Et lite mirakel i Nord-Korea

Historien du er i ferd med å lese handler om et aldri så lite mirakel. Det handler om åtte små poser med medisiner. De er blitt pakket, og pakket om igjen, de har reist over havet, passert tre land og vært igjennom utallige sikkerhetsjekker før de endelig nådde målet: en liten medisinsk klinikk beliggende på en bondegård i utkanten av Nord-Koreas hovedstad Pyongyang.

Chris Rice (bildet), som er representant for Mennonitenes Sentralkomite i Nordøst-Asia, hadde gleden av å overrekke posene til lederne for den lille medisinske klinikken. Overrekkelsen skjedde samtidig som USA's president Donald Trump turnerte en rekke land i Asia, og spenningen mellom Nord-Korea og USA var på bristepunket. Chris Rice oppholdt seg på dette tidspunktet i Nord-Korea. I reisefølget fantes også Julie Bell (nr to på bildet fra venstre) som representerer Mennonitenes Sentralkomite i Canada.

Rice og Bell var i Nord-Korea for å se på humanitære prosjekter som Mennonitenes Sentralkomite støtter i dette svært lukkede landet. I forbindelse med et tidligere besøk hadde de blitt oppmerksomme på behovet for visse medisiner. En medisinsk klinikk manglet det meste. De fikk gitt beskjed til et kontor Mennonitenes Sentralkomite har i Sør-Korea og derfra til USA og Canada. Medisinene ble skaffet til veie. Tøyposer med Mennnonitenes logo: fredsduen ble laget. Så startet den lange ferden som skulle gå fra Winnipeg i Canada og ende opp i Nord-Korea.

Det var noen svært glade og takknemlige ansatte ved klinikken i Nord-Korea som tok imot posene med livsviktige medisiner og kirurgisk utstyr.

Så mens diktatoren i Nord-Korea og USA's president krangler om hvem som har størst atom-knapp arbeider fredelskende amerikanske og canadiske mennoniter med å hjelpe nødstedte mennesker i Nord-Korea.

Kristne i Columbia berørt av eskalerende vold

Volden blant de bevæpnede gruppene i Columbia er i ferd med å eskalere idet FARC-geriljaen demobiliserer, og truer nå menighetene tilhørende Mennonite Brethren i Choco-regionen.

Det melder nettutgaven til Mennonite World Review for 12. juni.

Medarbeidere tilhørende Mennonite Central Comittee i Columbia fortsetter å arbeide med mennesker som er berørt av den mer enn 50 år voldelige konflikten. Som kjent undertegnet landets største opprørsgruppe - FARC-EP - Columbias revolusjonære bevæpnede styrker - en fredsavtale med myndighetene i fjor. En del av forhandlingene fant sted i Oslo. Men det er fremdeles en lang vei til fred. Noen av de øvrige bevæpnede gruppene er blitt mer aktive. De søker innflytelse og krever territorier som tidligere ble kontrollert av FARC geriljaen.

Et medlem av en av menighetene, Maria Camila, hvis navn er endret av sikkerhetsmessige årsaker, forteller at en annen geriljagruppe kjemper mot Gaitanista selvforsvarsgruppe, en paramilitær gruppe som normalt okkuperer området, og at det er veldig farlig der nå.

De voldelige kampene brøt ut i februar i år, måneder etter at fredsavtalen med FARC ble undertegnet. I en del av byen har geriljaen truet med å skyte sivilister hvis de ikke åpner dørene til sine hjem. De mistenker at de paramilitære gruppene gjemmer seg der.

"Selv om du vet at Gud har sagt at kriger vil komme og at midt i alt det som skjer så vil Gud beskytte oss, så er det helt forferdelig - vi hører skuddsalvene," forteller Maria, og legger til: "Jeg kunne bare si: Herre, forbarm deg over oss og våk over oss."

Men Maria fryktet lenge for at dette var slutten. Hun kjenner seg så utrygg. Det er ikke tilrådelig å gå ut om natten. De som bor her føler seg innestengt og de er redde. Maria har liten tro på at fredsavtalen vil utgjøre noen forskjell, verken for lokalsamfunnet hun bor i eller for landsbygda i Columbia generelt.

"Det eneste håpet vi virkelig har er Gud," sier hun.

Mennonite Central Comittee arbeider nå målbevisst med fredsarbeid i Columbia, blant annet med å assistere de som nå er berørt av volden. La oss be for dette viktige arbeidet. Den blodige konflikten har ført til at så mange som syv millioner columbianere er intern flyktninger.

Billedtekst: Medlemmer av Mennonite Brethren Church i Columbia besøker et landlig område i San Juan i forbindelse med en flom. Foto: Brendah Ndagire/MCC

Hadde ikke lenger samvittighet til å finansiere krig

Fredsaktivister og pasifister i Norge har lenge kjempet for å få igjennom en fredsskatt. I stedet for å bidra med skattekroner til våpenproduksjon og krigføring, har man ønsket at den delen av skatten som brukes til dette kunne gå til en fredsskatt. Dermed kunne disse skattekronene gå til fredsskapende arbeid.

Nordmenn er ikke alene om å tenke slik.

Men verken norske myndigheter eller myndigheter i andre land hvor spørsmålet er reist, er villige til å se nærmere på dette som et reelt alternativ.

Anabaptistene har helt fra starten av vært pasifister og fredsaktivister. 14 medlemmer av Community Mennonite Church i Harrisonburg, Virginia, har forsøkt å løse dette på sin måte.

Det handler ikke om at man ikke vil betale skatt. Den apostoliske undervisningen gitt oss i Det nye testamente viser med all tydelighet at det er en kristens plikt å betale skatt. Om forholdet til styresmaktene heter det:

'Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Betal også skatt av samme grunn. For myndighetene er Guds tjenere og har ansvar for alt slikt.  Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære'. (Rom 13,5-7)

Men kan denne skatten dekke andre ting enn våpen og militærmakt? I USA er dette en veldig reell problemstilling all den tid hele 47 prosent av statsbudsjettet går med til forsvaret. Og problemstillingen er fremdeles like aktuell her i Norge. En ikke ubetydelig del av statsbudsjettet brukes til militære formål. For mange kristne er dette en samvittighetskonflikt.

To av de som er opptatt av dette i forsamlingen i Harrisonburg er ekteparet Natan og Elaine Zook Barge (bildet). De arbeider med traume-ofre. I over 30 år har de vært opptatt av spørsmålet om fredsskatt:

'Vi levde og arbeidet i et lokalsamfunn bestående av katolikker og mennoniter i Colorado Springs på 1980-tallet. Det var på den tiden vi ble klar over dissonansen mellom å si at vi var pasifister og samtidig var med på å betale for en krig. Vårt engasjement ble fordjupet de 14 årene vi arbeidet i El Salvador, Nicaragua og Guatemala for Mennonitenes Sentralkomite. Mange venner og deres familiemedlemmer var blitt drept eller skadet av amerikanske våpen, og mange mennesker var blitt hjemløse, sultet eller var blitt syke fordi pengene ble brukt på våpen i stedet for mat, helse og utdannelse.

Ironisk nok var det på 15. april - skattedagen i USA - at vi erfarte at vi kom for nær frykten og traumene som har med krig å gjøre. Sammen med en gruppe salvadorianere befant vi oss da ombord i en buss, mens 10 amerikanske helikoptere sveipet over oss med sine maskingeværer. Vi ba alle om Guds beskyttelse. Den dagen ble vi skatte-motstandere på livstid'.

Hva gjorde de så med dette?

'Det er som en reise hvor man må finne en vei som fungerer i dette stadium av livet. I en tidlig fase holdt vi tilbake 50 prosent av lønna vår og sendte den videre til Mennonitenes Sentralkomite. Så - i mange år levde vi på en så lav inntekt at vi ikke trengte å betale skatt. Først vi to alene - så som en familie på fire. De senere årene har vi holdt tilbake symbolske 10 cent for hver en milliard som brukes til militære formål i det amerikanske budsjettet, og så har vi brukt disse pengene til noe livgivende i stedet for å bruke det på krig. Vi har også redusert skatten ved å gi penger til nødhjelpsorganisasjoner'.

Hva slags virkemidler kunne vi så ha brukt her i Norge? Kom gjerne med tips om du er opptatt av disse spørsmålene.

Kristent institutt hjelper Jordans nesten 20.000 døve

Det gjør et sterkt inntrykk å lese om arbeidet blant døve i Jordan. Jeg vil tro at det også er ukjent for de fleste av oss her i Norge.

Mer enn 150 studenter studerer nå ved  'Holy Land Institute for Deaf in Amman, Jordan'. Broder Andreas (bildet), som driver dette instituttet forteller at de samarbeider med 60 partnere i regionen for å kunne lokalisere hørselshemmede eller funksjonshemmede.

Nadia, som vi ser her på bildet, var døv og ble blind når hun var 20 år. Hun arbeider nå på instituttet som en mor for de mange små barna som kommer hit for å få hjelp.

I tillegg til studieprogrammet som tilbys, skaffer instituttet lærere og tekniske hjelpemidler for andre som arbeider med de 15.000-20.000 døve som befinner seg i Jordan. Instituttet trener døvetolker på universitetsnivå, og er i ferd med å publisere ordbok for døvetegn. Det skjer i forbindelse med instituttets 50 års jubileum

Broder Andreas har en visjon om å besøke de syriske flyktningeleirene for å finne de døve der og hjelpe dem. Og han er allerede i gang.

Døveinstituttet i Jordan blir støttet økonomisk av familiearbeidet til Mennonitenes Sentralkomite, og denne støtten finansierer det meste av det som trengs for å drive arbeidet.

Anabaptist fjerde amerikaner som hedres for å ha beskyttet jødiske barn under 2.verdenskrig

Fremdeles dukker det opp historier om heltemodig ikke-voldelig innsats under 2.verdenskrig. Historien om Lois Mary Gunden Clemens (bildet) er en av dem. Mens mange unnlot å hjelpe forfulgte jøder, hjalp hun mange jødiske barn i Frankrike med å unnslippe nazistenes utryddelsesleire.

Nylig ble hun erklært for 'rettskaffen blant hedningefolkene', post mortem av holocaust-minnesenteret Yad Vashem i Jerusalem. Hun er den fjerde amerikaneren - av mer enn 24.800 verden over - som har fått denne æresutmerkelsen.

Gunden Clemens, som døde i 2005, var professor i fransk fra 1939 til 1941 og fra 1944-1958.

Det var i 1941 at Lois Mary Gunden Clemens arbeidet sammen med Mennonite Central Committee og Secours Mennonite aux Enfantes (Mennontenes hjelpearbeid blant barn) for å få etablert et barnehjem i det sørlige Frankrike. Dette hjemmet ble et trygt ly for både spanske- og jødiske barn. Mange av dem ble smuglet ut av interneringsleiren i Rivesaltes.

Et av disse jødiske barna var Ginette (Drucker) Kalish, som ble født i 1930. Hennes familie levde i Paris frem til juli 1942, da hennes far ble deportert til Auschwitz. Ginette og moren klarte å gjemme seg for politiet, og flyktet til det sørlige Frankrike da de ble fanget på toget og brakt til Rivesaltes.

Det var der Gunden Clemens oppdaget Ginettes mor og ba henne innstendig om å få ta Ginette ut av leiren. Hun klarte å overbevise Ginettes mor om at hun ville være tryggere med henne utenfor leiren, og Ginettes mor lot seg overbevise.

'Jeg var bare 12 år den gangen og forferdelig redd', kunne Ginette Kalish fortelle til Yad Vashem, 'men Lois Gundem var snill og lidenskapelig overbevist om at hun skulle ta meg og disse andre jødiske barna ut av Rivesaltes og beskytte dem mot ondskapen. Hun var så sjenerøs og gjorde alt hun kunne for å blande oss sammen med de andre barna. Ingen av dem fikk vite at vi var jødiske'.

Langt hjemmefra viste Gunden Clemens mot, kløktighet og oppfinnsomhet i det hun reddet de jødiske barna.

En dag barna var ute på tur kom politimann til barnehjemmet for å arrestere tre av de jødiske barna: Louis, Armand og Monique Landesmann. Gunden Clemens fortalte politimannen at barna var ute og ville ikke komme tilbake før ved 12.00-tiden. Politimannen kom tilbake ved 12.00-tiden. Han ga beskjed om at de skulle pakke barnas eiendeler og gjøre dem klar for å reise. Denne gangen sa Gunden Clemens at klærne deres var på vask og at de ikke ville være tørre for ut på ettermiddagen. Hun fortalte senere at hun ba mye om visdom denne ettermiddagen, og om at barna skulle være trygge. Politimannen kom aldri tilbake, og barna ble reddet!

I november 1942 okkuperte tyske styrker det sørlige Frankrike. I og med at USA hadde gått med i krigen ble Gunden Clemens ansett som en fiende, men hun fortsatte å drive barnehjemmet. I januar 1943 ble hun satt i en interneringsleir for mer enn et år og ble så byttet ut i forbindelse med en fangeutveksling.

Etter krigen dro Gunden Clemens tilbake til USA, hvor hun ved siden av å være professor i fransk, også redigerte The Voice, et misjonsblad for kvinnelige mennonite misjonærer. Hun var kjent for å sette andres behov foran sine egne hele livet igjennom.

Anabaptister samarbeider med kopterne for å hjelpe funksjonshemmede i Egypt

Anabaptister samarbeider med koptiske kristne for å hjelpe funksjonshemmede i Egypt.

Bola Melad Ragheb (bildet) ser ut som alle andre ungdommer i Egypt, ravnsvart hår og med et stort smil. Hans store lidenskap er fotball, og hans store forbilde er Real Madrids Christiano Ronaldo. Du vil aldri se ham i blått og rødt som er fargene til rivalen til Madrid, nemlig Barcelona.

Han er 17 år gammel og liker å spille fotball på datamaskinen med venner. Han foretrekker te fremfor kaffe og koser seg med Pomes Frites for å komme seg igjennom de lange, koptiske fastene. Men når Bola går som er det synlig for alle at han har noen utfordringer. Tre år gammel fikk han polio, noe som gjør at han halter.

'På grunn av problemene jeg har med leggmusklene mine, vokste jeg opp i den tro at jeg ikke var verd noe, men så fortalte moren min meg om et tilbud som hjelper unge som har funksjonshemninger. Der lærte jeg at jeg har et potensiale, og jeg forsøker å gjøre ting som jeg er i stand til å gjøre', forteller Bola.

Det tilbudet som Bola refererer til er et tilbud som kirken Hl.Maria driver for å bygge opp barn- og unges selvfølelse og de oppmuntre dem, selv om de har funksjonshemminger. Tilbudet får økonomisk støtte fra anabaptister, gjennom familieprogrammet til Mennonitenes sentralkomite. Mennonitene samarbeider med Ekhlas Coptic Organisation for Developement.

Bola kommer fra Ben Suef, en tettsted hvor hovedandelen av innbyggerne er arbeidsledige og analfabeter og mangler sosiale tilbud. Skolemateriell må man selv finansiere, og det går blant annet ut over jentene som bor der. Foreldrene satser heller på at guttene skal få utdannelse. Og har barna funksjonshemminger så er det lite sannsynlig at de får noen utdannelse.

Dette vil Hl.Maria og Mennonitenes sentralkomite gjøre noe med!

Bola er blant de heldige. Og han sørger nå for at søsteren sin får utdannelse.

Kristent fredsskapende arbeid i Bolivia

Adrienne Wiebe, til høyre på bildet, var nylig i Bolivia, for å studere hvordan mennonitene i landet har levd ut Saligprisningene i Jesu bergpreken. Hun ble sterkt grepet av det fredsskapende arbeidet mennonitene driver i Santa Cruz.

De er særlig tre karakteristiske trekk Adrienne Wiebe har merket seg:

Medlemmene av de lav-tysk talende mennonite koloniene i Bolivia tror at om de skal være tro mot Jesus må de leve enkelt og fredelig i løst sammenknyttede kommuniteter, adskilt fra verden. Det finnes omlag 60.000 mennoniter som lever i 70 kolonier i lavlandet i den østlige delen av Bolivia. Dette er mennoniter som har emigrert fra Canada, Mexico og Paraguay siden 1950-tallet. Her har de forsøkt å leve ut sin alternative visjon i kommuniteter bygget rundt landbruksvirksomhet. Trofasthet i deres dagligliv handler om gudstjenesteliv, produsere deres egen mat, enkel livsstil også med hensyn til hvordan man kler seg, og avvisning av deltagelse i militærtjeneste. De satser også på privat skoleundervisning.

Spansk-talende menigheter i Santa Cruz
De spansk-talende mennonite menighetene i Santa Cruz området ble grunnlagt av hjelpearbeidere fra Mennonitenes Sentralkomite på 1970-tallet, og ble senere hjulpet av misjonærer fra Nord-Amerika og Argentina. Det er for tiden åtte slike menigheter i Santa Cruz med et sterkt evangelikalt perspektiv.

I gudstjenestene legges det sterkt vekt på det å ha fred med Gud, og å leve i fred med sine medmennesker. Menighetene responderer både på åndelige og materielle behov.

Disse åtte menighetene samarbeider om et dagsenter for å hjelpe fattige alene-foreldre. De er også veldig opptatt av hvordan de kan hjelpe unge bolivianere som skal fullføre sin obligatoriske militærtjeneste til å se alternativer til denne.

Fredsengasjement
De siste årene har arbeidere fra Mennonitenes Sentralkomite begynt å ta aktive skritt for å involvere seg i fredsarbeid i de ulike inter-etniske og regionale konfliktene i Bolivia. De har startet det de kaller 'Platforma por la Paz' - 'Fredsplatformen'. Dette er et forum for sivile samfunnsorganisasjoner kan dele, lære og arbeide sammen for å skape fred i regionen. Nylig ble det holdt et todagers seminar om hvordan man kan håndtere vold i byene.

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 10

Takket være den hjelpen mange fikk gjennom Mennonite Central Comittee kom de seg noenlunde gjennom hungerkatastrofen etter krigen. Men et spørsmål meldte seg med tyngde: Var Russland og Ukraina et blivende sted?

Tusenvis av mennoniter så ingen fremtid under et kommunistisk regime som det sovjetiske. Etter år med forhandlinger mellom flere utenlandske regjeringer, og de kommunistiske myndighetene i Moskva ble forholdende lagt til rette for emigrasjon til Canada, Paraguay og Argentina.

Fordi Canada ikke hadde anerkjent den sovjetiske regjeringen, ville ikke Moskva forhandle med dem direkte. Emigranter som skulle til Canada reiste via Riga. De som ikke kunne passere på grunn av medisinske årsaker fikk tillatelse til å mellomlande i Tyskland og i Southamton i Storbritannia, til de ble bedre. Disse led hovedsakelig av en øyesykdom ved navn Trakom, en kronisk betennelse i øyets bindehinne og hornhinne pga. infeksjon av mikroorganismen Chlamydia trachomatis. Sykdommen fører til blindhet om den ikke blir behandlet. Behandlingen skjer ved antibiotika.

Innen 1930 hadde 20.000 mennoniter kommet frem til Canada, flesteparten på kredit tilveiebrakt av Canadian Pacific Railway.

Kina og Nansen
En gruppe mennoniter fra det vestlige Sibir forsøkte å slå seg ned langs elva Amur, en av verdens ti lengste elver. Den danner grensen mellom Det russiske fjerne Østen og det nordøstre Kina, det som kalles for Indre Manchuria. Dette var helt urealistisk, og de klarte etter hvert å flykte over den frosne elva til Harbin i Kina. Noen få hundre av disse fikk lov til å komme til Washington og California.

Det kanskje ikke mange vet er at Nansen skulle komme disse forkomne mennonitene til hjelp! De forble flyktninger inntil The Nansen International Office for Refugees og The League for Nations grep inn og sørget for omplassering i Paraguay og Brasil. Det skjedde i 1932.

Forvist til Sibir og Ural
De mennonitene som ble igjen ble av de kommunistiske myndighetene forvist til ugjestmilde områder av Sibir og til områder øst for Uralfjellene.

Fra 1929 til 1940 ble hver åttende mann sendt til arbeidsleire beskyldt for poltisk kontrarevolusjonær virksomhet. De færreste kom tilbake. Som regel hørte man ikke noe mer fra dem. Deres skjebne vet alene Gud.

Økonomi og landbruksreformer førte til at de kommunistiske myndighetene beslagla mer og mer av den jorda som mennonitene eide. Etter hvert ble også den jorda som var igjen mer og mer begrenset, helt til det ble umulig å kunne leve av den.

Den konfiskerte jorda ble enten gitt til bønder som ikke var mennoniter, eller svært ofte, til medlemmer av kommunistpartiet.

Begrenset religiøs frihet
Fra og med 1918 ble også den religiøse friheten svært begrenset. Kirker og forsamlinger måtte registreres hos myndighetene. Mennonitenes pastorer ble nektet å fortsette i sin tjeneste. De som fortsatte mistet sitt statsborgerskap, med alt hva det innebar. Mange av disse pastorene livnærte seg som lærere, og de mistet dermed jobben.

Når noen av dem emigrerte var det få til å ta deres plass. Omkostningene var for høye. Forsamlingene kunne heller ikke utføre noen former for hjelpearbeid, og veldrevne institusjoner drevet av mennonitene ble nedlagt. Mange mennesker skulle komme til å lide på grunn av det. Dette dreide seg om både fysiske og psykiske syke som hadde fått pleie på disse stedene. Mennonitene mistet også alle sine skoler, og de fikk ikke tillatelse til å holde stevner.

Søndagen opphørte også som hviledag.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 9

Mennoniter fra Molotschna-kolonien sendte en kommisjon til Nord-Amerika sommeren 1920, for å fortelle om den store nøden i det krigs-skadde Ukraina. Dette er bakgrunnen for at den nå så verdenskjente Mennonite Central Comittee ble startet. Dens oppgave var å være en hjelpeorganisasjon som også skulle drive aktivt fredsarbeide.

Den nye organisasjonen forsøkte å skaffe tilveie hjelp til nødstedte venner i Ukraina. Det skulle skje via et arbeid som anabaptister hadde satt igang i Istanbul. Gruppen i Istanbul - som bestod av studenter som hadde avlagt eksamen ved Goshen College - hadde tre frivillige som ville reise til Ukraina. Det var med stor fare for eget liv at disse krysset grensen til Ukraina under den pågående russiske borgerkrigen.

De tre ankom mennonite-landsbyen Halbstadt i Molotschna kolonien på det tidspunktet da general Wrangel fra Den hvite arme trakk seg tilbake.

Clayton Kratz
Det gikk ikke bra med de tre utsendingene. To av dem ble med Den hvite arme da den trakk seg ut, mens Clayton Kratz ble igjen i Halbstadt da Den røde arme rykket inn. Ingen hørte noe mer fra ham etterpå.

Denne Clayton Kratz var født sansynligvis i 1898 og man antar at han døde i 1920 eller 1921. Som barn tilhørte han Blooming Glen Mennonite Church i Blooming Glen, Pennsylvania. Historien om ham er gjengitt i en bok som ble utgitt i 1971 med tittelen: When Apples Are Ripe: The Story of Clayton Kratz. I 2001 ble det laget en dokumentarfilm som heter: A Shroud for a Journey. For de som er interessert finnes den å få kjøpt fra The Lancaster Mennonite Historical Society.

Sult og nødhjelp
Det skulle ta et helt år før mennonitene mottok en offisiell godkjennelse for å drive nødhjelpsarbeid i landsbyene i Ukraina. Egne suppekjøkken sørget for å brødfø 25.000 mennesker hver dag. Dette arbeidet pågikk i tre år med begynnelse i 1922. Det nådde et høydepunkt i august i 1922 da de gav mat til 40.000 hver dag hele den måneden.

50 Ford traktorer og ploger ble sendt til mennonite landsbyene for å erstatte alle hestene som enten hadde blitt konfiskert eller stjålet under krigen. Denne nødhjelpen hadde en verdi på hele 1,2 millioner amerikanske dollar.

