Ved utbruddet av 1.verdenskrig hadde en nasjonal tjeneste for ikke-voldelig samfunnstjeneste blitt opprettet av staten, og 5.000 mennoniter tjente i saniteten. De fraktet sårede fra slagmarkene til sykehus i Moskva og Ekaterinoslav.
Det var de ulike mennonite-forsamlingene som hadde ansvaret for å finansiere denne alternative siviltjenesten, så vel som å sørge for mennenes familier mens de var borte. Det betydde at de måtte reise mer enn 3,5 millioner rubler årlig for å klare disse forpliktelsene.
Men krigen ble vanskelig på mange måter for Døperbevegelsen. Myndighetene begynte å konfiskere eiendom, og det ble lagt et betydelig press for å sette en stopper for mennonitenes selvstendighet når det gjaldt å styre sine kolonier.
Kaoset som fulgte oppløsningen av den russiske provinsregjeringen var svært ødeleggende for mesteparten av Ukraina, inklusive de mennonitiske koloniene. Både Den røde og Den Hvite hær beveget seg gjennom området. De beslagla mat og kyr. Velviljen mennonitene hadde ble nå snudd slik at folk vendte seg mot dem, både på grunn av den suksess de hadde hatt, og på grunn av deres tyske herkomst.
Et mørkt kapitel
Hundrevis av mennoniter ble myrdet, ranet, fengslet og voldtatt i denne perioden. Landsbyer som Chortitza, Zagradovka og Nikolaipol og områdene omkring ble ødelagt. Og enda flere mistet livet på grunn av tyfus, kolera og seksuelt overførbare sykdommer. Det siste på grunn av voldtektene begått av soldater.
På grunn av den store tragedien som utspant seg falt noen av mennonitene så djupt at de begynte å forsvare seg med våpen. De etablerte selvforsvarsgrupper, støttet av tyske militære. Dette brøt med det helt grunnleggende anabaptistiske ikke-voldsprinsippet som har fulgt Døperbevegelsen siden 1600-tallet.
Tragedien ble fullkommen når de sovjetiske myndighetene senere eksproprierte alle deres eiendommer og eiendeler og nasjonaliserte dem. Dermed mistet de absolutt alt de eide og hadde bygget opp.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar