Fedrene begynte å komme til kirken. Fader Bishoy så på hver eneste en av dem, og sa farvell. Han stod stille, og lovpriste sammen med dem. Han la også merke til at fader Sheramon stod ved hans side.
Når liturgien var over, visste alle som var tilstede at fader Bishoy snart skulle forlate dem. De fulgte ham til hans celle. Dette var siste gangen de var i stand til å snakke med ham og lytte til ham. Øynene deres ble fylt med lyset fra hans englelike ansikt. Han følte en stor tilfredshet i hele kroppen. Selv om han var kjent for å snakke lite, snakket ham mye denne dagen. Han ba dem om å be til Gud for ham, at Gud måtte akseptere ham, og tilgi hans feil og synder.
En av fedrene spurte om han kunne gjøre ham en tjeneste. Han svarte: 'Ja, det vil jeg ikke nekte siden jeg går dit jeg har lengtet. Jeg har levd hele livet med den forvissning om at Kristus venter på meg i himmelen. Han vil fryde seg sammen med meg og jeg med ham. Han vil lønne meg for alle de prøvelsene jeg har hatt her under min reise på jorden. Jeg sa til meg selv: Det er bortkastet å bruke min tid på noe annet enn Ham når Herren Jesus venter på meg i himmelen med kjærlighet og lengsel. Uansett når jeg stod opp for å be, sa jeg det samme: Ja, min Herre, jeg har den samme lengsel og iver. Men la det være Din vilje, ikke min. Når det gjelder mine fall og mine synder, hadde jeg det håp i mitt hjerte at det ville ordne alt som var ruinert uten at jeg kastet bort min tid på sorg eller fortvilelse'.
De nærmet seg nå klokka tre om natten. En av fedrene klarte ikke å holde tilbake sine tårer. Det var det samme for to andre. Så ble det stille før fader Polykarp inviterte alle til å be sammen. De lovpriste som aldri før og ba med ett hjerte. Alle lengtet etter den tid da de ville bli sammen med fader Bishoi.
Når de var ferdige, ba fader Jeremia, de andre fedrene om å forlate cellen. Han forble sammen med fader Bishoi for å lytte til hans skriftemål, og han tilsa ham syndernes forlatelse.
På avstand ble forferdelige lyder hørt fra fader Bishoi's celle. Det synes som om djevelen forsøkte å ruinere hans glede etter at han hadde unnsluppet ham.
Når fedrene hadde avsluttet Vesper, gikk de til fader Bishoi's celle bare for å finne ut at han allerede var død. Han lå, med ansiktet østover, og med hendene på brystet, i det han gjorde korsets tegn.
En hvit due bel sett flyvende over klosteret i noen timer over det stedet hvor fader Bishoi hadde bodd. Det var en forunderlig dag... glede ... en mulighet for stille ettertanke ... en sjekk for å se hvordan det sto til med ens sjel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar