I Lukasevangeliet forteller Jesus lignelsen om den ene sauen og de nittini (Luk 15,3-7). Det er ikke sauen som leter etter hyrden, det er hyrden som leter etter sauen. Initiativet ligger hos hyrden, hos Gud. Og hyrden leter etter den bortkomne sauen til han finner den. Dette er grunnlaget for vårt håp, og det er et grunnlag som ikke kan rokkes. Det er håp selv om vi gir opp og mister håpet, for den gode hyrde gir ikke opp.
Når hyrden endelig finner sauen, lar han den ikke gå selv mens han følger etter den. Nei, han blir glad og legger den på skuldrene sine. Hvem vil ikke være en bortkommen sau? Ikke bare for å bli båret på skuldrene, men også for å gi hyrden en så stor glede. Hver gang noen finner noe som er borte, vekker det stor glede. Ikke bare hos finneren, men hos mange andre også. Jesus taler om gled i himmelen. Det blir en stor lykke når vi en gang får se hvordan alt har fått sin rette plass, og det for all evighet.
Vi spør ofte hvorfor Gud tillater synden og all den lidelsen som følger med. Hvorfor har han skapt menneskene slik at de kan synde og nesten ikke gjør noe annet? Her lar Jesus oss ane noe av mysteriet. Det ligger en helt spesiell glede i å finne igjen det som er blitt borte. Denne gleden er så stor at synden og all dens elendighet mister sin makt. Himmelen er en uendelig glede, den er en stadig overraskelse over Guds utrolige kjærlighet og barmhjertighet. Han leter selv etter det som er blitt borte.
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 281
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar