Profilert anabaptist er død

Alfred Neufeld (bildet), fra Paraguay, en profilert forfatter, teolog, historiker og lærer, som var med forme anabaptistisk teologi verden over døde 24. juni i Münster i Tyskland, bare 64 år gammel. Han døde etter å ha blitt behandlet for leverkreft og nyresvikt.                                           

Neufeld var med i lederrådet for Mennonite World Conference og Kommisjonen for tro og liv i årene 2008 til 2018. Han representerte Mennonitenes Verdenskonferanse i flere økumeniske sammenhenger og spilte en avgjørende rolle med å bringe sammen mennonitt-kirker for å kunne arrangere årskonferansen for Mennonitenes Verdenskonferanse i Paraguay i 2009. Neufeld var også nestformann i dialogkommisjonen for dåpssyn sammen med representanter for Mennonitenes Verdenskonferanse, Det lutherske verdensforbund og Det pavelige råd for å fremme kristen enhet. Han ledet også komiteen for Fornyelse, en serie samlinger over 10 år, for å feire 500 års jubilleet for starten på Døperbevegelsen. Han tjente også kirkesamfunet The Mennonite Brethren i Paraguay både nasjonalt og internasjonalt, og var medlem av Det internasjonale rådet for verdens Evangeliske Allianse.

Alfred Neufeld var også en produktiv forfatter. Hans siste bok: 'Becoming a Global Communion', er historien om Mennonitenes Verdenskonferanse. Neufeld var en etterspurt taler både i hjenlandet og internasjonalt.

Han ble født Fernheim i Paraguay, og vokste opp i et hjem hvor de elsket Bibelen. Han fattet  også stor interesse for kirkens salmeskatt, teologi og kirkehistorie.

Den internasjonale anabaptistiske bevegelsen har mistet en viktig stemme.

Paraguays president mektig imponert over kristent gårdsbruk

Presidenten i Paraguay, Mario Abdo Benitez besøkte nylig en bomullsfarm som drives av mennoniter i Chaco, som ligger i den vestlige delen av landet. Han var sammen med visepresidenten, Hugo Velazquez, og en rekke andre høytstående politikere, blant annet ministeren for landbruk Rodolfo Friedman og helseministeren Julio Mazzoleni.

Delegasjonen ble mektig imponert over hva mennonitene har fått til i landsbyen Virgen del Fatima. Bondegården med navnet Ganadera Esperanza - som på norsk kan oversetters med 'Håps-gården' - er på 4000 hektar og utvides hvert eneste år.

Delegasjonen besøkte også selskapet Neuhof som driver en bondegård eid av familien til Herbert Hiebert. De driver nybrottsarbeid, blant annet med bomull- og løkproduksjon. Arbeidet startet opp i august i fjor og tre brønner sørger for at åkrene får den fuktigheten som trengs gjennom et eget drypprislingsanlegg.

Utfordringen ligger i ustabil ekektrisitetsforsyning. Dette ble tatt opp med den politiske delegasjonen. Mennonitene i Paraguay sørger for sårt tiltrengte arbeidsplasser og det arbeidet de gjør holder svært høy kvalitet.

Leder menighet av tidligere kriminelle i Paraguay

"Medlemmene våre er voldtektsmenn, mordere, kidnappere, svindlere - alle vasket rene i Jesu blod."

Det forteller pastor Ignacio Chamorro Ramirez. Menigheten hans er ikke akkurat A4. Pastoren har selv sittet i fengsel.

Nå leder han La Libetad - Frihetskirken - og et rehabiliteringsprogram for fanger, som er en del av Mennonite Brethren Church i Paraguay.

Livet til Ignacio Chamorro Ramirez er et sterkt vitnesbyrd om hvordan Den Hellige Ånd kan forvandle et menneskeliv. Ungdomstiden hans ble tilbrakt på gata sammen med kriminelle. 19 år gammel ble han arrestert for å tyveri, og tilbrakte 20 dager i fengsel. Det var en traumatisk opplevelse for ham.

Noen få år senere havnet Ramirez nok en gang i fengsel. Denne gang for en forbrytelse han ikke hadde  begått. Han ble bitter, og han ville ikke høre tale om å bli med i kirken.

En dag ble han med en venn av seg for å studere matematikk. Vennen snakket mye om Gud, og siden Ramirez ikke hadde noe å gjøre, lot han vennen holde på. Men der og da, rørte Gud ved hans hjerte, Noe helt nytt hadde begynt å spire fram.

Så ble han introdusert for "La Libertad", en kirke på innsiden av fengselet. "Jeg lærte om fordelene ved å være en disippel, og det førte til at jeg ble en kristen og ble døpt," forteller Ramirez til Mennonite World Review News.

Når han ble løslatt, fullførte han høyskoleutdannelse og studerte teologi ved "Instituto Biblico Asuncion" og har arbeidet i La Libertad siden 2012.

Medlemmer av "Mennoniten Brüder Gemeinde Concordia" (Brødremenigheten i Concordia) begynte en fengselstjeneste i 1984. De samarbeider med Justisdepartementet i Paraguay og arbeider i et område av et fengsel som har 535 av de 3.290 fangene som tilhører dette fengselet. 130 av disse er nå medlemmer av kirken inne i fengselet. Ved siden av menighetsarbeidet, driver også menigheten språkundervisning for de fangene som ikke har lært å lese og skrive og de tilbyr også arbeidstrening. Dette for å hjelpe de innsatte til å takle hverdagene når de en gang blir satt fri. Ikke minst ønsker menigheten å gi fangene verdighet.

Bildet viser en gudstjeneste inne i fengselet og er tatt av pastor Ramirez/MWR.

Å vinne mennesker ved å vise respekt og masse kjærlighet

I går leste jeg om noe som grep meg sterkt. Det handler om noe som kalles 'Fundacion San Rafael' i Asuncion i Paraguay, og viser hvordan Herren kan lede den som vil la seg lede av Den Hellige Ånd:

Fundacion San Rafael ble grunnlagt av den katolske presten Aldo Trento (bildet) i 1999.

På det tidspunktet led han av en djup depresjon som hadde plaget ham i mange år og dro til Paraguay i den hensikt å finne en meningsfull tjeneste som kunne gi lindring i hans fortvilelse.

Den første gjesten som banket på hans dør var dødssyk hjemløs mann. Pater Aldo ønsket ham velkommen til sitt hjem og pleide ham til han døde. Den neste som banket på døra var en hjemløs kvinne med to barn. Også hun dødssyk. Pater Aldo ba de tre inn og pleide den dødssyke kvinnen til hun døde.

Disse erfaringene førte til at pater Aldo startet et hospice, som igjen førte til starten av et barnehjem, og i dag driver stiftelsen hans en bondegård, en grunnskole, en high school og aldershjem.

Det fantastiske arbeidet denne stiftelsen gjør kan kan best illustreres med et lite eksempel - i historien om Romina (det er ikke hennes virkelige navn). I Paraguay er det slik at de som lider av HIV/AIDS er skikkelig stigmatisert.  Mennesker som er kjent som HIV-positive er fryktet og utstøtte, men San Rafael er unntaket. Der blir de akseptert og der bryr man seg om de som har fått denne sykdommen.

Romina oppdaget at hun var HIV-smittet da hun fikk bekreftet at hennes tre år gamle sønn hadde kreft. Etter at sønnen var død, mistet hun livsgnisten og var døende uten at noen brydde seg om henne. Noen tok henne med til San Rafael og deres hjem for døende. Og der - ved hjelp av medisiner og med mye kjærlighet, frisknet hun til.

Nå - seks år senere arbeider Romina ved Casita de Belen - som er hjemmet til de minste barna i San Rafael. Gjennom det arbeidet hun gjør, og med venners hjelp, og med barna hun har omsorg for, er Romina i dag svært levende, og gir barna kjærlighet og masse klemmer og mye latter - og jevnlig overraskelsesturer til iskremssjappa.

Men det hele begynte med en mann som slet med sykdom, og som åpnet sitt hjem for andre syke og pleiet dem og gav dem respekt, og masse kjærlighet.

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 10

Takket være den hjelpen mange fikk gjennom Mennonite Central Comittee kom de seg noenlunde gjennom hungerkatastrofen etter krigen. Men et spørsmål meldte seg med tyngde: Var Russland og Ukraina et blivende sted?

Tusenvis av mennoniter så ingen fremtid under et kommunistisk regime som det sovjetiske. Etter år med forhandlinger mellom flere utenlandske regjeringer, og de kommunistiske myndighetene i Moskva ble forholdende lagt til rette for emigrasjon til Canada, Paraguay og Argentina.

Fordi Canada ikke hadde anerkjent den sovjetiske regjeringen, ville ikke Moskva forhandle med dem direkte. Emigranter som skulle til Canada reiste via Riga. De som ikke kunne passere på grunn av medisinske årsaker fikk tillatelse til å mellomlande i Tyskland og i Southamton i Storbritannia, til de ble bedre. Disse led hovedsakelig av en øyesykdom ved navn Trakom, en kronisk betennelse i øyets bindehinne og hornhinne pga. infeksjon av mikroorganismen Chlamydia trachomatis. Sykdommen fører til blindhet om den ikke blir behandlet. Behandlingen skjer ved antibiotika.

Innen 1930 hadde 20.000 mennoniter kommet frem til Canada, flesteparten på kredit tilveiebrakt av Canadian Pacific Railway.

Kina og Nansen
En gruppe mennoniter fra det vestlige Sibir forsøkte å slå seg ned langs elva Amur, en av verdens ti lengste elver. Den danner grensen mellom Det russiske fjerne Østen og det nordøstre Kina, det som kalles for Indre Manchuria. Dette var helt urealistisk, og de klarte etter hvert å flykte over den frosne elva til Harbin i Kina. Noen få hundre av disse fikk lov til å komme til Washington og California.

Det kanskje ikke mange vet er at Nansen skulle komme disse forkomne mennonitene til hjelp! De forble flyktninger inntil The Nansen International Office for Refugees og The League for Nations grep inn og sørget for omplassering i Paraguay og Brasil. Det skjedde i 1932.

Forvist til Sibir og Ural
De mennonitene som ble igjen ble av de kommunistiske myndighetene forvist til ugjestmilde områder av Sibir og til områder øst for Uralfjellene.

Fra 1929 til 1940 ble hver åttende mann sendt til arbeidsleire beskyldt for poltisk kontrarevolusjonær virksomhet. De færreste kom tilbake. Som regel hørte man ikke noe mer fra dem. Deres skjebne vet alene Gud.

Økonomi og landbruksreformer førte til at de kommunistiske myndighetene beslagla mer og mer av den jorda som mennonitene eide. Etter hvert ble også den jorda som var igjen mer og mer begrenset, helt til det ble umulig å kunne leve av den.

Den konfiskerte jorda ble enten gitt til bønder som ikke var mennoniter, eller svært ofte, til medlemmer av kommunistpartiet.

Begrenset religiøs frihet
Fra og med 1918 ble også den religiøse friheten svært begrenset. Kirker og forsamlinger måtte registreres hos myndighetene. Mennonitenes pastorer ble nektet å fortsette i sin tjeneste. De som fortsatte mistet sitt statsborgerskap, med alt hva det innebar. Mange av disse pastorene livnærte seg som lærere, og de mistet dermed jobben.

Når noen av dem emigrerte var det få til å ta deres plass. Omkostningene var for høye. Forsamlingene kunne heller ikke utføre noen former for hjelpearbeid, og veldrevne institusjoner drevet av mennonitene ble nedlagt. Mange mennesker skulle komme til å lide på grunn av det. Dette dreide seg om både fysiske og psykiske syke som hadde fått pleie på disse stedene. Mennonitene mistet også alle sine skoler, og de fikk ikke tillatelse til å holde stevner.

Søndagen opphørte også som hviledag.

(fortsettes)

12 årig bønnemaraton i Paraguay begynner å gi resultater

I 12 år har et bønnemaraton bragt kristne sammen i Paraguay. Nå ser man tegn på en gjennomgripende vekkelse i dette landet i Sør-Amerika.

På 85 steder rundt om i landet har tusenvis av mennesker bedt i 24 timer. Hver søndag klokka seks om morgenen har en liten gruppe djerve bedere, sommer som vinter - og det kan være kaldt i Paraguay - kommet sammen oppe på høydedraget Lambàre, som omkranser hovedstaden Asunción. Denne bønnegruppen har holdt på i to år. De har bedt om vekkelse, at hovedstaden skal rystes av Guds kraft.

Og bederne kommer fra alle evangelikale kirkesamfunn. Flere av de som ber forteller om undere som har skjedd, hvor folk er kommet til tro ved at de er blitt helbredet for sine sykdommer.

Aug. 15, deltok presidenten i Paraguay, Federico Franco på et av disse bønnemøtene, sammen med flere representanter for landets regjering. Det har aldri skjedd før at noen president i Paraguay's historie har deltatt på et møte arrangert av evangelikale kristne.

Selv om det ikke finnes noen nøyaktig statestikk over evangelikale kristne i Paraguay, rapporterer de fleste kirkene om en årlig vekst på 10-15 prosent, med tusenvis av døpte over alt i landet.

150.000 hørte Luis Palau preke evangeliet i Paraguay - 12.000 bestemte seg for å følge Jesus

Hundrevis av lokale menigheter og tusenvis av kristne sluttet seg til en evangelisk kampanje som verdensevangelisten Luis Palau holdt i to byer i Paraguay 23.-28.april. Luis Palau preket denne gangen sammen med sin sønn Andrew. Møtene samlet svært mange ungdommer.  Hele 73 prosent av befolkningen i Paraguay er under 35 år. Halvparten av de som deltok på kampanjen var under 25 år. Også medlemmer av palamentet deltok, og fikk del i forkynnelsen av evangeliet. Torsdagen besøkte Luis Palau Parlamentet, og fikk en anledning til å tale til parlamentets medlemmer. Det er første gang i historien til Paraguay at en evangelist har fått tale til parlamentets medlemmer på denne måten.

Andrew Palau holdt først en rekke evangeliske møter ulike steder i Paraguay i forkant av selve kampanjen. De to siste dagene ble det så holdt store utendørsmøter med faren, Luis Palau. 70.000 deltok på fredagsmøtet, mens 80.000 deltok lørdag. Hele 12.000 har fylt ut innbydelseskortene som deles ut til de som søker å bli fulgt opp etter å ha tatt beslutningen om å følge Jesus.

Under forberedelsesmøtene til kampanjen med Luis Palau fylte 1.770 ut slike innbydelseskort. Alle som fyller dem ut blir fulgt opp med personlige samtaler og kristen litteratur.

Luis Palau har holdt store evangeliske kampanjer i Paraguay i 1976, 1980, 1982 og 1994. Han har siden han startet opp sitt arbeid som evangelist talt til mer enn en milliard mennesker gjennom radio, TV, Interntt, bøker, og mer enn 30 millioner ansikt til ansikt gjennom sine evangeliske kampanjer i mer enn 74 land. Hans daglige radioprogram kan høres av flere titalls millioner lyttere i 48 land.

Bildet er fra friluftsmøtet i Asuncion.

Intet varig hjem

Jeg holder på å lese en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg. Boken det er snakk om er "No lasting home - a year in the Paraguyan Wilderness". Dette er historien om 300 medlemmer av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof - 140 voksne og 160 barn - som først hadde flyktet fra nazistene i Tyskland til England, og som nå måtte reise videre til Paraguay. Intet land i Europa ville gi dem tillatelse til å bli værende, og USA og Canada nektet å ta imot dem. I England kunne de ikke være på grunn av mistenksomheten mot de tyske medlemmene av kommuniteten.

Hva var det med disse menneskene som gjorde dem så farlige for myndighetene overalt i Europa, USA og Canada? Det hele koker ned til deres kompromissløse og radikale etterfølgelse av Jesus, som blant annet innebar en konsekvent pasifisme. Det var ikke det verden spurte etter sommeren 1940. Med den tro og overbevisning medlemmene av Bruderhof kommuniteten stod for ble de betraktet som suspekte, ja som forrædere som ikke ville begi seg ut i krigen med blanke våpen.

Boken skildrer den strabasiøse reisen med båten Andalucia Star fra England til Sør-Amerika, en reise som også var svært farefull den gangen, hvor farvannene var utrygge - ikke bare på grunn av dårlig vær, som gjorde de reisende sjøsyke, men på grunn av ubåtene som ventet på å senke dem. Andalucia Star brakte dem trygt frem, men ble senket to år senere.

Vel fremme i Paraguay møter denne radikale kristne gruppen på tropesykdommer, død, og ufordringer som stod i kø. De trodde de kom til nærmest paradisiske tilstander, men ble møtt av et sumplandskap som virkelig satte dem på en stor prøve.

Det er en nær og realistisk skildring vi får del i, men det som slår en når en leser er at dette ikke bare er historien om denne ene Bruderhof kommuniteten. Det er samtidig historien om de mange som har tatt Jesu ord på ramme alvor, og som på grunn av det er blitt forfulgt og jaget fra land etter land på grunn av sin tro og overbevisning. Det er noe merkelig dette at mennesker som selv er fredsommelige, som aldri har forfulgt noen, som aldri har grepet til våpen, blir betraktet som så farlige at det ikke er plass for dem i denne verden.

Anabaptistiske pionerer i Canada og Paraguay, del 2

Her fortsetter vi serien om noen av de anabaptistiske pionerene som slo seg ned i Canada og Paraguay i Sør-Amerika. Dette er for det meste ukjente folk for de fleste av oss, men de har alle en historie å fortelle om forsakelse, tro og radikal etterfølgelse av Jesus.

Martin C. Friesen (1889-1968), var en ydmyk og ærlig mann, som var leder for en gruppe mennoniter i Canada. Han ledet denne gruppen på 1.778 utvandrere fra Manitoba i Canada til Chaco området i Paraguay på slutten av 1920-tallet. Friesen ledet denne kommuniteten gjennom 44 utfordrende år. De hadde fire døtre og tre. Familien Friesen levde i landsbyen Osterwick, som ligger sør for området Loma Plata i Chaco distriktet i Paraguay. Hans kone Elisabeth levde som enke frem til hun døde i 1973.

(fortsettes)

Anabaptistiske pionerer i Canada og Paraguay, del 1

Faste lesere av bloggen har sikkert merket seg at jeg er mer enn alminnelig interessert i historie, og da i særdeleshet kirkehistorie. Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship i Australia, er så snill å gi meg innblikk i hans egen slekts historie og jeg synes den er så spennende at jeg har oversatt det han skriver og gjerne deler den med bloggens lesere.

Hans besteforeldre, Peter og Anna (Hiebert) Wiebe, slo seg ned på prærien i Saskatchewan i 1909. Her levde i den avsidesliggende sørlige delen, i landsbyen Neuhorst.

På bildet sees Anna Wiebe (1874-1952). Hun kom over Atlanterhavet som et lite barn. Anna var den yngste av i alt tretten barn. Hennes foreldre het Abram og Anna Streimer, som hadde levd i kommuniteten Bergthal i Russland. Når Anna var 22 år kom enkemannen Peter Wiebe (1861-1920) og spurte om hun kunne tenke seg å gifte seg med ham, og hjelpe ham med hans små gutter.

Peter var 14 år gammel da han kom til Canada. Han hadde levd i kommuniteten Fürstenland i Russland, og hadde slått seg ned med sine foreldre i landsbyen Rosengart, sørøst for Winkler i Manitoba. Han giftet seg med Maria Bückert, og fikk seks barn med henne. Men den sjette, Abram, døde i barselseng med sin mor. Med sin andre kone, Anna, ble Peter far til Anna, deres første barn, i 1897. Hun døde kort tid etterpå. Så fikk de enda et barn, som de også kalte Anna, som også døde. Så - etter å ha flyttet til Saskatchewan - ble Peters far, Abram, født i 1902. Og etter ham om barna Cornelius, Johann, Gerhard, and Aganetha.

Peters besteforeldre fikk bare en kort tid sammen. Når det yngste barnet, Aganetha, fremdeles var liten, døde Peters bestefar. Hans bestemor oppdro barna gjennom mange år i djup fattigdom. Hun forble enke i 32 år. Å leve i Canada - i Saskatchewan - var slett ikke lett på 1930-tallet. Hun hadde ingen hest, så hun måtte gå til fots, mil etter mil, alene. Men hun likte å vandre på preærien. Overalt bar hun med seg en papirpose, som den du ser på bildet. Av og til var hun så heldig å finne noen bær, eller noen boller, som kjøpmannen hadde til overs når dagen var over, og da bar hun det med seg hjem i posen. Mat var for henne noe dyrebart, en gave fra Gud, som man ikke måtte forsmå, selv om det var lite.

(fortsettes)

Nytestamentlig pastortjeneste i fokus da 170 sør-amerikanere satte hverandre stevne

Omkring 170 mennesker var samlet i Rancho Alegre, 26.-30 januar, for å delta på den anabaptistisk konferanse for det sørlige Latin-Amerika. Rancho Alegre er et retreatsenter drevet av fem nasjonale mennonitegrupper i Paraguay, og stedet ligger et stykke utenfor hovedstaden Asunciòn.

Konferansen som arrangeres annethvert år hadde i år sitt fokus på pastortjenesten. På konferansen deltok det anabaptister fra Argenitina, Brasil, Uruguay, Bolivia, Chile, og selvsagt var det mange fra Paraguay.

Werner Frantz, direktøren for Centro Evangélico Menonita de Teología Asunción, beskrev menighetens identitet slik:

"Menigheten er et jordisk fellesskap, den er ikke himmelsk. Hvis vi ønsker å introdusere Jesus til noen, kan vi si: Kom til vår menighet og du skal få se Ham!"

Frantz understreket at en pastortjeneste basert på en nytestamentlig model legger til rette, tilgir, er kreativ og trenger mennesker til å tenke nytt og tillater deltagelse i Guds arbeide. Den søker å bryte ned barrierer og bygge og skape en felles identitet, den utruster, gir trygghet og krever ansvarlighet, den vet hva Gud krever og den respekterer avgjørelser.

Tre menighetsledere presenterte ulike pastormodeller.

I år er det 30 år siden den første konferansen av dette slaget ble arrangert. Det skjedde i Argentina i 1981. Neste samling vil bli holdt i Chile i 2013.

De viste andre hvem Jesus er gjennom levd liv

Når Clara Regier Schmidt døde 25. april 95 år gammel var det ingen norsk avis, heller ikke Dagen/Magazinet, Vårt Land eller Norge idag som nevnte dødsfallet. Ikke så underlig. I Norge er hun dessverre et helt ukjent navn.

Årsaken til at jeg skriver disse linjene om Clara Regier Schmidt er at hun, sammen med ektemannen John, som her sees på brudebildet, er gode eksempler på hva radikal etterfølgelse av Jesus kan skape av forandringer i andre menneskers liv.

I 1943 giftet Clara, som da var blitt utdannet sykepleier, seg med sin elskede John. Da hadde han allerede vært to år i Paraguay som misjonær for Mennonite Central Commitee. John Smidt var den første vestlige legen som arbeidet blant mennonitflyktninger i Paraguay. De to flyttet til det søramerikanske landet etter bryllupet, og ble der til de flyttet til Minnesota. I 1951, etter å ha hørt om nøden blant spedalske i Paraguay, dro de tilbake. Her etablerte de et arbeid blant disse utstøtte og lidende menneskene.

Ekteparet Schmidt skulle bli pionerer i behandlingen av spedalske. Det uvanlige de gjorde var å behandle de spedalske der hvor de bodde. Frem til da var spedalske samlet i kolonier hvor de ble holdt strengt adskilt fra samfunnet. De to etablerte også et eget sykehus for behandling av de spedalske. Arbeidet vakte stor oppsikt. Ikke bare ble spedalske behandlet medisinsk, men de fikk også beholde sin verdighet som mennesker, og ble ikke lenger sett på som andreklasses borgere.

30 år av sitt liv la de to ned i Paraguay for å hjelpe de spedalske. De to ble levende vitnesbyrd om den Herre og Mester som de tjente. Om Jesus leser vi at Han gikk inn i huset til Simon den spedalske. Ja, Han berørte til og med disse som ble betraktet som urene. Det var uhørt på Jesu tid. Det gjorde ham i enkeltes øyne uren. Det ekteparet Schmidt gjorde blant de spedalske i Paraguay var også uhørt. Men det forvandlet mange menneskers liv, og det førte også til en rik innhøstning av mennesker til himmelen.

I 1971 dro ekteparet også til Vietnam og arbeidet også der blant de spedalske dette året.

Clara og John ble gamle. John døde i 2003. De fikk åtte barn sammen. Trofast tjente de Jesus alle sine leveår. Hjemme i USA var de aktivt med i sin hjemmemenighet. De er eksempler gitt oss til etterfølgelse.

Kom sammen Jesu vei

Mer enn 6000 mennoniter fra 61 land kom sammen i Asuncion i Paraguay i desember i fjor, for å avholde den 15 verdenskonferansen for mennoniter. I Paraguay bor det 60.000 mennoniter, noen spansktalende, andre tysktalende. Selv om spansk var språket som ble brukt fra plattformen under selve konferansen, ble det også simultantolket til seks andre språk. For vertslandet var det en stor ære å kunne arrangere konferansen, og for deltagerne fra mange land som aldri hadde vært i Paraguay, var det en stor opplevelse å få komme dit.

En bokstavelig talt gjennomgangsmelodi under hele konferansen var et kor fra en sang sunget av kristne fra Zimbabwe: "Det er ingen som Jesus". Tema for konferansen var: "Kom sammen Jesu vei". Morgen- og kveldssamlinger inneholdt bibelstudier og undervisning, ettermiddagen var avsatt til mange ulike slags seminarer.

Evangeliska Frikyrkan i Sverige støtter pionerarbeid i Paraguay

Det er ikke så ofte vi får nyheter fra Paraguay. I dette fattige søramerikanske landet, som har den mest homogene befolkningen i Sør-Amerika - 90 prosent er mestiser - finnes det bare 4,5 prosent evangeliske kristne. Evangeliska Frikyrkan i Sverige (en sammenslutning av Örebromissionen, Fribaptistene og Helgelsesförbundet) støtter et pionerarbeidet i hovedstaden Asuncion.

I midten av november i år var representanter for samarbeidspartneren i Paraguay på besøk i Sverige for aller første gang. Leotir og hans kone Ilaini Popp representerer Convencion de las Iglesias Bautista Betel (CIBB), Denne sammenslutingen av baptistkirker i Paraguay har drevet sitt arbeid i landet siden 1970-tallet og har 20 medlemskirker i sammenslutningen. Disse 20 medlemskirkene har tilsammen 1400 medlemmer. Evangeliska Frikyrkan støtter dette arbeidet med ledertrening og pionermisjon for å grunnlegge nye menigheter.

I 2010 vil et svensk misjonærpar, Roger og Judith Korsgren med sine barn, reise til Asuncion. Sammen med en nasjonal pastor skal de grunnlegge en ny menighet der.

Du vil kunne lese rapporter fra dette arbeidet her på denne bloggen i tiden fremover. La oss huske våre trossøsken i Paraguay i forbønn, og la oss be spesielt for nybrottsarbeidet i Asuncion.

Bildet er fra en av baptistmenighetene tilknyttet sammenslutningen CIBB.

Samhold og mangfold preger mennonitemenighetene i Paraguay

I midten av juli ble det holdt en konferanse i Paraguay for de voksende mennonitmenighetene i landet. Siden de syv første personene ble døpt i byen Enlhet i 1947, har mennonitene vokst til 8300 medlemmer. Konferansen i juli viser til fulle det store mangfoldet som disse menighetene representerer.

I forbindelse med konferansen sto mange frem og fortalte om den store endringen som hadde skjedd i deres liv, etter at de hadde møtt Jesus. For de mange med indiansk bakgrunn betyr det å bli en kristen et brudd med heksedoktorer og folkereligiøsitet. Som en sa det:

"Det er mange ting vi har lagt bak oss etter at Jesus ble Frelser og Herre i våre liv."

Mennonitemenighetene i Paraguay legger stor vekt på evangelisering, og er ofte ute på gatene for å vitne. For mange er det et vitnesbyrd i seg selv å se mennesker leve sammen i et så nært fellesskap som mennonitene gjør. Det er ikke hverdagskost i et land som er preget av så mye frykt som i Paraguay.

I Salme 133 leser vi:

"Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen." (v.1)

Baptister i Paraguay satser på opplæring for å plante nye menigheter

Det er ikke så ofte vi hører fra Paraguay. Landet som har 5,5 millioner innbyggere og med grenser til Bolivia i nord, Brasil i øst og Argentina i vest og sør, har ca 11.000 baptister. Det skal nå satses på å utdanne arbeidere som kan starte opp evangelisk arbeid i distriktene. 2. august i år starter Baptistkirken i Villa Morra som ligger i landets hovedstad, Asuncion, opp med et seminar for å trene evangelister og misjonærer. Denne menigheten, som selv er en utsendermenighet for flere misjonærer, startet opp et slikt undervisningstilbud allerede i 1994. Dette arbeidet blir nå intensivert.

Seminaret vil gå over flere dager og deltagerne vil få undervisning i bibelsk lære, ekklesiologi, pastoral omsorg, lederskap, ulike kulter og religioner og undervisningen vil bli tilrettelagt på mange praktiske måter. Det legges også opp til et eget seminar som omhandler ungdomsarbeid.

Seminardeltagerne vil overnatte i kirken, og seminaret avsluttes med et utadrettet evangelisk møte.

Baptistmenigheten i Villa Morra ber om forbønn for dette strategiske og viktige seminaret. De håper at mange arbeidere vil kunne reise ut i felten og plante nye menigheter, der hvor det ikke finnes noen evangelisk menighet fra før.

Bildene viser en gruppe deltagere fra fjorårets seminar, og en gruppe fra 1995 som blir transportert til Asuncion fra landdistriktene.