Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 6

Ettersom nasjonalismen vokste frem i sentral-Europa, kunne ikke den russiske regjeringen lenger rettferdiggjøre den spesielle statusen som de tyske koloniene hadde fått.

I 1870 annonserte de en russifiserings plan som ville gjøre slutt på alle spesielle privilegier innen 10 år. Mennonitene var med rette bekymret for at de ville miste privilegiet av å slippe militærtjeneste og den retten de hadde til å undervise i tysk ved deres skoler, hvilket de mente var en forutsetning for at deres kultur og religiøse liv kunne overleve.

Nord-Amerika
I 1871 ble en delegasjon sendt til St.Petersburg for å møte tsaren for om mulig få til lettelser i kravene av religiøse årsaker. De fikk møte høyere offiserer, men lykkes ikke å møte tsaren for å legge frem sin anmodning.

Tsarens bror, storhertug Konstantin, forsiket derimot delegasjonen fra mennonitene, at den nye loven ville ta hensyn til behovene mennonitene hadde med hensyn til fritak fra militærtjeneste.

Men de mest samvittighetsfulle mennonitene kunne ikke akseptere noen form for tjeneste som støttet opp under våpenbruk, og de tyglet sine ledere om å finne muligheter for å emigrere.

I 1873 ble derfor en delegasjon sendt til Nord-Amerika, blant annet for å finne områder som var store nok til å kunne drive landbruk. Denne gruppen besto av Leonhard Sudermann og Jakob Buller fra Alexanderwohl forsamlingen. Disse representerte Molotschna settlement; Tobias Unruh fra Volhynia bosetningen; Andreas Schrag fra den sveitsiske Volhynia forsamlingen; Heinrich Wiebe, Jacob Peters and Cornelius Buhr fra Bergthal kolonien; William Ewert fra vest-Preussen; Cornelius Toews og David Classen fra Kleine Gemeinde og brødrene Paul og Lawrence Tschetter som representerte Hutterianerne.

Denne gruppen returnerte med gode rapporter om gode landområder ledig i Manitoba, Minnesota, Sør-Dakota, Nebraska og Kansas.

(fortsettes)