avskoging av forfedrenes landområder på Filippinene er drept.

Det er talsmenn for denne gruppen som melder dette. Drapet som skjedde 30. april er først blitt kjent nå.

Før John Calaba (bildet) forsvant arbeidet denne unge advokaten sammen med PeaceBuilders Community, for å stanse hogsten på landområdet til urbefolkningsgruppen Dulangan Manobo.

PeaceBuilders Company er en fredsorganisasjon støttet av mennoniter i Canada. De arbeider med freds- og forsoningsarbeid blant urbefolkningsgrupper, muslimer, kristne, geriljagrupper og militære.

Calaba beskrives som 'en lidenskapelig og dedikert kristen fredsaktivist som kjempet for rettighetene til sitt eget folk'.

I følge vitner, blant annet hans egen far, skal John Calaba, ha blitt invitert av tre medlemmer av en paramilitær gruppe, som sponses av selskapet som står for nedhuggingen av skogen, til et måltid. Flere har sett dem spise sammen. Rett etter dette ble det hørt flere skudd, og noen har sett disse soldatene frakte bort en pressening. Fra denne skal det ha dryppet blod.

Liket av John Calaba er ennå ikke funnet.

La oss be for hans etterlatte, for gruppen med fredsskapere og for urbefolkningsgruppene i dette området av Filippinene.

Billedtekst: På bildet sees John Calaba i samtale med Joji Pantoja. (Foto: PeaceBuilders Company/Mennonite World Rewiew)

Hadde ikke lenger samvittighet til å finansiere krig

Fredsaktivister og pasifister i Norge har lenge kjempet for å få igjennom en fredsskatt. I stedet for å bidra med skattekroner til våpenproduksjon og krigføring, har man ønsket at den delen av skatten som brukes til dette kunne gå til en fredsskatt. Dermed kunne disse skattekronene gå til fredsskapende arbeid.

Nordmenn er ikke alene om å tenke slik.

Men verken norske myndigheter eller myndigheter i andre land hvor spørsmålet er reist, er villige til å se nærmere på dette som et reelt alternativ.

Anabaptistene har helt fra starten av vært pasifister og fredsaktivister. 14 medlemmer av Community Mennonite Church i Harrisonburg, Virginia, har forsøkt å løse dette på sin måte.

Det handler ikke om at man ikke vil betale skatt. Den apostoliske undervisningen gitt oss i Det nye testamente viser med all tydelighet at det er en kristens plikt å betale skatt. Om forholdet til styresmaktene heter det:

'Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt.  Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære'. (Rom 13,5-7)

Men kan denne skatten dekke andre ting enn våpen og militærmakt? I USA er dette en veldig reell problemstilling all den tid hele 47 prosent av statsbudsjettet går med til forsvaret. Og problemstillingen er fremdeles like aktuell her i Norge. En ikke ubetydelig del av statsbudsjettet brukes til militære formål. For mange kristne er dette en samvittighetskonflikt.

To av de som er opptatt av dette i forsamlingen i Harrisonburg er ekteparet Natan og Elaine Zook Barge (bildet). De arbeider med traume-ofre. I over 30 år har de vært opptatt av spørsmålet om fredsskatt:

'Vi levde og arbeidet i et lokalsamfunn bestående av katolikker og mennoniter i Colorado Springs på 1980-tallet. Det var på den tiden vi ble klar over dissonansen mellom å si at vi var pasifister og samtidig var med på å betale for en krig. Vårt engasjement ble fordjupet de 14 årene vi arbeidet i El Salvador, Nicaragua og Guatemala for Mennonitenes Sentralkomite. Mange venner og deres familiemedlemmer var blitt drept eller skadet av amerikanske våpen, og mange mennesker var blitt hjemløse, sultet eller var blitt syke fordi pengene ble brukt på våpen i stedet for mat, helse og utdannelse.

Ironisk nok var det på 15. april - skattedagen i USA - at vi erfarte at vi kom for nær frykten og traumene som har med krig å gjøre. Sammen med en gruppe salvadorianere befant vi oss da ombord i en buss, mens 10 amerikanske helikoptere sveipet over oss med sine maskingeværer. Vi ba alle om Guds beskyttelse. Den dagen ble vi skatte-motstandere på livstid'.

Hva gjorde de så med dette?

'Det er som en reise hvor man må finne en vei som fungerer i dette stadium av livet. I en tidlig fase holdt vi tilbake 50 prosent av lønna vår og sendte den videre til Mennonitenes Sentralkomite. Så - i mange år levde vi på en så lav inntekt at vi ikke trengte å betale skatt. Først vi to alene - så som en familie på fire. De senere årene har vi holdt tilbake symbolske 10 cent for hver en milliard som brukes til militære formål i det amerikanske budsjettet, og så har vi brukt disse pengene til noe livgivende i stedet for å bruke det på krig. Vi har også redusert skatten ved å gi penger til nødhjelpsorganisasjoner'.

Hva slags virkemidler kunne vi så ha brukt her i Norge? Kom gjerne med tips om du er opptatt av disse spørsmålene.

I dag mister Norge sin troverdighet som fredsnasjon

Fredsnasjonen Norge ligger i dag med brukket rygg. Illusjonen har gått i stykker. Norske politikere har vist at det er pengene og norsk anseelse i et diktatur som er viktigere enn menneskene som lever under undertrykkelsen.

Når statsministeren forbeholder seg retten til ikke å hilse på fremtidige fredsprisvinnere - men de an om det kan skade Norges omdømme - har menneskerettighetene spilt fallitt.

Den ene politikeren etter den andre - med Storingspresidenten i spissen - har rømt fra sine tidligere uttalelser om Tibet og Dalai Lama - og gjort knefall for markedskreftene, ja, for illusjonen om at Norge skulle ha noen som helst påvirkningskilde overfor Kina og dette landets undertrykkelse av elementære menneskerettigheter. Det er bare to ord for dette: skammelig og feigt. Snakk om om svikte når det gjelder.

Og så dukker kremmeren Stein Erik Hagen opp. Skal man le eller gråte? Eller skal man bli fortvilet over den fullstendige mangelen på innsikt?

I VG i dag foreslår han at Nobelkomiteen gir Fredsprisen til Kina!

Hallo der ute!

Har den siste resten av anstendighet overfor de mange fengslede og forfulgte i Kina blitt blåst bort?

I dag er det pinlig å være nordmann.

Nå settes fokus på Glenn Stassens teologi om fredsskapende arbeid

Fredsaktivister reflekterer over baptistisk fredsskapende arbeid etter Glen Stassen's (bildet) død.

Eksperter sier baptister i økende grad er blitt klar over det bibelske fundamentet for å arbeide for fred og rettferd, men at de samtidig blir hindret en en amerikansk baptistisk kultur som ser med velvilje på bruken av væpnede konflikter.

Begrepet 'baptistisk fredsarbeid' skaper ulike bilder når folk hører det. Alt fra at ex-president Jimmy Carter er valgobservatør i konfliktområder av verden, til menneskerettighetsaktivister som arbeider frem fredsavtaler mellom stridende parter i Afrika eller Midt-Østen.

'Men det behøver ikke bare å bety det', sier LeDayne McLeeese Polanski, som er koordinator for Baptist Peace Fellowship i Nord-Amerika, i et intervju med Associated Baptist Press News.

Fredsskapende arbeid kan også innebære arbeidet med å være mentor for barn i den indre bykjernen, eller skrive til medlemmer av kongressen for å rette fokus på lokale skoler som er underbemannet, sier Polanski.

Grunnleggende kan man si at alt som fremmer rettferdighet leder til fred, og det betyr at mange baptister og andre kristne er fredsskapere uten kanskje å vite om det.

'En del av vårt arbeid handler om hjelpe andre til å se hva de selv holder på med, og hjelpe dem til å se at det er fredsskapende arbeid. En god del menigheter driver med dette allerede', sier Polanski.

Skapte ny tradisjon
Etter at Glen Stassen døde 26.april har det baptistiske fredsarbeidet blitt trukket fram i ulike sammenhenger. Glenn Stassen var kjent for sitt forfatterskap om krig- og fredsproblematikk, og om viktige etiske anliggender.

Stassen, som døde 78 år gammel, i Californiam underviste ved Southern Baptist Theological og Fuller Theological seminaries, samt andre undervisningsinstitusjoner. I mer enn 30 år var han en ledende stemme for fredens sak, og hans bok: 'Just Peacemaking', har vært banebrytende.

Stassen sørget for å få med seg baptistene inn i en kristen kontekst, som stort sett var ledet an av mennoniter og kvekere.

'Glen Stassen skapte en ny tradisjon for fredsarbeid blant baptister', sier Robert Parham, grunnleggeren og eksekutiv direktøren for Baptist Center of Ethics, og tidligere elev av Stassen ved Southern Baptist Theological.

Parham og andre medlemmer av et kurs i etikk som ble ledet av Stassen forfattet en resolusjon for å støtte kontroll av kjernefysiske våpen. Denne resolusjonen ble vedtatt av Southern Baptist Convention i 1978.

Selve kjernen i Glen Stassens teologi om fredsskapende arbeid var Bergprekenen. Og han levde ut sin teologi i praksis ved å reise til områder av verden hvor dette budskapet kunne praktiseres.

Du kan lese mer om Baptist Peace Fellowship of North America her:

http://www.bpfna.org/

Og Baptist Center for Ethics her:

http://www.ethicsdaily.com/

En radikal etterfølger av Jesus

I dag hyller vi minnet om en kvinne som representerer radikal kristen tro. Nei, ikke radikal i betydningen 'radikal-Islam', men i betydningen: radikal etterfølgelse av Jesus, på en slik måte at det får store positive ringvirkninger for menneskene rundt deg!

Vi snakker om Dorothy Day (bildet), som grunnla tidsskiftet The Catholic Worker. Her ble arbeiderens levekår satt på dagsordenen, her behandlet man sosiale spørsmål som få andre tok tak i, og her forfektet man en pasifistisk linje bygget på Bergprekenen.

Men det ble ikke bare med et tidsskift. Ganske snart ble virksomheten utvidet, kommuniteter ble grunnlagt, dit nødlidende mennesker strømmet til. Det skjedde under den amerikanske depresjonstiden.

Det var noe som hendte i Dorothy's barndom som skulle feste seg på en slik måte i hennes sinn, at det endret hele hennes liv. Hun løp en dag over til naboen for å lete etter en venninne. Inne i huset fant hun venninnens mor på kne i bønn. Noe slikt hadde hun aldri sett før. Denne moren avbrøt bønnen, for å fortelle hvor datteren var, siden fortsatte hun bare med å be!

'Jeg kjente bølger av kjærlighet strømme mot henne', fortalte Dorothy Day mange år etter hendelsen hun hadde vært vitne til.

Faren til Dorothy Day var journalist, men han ville slett ikke at datteren skulle følge i farens fotspor. Han var arbeidsløs etter at San Francisco hadde opplevd jordskjelvet i 1906. Men han var ikke den eneste arbeidsløse eller fattige i San Francisco. Mens Dorothy Day vandret rundt i byens gater med sin lillesøster på slep kunne hun ikke unngå å se de mange elendige. Det underlige var at disse fattigkvarterene hadde en spesiell dragningskraft på henne.

Etter å ha studert et par år på universitetet, bryter hun over tvert og flytter til New York. Her får hun arbeid som journalist i de radikale avisene 'The Call' og 'The Masses'. Hun skrev om demonstrasjoner mot fattigdommen, og skrev om fredsspørsmål. I november 1917 havner hun like så godt i fengsel sammen med andre kvinner som hadde demonstrert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.

Hun hadde ikke glemt den bedende moren hun så. I disse årene vokste troen på Jesus langsomt fram i hennes liv. I 1932 rapporterte hun fra en sultestreik, og da skjedde det noe med henne. Hun ble så grepet av det hun så, og i djup fortvilelse gikk hun inn i en katolsk kirke i nærheten for å be. Hun gråt og ba. Hun ba om at de talentene hun var blitt gitt måtte Gud bruke.

Og Gud svarte hennes bønn. The Catholic Worker var svaret.

I de årene som fulgte var evangeliene, og ikke minst Bergprekenen, rettningsgivende for Dorothy Day. Kompromissløst kjempet hun for de fattige og elendige. Hun oppmuntret til bønn og faste, om å gi almisser og delta i alt som skjedde som handlet om å vegre seg mot krig.

Det bar inn og ut av fengsel. Siste gangen var hun 75 år! Hun døde 29.november 1980.

Du kan lese mer om henne her: http://www.catholicworker.org/dorothyday/index.cfm#

Et liv levd etter Bergprekenen midt i voldens- og hatets Kroatia, del 4

Her fortsetter serien om anabaptistene i Kroatia og Serbia. Forrige artikkel ble publisert den 16.oktober. Årsaken til at de ikke kommer fortløpende, er at artikkelforfatteren, Peter Hoover, sender dem med ujevne mellomrom. Og jeg trenger tid til å oversette dem:

Sammen med sitt reisefølge kom Peter Hoover til landsbyen Dulovac, som ligger i nærheten av Miletinac ved de kroatiske Papuk høydene.

I denne landsbyen lever Ivan og Ana Olesh. De forteller at for å få sine synder tilgitt, måtte de hver gang be bekjente sine synder, betale presten før han tilsa dem syndernes forlatelse. Men så fikk de selv lese Det nye testamente, og fikk oppleve Jesus. Da trengte de ikke lenger å gå til noen prest for å få syndernes forlatelse.

I dag ånder landsbyen Dulovac av fred. Men det er ikke så lenge siden krigen raste her. Både 2.verdenskrig og senere uavhengighetskrigen har satt sine djupe spor, både i landskapet og i menneskene. Her pleide det å bo mange ungarske og tyske familier. De hadde sitt daglige arbeid på sagbruket og i skogene. De måtte flykte i 1945, og da flyttet kroatene inn.

I 1991 kom serbiske soldater hit. De gikk fra hus til hus, plyndret og ødela. Blant annet den romersk-katolske kirken. Gerilja-soldater slo serberne tilbake, høsten og vinteren 1992. Da kom de kroatiske soldatene. Mens de ortodokse serberne ikke hadde noen betenkeligheter med å ødelegge en romersk-katolsk kirke, hadde ikke de romersk-katolske kroatene noen betenkeligheter med å ødelegge ortodokse ikoner. Hatet er stort på begge sider. Du vil finne ruinene av en ortodoks kirke ikke så langt unna Miletinac.

I Daruvar bor også Zvonko Kovac, som vi ser på bildet, sammen med Peter Hoover. Han er medlem av den anabaptistiske forsamlingen i landsbyen. Her bor også hans mor, en snill, overgitt troende, som opplevde at hennes mann - far til Zvonko - ble knivdrept, sammen med mange andre i landsbyen i 1991.

Det var nesten for mye å bære. Tilbake satt hun med ungeflokken, uten noen forsørger. Det ble mange, mange tårer. Det var som et eneste stort mareritt.

En dag endret dette seg.

Det var da hun ble nødt til å gå tvers gjennom en ortodoks landsby. Nøyaktig samme landsby som morderne bodde - de som hadde drept hennes mann, og mange andre i Daruvar. Til å begynne med tenkte hun: 'dette for for mye for meg! Jeg klarer ikke å se på dem. Jeg får gå rundt landsbyen'.

Men så ba hun over det, og sa til seg selv: 'Nei, jeg vil møte dem, og jeg vil stole på Gud!'

Hun gikk rett gjennom hovedgaten. Mange ortodokse så på henne med store øyne. Hun hilste på dem og smilte til dem. Jo flere hun møtte på denne måten, jo bedre følte hun seg. Når hun hadde gått nedover hele hovedgaten, var hun fri! Herlig fri fra all bitterhet.

(fortsettes)

94 åring aktiv fredsaktivist

Jeg beundrer denne mannens tålmodighet, utholdenhet og tro. 94 årige Pete Seeger (bildet), sangeren, poeten, fredsaktivisten, mannen bak 'Where have all the flowers gone', er fremdeles oppegående og kjempende!

Om en uke - nærmere bestemt 9.november - skal han delta på 46 årlige middagen til The Western New York Peace Center, hvor han skal synge og gi en av sine inspirasjons-taler. Eia var vi der!

Å leve med en overbevisning om at det er mulig å skape fred, hele sitt liv, gi seg til den og leve etter den, er noe å gi videre til neste generasjon.

Den amerikanske folkevise- og protestsangeren er blitt en legende. Han ble svartelistet av McCarthy i 1955, som så mange andre, og har vært et horn i siden på mange amerikanske regjeringer siden. Han har kjempet for borgerrettigheter, fagforeningsarbeid og fredsarbeid. Det skulle bli Johnny Cash som tok ham inn i varmen igjen. Den endelige gjenreisningen og anerkjennelsen fra det offisielle USA kom da president Bill Clinton overrakte ham en hedersmedalje i Det Hvite Hus i Washington.

Pete Seeger har vært venn med Bruderhof-bevegelsen - en gren av den anabaptismen - i alle år. Både Seeger og Bruderhof har sammenfallende interesser, ikke minst når det gjelder aktivt fredsarbeid.

På middagen i The Western New York Peace Center deltar også pastor James Giles, som de siste 19 årene har arbeidet utrettelig for de svake i samfunnet, ikke minst for å hjelpe og forbedre situasjonen for hjemløse, alkoholikere og narkomane i Buffalo, New York. Han har stilt opp og vært pastor for fanger som har sluppet ut av fengsel, og skal rehabiliteres tilbake til samfunnet. Her deltar også Buffalo Peacemakers, som arbeider med forsoning og lokalt fredsarbeid, for å å gjøre Buffalo til et tryggere sted å bo. Og hit kommer Rae Kramer, en fredsaktivist som arbeider for å bekjempe bruken av droner.

Kristen freds- og menneskerettighetsaktivist trues av myndighetene i Colombia

Grunnleggeren av Asociacion Sembrando Semillas de Paz (på norsk: Så fredens såkorn), Ricardo Esquivia Ballestas (bildet), blir nå truet av myndighetene i Colombia.

Ballestas er en kristen fredsaktivist som har nedlagt store deler av sitt liv for å kjempe for småbrukere og fattigfolk. Han og hans medarbeidere arbeider for å sikre rettighetene til landområder for de som driver jordbruk i liten skala, til stor ergrelse og motstand fra mektige landeiere, politikere og mennesker med store økonomiske interesser.

En av lederne for bevegelsen til Ballestas er allerede arrestert. Det gjelder Jorge Luis Montes Hermandez, som ble arrestert 9. september. Ricardo Esquivia Ballestas, som samarbeider nært med Mennonitenes sentralkomite, og deres menneskerettighetsarbeid, har opplevd lignende trusler om å bli arrestert i 1989, 1993 og 2004. Så vidt Mennonitenes Sentralkomite vet er det utarbeidet en arrestordre på Ballestas.

La oss huske ham i våre forbønner.

Et liv levd etter Bergprekenen midt i voldens - og hatets Kroatia, del 3

Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, forteller at han kom i kontakt med en ny anabaptistisk forsamling i byen Daruvar, som ligger i fylket Bjelovar-Bilogara. Forsamlingen ble grunnlagt for fire år siden. I flere måneder hadde Hoover og kommuniteten i Australia kontakt med den nye forsamlingen via Internett.                                      

Ved hjelp av oversettelsesverktøyet til Google klarte de å kommunisere sånn noenlunde, men de som kjenner til denne måten å kommunisere på, vet at det ikke er særlig pålitelig. Dermed oppstår det mange misforståelser på grunn av feil oversettelse.

Men nå kunne de møte medlemmene av den nye forsamlingen ansikt til ansikt for første gang. Takket være Damir Cacica som fungerte som tolk kunne de nå kommunisere og forstå hverandre! Peter Hoover og reisefølget hans hadde til og med kommet over noen kroatiske troende som kunne snakke litt tysk og engelsk.

- Hvilken fest!, skriver Peter Hoover i et brev til meg. Ikke bare ble det servert god mat, men måltidsfellesskapet bød også på gode, åndelige samtaler. Og nye vennskap ble dannet.

Etter en gudstjeneste som ble holdt ute i det fri i bakgården til stedet hvor de inntok Agapemåltidet, traff de en mann ved navn Alexij. Han kunne fortelle hvordan det hadde gått med ham etter kommunismens fall, og om den voldsomme endringen som hadde funnet sted i hans eget liv.

Etter at den blodige krigen i Kroatia var over forsøkte Alexij å brødfø familien sin. Han startet opp en pub, en nattklubb og et spillested og gjorde store penger. For pengene fikk han bygget seg et flott hus. Men innerst inne lengtet Alexij etter noe mer.

En av brødrene i den nye forsamlingen - Zvonko - møtte Alexij en dag og introduserte ham for Jesus. Når Alexij fikk høre om Jesus, og at det var mulig å få tilgivelse for sine synder, slapp han alt han hadde i hendene og overga livet sitt til Jesus med det samme!

Omvendelsen var radikal. Han kastet ut alt av huset og livet sitt som tilhørte hans gamle liv. Puben, nattklubben og spillestedet er lagt ned. Pengene Alexij hadde er snart brukt opp, men han har Jesus! Mannen strålte bokstavelig talt av glede. Han vet ikke hvor han nå skal tjene penger, men vet at Gud vil sørge for ham. Det eneste problemet han har er med konas katolske familie. De liker ikke den endringen de ser i Alexij's liv.

(fortsettes)