Den freden Jesus levde i, var ikke helt uforstyrrelig, uten noen følelsesmessige forandringer. Det merker vi når vi leser evangeliet nøye.
Noen hevder at en sann, kristen fred betyr å mangle lidenskap og ha full kontroll over følelseslivet. Dette bygger på en misforståelse av de menneskelige lidenskapenes natur. I seg selv er lidenskaper og følelse verken gode eller onde. Det er vår vilje som avgjør om de blir en konstruktiv eller destruktiv kraft.
Jesu urokkelige fred skyldes at han alltid var ett med Faderens vilje. Hans menneskelige følelser og lidenskaper tjente denne viljen. Jesus har kjent glede, bedrøvelse og angst, han har blitt opprørt og sint.
Det ville være urimelig å strebe etter en fred som skulle være som en speilblank, urørlig vannflate. Hvis du vil likne på Jesus, skal du ikke undertrykke alle følelser. Men du skal la dem være festet i en uendelig dyp fred i tilliten til Gud. Følelsene er ikke noe som skal kastes herreløst omkring, de skal ha et grunnlag å stå på. Bare da kan de fylle sin rette funksjon. Lar du Kristi fred råde i hjertet (Kol 3,15), kan du tillate følelsene å komme fram.
"La intet forville deg, intet skremme deg. Allting forgår, bare Gud er den samme. Tålmodigheten seirer over alt. Den som stoler på Gud, skal ikke mangle noe. Gud alene er nok." (Teresa av Avila)
- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 312
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar