Glimt fra anabaptistenes historie i Ukraina og Russland, del 11

Her følger siste del i denne serien om anabaptistene i Russland og Ukraina. Men allerede i morgen vil jeg introdusere deg for ukjent historisk materiale fra Ukraina, aldri tidligere publisert på norsk:

Det ry som staten Kansas har fått som den største hveteproduserende staten i USA, skyldes i all hovedsak de mennonitiske nybyggerne. Vinter-hveten ble introdusert i Kansas i 1873. Det påfølgende år tok mennonitene - som hadde høstet god erfaring med å drive hveteproduksjon på tørr jord i Russland - ledelsen i amerikansk hveteproduksjon, og en raskt voksende mølleindustri i staten Kansas. Hveten ble plantet på høsten, og høstet inn den påfølgende sommeren.

Plautdietsch
Sveitsiske mennoniter fra Volhynian i Ukraina slo seg ned i Moundridge og i Pretty Praire i Kansas. Det er noen av disse du skal få stifte bekjentskap med i neste artikkelserie. Mennoniter med aner fra Holland og Preussen - som snakker et språk som er blitt kalt for Pleautdietsch, som vi kanskje kan oversette med 'lav-tysk' - slo seg ned i ned i det sørlige og mer sentrale Kansas.

Etter 1870 var det mange mennoniter som fryktet for den statlige innflytelsen på deres skolesystem. De emigrerte til det som er blitt kalt 'plain states' i USA, og til de vestlige provinsene av Canada. De brakte med seg sine institusjoner og sin levemåte.

Den største gruppen av mennoniter som kom ut av Russland som en følge av 1. verdenskrig og den kommunistiske maktovertagelsen, slo seg ned i Alberta, Saskatchewan, Manitoba, British Columbia og Ontario og i mange regioner i USA. Noen slo seg sammen med anabaptistiske grupper som allerede fantes der, andre formet nye.

Latin-Amerika
Men det fantes også anabaptistiske grupper som fryktet for statlig forfølgelse i Nord-Amerika. De søkte nye steder hvor de kunne leve som 'de stille i landet'. De utvandret til Belize (tidl. British Honduras), Mexico og Paraguay på begynnelsen av 1920-tallet. De såkalte Old Colony Mennonite, som jeg har omtalt i boken min 'En tro verd å dø for' (Frihet 2012), dro videre fra Belize og Mexico til Argentina på 1970 og 1980-tallet.

På bildet ser du det staselige kirkebygget til Alexanderwohl Mennonite Church.

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 10

Takket være den hjelpen mange fikk gjennom Mennonite Central Comittee kom de seg noenlunde gjennom hungerkatastrofen etter krigen. Men et spørsmål meldte seg med tyngde: Var Russland og Ukraina et blivende sted?

Tusenvis av mennoniter så ingen fremtid under et kommunistisk regime som det sovjetiske. Etter år med forhandlinger mellom flere utenlandske regjeringer, og de kommunistiske myndighetene i Moskva ble forholdende lagt til rette for emigrasjon til Canada, Paraguay og Argentina.

Fordi Canada ikke hadde anerkjent den sovjetiske regjeringen, ville ikke Moskva forhandle med dem direkte. Emigranter som skulle til Canada reiste via Riga. De som ikke kunne passere på grunn av medisinske årsaker fikk tillatelse til å mellomlande i Tyskland og i Southamton i Storbritannia, til de ble bedre. Disse led hovedsakelig av en øyesykdom ved navn Trakom, en kronisk betennelse i øyets bindehinne og hornhinne pga. infeksjon av mikroorganismen Chlamydia trachomatis. Sykdommen fører til blindhet om den ikke blir behandlet. Behandlingen skjer ved antibiotika.

Innen 1930 hadde 20.000 mennoniter kommet frem til Canada, flesteparten på kredit tilveiebrakt av Canadian Pacific Railway.

Kina og Nansen
En gruppe mennoniter fra det vestlige Sibir forsøkte å slå seg ned langs elva Amur, en av verdens ti lengste elver. Den danner grensen mellom Det russiske fjerne Østen og det nordøstre Kina, det som kalles for Indre Manchuria. Dette var helt urealistisk, og de klarte etter hvert å flykte over den frosne elva til Harbin i Kina. Noen få hundre av disse fikk lov til å komme til Washington og California.

Det kanskje ikke mange vet er at Nansen skulle komme disse forkomne mennonitene til hjelp! De forble flyktninger inntil The Nansen International Office for Refugees og The League for Nations grep inn og sørget for omplassering i Paraguay og Brasil. Det skjedde i 1932.

Forvist til Sibir og Ural
De mennonitene som ble igjen ble av de kommunistiske myndighetene forvist til ugjestmilde områder av Sibir og til områder øst for Uralfjellene.

Fra 1929 til 1940 ble hver åttende mann sendt til arbeidsleire beskyldt for poltisk kontrarevolusjonær virksomhet. De færreste kom tilbake. Som regel hørte man ikke noe mer fra dem. Deres skjebne vet alene Gud.

Økonomi og landbruksreformer førte til at de kommunistiske myndighetene beslagla mer og mer av den jorda som mennonitene eide. Etter hvert ble også den jorda som var igjen mer og mer begrenset, helt til det ble umulig å kunne leve av den.

Den konfiskerte jorda ble enten gitt til bønder som ikke var mennoniter, eller svært ofte, til medlemmer av kommunistpartiet.

Begrenset religiøs frihet
Fra og med 1918 ble også den religiøse friheten svært begrenset. Kirker og forsamlinger måtte registreres hos myndighetene. Mennonitenes pastorer ble nektet å fortsette i sin tjeneste. De som fortsatte mistet sitt statsborgerskap, med alt hva det innebar. Mange av disse pastorene livnærte seg som lærere, og de mistet dermed jobben.

Når noen av dem emigrerte var det få til å ta deres plass. Omkostningene var for høye. Forsamlingene kunne heller ikke utføre noen former for hjelpearbeid, og veldrevne institusjoner drevet av mennonitene ble nedlagt. Mange mennesker skulle komme til å lide på grunn av det. Dette dreide seg om både fysiske og psykiske syke som hadde fått pleie på disse stedene. Mennonitene mistet også alle sine skoler, og de fikk ikke tillatelse til å holde stevner.

Søndagen opphørte også som hviledag.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 9

Mennoniter fra Molotschna-kolonien sendte en kommisjon til Nord-Amerika sommeren 1920, for å fortelle om den store nøden i det krigs-skadde Ukraina. Dette er bakgrunnen for at den nå så verdenskjente Mennonite Central Comittee ble startet. Dens oppgave var å være en hjelpeorganisasjon som også skulle drive aktivt fredsarbeide.

Den nye organisasjonen forsøkte å skaffe tilveie hjelp til nødstedte venner i Ukraina. Det skulle skje via et arbeid som anabaptister hadde satt igang i Istanbul. Gruppen i Istanbul - som bestod av studenter som hadde avlagt eksamen ved Goshen College - hadde tre frivillige som ville reise til Ukraina. Det var med stor fare for eget liv at disse krysset grensen til Ukraina under den pågående russiske borgerkrigen.

De tre ankom mennonite-landsbyen Halbstadt i Molotschna kolonien på det tidspunktet da general Wrangel fra Den hvite arme trakk seg tilbake.

Clayton Kratz
Det gikk ikke bra med de tre utsendingene. To av dem ble med Den hvite arme da den trakk seg ut, mens Clayton Kratz ble igjen i Halbstadt da Den røde arme rykket inn. Ingen hørte noe mer fra ham etterpå.

Denne Clayton Kratz var født sansynligvis i 1898 og man antar at han døde i 1920 eller 1921. Som barn tilhørte han Blooming Glen Mennonite Church i Blooming Glen, Pennsylvania. Historien om ham er gjengitt i en bok som ble utgitt i 1971 med tittelen: When Apples Are Ripe: The Story of Clayton Kratz. I 2001 ble det laget en dokumentarfilm som heter: A Shroud for a Journey. For de som er interessert finnes den å få kjøpt fra The Lancaster Mennonite Historical Society.

Sult og nødhjelp
Det skulle ta et helt år før mennonitene mottok en offisiell godkjennelse for å drive nødhjelpsarbeid i landsbyene i Ukraina. Egne suppekjøkken sørget for å brødfø 25.000 mennesker hver dag. Dette arbeidet pågikk i tre år med begynnelse i 1922. Det nådde et høydepunkt i august i 1922 da de gav mat til 40.000 hver dag hele den måneden.

50 Ford traktorer og ploger ble sendt til mennonite landsbyene for å erstatte alle hestene som enten hadde blitt konfiskert eller stjålet under krigen. Denne nødhjelpen hadde en verdi på hele 1,2 millioner amerikanske dollar.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 8

Da den første verdenskrigen brøt ut hadde de gjenværende mennonitene i Russland og Ukraina vokst både økonomisk og sosialt. Ikke minst innenfor landbrukssektoren. Mennonitene hadde godt rykte på seg både for fremstående effektivitet og kvalitet, både hva landbruk og organisering angår.

Ved utbruddet av 1.verdenskrig hadde en nasjonal tjeneste for ikke-voldelig samfunnstjeneste blitt opprettet av staten, og 5.000 mennoniter tjente i saniteten. De fraktet sårede fra slagmarkene til sykehus i Moskva og Ekaterinoslav.

Det var de ulike mennonite-forsamlingene som hadde ansvaret for å finansiere denne alternative siviltjenesten, så vel som å sørge for mennenes familier mens de var borte. Det betydde at de måtte reise mer enn 3,5 millioner rubler årlig for å klare disse forpliktelsene.

Men krigen ble vanskelig på mange måter for Døperbevegelsen. Myndighetene begynte å konfiskere eiendom, og det ble lagt et betydelig press for å sette en stopper for mennonitenes selvstendighet når det gjaldt å styre sine kolonier.

Kaoset som fulgte oppløsningen av den russiske provinsregjeringen var svært ødeleggende for mesteparten av Ukraina, inklusive de mennonitiske koloniene. Både Den røde og Den Hvite hær beveget seg gjennom området. De beslagla mat og kyr. Velviljen mennonitene hadde ble nå snudd slik at folk vendte seg mot dem, både på grunn av den suksess de hadde hatt, og på grunn av deres tyske herkomst.

Et mørkt kapitel
Hundrevis av mennoniter ble myrdet, ranet, fengslet og voldtatt i denne perioden. Landsbyer som Chortitza, Zagradovka og Nikolaipol og områdene omkring ble ødelagt. Og enda flere mistet livet på grunn av tyfus, kolera og seksuelt overførbare sykdommer. Det siste på grunn av voldtektene begått av soldater.

På grunn av den store tragedien som utspant seg falt noen av mennonitene så djupt at de begynte å forsvare seg med våpen. De etablerte selvforsvarsgrupper, støttet av tyske militære. Dette brøt med det helt grunnleggende anabaptistiske ikke-voldsprinsippet som har fulgt Døperbevegelsen siden 1600-tallet.

Tragedien ble fullkommen når de sovjetiske myndighetene senere eksproprierte alle deres eiendommer og eiendeler og nasjonaliserte dem. Dermed mistet de absolutt alt de eide og hadde bygget opp.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 7

De mest konservative av de anabaptistiske gruppene - de som kom fra Kleine Gemeinde, Bergthal and Chortitza valgte Canada fremfor Amerika. De mer 'liberale' gruppene - slike som kom fra Molotschna og fra Hutterianerne - valgte Amerika.

Kommuniteter - som de i Alexanderwohl og Bergtal - valgte å flytte hele fellesskapet samtidig, i stedet for å reise i små grupper eller individuelt. De solgte deres eiendeler, ofte til redusert pris.

Når de russiske myndighetene forstod at så mange som 40.000 ville forlate landet, noen av dem de mest vellykkede bøndene de hadde, til fordel for Nord-Amerika, sendte de russiske myndighetene en talmann til dem: Eduard Totleben, en baltisk-tysk militær ingeniør og russisk arme-general, til å besøke mennonite-koloniene. Det skjedde i mai 1874.

I møtene med lederne for de ulike koloniene overdrev han de vanskelighetene de ville møte i Nord-Amerika, og tilbød en alternativ verneplikttjeneste som ikke på noen måte ville være forbundet med det militære. Totleben lykkes til en viss grad. Han fikk med seg de mer 'liberale' gruppene til å bli.

Tusenvis emigrerer
Mellom 1874 og 1880 dro 10.000 mennoniter til USA og 8.000 til Manitoba i Canada, av de omlag 45.000 mennoniter som på denne tiden befant seg i Sør-Russland.

På bildet sees mennoniter som kom til Amerika fra Sibir.

(fortsettes)

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 6

Ettersom nasjonalismen vokste frem i sentral-Europa, kunne ikke den russiske regjeringen lenger rettferdiggjøre den spesielle statusen som de tyske koloniene hadde fått.

I 1870 annonserte de en russifiserings plan som ville gjøre slutt på alle spesielle privilegier innen 10 år. Mennonitene var med rette bekymret for at de ville miste privilegiet av å slippe militærtjeneste og den retten de hadde til å undervise i tysk ved deres skoler, hvilket de mente var en forutsetning for at deres kultur og religiøse liv kunne overleve.

Nord-Amerika
I 1871 ble en delegasjon sendt til St.Petersburg for å møte tsaren for om mulig få til lettelser i kravene av religiøse årsaker. De fikk møte høyere offiserer, men lykkes ikke å møte tsaren for å legge frem sin anmodning.

Tsarens bror, storhertug Konstantin, forsiket derimot delegasjonen fra mennonitene, at den nye loven ville ta hensyn til behovene mennonitene hadde med hensyn til fritak fra militærtjeneste.

Men de mest samvittighetsfulle mennonitene kunne ikke akseptere noen form for tjeneste som støttet opp under våpenbruk, og de tyglet sine ledere om å finne muligheter for å emigrere.

I 1873 ble derfor en delegasjon sendt til Nord-Amerika, blant annet for å finne områder som var store nok til å kunne drive landbruk. Denne gruppen besto av Leonhard Sudermann og Jakob Buller fra Alexanderwohl forsamlingen. Disse representerte Molotschna settlement; Tobias Unruh fra Volhynia bosetningen; Andreas Schrag fra den sveitsiske Volhynia forsamlingen; Heinrich Wiebe, Jacob Peters and Cornelius Buhr fra Bergthal kolonien; William Ewert fra vest-Preussen; Cornelius Toews og David Classen fra Kleine Gemeinde og brødrene Paul og Lawrence Tschetter som representerte Hutterianerne.

Denne gruppen returnerte med gode rapporter om gode landområder ledig i Manitoba, Minnesota, Sør-Dakota, Nebraska og Kansas.

(fortsettes)