Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 9

Mennoniter fra Molotschna-kolonien sendte en kommisjon til Nord-Amerika sommeren 1920, for å fortelle om den store nøden i det krigs-skadde Ukraina. Dette er bakgrunnen for at den nå så verdenskjente Mennonite Central Comittee ble startet. Dens oppgave var å være en hjelpeorganisasjon som også skulle drive aktivt fredsarbeide.

Den nye organisasjonen forsøkte å skaffe tilveie hjelp til nødstedte venner i Ukraina. Det skulle skje via et arbeid som anabaptister hadde satt igang i Istanbul. Gruppen i Istanbul - som bestod av studenter som hadde avlagt eksamen ved Goshen College - hadde tre frivillige som ville reise til Ukraina. Det var med stor fare for eget liv at disse krysset grensen til Ukraina under den pågående russiske borgerkrigen.

De tre ankom mennonite-landsbyen Halbstadt i Molotschna kolonien på det tidspunktet da general Wrangel fra Den hvite arme trakk seg tilbake.

Clayton Kratz
Det gikk ikke bra med de tre utsendingene. To av dem ble med Den hvite arme da den trakk seg ut, mens Clayton Kratz ble igjen i Halbstadt da Den røde arme rykket inn. Ingen hørte noe mer fra ham etterpå.

Denne Clayton Kratz var født sansynligvis i 1898 og man antar at han døde i 1920 eller 1921. Som barn tilhørte han Blooming Glen Mennonite Church i Blooming Glen, Pennsylvania. Historien om ham er gjengitt i en bok som ble utgitt i 1971 med tittelen: When Apples Are Ripe: The Story of Clayton Kratz. I 2001 ble det laget en dokumentarfilm som heter: A Shroud for a Journey. For de som er interessert finnes den å få kjøpt fra The Lancaster Mennonite Historical Society.

Sult og nødhjelp
Det skulle ta et helt år før mennonitene mottok en offisiell godkjennelse for å drive nødhjelpsarbeid i landsbyene i Ukraina. Egne suppekjøkken sørget for å brødfø 25.000 mennesker hver dag. Dette arbeidet pågikk i tre år med begynnelse i 1922. Det nådde et høydepunkt i august i 1922 da de gav mat til 40.000 hver dag hele den måneden.

50 Ford traktorer og ploger ble sendt til mennonite landsbyene for å erstatte alle hestene som enten hadde blitt konfiskert eller stjålet under krigen. Denne nødhjelpen hadde en verdi på hele 1,2 millioner amerikanske dollar.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 8

Da den første verdenskrigen brøt ut hadde de gjenværende mennonitene i Russland og Ukraina vokst både økonomisk og sosialt. Ikke minst innenfor landbrukssektoren. Mennonitene hadde godt rykte på seg både for fremstående effektivitet og kvalitet, både hva landbruk og organisering angår.

Ved utbruddet av 1.verdenskrig hadde en nasjonal tjeneste for ikke-voldelig samfunnstjeneste blitt opprettet av staten, og 5.000 mennoniter tjente i saniteten. De fraktet sårede fra slagmarkene til sykehus i Moskva og Ekaterinoslav.

Det var de ulike mennonite-forsamlingene som hadde ansvaret for å finansiere denne alternative siviltjenesten, så vel som å sørge for mennenes familier mens de var borte. Det betydde at de måtte reise mer enn 3,5 millioner rubler årlig for å klare disse forpliktelsene.

Men krigen ble vanskelig på mange måter for Døperbevegelsen. Myndighetene begynte å konfiskere eiendom, og det ble lagt et betydelig press for å sette en stopper for mennonitenes selvstendighet når det gjaldt å styre sine kolonier.

Kaoset som fulgte oppløsningen av den russiske provinsregjeringen var svært ødeleggende for mesteparten av Ukraina, inklusive de mennonitiske koloniene. Både Den røde og Den Hvite hær beveget seg gjennom området. De beslagla mat og kyr. Velviljen mennonitene hadde ble nå snudd slik at folk vendte seg mot dem, både på grunn av den suksess de hadde hatt, og på grunn av deres tyske herkomst.

Et mørkt kapitel
Hundrevis av mennoniter ble myrdet, ranet, fengslet og voldtatt i denne perioden. Landsbyer som Chortitza, Zagradovka og Nikolaipol og områdene omkring ble ødelagt. Og enda flere mistet livet på grunn av tyfus, kolera og seksuelt overførbare sykdommer. Det siste på grunn av voldtektene begått av soldater.

På grunn av den store tragedien som utspant seg falt noen av mennonitene så djupt at de begynte å forsvare seg med våpen. De etablerte selvforsvarsgrupper, støttet av tyske militære. Dette brøt med det helt grunnleggende anabaptistiske ikke-voldsprinsippet som har fulgt Døperbevegelsen siden 1600-tallet.

Tragedien ble fullkommen når de sovjetiske myndighetene senere eksproprierte alle deres eiendommer og eiendeler og nasjonaliserte dem. Dermed mistet de absolutt alt de eide og hadde bygget opp.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 7

De mest konservative av de anabaptistiske gruppene - de som kom fra Kleine Gemeinde, Bergthal and Chortitza valgte Canada fremfor Amerika. De mer 'liberale' gruppene - slike som kom fra Molotschna og fra Hutterianerne - valgte Amerika.

Kommuniteter - som de i Alexanderwohl og Bergtal - valgte å flytte hele fellesskapet samtidig, i stedet for å reise i små grupper eller individuelt. De solgte deres eiendeler, ofte til redusert pris.

Når de russiske myndighetene forstod at så mange som 40.000 ville forlate landet, noen av dem de mest vellykkede bøndene de hadde, til fordel for Nord-Amerika, sendte de russiske myndighetene en talmann til dem: Eduard Totleben, en baltisk-tysk militær ingeniør og russisk arme-general, til å besøke mennonite-koloniene. Det skjedde i mai 1874.

I møtene med lederne for de ulike koloniene overdrev han de vanskelighetene de ville møte i Nord-Amerika, og tilbød en alternativ verneplikttjeneste som ikke på noen måte ville være forbundet med det militære. Totleben lykkes til en viss grad. Han fikk med seg de mer 'liberale' gruppene til å bli.

Tusenvis emigrerer
Mellom 1874 og 1880 dro 10.000 mennoniter til USA og 8.000 til Manitoba i Canada, av de omlag 45.000 mennoniter som på denne tiden befant seg i Sør-Russland.

På bildet sees mennoniter som kom til Amerika fra Sibir.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 6

Ettersom nasjonalismen vokste frem i sentral-Europa, kunne ikke den russiske regjeringen lenger rettferdiggjøre den spesielle statusen som de tyske koloniene hadde fått.

I 1870 annonserte de en russifiserings plan som ville gjøre slutt på alle spesielle privilegier innen 10 år. Mennonitene var med rette bekymret for at de ville miste privilegiet av å slippe militærtjeneste og den retten de hadde til å undervise i tysk ved deres skoler, hvilket de mente var en forutsetning for at deres kultur og religiøse liv kunne overleve.

Nord-Amerika
I 1871 ble en delegasjon sendt til St.Petersburg for å møte tsaren for om mulig få til lettelser i kravene av religiøse årsaker. De fikk møte høyere offiserer, men lykkes ikke å møte tsaren for å legge frem sin anmodning.

Tsarens bror, storhertug Konstantin, forsiket derimot delegasjonen fra mennonitene, at den nye loven ville ta hensyn til behovene mennonitene hadde med hensyn til fritak fra militærtjeneste.

Men de mest samvittighetsfulle mennonitene kunne ikke akseptere noen form for tjeneste som støttet opp under våpenbruk, og de tyglet sine ledere om å finne muligheter for å emigrere.

I 1873 ble derfor en delegasjon sendt til Nord-Amerika, blant annet for å finne områder som var store nok til å kunne drive landbruk. Denne gruppen besto av Leonhard Sudermann og Jakob Buller fra Alexanderwohl forsamlingen. Disse representerte Molotschna settlement; Tobias Unruh fra Volhynia bosetningen; Andreas Schrag fra den sveitsiske Volhynia forsamlingen; Heinrich Wiebe, Jacob Peters and Cornelius Buhr fra Bergthal kolonien; William Ewert fra vest-Preussen; Cornelius Toews og David Classen fra Kleine Gemeinde og brødrene Paul og Lawrence Tschetter som representerte Hutterianerne.

Denne gruppen returnerte med gode rapporter om gode landområder ledig i Manitoba, Minnesota, Sør-Dakota, Nebraska og Kansas.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 5

Hver landsby eller gruppe av landsbyer hadde sin egen lokale forsamling, i den mennonitiske koloniene i Russland og Ukraina. Kulturelle og tradisjonelle forskjeller mellom de ulike landene som anabaptistene kom fra, gjenspeilte seg i gudstjenestelivet.

Men samtlige var enige i Døperbevegelsens kjerneteologi: troende dåp, pasifisme og avståelse fra å avlegge ed.

Menighetenes pastorer hadde ingen formell utdannelse. De ble valgt av sine egne forsamlinger, og flesteparten av dem var ulønnet. De hadde et eget arbeid ved siden av. Menighetstukt ble praktisert der hvor mennesker hadde syndet grovt, og ikke ville omvende seg fra sine synder. Flesteparten av de konservative forsamlingene brøt også forretningsmessig samarbeide med medlemmer som levde i synd.

Spenninger
Det var ikke til å unngå at det oppstod spenninger i forsamlingene om ulike syn. Slik oppstod for eksempel den retningen som kalles 'Kleine Gemeinde'.

Klaas Reimer og en gruppe på 18 brøt med sin lokalmenighet og dannet 'Kleine Gemeinde'. Årsaken var at man hadde begynt å avstå fra sin tidligere pasifistiske grunnholdning, ved å overgi lovbrytere til myndighetene slik at de skulle straffes, og for ikke å utøve menighetstukt. Vi skal se litt nærmere på hvem denne Klaas Reimer var i neste artikkel. Her vil jeg bare nevne at i 1860 flyttet en del av denne gruppen til Krim. Her skulle de bli kjent som Krimmer Mennonite Brethren.

Denne kirken ble grunnlagt 21.september i 1869 av Jacob A. Wiebe (1839-1921) Menigheten kom til etter en vekkelse i en landsby nær Simferopol på Krimhaløya. De hadde en litt annen dåpspraksis, ved at dåpskandidaten hode ble dykket under vann forover. Hele denne gruppen emigrerte til Amerika i 1874, og slo seg ned i Marion County i Kansas. I 1917 slo de seg i lag med Krimmer Mennonite Brethren Church of North America, og i 1960 med Mennonite Brethren. Da bestod de av 11 forsamlinger med tilsammen 2000 medlemmer.

(fortsettes)

På bildet ser vi en låve som blir oppført i Molochna i 1910.

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 4

Mennonitene som kom fra Preussen slo seg ned i Chortitza, som lå ved elva Dnieper. Her grunnla de sin første koloni i 1789. En annen koloni, enda større, ble grunnlagt i Molotschna i 1803. Bildet vårt er fra en tredje: Rosenthal, som var nabo til Chortitza.

Etter hvert kom andre kolonier til. Sveitsiske mennoniter av Amish herkomst fra Galicia slo seg ned i nærheten av Dubno, nær Ikva elven i provinsen Rivne i det vestlige Ukraina. Innen 1870 hadde 9000 personer emigrert til Russland, flesteparten til koloniene i Chortitza og Molotschna, som etter hvert skulle øke befolkningen til 45.000. Fire datterkolonier ble etablert innen 1914 og de rådde over et område på hele 12.000 kvadratkilometer, med en befolkning på 100.000 individer.

Landsbyer
Kolonistene dannet landsbyer bestående av 15 til 30 familier, hver hadde ca 70 hektar land. Noe av dette landområdet var forbeholdt fattige, noe var felles, og inntektene av dette fellesarealet ble brukt når nye landsbyer og kolonier skulle etableres.

Nybyggerene drev frem kveg og sauer, og de dyrket jorda med ulike kornslag. De drev som birøktere og var flinke håndverkere. De drev det stort innen frukt og grønnsaker, men på 1830 tallet var det hvete som var det som det ble dyrket mest av. Og etter hvert som hveteproduksjonen økte ble det behov for møller og mer teknisk utstyr.

Det ble behov for mer land og mennonite kolonier ble etablert i Sibir og Turkestan, som ikke må forveksles med Turkmenistan. Turkestan utgjør i dag deler av Kasakhstan.

I 1911 produserte åtte av mennonitenes hveteproduksjonsfabrikker seks prosent av hele Russlands hveteproduksjon, noe som på den tiden utgjorde tre millioner rubler. De laget maskiner for hveteproduksjonen som ble sendt ut over hele det veldige russiske riket, og hadde 1744 ansatte.

(fortsettes)