(fortsettes)

Kristne bønder i USA hjelper kristne bønder i Guatemala

Begge er hardtarbeidende bønder som verdsetter familien sin, bryr seg om jorda de dyrker, og lever ut en tro som driver dem til å bygge gode relasjoner med andre.                                   

I år, ved å besøke hverandres samfunn, en reise koordinert gjennom den humanitære organisasjonen Foods Resource Bank, er de blitt venner. Ewert fant ut at han hadde ting felles med folk han møtte i Guatemala:

'De ønsker også å brødfø sine familier, ha nok med klær og skaffe utdannelse til sine barn', sier han.

I årevis har Ewert bidratt til korn- og soyabønne prosjekt i Mountain Lake området i Minnesota, som også har innebefattet hans hjemkommune, Bingham Lake. Bøndene solgte disse produktene, og donerte overskuddet til the Foods Resource Bank, som igjen sørget for at pengene ble distribuert via Mennonitenes Sentralkomite til Sinibal i Guatemala.

Støtte til trengende
På fem år har det gitt 1,2 millioner amerikanske dollar til prosjekter drevet av Mennonitenes Sentralkomite.

I februar dro Ewert og hans sønn til Sinbad i Guatemala for å lære. Der fikk de innsyn i hvordan disse pengene har hjulpet 105 familier til å dyrke gulerøtter, brokolli og andre grønnsaker. Dette gir igjen salgspotensiale som kan skaffe mer penger i kassa, som igjen kan brukes på humanitære oppgaver! Noe som kan brødfø folk året rundt.

Så i juli kom Morales, som koordinerer dette jordbruksprosjektet til Mennonitenes Sentralkomite, og Nate Howard, som tidligere har arbeidet med dette prosjektet i Guatemala, på gjenvisit hos Ewert.

Gjennom en slik interaksjon som denne har kristne bønner i USA og Latin-Amerika er fantastisk mulighet til å hjelpe og velsigne hverandre, og på den måten brødfø mennesker som trenger det.

Anabaptist drept i Afghanistan

Al Geiser (bildet), en 65 år gammel uavhengig forretningsmann fra Kidron i Ohio, USA, ble skutt og drept 23. juli ute på den afghanske landsbygda. Geiser er mennonitt, og har arbeidet med et hydroelektrist prosjekt i det krigsherjede landet. En nær afghansk venn og forretningspartner, og en annen afghansk medarbeier ble også drept.

Siden år 2000, har Geiser og hans kone, Gladys, arbeidet i Afghanistan med base i Kabul. Glayds har arbeidet som lærer ved en afghansk skole. Begge ble støttet av Kidron Mennonite Church. Barna deres bor i USA.

'Vårt fellesskap er sjokkert og i sorg,' sier Carl Wiebe, leder for pastorteamet i Kidron Mennonite Church. Det er ikke første gangen familien Geiser har vært utsatt for tøffe ting. I 2008 ble Al kidnappet av en bevæpnet gruppe og holdt fanget for 56 dager, likevel fortsatte de arbeidet. Det skjedde i Wardak provinsen. Han ble satt fri av amerikanske soldater.

Et kall
Ekteparet Geiser responderte på kidnappingen med å si at de hadde et kall, og at de oppholdt seg i Afghanistan med glede. Deres kjærlighet til det afghanske folket hadde bare blitt større.

- Vi lever bare ut det vi tror, vi følger forbildet Jesus, og ønsker å være tjenere for å avhjelpe de behov som finnes blant folket, sa de to.

De kjente begge til den store risikoen ved å arbeide i Afghanistan. Al Geiser ble drept i den nordlige Parwan provinsen, og en talsmann for Taliban sier at en gruppe som kaller seg Zabiullah Mujahid, har påtatt seg ansvaret for drapene.

Før ekteparet Geiser dro til Afghanistan har Al Geiser arbeidet som utsending for Mennonite Central Comittee i Korea, Pakistan og Bangladesh på 1960- og 1970-tallet.

Syrisk ortodokse biskoper besøker sårede - får 100.500 USD fra anabaptiser for å kunne fortsette sitt arbeid

Mens den pågående og forferdelige volden pågår i Syria, når Den syrisk ortodokse kirken, ut til de lidende i byen Homs som har mistet sine hjem, buskap, og familiemedlemmer.

I Homs, hvor regjeringssoldater og soldater som representerer opposisjonen har kjempet med tungt artilleri mot hverandre, har sivile, deriblant 50.000 kristne, flyktet fra byen, og har tatt tilflukt i omkringliggende landsbyer. Selv Den syrisk ortodokse kirken i Homs er blitt tømt. Nesten alle innbyggerne i Homs har mistet sine jobber, forretninger og skoler er stengt, de forretningene som fortsatt er åpne har ingen kunder.

De omkringliggende landsbyene har gjort en fenomenal innsats i å ta vare på de mange flyktningene, men nå er de også svært presset.

I april dro biskop Selwanos Petros al-Nemeh - som selv har mistet sitt hjem og kirke i Homs, sammen med Eustathius Matta Roham, som er biskop i en av landsbyene som omkranser Homs, for å besøke de mange som er skadet på grunn av krigshandlingene for å bringe dem trøst og håp.

En av de som de besøkte var en mann som hadde vært utsatt for kidnapping og tortur (bildet). De møtte også en ingeniør hvis hus hadde brent ned og som hadde mistet jobben. De to får stå som eksempler på de mange de besøkte for å bringe dem trøst og håp.

Mennonitenes Sentralkomite har bevilget 100.500 USD og gitt dem til Den syrisk ortodokse kirken for at denne kirken skal kunne fortsette sitt viktige diakonale arbeid i denne svære krisetiden for Syria. Det kaller jeg ekte søskenkjærlighet!

Anabaptister hjalp de berørte etter voldshandliner i Kenya

I tre dager mot slutten av februar gikk 2000 ungdommer bevæpnet med matcheter til angrep på landsbyer øst for Kisumu i Kenya. Dette er et område hvor mennonitene i Kenya står sterkt. Den lokale mennonite-biskopen, Clyde Agola, tok umiddelbart kontakt med Eastern Mennonite Missions og Mennonite Central Committee som har arbeidere i landet, for å informere dem om den svært spente og vanskelige situasjonen. Representantene for Eastern Mennonite Missions og Mennonite Central Committee responderte umiddelbart og gav 3.000 USD i krisehjelp. Anabaptistene i Kisumu var dermed klare til å hjelpe de tilskadekomne umiddelbart, og før noen andre hjelpeorganisasjoner var på plass.

Lokale menigheter gav også penger til å kjøpe mat og vann som spesielt skulle gå til spedbarnsmødre, og til ulltepper for gamle og syke. Omlag 6000 mennesker tok tilflukt i skolebygg som ligger i området som ble herjet. De brant ned 40 hjem og flere hundre mål med sukkerplantasjer ble også flammenes rov. Ødeleggelsene etterlot et stort antall mennesker hjemløse. Brannene ødela også såkornet for neste sesong. Fire mennesker ble drept i forbindelse med ungdommenes herjinger.

Mange var svært takknemlige for hjelpen fra mennonitene, og utdelingen av mat og ulltepper ble vist på nasjonalt TV.

Bildet viser utdelingen av ulltepper.

Med stor fare for egne liv arbeider anabaptister for å hjelpe traumatiserte kvinner i Afghanistan

Til tross for krigens redsler er hjelpearbeidere fra Mennonitenes Sentralkomite på plass i Afghanistan for å gi hjelp til traumatiserte kvinner, underernærte barn, helsehjelp til de som er syke og studenter skoleundervisning. Dette er kristent fredsarbeid i praksis!

John og Lynn Williamson, representanter for Mennonitenes Sentralkomite i India, besøkte nylig sine afghanske samarbeidspartnere. De forteller om et Afghanistan med enorme behov; et land preget av fattigdom, dårlig ernæring som gis til barn, rivalisering mellom klaner, ødeleggelse av dyrkbar mark og selvsagt om krigens redsler.

Av sikkerhetsårsaker kan navnene på samarbeidspartnerne i Afghanistan ikke oppgis, men de arbeider blant annet med behandling av de traumene som krigen har påført sivilbefolkningen. Arbeiderne inne i Afghanistan arbeider under svært vanskelige kår. På den ene siden vil de stå sammen med den afghanske befolkningen i solidaritet og si at de ikke er glemt av omverdenen, og på den andre siden arbeider de med stor fare for egne liv.

De forteller om Afsana, som ikke er hennes virkelige navn, som ble tvunget til å skille seg fra sin mann. Hun og barna måtte flytte ut av svigerforeldrenes hus. Helt alene måtte hun ut for å lete etter mat til seg og barna sine. Hun fortalte ekteparet Williamson at hun ble så stresset at hun kunne glemme at hun hadde mat i ovnen, og begynte å slå sine barn.

Afsana er en av 45 kvinner som nå får profesjonell hjelp. Prosjektet, som ble startet av Nilofar Sakiri, som er utdannet ved Eastern Mennonite University’s Center for Justice and Peacebuilding i Harrisonburg, Virgina, USA, gir kvinnene rådgivning. I tillegg til å være utsatt for vold er disse kvinnene også uten jobb, de kan ikke lese eller skrive, og lider av depresjon, frykt, søvnvansker og har andre stressrelaterte symptomer.

I Paghman distriktet utenfor Kabul arbeider andre anabaptister med å lære barn i syvende og åttende klasse om fredsarbeid. Disse skolene ble valgt fordi man oppmuntrer jenter til å gå på skole her.

Vær med på å be om at man skal lykkes med dette svært viktige arbeidet med å hjelpe noen av verdens mest utsatte kvinner og barn. Be om beskyttelse for mennonitene som arbeider her.

Bildet viser hjelpearbeidere fra Mennonitenes sentralkomite på vei inn i veiløst landskap i Afghanistan med medisiner til de som bor avsidesliggende.

Forbereder seg på en humanitær krise i Midt-Østen

Mennonitenes Sentralkomite forbereder seg på en humanitær krise i Midt-Østen. Bakgrunnen er den særdeles spente situasjonen i Syria, og rapporter som viser at uroen vil kunne spre seg til nabolandene.

Frem til i går hadde omlag 20.000 syrere flyktet til Tyrkia, Libanon og Jordan, og flyktningestrømmen er økende. Det opplyser Rick Janzen, som er ansvarlig leder for det anabaptistiske hjelpearbeidet i Midt-Østen, drevet av Mennonitenes Sentralkomite.

Mennonitenes Sentralkomite vil samle inn en halv million dollar for å hjelpe ulike humanitære organisasjoner som driver hjelpe- og fredsarbeid. Dette inkluderer hjelp til mat og medisiner. Mange syrere trenger helt grunnleggende nødhjelp. Man ser også behovet for å styrke de gruppene som driver med freds- og forsoningsarbeid på gratrotplan.

Rick Janzen, som ofte besøker Midt-Østen, og som i januar besøkte land som Libanon, Jordan, Irak og de palestinske områdene, forteller om en spent og forverret situasjon for mange mennesker. Over alt hvor han kom møtte han mennesker som mer eller mindre hadde gitt opp, og som bare så for seg en ødelagt framtid.

- Nå er tiden der for å sette fredsteologien ut i praksis, sier Janzen.

Mennonitenes sentralkomite har arbeidet i Midt-Østen i mer enn 60 år. De arbeider med fredsarbeid i Egypt, Libanon, Jordan, Irak, Iran, Syria, Israel og de palestinske områdene.

Et ark fra en Gideon-bibel hjalp Ron Moyo ut av krigens redsler

Det lille lokalsamfunnet hvor Ron Moyo (til venstre på bildet), ble revet i stykker i 1983. Borgerkrigen som kom i kjølvannet av uavhengigheten fra Storbritannia i 1979, førte til at mange mennesker i hjemlandet Zimbabwe flyktet for å finne et tryggere sted å bo. Moyo, som da bare var en tenåring, ble etterlatt alene, og undret hver eneste dag om han kom til å se morgendagen.

"En dag fant jeg en del av en Gideon-bibel," minnes han. "Den delen inneholdt Salme 61: 'Hør mitt rop, Gud! Legg merke til min bønn ... Før meg til klippen som er høyere enn meg..' Jeg bad: 'Gud, om du redder meg, vil jeg tjene deg'."

Nå, i det avsluttende året ved Hesston College, hvor han har studert to år for å bli pastor, har Moyo funnet den kraften han trenger i fellesskapet til å innfri løftet han gav.

Det var i 2006 at Ron Moyo tok det første skrittet til studier ved Hesston College uten at han var seg dette bevisst. Den politiske uroen i Zimbabwe var fortsatt en daglig realitet. Myndighetene ødela hjemmene til de fattige, og etterlot dermed mange hjemløse. Moyo arbeidet på denne tiden som ungdomsarbeider i en menighet, og hjalp mange av de som fikk problemer på grunn av myndighetens politikk. Ettersom den politiske situasjonen gikk fra vondt til verre, dro Ron Moyo fra Zimbabwe til USA, hvor han søkte politisk asyl. Hans kone Sue, sønnen Lincoln og datteren Linda ble gjenforent med ham i 2009.

Mens Ron Moyo fremdeles oppholdt seg i Zimbabwe møtte han Fremont og Sara Regier, som arbeidet for Mennonitenes sentralkomite. De to vendte tilbake til USA, og her kjempet Fremont med sykdom. Etter at han var død, ba Sara han om å tale i begravelsen. Moyo vegret seg for dette:

"Jeg trodde ikke jeg maktet å gi noen god tale," forteller Moyo, som undskylde seg med at han arbeidet og kunne ikke ta seg fri for å delta. Men uka begravelsen skulle holdes var Moyo utsatt for et uhell med sykkelen, og ble sykemeldt, og da hadde han ikke lenger noen unnskyldning for ikke å gå i denne begravelsen. Senere, da han arbeidet for et sikkerhetsselskap i Atlanta, fikk han en oppringning av Sara, som fortalte ham om pastorutdannelsen ved Hesston, og oppmuntret ham til å søke.

Ron Moyo var djupt grepet over at Sara Regier tenkte på ham. Han ble påminnet det løfte han hadde gitt Gud hjemme i Zimbabwe, og han følte at det å reise til Hesston og studere der gav mening til alt. Nå får han de aller beste skussmål fra skolens ledelse. Ron Moyo er en mann med lederegenskaper, og det er nok ikke det siste vi har hørt om ham.