Tusenvis av mennoniter så ingen fremtid under et kommunistisk regime som det sovjetiske. Etter år med forhandlinger mellom flere utenlandske regjeringer, og de kommunistiske myndighetene i Moskva ble forholdende lagt til rette for emigrasjon til Canada, Paraguay og Argentina.
Fordi Canada ikke hadde anerkjent den sovjetiske regjeringen, ville ikke Moskva forhandle med dem direkte. Emigranter som skulle til Canada reiste via Riga. De som ikke kunne passere på grunn av medisinske årsaker fikk tillatelse til å mellomlande i Tyskland og i Southamton i Storbritannia, til de ble bedre. Disse led hovedsakelig av en øyesykdom ved navn Trakom, en kronisk betennelse i øyets bindehinne og hornhinne pga. infeksjon av mikroorganismen Chlamydia trachomatis. Sykdommen fører til blindhet om den ikke blir behandlet. Behandlingen skjer ved antibiotika.
Innen 1930 hadde 20.000 mennoniter kommet frem til Canada, flesteparten på kredit tilveiebrakt av Canadian Pacific Railway.
Kina og Nansen
En gruppe mennoniter fra det vestlige Sibir forsøkte å slå seg ned langs elva Amur, en av verdens ti lengste elver. Den danner grensen mellom Det russiske fjerne Østen og det nordøstre Kina, det som kalles for Indre Manchuria. Dette var helt urealistisk, og de klarte etter hvert å flykte over den frosne elva til Harbin i Kina. Noen få hundre av disse fikk lov til å komme til Washington og California.
Det kanskje ikke mange vet er at Nansen skulle komme disse forkomne mennonitene til hjelp! De forble flyktninger inntil The Nansen International Office for Refugees og The League for Nations grep inn og sørget for omplassering i Paraguay og Brasil. Det skjedde i 1932.
Forvist til Sibir og Ural
De mennonitene som ble igjen ble av de kommunistiske myndighetene forvist til ugjestmilde områder av Sibir og til områder øst for Uralfjellene.
Fra 1929 til 1940 ble hver åttende mann sendt til arbeidsleire beskyldt for poltisk kontrarevolusjonær virksomhet. De færreste kom tilbake. Som regel hørte man ikke noe mer fra dem. Deres skjebne vet alene Gud.
Økonomi og landbruksreformer førte til at de kommunistiske myndighetene beslagla mer og mer av den jorda som mennonitene eide. Etter hvert ble også den jorda som var igjen mer og mer begrenset, helt til det ble umulig å kunne leve av den.
Den konfiskerte jorda ble enten gitt til bønder som ikke var mennoniter, eller svært ofte, til medlemmer av kommunistpartiet.
Begrenset religiøs frihet
Fra og med 1918 ble også den religiøse friheten svært begrenset. Kirker og forsamlinger måtte registreres hos myndighetene. Mennonitenes pastorer ble nektet å fortsette i sin tjeneste. De som fortsatte mistet sitt statsborgerskap, med alt hva det innebar. Mange av disse pastorene livnærte seg som lærere, og de mistet dermed jobben.
Når noen av dem emigrerte var det få til å ta deres plass. Omkostningene var for høye. Forsamlingene kunne heller ikke utføre noen former for hjelpearbeid, og veldrevne institusjoner drevet av mennonitene ble nedlagt. Mange mennesker skulle komme til å lide på grunn av det. Dette dreide seg om både fysiske og psykiske syke som hadde fått pleie på disse stedene. Mennonitene mistet også alle sine skoler, og de fikk ikke tillatelse til å holde stevner.
Søndagen opphørte også som hviledag.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar