Himmelsk liv

 Himmelens lykksalighet består først og fremst at vi får se Gud. Men å se Gud betyr ikke å betrakte ham utenfra. Gud er ikke utenfor oss. I himmelen kommer vi ikke til å se ham på avstand. Allerede nå er vi i Gud og Gud i oss. I himmelen får vi se det, direkte og klart. Da får vi oppleve hvordan vi hele tiden springer fram fra Guds uendelige væren, hvordan vi skapes av ham, øyeblikk for øyeblikk.

Dette er ikke alt. Vi skal også få oppleve å bli guddommeliggjort innenfra, slik at Guds treenige liv blir vårt eget liv. Sammen med Jesus, Sønnen springer vi ut fra Faderen. Vi roper "Abba! Far!" og strømmer tilbake til Faderen. Og dette skjer i en atmosfære av en usigelig varme og glede. Denne gleden er Den Hellige Ånd.

I himmelen er Gud sentrum i vårt liv. Her på jorden er vi først og fremst opptatt av oss elv, tingene, vår medmennesker og slektninger, og i beste fall også av den Gud som skjuler seg. Her er han som en hemmelighetsfull, dyp dimensjon bak alt dette.

Men i himmelen er det tvert imot. Der ser vi Gud som den gavmilde, selvutleverende og utømmelige kilden til alt som finnes. Som en herlig fontene som hele skaperverket veller fram fra. Samtidig ser vi ham som alle tings mål. Vi ser hvordan alt strømmer tilbake til ham og finner lykke og salighet ved å overgi seg til ham.

Og dette ser vi ikke utenfra, men innenfra. Vi opplever det og er selv med i strømmen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 359

Allehelgensdag - når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

 

Glede ved å finne igjen

 I Lukasevangeliet forteller Jesus lignelsen om den ene sauen og de nittini (Luk 15,3-7). Det er ikke sauen som leter etter hyrden, det er hyrden som leter etter sauen. Initiativet ligger hos hyrden, hos Gud. Og hyrden leter etter den bortkomne sauen til han finner den. Dette er grunnlaget for vårt håp, og det er et grunnlag som ikke kan rokkes. Det er håp selv om vi gir opp og mister håpet, for den gode hyrde gir ikke opp.

Når hyrden endelig finner sauen, lar han den ikke gå selv mens han følger etter den. Nei, han blir glad og legger den på skuldrene sine. Hvem vil ikke være en bortkommen sau? Ikke bare for å bli båret på skuldrene, men også for å gi hyrden en så stor glede. Hver gang noen finner noe som er borte, vekker det stor glede. Ikke bare hos finneren, men hos mange andre også. Jesus taler om gled i himmelen. Det blir en stor lykke når vi en gang får se hvordan alt har fått sin rette plass, og det for all evighet.

Vi spør ofte hvorfor Gud tillater synden og all den lidelsen som følger med. Hvorfor har han skapt menneskene slik at de kan synde og nesten ikke gjør noe annet? Her lar Jesus oss ane noe av mysteriet. Det ligger en helt spesiell glede i å finne igjen det som er blitt borte. Denne gleden er så stor at synden og all dens elendighet mister sin makt. Himmelen er en uendelig glede, den er en stadig overraskelse over Guds utrolige kjærlighet og barmhjertighet. Han leter selv etter det som er blitt borte.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 281

Himmelen på jord

 "Selvfølgelig må du begjære himmelen, men før himmelen blir gitt befaler Kristus oss å realisere himmelen på jorden, å oppføre o9ss på jorden som om vi var i himmelen og å bære hele verdens bønner."

-Hl.Johannes Chrysostomos/oversatt av Bjørn Olav Hansen

Himmelsk liv

 Himmelens lykksalighet består først og fremst i at vi får se Gud. Men å se Gud betyr ikke å betrakte ham utenfra. Gud er ikke utenfor oss. I himmelen kommer vi ikke til å se ham på avstand. Allerede nå er vi i Gud og Gud i oss. I himmelen får vi se det, direkte og klart. Da får vi oppleve hvordan vi hele tiden springer fram fra Guds uendelige væren, hvordan vi skapes av ham, øyeblikk for øyeblikk.

Dette er ikke alt. Vi skal også få oppleve å bli guddommeliggjort innenfra, slik at Guds treenige liv blir vårt eget liv. Sammen med Jesus, Sønnen, springer vi ut fra Faderen. Vi roper 'Abba1 Far!' og strømmer tilbake til Faderen. Og dette skjer i en atmosfære av uendelig varme og glede. Denne gleden er Den Hellige Ånd. 

I himmelen er Gud sentrum i vårt liv. Her på jorden er vi først og fremst opptatt av oss selv, tingene, våre medmennesker og slektninger, og i beste fall av den Gud som skjuler seg. Her er han som en hemmelighetsfull, dyp dimensjon bak alt dette.

Men i himmelen er det tvert imot. Der ser vi Gud som den gavmilde, selvutleverende og utømmelige kilden til alt som finnes. Som en herlig fontene som hele skaperverket veller fram fra. Samtidig ser vi ham som alle tings mål. Vi ser hvordan alt strømmer tilbake til ham og finner lykke og salighet ved å overgi seg til ham.

Og dette ser vi ikke utenfra, men innenfra. Vi opplever det og er selv med i strømmen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 359

Helgenene, vår beste venner

Helgener er alle de som etter døden har fått gå inn i Guds hvile. Alle de som har nådd fram til målet, alle de som nå er i himmelen, er helgener. 

Blant dem er det mange av våre nærmeste slektninger og venner. Kanskje de har kjempet mot Gud hele livet og først kapitulert i dødsøyeblikket. Men nå lever de hos ham, nå lever de i sannheten, i virkeligheten. Deres kjærlighet til oss har okke blitt mindre, tvert imot, den har blitt dypere og renere. Her på jorden søkte de delvis sitt eget beste, men nå tenker de bare på vårt ve og vel.

Våre aller beste venner finner vi i himmelen. Der er det ingen begrensning, ingen glemsel, ikke noe svik. Der elsker alle med Guds egen skapende og ofrende kjærlighet.

Vi pleier å si om de døde at de har forlatt oss. Men dette er et synsbedrag. Nettopp fordi de nå er i Gud, har de kommet oss nærmere. 

Den som lever i Gud, får del i Guds universelle nærvær. Helgenene er der Gud er, og Gud er med oss overalt. Når vi vender oss til Gud i bønn, kan vi også møte alle våre kjære som lever i ham. De vil hjelpe oss og lære oss å leve i Gud allerede nå, for at vi også en gang skal få leve sammen med dem i himmelen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 358
 

En vandrer mot et salig mål

 Det blir aldri ensformig å se på Gud i himmelen. Gud er så uendelig rik. Det himmelske livet kommer til å bli en evig, overrumplende overraskelse. Slik som når blinde får se fargespillet for første gang, eller når døve plutselig får høre den vidunderligste musikk, slik kommer vi til å ha det hele tiden i himmelen. Alt skal hele tiden være nytt, friskt og overraskende.

Ingen steder kan vi finne så mye liv som hos Gud. Han er opphavet til alt levende. I menneskelivet blir man født bare en gang, og man er opphav til nytt liv i høyden noen ganger. Men i Gud skjer dette hele tiden. 

I den grad du her på jorden vokser i tro, håp og kjærlighet, nærmer du deg dette evige nye, guddommelige livet. Det er en kontinuitet mellom det jordiske og det himmelske livet. Hvert skritt du tar mot en renere, dypere kjærlighet og overgivelse, er et skritt mot himmelen. Det ufattelige og herlige som venter deg når du møter Gud etter døden, forbereder du allerede nå. Det jordiske liv er en reise mot himmelen.

Du er en vandrer, på vei mot et ufattelig daglig mål. Vandringen er en frigjøringsprosess som stadig løser alt som binder deg til det jordiske. Hvis denne frigjøringen går dypt nok, kan du oppleve en forsmak på det som skal komme. I dypet av ditt hjerte kan du allerede nå åpne himmelens dør på gløtt.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 349

Å leve i himmelen allerede nå

 "Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere", sier Herren hos profeten Jesaja (66,13). Gud trøster oss gjennom sin Ånd. Ånden har en litt moderlig rolle. 

Ånden trøster deg her i din landflyktighet. Mange kristne innretter seg så bra i denne tilværelsen at de slett ikke har behov for noen trøst. Men hvis du virkelig søker Gud og lengter etter at alt i deg skal falle endelig til ro i ham, da trøster Ånden deg i din hjemlengsel.

Du har fått Ånden som et pant i ditt hjerte (2.Kor 1,22). Men hans nærvær i deg er ikke bare en garanti for at du en gang skal nå ditt mål i den kommende verden. I ham har du også på en måte allerede fått selve innholdet i det evige livet. Den virkeligheten som utgjør det himmelske livet, har du allerede nå. Dette livet og det kommende er ikke to helt ulike virkeligheter. Forskjellen er bare at i himmelen skal du få se det som ligger skjult i deg allerede nå. "Jeg kan ikke riktig skjønne hva det er jeg skal få etter døden som jeg ikke allerede har i dette livet. Jeg skal få se Gud, det er sant. Men når det gjelder å få være hos ham, så er jeg det allerede her på jorden, og det helt og fullt!" sa Therese av Jesusbarnet (1873-1897) like før hun døde.

Den Hellige Ånd bor i deg og gir deg denne trøsten. Midt i denne landflyktigheten skal du få leve et himmelsk liv.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 298

Når det gjelder himmelen må du legge fra deg målestokken!

 Når du trer inn i det aller helligste må du legge fra deg målestokken din utenfor døra! Du kan ikke måle hvor mye du er verdt etter hvor godt eller dårlig du har levd ditt liv. Din verdi, hvor mye du er verdt, handler om hvordan det hellige blodet åpnet forhenget. Din falske ydmykhet sier:'Jeg er ikke verdig', drukner i ordene: "Det er ingen feil funnet i deg". Løgnene til den falske identiteten er byttet ut med de kjærlighetsfulle ordene som ligger i den skjulte realiteten som Hans nærvær representerer. Alt ved deg er i ferd med å endres.

- Brian Simmons/Norsk oversettels: Bjørn Olav Hansen (c)

Høye himler

Den siste tiden har jeg stadig tenkt på uttrykket 'høye himler'. Uttrykket kommer stadig til meg når jeg ber, og jeg vet ikke helt hvorfor. En ting er sikkert og det er at det himmelske rommer mer enn vi aner eller kan forstå. Apostelen Paulus er inne på noe av dette i Kolosserbrevet:. "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer, eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham." (Kol 1,16)

Ved 'Morgenens lovsang til Den oppstandne', som tidebønnen heter tidlig søndag morgen, ifølge den tidebønnstradisjonen jeg tilhører, ba vi denne søndagen fra en av lovsangene vi finner i Bibelens deuterokanoniske, utgitt av Bibelselskapet i 1988. I denne lovsangen heter det blant annet: "Lov Herren, alle hans engler, høye himler, lovpris Herren..."

Senere i tidebønnen bes Salme 148, hvor det heter:. "Lov ham, du høyeste himmel..." Eller som det heter i den utgaven jeg leser fra: "... dere himlenes himler" (Norsk Bibel) 

Det finnes altså høye himler, ja, himlenes himler. Det gir nesten svimlende perspektiver. 

Vi har virkelig noe å se frem til, ja, allerede nå kan vi erfare litt av dette her i tiden. Vi trenger en himmel over livet, se tingene fra et himmelsk perspektiv. 

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen." (Joh 1,51)

Gjennom himlenes himler - innfor Hans ansikt natt og dag

Ved siden av Isak Syreren går en annen Kristusmystiker sammen med meg denne dagen: skomakeren Hjalmar Ekström. Ekströms motto som jeg har skrevet på forsatsbladet i Bibelen min er dette: "Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag." I et brev datert 18.januar 1924 utdyper Ekström dette. Han er da i 20-årene og han er blitt diakon i Den svenska kyrkan. I brevet skildrer han sitt indre liv i billedspråk, her i min oversettelse. Her er djup som kaller på djup: 

"Om vi vandrer gjennom himlene kommer vi først inn i de skjøre bildenes og de foranderlige forestillingenes 'himmelrom', språkets, det åndelige begjærets og den åndelige nytelsens himmel. Vi vandrer gjennom den ene himmelen etter den andre og jo lenger vi kommer, desto ringere, enklere, naknere og renere himler ser vi. De underbare synene, erfaringene og tilstanden blir mer og mer tilsløret og utvisket, inntil de ligger bak oss og er tilbakelagte. Vi kommer inn i et stadig mindre og mindre, øde og naknere 'himmelrom', der det blir stadig vanskeligere å leve og puste. Vi presses og blir trengt fra alle kanter, men noe driver oss likevel fremover.

I de himlene vi har passert var det mennesker og samliv mellom mennesker, kunnskap og tankeliv, kjærlighet, personlig liv, etc. Der vi nå befinner oss er det nakent og tomt, og ikke nok med det, her er stor angst og frykt, en Guds-overlatthetens ødemark både utenfor oss og inne i oss. Vi stanser kanskje opp et øyeblikk og ser oss tilbake på alt det skjønne vi har passert og en tanke slår oss: 'Var ikke Gud i de tidligere himlene?' og svaret kommer med det samme: 'Det var Guds gaver, ikke Ham selv, som vi så i de forrige rommene'."

Mens vi vandrer videre vi tre - Isak, Hjalmar og jeg - kommer jeg til å tenke på gudsmannen Moses, som ba og jeg ber sammen med ham:

"Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne." (2.Mos 33,13)

Så ser frem jeg frem til neste rusletur med Isak og Hjalmar.

Da evigheten banket på døra

Det gjør et så sterkt inntrykk på meg disse dagene å lese på nytt den selvbiografiske skissen arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993, gir av sin sjelelige kamp før han finner fred med Gud. Det er en sjelelig brytekamp rundt spørsmål om menneskets eksistens, døden og Skaperen, velegnet for lesning i en tid med krig og uro. Problemstillingene reiste den unge Sofrony selv under 1.verdenskrigs redsler. 

Fader Sofrony kroppsliggjør på en måte hele nittenhundretallet ut fra et åndelig perspektiv. Under sin ungdomstid engasjerte han seg i ulike former for religiøst søkende, og rotet seg vekk i Østens meditasjonsformer og mystiske filosofi. Om denne tiden skriver han: 'Jeg kastet bort mye verdifull tid,' Han levde som kunstner, og tilbrakte mye tid i sitt atelier, og reiste rundt i hjemlandet Russland og i Europa. I fire måneder bodde han i Italia og Tyskland før han slo seg ned i Frankrike. 

I 1925 blir han radikalt omvendt. Etter denne hendelsen i livet reiste  han til det hellige Athos-fjellet i Hellas. Her treffer han staretsen Siluan, som er blitt kalt for 1900-tallets mest autentiske munk. De to skulle tilbringe mye tid sammen, og Sofrony skulle bli en disippel av denne staretsen. Etter en hard sykdomsperiode dro han til England i 1959, nærmere bestemt til Essex. Rundt ham vokste det etter hvert frem en klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Denne klosterkommuniteten eksisterer den dag i dag, en kommunitet hvor Jesusbønnen bes kontinuerlig. Til denne varmekilden kommer det pilegrimer fra hele verden og fra mange ulike kirkelige konfesjoner. 

Den sjelelige brytekampen i Sofrony's liv var hard. Han tenkte stadig på døden, men ville leve! Hva dreide dette korte jordelivet seg om? En dag ble han sittende å tenke.  Han beskriver denne dagen slik, her i min oversettelse: 

"Fysisk var jeg ennå ung og ved god helse. Da jeg ikke forstod det som hendte med meg forsøkte jeg å si rolig til meg selv: Jeg har fremdeles et helt liv fremfor meg - kanskje 40 år eller mer i full kraft. Og hva skjedde? Med det samme kom svaret, uten at jeg tenkte etter: Om du har tusen år - og siden da? Og i min bevissthet var de tusen år forbi før jeg hadde tenkt tanken ut. Alt som var underkastet forgjengeligheten mistet for meg sin verdi. Når jeg så på menneskene var min første tanke at de var i dødens vold, på vei til å dø, og mitt hjerte ble fylt av medlidenhet. Jeg søkte verken ære fra disse 'døde', eller å ha makt over dem. Jeg søkte ikke deres kjærlighet. Jeg ringeaktet materiell rikdom, og hva angår intellektuell verdi hadde jeg ingen høyere aktelse for dem, ettersom de ikke hadde gitt meg noe svar i min søken. hadde jeg blitt tilbudt et lykkelig liv i hundrevis av år hadde jeg ikke tatt imot det. Det jeg ville ha var evighet, og evigheten, som jeg senere kom til å forstå, sto framfor meg og fødte meg i virkeligheten på nytt. Jeg var blind, forsto ingenting. Evigheten banket på min dør men min sjel hadde i frykt stengt seg selv inne."

Da kom Gud i sin nåde og reddet fader Sofrony.

Det var kirkefedrene som skulle komme ham til unnsetning.

"Da, fullstendig uventet var det som om en tynn nål hadde stukket hull på den tykke veggen av bly, og gjennom den hårfine åpningen trengte en strime av lys...Det er en kraft som kommer ovenfra og løfter oss over de jordiske lidelser...og vi får leve nær den evige."

Fra himlens høye saler

Det hender rett som det er at jeg går rundt med en setning eller deler av en setning fra Bibelen som jeg grunner på. Det har gjerne sammenheng med en livsfase jeg befinner meg i. Den siste tiden er det et vers fra Salmenes bok som stadig kommer opp: "Han tømrer i vannene sine høye saler." (Salme 104,3a) Det finnes et parallellvers i Amos 9,6a: "Han har bygd sine høye saler i himmelen..."

Det er noe mer, noe mye mer, enn det vi ser med vårt blotte øye! 

Apostelen Paulus oppfordrer oss til ikke å ha "det synlige for øye, men det usynlige." For, skriver han, "det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." (2.Kor 4,18)

Apostelen Johannes fikk et helt nytt perspektiv over livet og ikke minst evigheten når han i sitt fangenskap på klippeøya Patmos i Egeerhavet opplever at den flortynne hinnen mellom himmel og jord brister og han hører engelens røst: "Deretter så jeg - og se, en dør åpnet i himmelen..."

Himmelen er full av overraskelser! Og de skjønneste skapninger, som serafene! Disse som er i Guds umiddelbare nærhet. Disse vidunderlige skapningene som er som 'ildsøyler', som 'brennende bluss'. "

Her er også livsvesener, engler og erkeengler, kjerubene og altså 'de høye salene'. Himmelen er et sted! 

I en tid så fylt av uro og frykt trenger vi å høre Jesu egne ord: 

"La ikke deres hjerte forferdes! Tro  på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. FOR JEG GÅR BORT FOR Å GJØRE I STAND ET STED FOR DERE. Og når jeg har gått bort og har gjort i stand et sted for dere, KOMMER JEG IGJEN og skal TA DERE TIL MEG, FOR AT OGSÅ DERE SKAL VÆRE DER JEG ER." (Joh 14,1-3)

Mens jeg arbeider med disse tankene kommer en strofe fra velkjent salme til meg: "Om jeg i dype daler, må gå den tunge vei. Fra himlens høye saler, Hans øye følger meg..."

Hvem drar båten i land på den siste seilasen?

Etter hjerteinfarktet som rammet meg for noen dager siden er det mange tanker som har meldt sin ankomst i hodet mitt. En strofe fra en gammel salme har fått fornyet aktualitet. Stilt overfor muligheten for den siste seilasen, "blir det smått det som før syntes stort, da blir det lite alt det jeg har gjort. Da uten deg vil jeg komme til kort, Jesus, Jesus." 

Det hjelper lite med klisjeer, store ord, alt koker ned til det vesentligste: Jesus. 

Hva har jeg sløst bort livet mitt på? For vi sløser alle bort livet på noe, noe som vi gir vår oppmerksomhet til, noe som vi bruker tid og krefter og penger på. Jeg vil sløst bort livet mitt på Jesus. Være en eksravagant tilbeder. Sløse med rådyr parfyme. Glede Hans hjerte. Ikke være så opptatt av hva folk mener. Være redd dem. Jeg skal ikke svare for dem likevel. Om de ser på meg som en Jesusfanatiker, ja, hva så, det er jeg som skal svare for hva jeg brukte mitt liv på! Ingen andre. 

Jeg har ikke rare kreftene igjen, men Han skal få dem! Jeg er Hans, ingen annens. Jeg er redd, sliten av alle smertene, har mange spørsmål, men jeg er Hans. 

Han eier kraften, Hans er nåden, Han bærer meg, ikke jeg Ham. Han ER LIVET! Det har jeg virkelig sett når jeg har vandret gjennom dødsskyggens dal. 

Nå tror jeg at jeg fremdeles har seilturer igjen. Det er mange farvann jeg skal seile i i årene fremover. Og Herren er i båten. Av og til sovende, men alltid våkende. Men en dag kommer den siste seilasen, som den gjør for oss alle. Da vil jeg kappe alle fortøyningene, kaste over bord alt jeg ikke trenger for reisen, og stevne mot himmelens kyster. 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 14

Det er et sterkt vitnesbyrd apostelen Paulus avlegger: "For: for meg er det å leve Kristus..." (Norsk Bibel). For Paulus er ikke den kristne tro en teoretisk størrelse, en lære først og fremst, noe som skal dissikeres og settes på formler, men LIV! Og dette livet er ikke en hel rekke ting, men det er en person: Jesus. Det er nemlig mulig å ha Jesus som et yrke, en teori, en lære; det er noe helt annet når Han blir selve LIVET for deg! Jesus må erfares! 

Når du uttrykker deg slik Paulus gjør snakker vi om erfaringsbasert tro. Dette er ikke en tro som baserer seg på noe man har lest seg til, men den baserer seg på noe man selv har opplevd, og når man sammenligner den opplevelsen med andre erfaringer man har gjort seg, overgår akkurat denne erfaringen alt annet. Da blir alt annet så smått og ubetydelig. 

Dette er heller ingen engangsopplevelse, men handler mer om et vennskap med Jesus som fordjupes over år. Jo mer tid man tilbringer med Jesus, jo mer blir Han livet for oss. 

Lyrikeren Edin Holme uttrykte dette så vakkert og fint: "Den som Han har sett kan intet friste - ringe synes alt Han ser. Den som eier Ham kan allting miste - han begjærer siden intet mer!" 

Kristusmystikeren Hjalmar Ekström hadde dette mottoet: "Jesus Kristus alene. Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt dag og natt."

Det er i lys av dette sterke vitnesbyrdet: 'Kristus er mitt liv', at vi må forstå den neste setningen i dette verset: "... og døden en vinning," Når Kristus er ens liv, får en "lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre" (v.23). 

For apostelen Paulus hadde Kristus betydd begynnelsen på et nytt liv. Den dramatiske hendelsen på veien til Damaskus i Syria hadde endret hans liv fullstendig. Men Kristus betydde også fortsettelsen av hans liv. Det var et før og ett etter Damaskus-opplevelsen. Kursen var satt på nytt. Nå var Kristus Herre i hans liv. Men Kristus var også avslutningen på hans liv. Eller skal vi si inngangen til fortsatt å være med Kristus - for alltid. For Paulus var Kristus selve meningen med livet, selve livets inspirasjon, selve drivkraften. Kristus hadde også gitt ham en livsoppgave  og var selve styrken i hans liv. Nå skulle også Kristus bli livets lønn, i form av en seierskrans og en krone. Det eneste som hadde noen verdi for Paulus, var Kristus. For Paulus var døden både en forening og en gjenforening med Kristus.

Paulus opplever livet her på jord som et dilemma. Av hensyn til det arbeidet han står midt oppe i, som er meningsfullt og viktig, føler han seg dratt mot himmelen. Han føler seg dratt mot begge deler. I den engelske Revised Version Bibelen er dette beskrevet slik: "Jeg er hardt presset mellom disse to." På gresk bruker Paulus ordet: 'sunechomai', et ord som en reisende brukte hvis han var i et trangt pass, med en høy mur på begge sider og uten mulighet til å komme seg videre ved å gå fremover. 

"Jeg får lyst til å bryte opp herfra", skriver Paulus, og bruker det greske ordet 'analusai' som er et ord man brukte når man skulle bryte leir, løse teltpluggene og komme seg videre eller heise ankeret og sette seil. Men ordet brukes også om å løse et problem. 

Men det var ikke opp til Paulus å bestemme dette. Kun Gud kjenner avslutningen av vårt liv, når vårt liv her på jorden er over. I mellomtiden er vi i hans gode hender.

fortsettes

En drøm om krystallklart grønt vann

I natt drømte jeg om krystallklart grønt vann, som dette. Det var så klart at jeg måtte snu meg og se på det en gang til. Det var noe himmelsk over det hele. 

Vi var to. Hvem den andre var, vet jeg ikke. Vi hadde reist en stund før vi kom til en vik. Den var omkranset av høye fjell. Vi stanset bilen oppe på et høydedrag, og gikk nedover en skråning ned til denne vika. Skydekket var truende. Det så ut til å bli et skikkelig ruskevær. Men havet var så grønt og så klart. Helt gjennomsiktig. Det truende skydekket til tross. Her var det bare fred. Nærmest lykke.

'Vi må ha med oss den steinen', sier vedkommende som er med meg. Han vader ut i vannet. Plutselig er de tre. Steinen er tung. Men de får den opp,

'Jaspis', tenker jeg høyt.

Da sier vedkommende, som var med meg:

'Grunnvollen er viktig. Hva bygger du med?'

Så går vi opp skråningen med steinen mellom oss.

Og jeg må snu meg for å se det krystallklare, grønne vannet igjen.

Det er som vi bærer med oss en bit av himmelen.

Englene - Guds tjenende ånder, del 4

I kapittel 4 og 5 i Åpenbaringsboken gir den profetiske seeren, apostelen Johannes, oss et innblikk i Guds tronrom. Den Gamle av dager er omgitt av majestetiske, lovprisende og tilbedende engler, skikkelser av levende, luende lys og glans, av herlighet og skjønnhet som vi ikke kan fatte. Gud, >Den Allmektige, sitter på en strålende trone, omgitt av de 24 eldste, som er kledd i hvite klær og bærer gullkroner på hodet - som de kaster ned for Herren i et sterkt symbolspråk, hvor de i den høyeste form for tilbedelse overlater alt til Ham, den eneste om med rette tilkommer all lov, og pris, og ære og tilbedelse.

Engleskarene. som omgir tronen, tilber Gud ustandelig. De er titusener på titusener på titusener. Blant dem er 'de syv engler som står for Gud' (Åp 8,2) De skiller seg ut. Det er en utbredt oppfatning at disse syv englene er erkeengler. Vi kjenner deres navn. Mikael, som jeg allerede har nevnt, er en av dem, jfr Dan 10,13. Så er det Gabriel, som nevnes i Dan 8,16 og Luk 1,19 og Rafael og Tobias, som omtales i Apokryfene. I den sterke tilbedelsen er det Guds helllighet som fremheves.

Englenes tilbedelse i himmelen er av en slik styrke at hele verdensaltet tiltrekkes og blir trukket med inntil det himmelske lovprisningskoret teller en utellelig skare. Engler, mennesker, himmelske vesener kaster seg ned foran tronen. Hele skapningen bøyer seg for Den treenige Gud.

Her er alt rent.

'Intet urent skal komme inn i den', sier Skriften.

Her er vannkilder å drikke av - livets vannkilder. Her er inen død, ingen pine, ingen sorg, ingen skrik, ingen avskjeder.

Tenk hva som venter!

Himmelen og de himmelske hærskarer hører uløselig sammen. Den ærefulle stilling som Gud har gitt englene, makten og styrken Han har betrodd dem og overgitt til dem, er så stor og fryktinngytende, at vi små syndige mennesker ikke kan fatte den. Vi ser det ikke minst i de domshandlinger de står klare til å utføre når tiden er inne. Bare for å nevne et eksempel på dette, hentet fra Åp 7,1-2:

'Deretter så jeg fire engler som sto ved jordens fire hjørner og holdt på jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller på noe tre. Og jeg så en annen engel som steg opp fra soloppgangen, og som hadde den levende Guds segl. Han ropte med høy røst til de fire engler som det er gitt å skade jorden og havet ...'

Vi ser at ulike engler har ulike oppdrag. De er alle i tjeneste for den tre ganger hellige Gud. Det er Han som råder over dem, det er på Hans befaling de sendes ut. Noen av dem venter på tiden da akkurat deres helt spesielle oppdrag skal utføres. De senere år har det fra visse hod vært sagt at vi kan befale englene og sende dem ut på oppdrag. Det finner jeg ikke noe eksempel på i Bibelen. Det finner jeg bare at Gud gjør.

fortsettes

Den tredje himmel

Denne mannens troverdige himmelhistorie har grepet meg sterkt. Så mye at jeg måtte oversette den til norsk:

'Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rukket bort til den tredje himmel: om han var i kroppen, eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det.  Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis - om han var i kroppen, eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale. Dette mennesket kan jeg skryte av. Men meg selv vil jeg ikke skryte av, i så fall bare av mine svakheter.' (2.Kor 12,2-5)

Tanken på at noen faktisk har vært i den tredje himmel og så forteller om den, gjør en helt svimmel. Dette er ikke bare en tilfeldig historie som man hører og så snart glemmer. Nei, svaret vårt er vanligvis, "fortell meg mer, jeg trenger flere detaljer, det er sikkert mer i denne historien enn hva du har delt."

Når Paulus forteller denne historien, etterlater den en med flere spørsmål enn svar. Vi kan til og med lure på om han brukte denne historien til å fremheve svakheten hans. Men så sier vi vent litt, jeg vil gå tilbake til den tredje himmelhistorien ... vi kan snakke om svakheten din senere.

Det var ikke før jeg hadde hjertekirurgi og lå på operasjonsbordet i ni og en halv time at jeg begynte å forstå hvorfor Paulus sa så lite om sin tredje himmelopplevelse. I løpet av de ni og en halv timene gikk jeg til et eller annet sted i himmelen og så og hørte ting jeg ikke kan forklare mer enn Paulus kunne. Jeg kan bare si at det ikke var noen forskjell mellom syn og lyd, det hele var en bevegelse. Effekten av det jeg så og hørte kom ikke inn i øynene og ørene mine, hele vesenet mitt absorberte alle omgivelsene mine, lys, lyd, kraft og autoritet. Alt om meg hadde gått til et annet nivå, og det er grunnen til at folk senere reagerte på meg slik de gjorde.

Som et resultat av den opplevelsen ble livet mitt forandret for alltid.

Da jeg endelig ble tatt med tilbake til rommet mitt og fremdeles følte denne uvanlige kraften og autoriteten, begynte jeg å komme med forespørsler som jeg sannsynligvis ikke ville ha kommet med. Da en sykepleier og en hjelpepleier kom inn på rommet mitt for å sjekke meg, spurte jeg hjelpepleieren hva han het. Hjelpepleieren var en veldig stor sterk svart mann med en ekstremt lav stemme. I sin lave basestemme, da han sto ved foten av sengen min, sa han "Rodney".

Samtalen vår gikk slik. Jeg sa: 'Rodney, kjenner du Herren?'  'Ja sir.' 'Hvor går du i kirken?' Jeg var musikkansvarlig i mamma og pappas kirke i New Orleans før stormen kom og ødela alt. 'Rodney, jeg ønsker at du skal synge en sang for meg.'  'Hva vil du at jeg skal synge?'  'Amazing Grace'. Han sa ikke et ord, han bare trakk frem mobilen og begynte å bla til han kom til bakgrunnsmusikken til Amazing Grace. Deretter begynte han å synge Amazing Grace i sin veldig dype New Orleans 'Cajun-stemme: O, nåde stor og underfull som fant meg i min synd. Så svak jeg var, men ved Guds ord, jeg ser som før var blind.…' Jeg sa 'vent litt Rodney, vent litt, det er det, jeg kan se, jeg kan se, jeg kan se det jeg aldri har sett før, og jeg kan høre det jeg aldri har hørt før. Syng det igjen Rodney', og det gjorde han, men denne gangen var han ved sengehodet med de store armene rundt hodet mitt og klemte meg og gråt mens han sang.

Det ingen av oss innså før da (fordi vi var så fanget opp i ånden), var at rommet hadde blitt fylt opp med flere leger og sykepleiere… og alle gråt mens Rodney-sang Amazing Grace igjen.

Jeg så aldri Rodney igjen ... men den dagen brukte Gud denne unge, svarte Cajun-bassangeren fra New Orleans til å tjene meg og berøre hjertet til alle legene og sykepleiererne i rommet.

Kanskje Paulus ble forandret i selve sitt vesen som meg, og det var derfor han ikke kunne ytre de tingene han hadde sett og hørt mer enn jeg kunne.

- John L.Dean (bildet), San Antonio, Texas, USA.

Oversatt til norsk i forståelse med forfatteren av Bjørn Olav Hansen (c)

Guds herlighet

Flere ganger denne natten kom en setning til meg: 'over alt herlig er det et dekke'. Det var alt. Men ordene begynte å leve sitt eget liv, og ville ikke slippe taket, så da jeg våknet i dag tidlig grep jeg Bibelen min for å finne ut hvor dette står. Jeg fant det hos profeten Jesaja:

"Over hvert et sted på Sions berg og over hennes forsamlinger skal Herren skape en sky og en røk om dagen og en glans av luende ild om natten. For over alt herlig er det et dekke." (Jes 4,5/Norsk Bibel). 

Hvilket fantastisk ord!

Det er ikke slik at alt som har med Gud å gjøre er åpenbart for oss, eller kommer automatisk til oss. Guds hemmeligheter må avdekkes. Det er mer land å innta. Først og fremst avdekkes det som har med Gud å gjøre, gjennom bønn og tid tilbrakt i stillhet og Guds hellige nærvær.

Som luft er jordens atmosfære, er Guds herlighet himmelens atmosfære. Det er denne himmelens atmosfære vi må bringe ned, og Gud har i sitt ord gitt løfter om dette.

Forbli hos oss ved livets kveld

Annenhver mandag deltar May Sissel og jeg i en liten gruppe på Gjøvik, hvor vi ber tidebønn. Siden vi kommer såpass sent i gang, ber vi completorium - det vil si bønnen før natten. Men først spiser vi kveldsmat sammen og deler fellesskap. Vi har vært sammen en tid nå, og dette lille fellesskapet betyr mye for oss og denne bønnerytmen gjør oss godt. Kanskje er det starten på en kommunitet?

Mandag ba vi også denne bønnen sammen:

"Herre Jesus Kristus, i takknemlighet bekjenner vi at du er midt i blant oss. Bli hos oss med din nåde og kjærlighet, trøst og velsignelse. Forbli hos oss ved livets kveld. Vær vårt lys og vårt brød på vandringen mot vårt hjemland. Du som lever og råder i evighet."

Denne bønnen kjenner jeg meg så hjemme i og kan lett bli 'min' personlige bønn i tiden fremover.

I Completorium - bønnen før natten hører alltid gamle Simeons lovsang med. Jeg er blitt så veldig glad i den:

"Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

I den tidebønnsboken vi bruker fra Bjärka Säby heter det i antifonen for denne bønnen:

"Bevar oss, Herre, når vi våker, og vokt oss når vi sover, så vi må våke med Kristus, og hvile i din fred.'