Som jeg skrev tidligere så er jeg fremdeles langt unna den kjærligheten som Paulus taler om, hvilket er det eneste som gir mening til universet, til livet, til L'Arche og til evangeliene.
L'Arche er en god skole i kjærlighet. Hver dag gis det oss mange muligheter til å vise tålmodighet. Som du kanskje vet, så er det å være tålmodig å leve i harmoni med mennesker som noen ganger (og i noen tilfeller, ofte) er uutholdelige, mennesker som driver opp og ned etter vegger.
Paulus sier til og med at selv om vi vet alt det er å vite om Gud og mennesker, hvis vi hadde tro til å flytte fjell, og hvis vi gav bort alt vi eide til de fattige og likevel mangler den kjærlighet som tilgir alt, tror alt, håper alt og bærer alt, da vil alle disse vakre tingene som fremstår så 'gudelige' faktisk ikke være noe annet enn en 'klingende bjelle'. Da er jeg ingenting. Kjærlighet alene er det som teller.
De svakeste og mest sårbare menneskene som vi ønsker velkommen til L'Arche og Tro og Lys felleskapene er ekstraordinære lærere. Å leve sammen med dem er er et øyeblikk av nåde. I deres fattigdom - noen ganger så radikal - har gjort at jeg har oppdaget min egen radikale fattigdom: min frykt, hindringene som gjør at jeg ikke elsker med ømhet. Disse forbindelsene som binder meg til hver person har åpnet opp mitt hjerte, gitt meg styrke i kjærlighet som gjør tålmodighet og alle kravene lettere å bære.
Gjennom disse kjærlighetens bånd, gjør støtten fra fellesskapet og noen ganger fra profesjonelle, men først og fremst gjennom Den Hellige Ånd Guds nåde, at alt blir mulig. Men dette hindrer ikke at vi av og til går gjennom kamper, disse øyeblikk av slitenhet og skuffelse, men vi bærer dem. Det er det samme for oss alle.
For meg, så er livet sammen med de som ofte blir sett på som nederst på rangstigen, slik at jeg blir løftet opp med den gleden som kommer fra Gud.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar