Knelende i bønn til Gud for Norge

Bakteppet kunne ikke vært mørkere når Norge i dag feirer 80 år med fred og frihet, en fred og frihet vi aldri må ta for gitt. Kampen må kjempes på våre knær i inderlig bønn for vårt kjære fedreland og for det norske folk. I takt med tiltagende mørke gleder jeg meg over at Gud er i ferd med å reise opp en bønnehær, menn og kvinner, ungdom og voksne, selv barn stiller seg i gapet til vern for landet. Det er virkelig noe den eldre generasjon bedre kan glede seg over. Ja, det er faktisk et stort takkeemne. 

Jeg gleder meg over at i Den norske kirkes gudstjenester blir det bedt for landet vårt hver eneste søndag. Det er et stykke vei før den samme bevisstheten finner sted i norsk frikirkelighet. Min drøm er at dette løftes fram i alle landets frikirkelige forsamlinger, og at vi får løftet fram igjen Bots - og bededagen som Norges nasjonale bønnedag.

La oss benytte frigjøringsdagen i dag til å takke og be for vår kjære konge og hans hus, storting og regjering og alle styrende organer, for Norges grenser, for politi og militæret, for domstolene, for våre skoler og vårt helsevesen. La oss velsigne Norge. Og la oss aldri, aldri ta friheten og demokratiet og freden for gitt. La oss fortsette å bære Norge fram for Gud knelende.
 

Grunnfestet i Kristi fred

 Den freden Jesus levde i, var ikke helt uforstyrrelig, uten noen følelsesmessige forandringer. Det merker vi når vi leser evangeliet nøye.

Noen hevder at en sann, kristen fred betyr å mangle lidenskap og ha full kontroll over følelseslivet. Dette bygger på en misforståelse av de menneskelige lidenskapenes natur. I seg selv er lidenskaper og følelse verken gode eller onde. Det er vår vilje som avgjør om de blir en konstruktiv eller destruktiv kraft.

Jesu urokkelige fred skyldes at han alltid var ett med Faderens vilje. Hans menneskelige følelser og lidenskaper tjente denne viljen. Jesus har kjent glede, bedrøvelse og angst, han har blitt opprørt og sint.

Det ville være urimelig å strebe etter en fred som skulle være som en speilblank, urørlig vannflate. Hvis du vil likne på Jesus, skal du ikke undertrykke alle følelser. Men du skal la dem være festet i en uendelig dyp fred i tilliten til Gud. Følelsene er ikke noe som skal kastes herreløst omkring, de skal ha et grunnlag å stå på. Bare da kan de fylle sin rette funksjon. Lar du Kristi fred råde i hjertet (Kol 3,15), kan du tillate følelsene å komme fram.

"La intet forville deg, intet skremme deg. Allting forgår, bare Gud er den samme. Tålmodigheten seirer over alt. Den som stoler på Gud, skal ikke mangle noe. Gud alene er nok." (Teresa av Avila)

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 312

Frykt ikke - fredsfyrsten er nær

Guds folk, løft hodet! For fredsfyrsten kaller deg ved navn. Han prøver å få oppmerksomheten din og ønsker å gi deg en overnaturlig flom av fred som overfører all forståelse til livet ditt, uansett hvilket problem du står overfor eller hvor desperat behovet ditt er.

Jesus kommer med fred som en mektig elv for å fjerne alle ruinene av frykt, tvil og panikk. Hvis du bare spør og tror det i ditt hjerte, er Jesus umiddelbart på scenen! Frykt ikke! Løft hodet. Han er med deg selv nå! Se, en flom av fred beveger seg nedover Herrens fjell på vei! Pris Gud!

For dette er hva Herren sier: "Jeg vil gi henne fred som en elv, og nasjonenes rikdom som en flommende bekk; du skal amme og bæres på hennes arm og dandle på hennes knær" (Jes 66:12) ).

La fjellene bringe fred for folket, og fjellene i rettferdighet (Sal 72:3).

- Steve Porter/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

En rolig rytme

 Stress er en slags vold, en vold mot tiden. Hvert menneske har sin naturlige rytme. Denne rytmen må du tilpasse deg hvis du ønsker fysisk, psykisk og åndelig utvikling. Naturligvis havner du av og til i situasjoner der du må øke tempoet. Men vanligvis bør du være følsom for din egen rytme. 

Et stresset menneske lar aldri handlingene få tid til å modnes. Derfor blir de tomme og innholdsløse og bærer ingen gode frukter, verken for den som utfører dem eller for andre. Den som er stresset, kaster handlingene sine ut med voldsom kraft. Men den som lever etter sin egen rytme, lar rolig handlingene vokse fram fra dypet.

Vi har alle muligheten til å bearbeide og overvinne vår hang til stress. Selv om ytre omstendigheter pålegger deg en altfor rask rytme, kan du av og til gjøre en aldri så liten pause for å hente fram kreftene og finne igjen deg selv og din egen rytme. Kanskje finner du Gud også. En indre bønnestund, kort eller lang er den aller beste formen for pause. Der finner igjen Skaperens egen rytme! 

Naturen kan lære deg mye om respekten for den riktige rytmen. Tenk på hvor rolig og fredfullt såkornet vokser i åkeren. Det vokser uten hastverk, av egen indre voksekraft. Hvis en plante ville vokse fortere enn den indre kraften tillot, så ville den bli stresset. Men slik er det aldri med planter. Det lønner seg ikke å bryte opp en blomsterknopp med vold. Det bare ødelegger blomsten. En levende organisme kan aldri forseres.

Slik er det med deg også. Du kan bare bli det du er ment å være hvis du følger den takten Gud har gitt deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 33

Våg å skjelve

 Deet finnes mennesker som bærer en dyp fred midt i de vanskeligste situasjoner. Men Gud krever ikke av oss at vi stadig skal kjenne oss modige og trygge.

Jesus selv har vært redd og ropt ut sin nød og angst. Han venter ikke at vi skal møte våre smerter med overlegen likegyldighet.

Det finnes et mot som er dypere og mer ekte enn det som overvinner all angst. Dette motet består i å velge å tillate angsten, å utlevere seg forsvarsløst til den og gå tvers gjennom den. Det er et mot som sier: 'Jeg er ikke redd, jeg tør å skjelve.'

Vi har ofte feil oppfatning av hvordan et hellig menneske skal være. Vi forestiller oss at helliggjørelsen skal vise seg i en urokkelig selvbeherskelse som gjør mennesker i stand til å møte hver fornærmelse med et smil og løpe jublende mot martyrkronen. Men hellighet utelukker ikke redsel. Istedet for å danse seg fram til himmelen, kan man skjelve seg fram. Og det er ikke sikkert at det er mindre fullkomment. Gud har selv valgt å være svak og sårbar.

Det er altså ikke galt å være redd for lidelsen. Men hvis vi stadig prøver å flykte fra alt som er vanskelig og krevende, flykter vi i virkeligheten fra den sanne gleden.

Jesu lidelse har forandret lidelsens negativitet. Midt i smerten og angsten kan du finne ham. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994 side 182

Veien til åndelig utmattelse og utbrenthet

Håper du ikke, som meg, at en person, ting eller hendelse vil komme for å gi deg den siste følelsen av den indre velvære du ønsker? Håper du ikke ofte: "Må denne boken, ideen, kurset, turen, jobben, landet eller forholdet oppfylle mitt djupeste ønske"? Men så lenge du venter på det mystiske øyeblikket, vil du fortsette å løpe helt i bakken, alltid engstelig og rastløs, alltid lysten og sint, aldri helt fornøyd. Du vet at dette er tvangskraften som holder oss i gang og opptatt, men som samtidig får oss til å lure på om vi kommer noen vei i det lange løp. Dette er veien til åndelig utmattelse og utbrenthet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Hør mitt rop, Gud, lytt til min bønn. Fra jordens ender roper jeg til deg, jeg roper mens mitt hjerte blir matt; led meg til klippen som er høyere enn meg."

Å følge Jesus i en krigstid

Vi blir fortalt at de eneste alternativene i Ukraina er militær eskalering eller å blidgjøre en diktator. Hvor etterlater det tilhengere av Fredsprinsen?

Av Frank Mulder/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Da vi først ble konfrontert med koronaviruset, var det vanskelig å ikke være besatt av de daglige tallene, nyhetsrapportene, dødsbildene. Vi ble kalt til å delta i en stor kamp mot en kollektiv fiende som ville kreve alle tilgjengelige ressurser og utvetydig samarbeid, uavhengig av kostnadene. Det var ikke noe alternativ.

I samme uke som Covid-restriksjonene tok slutt her i Nederland, brøt det ut krig i Ukraina. Det var som om vi byttet ut den ene besettelsen med den neste. På et blunk var vi alle klistret til nyhetene igjen, grep etter oppdateringer, lamslåttt av bilder av vold, bombing og ødeleggelse. Jeg sugde til meg meningene til eksperter og analytikere og lot meg rive med av brølende ord om ukrainernes elendighet og kampen mot den nye ondskapen – Vladimir Putin – som ikke lytter til sveklinger, men bare til våpen som er større enn hans.

En kollektiv fiende, det være seg Covid eller Putin, bringer oss alle sammen. Vi, den frie, retttenkende verden, vi er ett, ett med de lidende massene i Ukraina, ett med alle verdens demokratiske folk. La oss gi ukrainerne alt de trenger. La oss bevæpne dem til tennene. Faktisk, hvorfor kjemper ikke hærene våre med dem?

I løpet av få dager ble forsvarsbudsjettene blåst opp. Til og med Tyskland kastet sine antimilitaristiske fjær. Og som i alle kriger, inviterte politikere til venstre og høyre – også gode kristne – våpenprodusenter på kaffe. Det var tross alt ikke noe alternativ.

Argumentet "Det er ikke noe alternativ" bør alltid være et varseltegn. Å gjøre ingenting er selvfølgelig alltid et alternativ. Vestlige nasjoner gjør regelmessig ingenting, slik de har gjort i møte med krigen i Etiopia eller det kinesiske folkemordet på det uiguriske folket. Å gjøre ingenting er tilsynelatende et alternativ, ikke fordi vi tror fienden er god, men fordi vi innser at vi er for svake til å påtvinge vår vilje, eller vi frykter Pandoras boks som vil bli åpnet hvis vi begynner på krigens vei.

Det er riktignok meningsmotstandere som stiller spørsmål ved klokheten i å sende stadig flere våpen til Ukraina. Noen av disse krigskritikerne har et poeng. Den såkalte frie verden bærer en viss skyld. Vi har visst i årevis at vår avhengighet av gass og olje gir diktatorer en evig tilførsel av penger til å kjøpe våpen. Vi vet også at andre land ser på våre vestlige regjeringer som en fare siden vi bryter løfter (for eksempel ikke å utvide NATO østover) og styrter regimer (Afghanistan, Irak).

Likevel virker kritikk av internasjonal støtte til Ukrainas militære, selv om den i mange tilfeller er prinsipiell, til tider motivert av mer tvilsomme sympatier. Noen kritikere av krigen hevder at Putins brutale invasjon på en eller annen måte er rettferdiggjort – eller at, selv om han er noe skyldig, er vestlige regjeringer på en eller annen måte mer skyldige. Slike argumenter springer ofte ut av den populistiske mistanken om at en elite lurer oss til krig. De utgjør å blidgjøre, eller til og med støtte, en voldelig diktator med blod fra titusener på hendene.

Hvis vi aksepterer at noe er et så ultimat onde at det ikke finnes noe alternativ til militær respons og våpensalg, har vi valgt en vei uten ende og vil møte tunge konsekvenser senere. Vi kan ikke kontrollere krig. For eksempel visste vi ikke om levering av vestlige våpen raskt ville avslutte krigen i Ukraina, eller bidra til at den utviklet seg til en langvarig skyttergravskrig eller til og med til en atomkonflikt. Å bygge og levere og bruke våpen, selv for å gjengjelde en overgriper, genererer en dynamikk utenfor vår kontroll. Det er en dynamikk som uunngåelig kommer til å dominere oss – og til slutt få oss til å ligne det vi kjemper mot.

Det er derfor Jesus snakket om vold i åndelige termer. Vold er en åndelig kraft som vi ikke kan beseire ved å bruke den selv. Å kaste olje på voldens bål er ingen løsning. Midlene vi velger er fremtidens frø. Med Jesu ord, den som tar sverdet skal omkomme ved sverdet. Krig vil spise oss til slutt.

Det er sant: pasifisme er kanskje ikke et levedyktig alternativ for regjeringer som ikke ønsker å bli beseiret. Land som ikke er villige til å gripe til våpen kan bli invadert. Men Jesus ga ikke strategiske politiske råd til den romerske keiseren eller til den væpnede motstanden. Han fortalte enkeltpersoner som ville følge ham, i utvetydige ordelag, at de skulle unngå vold selv, og aldri sette noe håp til vold for å få til fred.

Kristne bør derfor passe på å ikke bli fanget av verdens lidenskaper og politiske kamper. Men betyr det at den kristne skal være passiv i møte med det onde? Hvis vi avviser troen på at å bevæpne oss til tennene kan bringe fred, betyr det at vi ikke har noe annet valg enn å ignorere, fornekte eller unnskylde ondskap? Ikke i det hele tatt.

Jesu ikke-voldelige vei er en vanskelig vei, og vi kan bare prøve å gå den selv. Vi kan ikke be ukrainerne om å følge denne veien, og vi kan ikke spørre folk som ikke stoler på Jesus. Denne veien er kun for mennesker som våger å tro på Jesu lære om at vold avler vold, og at måten å overvinne fiender på er å elske dem. Det er en vei uten enkle svar. Jeg har ikke et manus for hva som utgjør god utenrikspolitikk for parlamenter og presidenter i denne saken, men jeg vet at vi bør fokusere på vår personlige utenrikspolitikk først. Jeg skal prøve å formulere noen mulige byggesteiner for en slik personlig utenrikspolitikk her, inspirert av det jeg har lært av andre mennesker.

Først: tristhet. Det høres kanskje ubrukelig ut, tristhet, men jeg merker at siden krigen startet har folks tristhet påvirket meg mer enn analyse. I begynnelsen hørte vi mange stemmer fra ukrainere, men også russere, som ikke kom med løsninger, men fremfor alt var veldig triste. Hvorfor ville dette være nyttig? Denne tristheten ga meg, merkelig nok, håp; i begynnelsen av krigen førte det ofte til avhør i media, før de stemmene ble overdøvet av politikere som snakket om å utvide krigsinnsatsen. Disse menneskene som rett og slett sørget over situasjonen ga meg håp, håp om at det er mennesker som ikke tenker svart på hvitt. Gir jeg plass til sorg for menneskene som har mistet hjemmene sine, sine kjære eller landet sitt? Eller går jeg raskt til analyse og handling?

For det andre: omvendelse. Vi kan møte vårt eget engasjement, vår egen andel i verdens vold – for eksempel ved vår avhengighet av fossilt brensel som støtter opp om diktatoriske regimer i Midtøsten. Er vi forberedt på å møte vår medvirkning til skjebnen til det undertrykte folket i Kina? Eller vår andel i det voldelige grensesystemet som gjør våre fredelige liv mulig fordi det holder de desperate fattige ute. På hvilke måter bidrar jeg til urettferdighet og vold i verden? Er jeg villig til å akseptere en verden der vi rett og slett ikke har råd til våre vestlige standarder lenger?

For det tredje: solidaritet. Å velge de fattiges side er uløselig knyttet til dette. Da Jesus vandret på jorden, ble hans folk brutalt undertrykt av romerske herskere. Jesus kom ikke med en plan for å kaste dem ut, men han stilte seg på side med de små menneskene: de fattige, de analfabeter, de syke, kvinnene. La oss også ta deres side. Blant dem er flyktninger fra Ukraina. Husker vi dem ikke bare i begynnelsen, når følelsene fortsatt er høye, men også etterpå, når kameraene snur seg bort og media igjen kaster seg ut i å dekke de høye energiregningene? Er vi forberedt på å ta imot mennesker, ikke bare i statlig finansierte asylsøkersentre, men i våre egne hjem? Er vi også klare til å ta imot eritreere i våre hjem, flyktninger fra en enda mer voldelig krig?

For det fjerde: mot. Denne måten er ikke en enkel pasifisme, en som ville holde oss langt unna de som lider. Det er en lengsel etter fred som bringer oss nærmere de som lider, og som kan bringe lidelse inn i livene våre. Når dette skjer, kan vi ha behov for en dyd vi ser hos mange ukrainere, og det er mot. Helt fra starten var ukrainere fra president Volodymyr Zelensky og ned villige til å gi livet sitt for å forsvare landet sitt. Vi vil også trenge mot når volden nærmer seg, ikke for å skyte tilbake, men for å stå opp for våre verdier og overbevisninger selv om vi blir truet.

For det femte: bønn. I følge Paulus kan vi ikke motstå vår tids makter og fyrstedømmer uten å be. Bønn er bare ikke en isolert aktivitet; alle de ovennevnte elementene bør være forankret i bønn, og holde oss ydmyke, håpefulle, troende og kjærlige.

For noen år siden møtte jeg en russisk-ortodoks prest, som tjente både russere og ukrainere i sognet hans. Jeg hadde besøkt ham fordi jeg ønsket å vite hvorfor den ortodokse kirken så ut til å være så nært knyttet til makthaverne. Presten innrømmet at kirken historisk sett hadde tråkket varsomt rundt i staten for å unngå forfølgelse. Da jeg spurte ham skarpt om hva han egentlig syntes om Putin, ble han litt irritert. «Hvorfor fortsetter du å snakke om Putin? Putin er bare en bitte liten mann. Historien dreier seg bare om Kristus. Vi ønsker ikke å fokusere på små menn. Vi ønsker å fokusere på Kristus.» På den tiden virket dette som å unnvike spørsmålet. Men det viser seg at dette ikke var en måte for ham å holde seg venn med regjeringen på. I fjor brøt han båndene til den russisk-ortodokse kirken fordi hans troskap er til Kristus og ikke til Putin.

Bare fokus på Kristus. Jeg prøver å praktisere dette rådet i min egen kontekst. Prestens anbefaling gir meg ikke klare politiske svar. Det er ikke en løsning vi noen gang kan stemme for. Det er svært personlig, og bare et første skritt på en veldig vanskelig vei. Men hvis vi lar det lede oss, vil vi ikke bli oppslukt av partipolitikk, heller ikke ærefrykt av store menn med sine hærer, eller villedes av håpet om at det å bygge bomber er måten å utslette ondskap.

-----

Frank Mulder er frilansjournalist i Nederland. Han bor med kone og barn i et samfunn med flyktninger i et fattig nabolag. Artikkelen er gjengitt fra The Plough, som utgis av det anabapistiske fellesskapet Bruderhof.

På en dag som denne - la oss be om fred!

Finnes det noe vakrere enn det korsmerkede norske flagget som vaier i maivinden innimellom ranke bjørketrær som grønnes? I dag på 8.mai takker vi vår Herre for at vi nok en dag kan feire dagen da Norge ble satt fri fra despoti og krigens redsler. Det er mange gode grunner for å feire denne dagen, og rettte vår takk til Gud for friheten og for at vi lever i et så godt land. Det er ikke selvsagt. 

I morgen er det en skjebnedag for Ukraina - og for Europa. Da vil vi få vite Putins neste trekk. Vil han benytte den russiske frigjøringsdagen til en ytterligere opptrapping av den blodige krigen mot nabolandet, hvor det er avdekket krigsforbrytelser i form av grufulle voldtekter, drap og mishandling av sivile, angrep på skoler og sykehus og boligblokker? En ting er sikkert: Putin vil vise sine militære muskler i form av prangende parader med fremvisning av militært utstyr. Russlands befolkning får ikke høre sannheten om unge, døde soldater og de militære nederlag landet er påført. Det sørger sensuren og den russiske etterrettningen for. All politisk opposisjon i Russland er effektivt kneblet ved frykt, arrestasjoner og trussel om lange fengselsstraffer or den som kaller det som skjer i Ukraina for noe annet enn militære operasjoner og en vennligsinnet fredsoperasjon.

En som støtter sin statsleder i tykt og tynt er overhodet for Den russisk-ortodokse kirke, selveste patriarken av Moskva og hele Russland, Kyrill. Større svik mot overleverte kristne tro enn det patriark Kyrill har gjort seg skyldig i skal man lete lenge etter i moderne historie. For Kyrill er krigen mot nabolandet intet mindre enn en hellig krig som den russisk-ortodokse patriarken velsigner! Dette er en krig hvor to nasjoner som bekjenner seg til nøyaktig samme tro, dreper hverandre. Så absurd høres det ikke bare ut. Så absurd er det.

Nylig hadde pave Frans en 40 minutter lang videosamtale med patriark Kyrill over Zoom.De første 20 minuttene skal patriark Kyrill ha lest fra et dokument som han holdt i sin hånd hvor han rettferdiggjør den russiske invasjonen.  I følge Vatican News og den italienske storavisen Corriere della Sera skal paven da ha svart patriarken med følgende ord: "Min bror, vi er ikke statens predikanter, vi kan ikke bruke det politiske språket, bare Jesu språk! Vi er hyrder for den samme flokken,"

Men det er ikke bare den russisk-ortodokse patriarken som kompromitterer seg. En norsk evangelist og en norsk pastor fortsetter å spre russisk løgnpropaganda uten filter og uten noen form for kritisk blikk. De har sine trofaste støttespillere i det norske antivaksine og konspirasjonsmiljøet. I følge den norske evangelisten og pastoren er russiske soldater for rene søndagsskolebarna å regne: De voldtar ikke kvinner, de skyter ikke på boligblokker, det finnes ingen massegraver og russiske soldater begraver til og med ukrainske soldater i graver - en for en - med verdighet! Da hjelper det lite at massegraver er dokumenterte via satelittbilder. Men se det, det er bare Fake News. Disse, må vite, har andre pålitelige kilder som russiske statsfinaniserte russiske medier, og selveste Pål Steigan! Han er jo påliteligheten selv, han som har hyllet noen av verdens verste massemordere som Stalin og Pol Pot. Utrolig at kommunisten Steigan er blitt et troverdig vitne for enkelte konservative Isralsvenner. Forførelsen er stor.

Vi er fortsatt i bønn om fred, vi ber for både Ukraina og Russland, for statsledere og diplomatiet, for Norge, Kongen og hans hus, Stortinget, Regjeringen, og for Norges grenser.

"... for at vi skulle ha fred!"

Påskeaften 2022

I dag hvilte Jesus i graven. Overgitt i Faderens hender. Det er stille. Ingen ting har hast. Alt skjer etter Faderens nøye forutviten, og det finnes ingen panikk, ingen uro, intet stress. Slik burde også vi ta imot denne dagen. Som en gave. Noen timer har døden overtaket, men det skal gry av dag og med ett er Den strålende påskemorgen her da døden må gi tapt for Livet - døden er Ham underlagt.

Denne påskeaften minnes jeg spesielt de profetiske ordene fra Jes 53,5: 

"Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred og ved hans sår har vi fått legedom..."

"... for at vi skulle ha fred ..."

Det var alt annet enn fred i disipplenes sinn denne dagen! De hadde stengt seg inne bak lukkede dører. Der var det tegn til panikk. Der var det uro og stress. Der flyktet de for døden. 

Kontrasten er stor mellom graven og Øvresalen. Det ene stedet preget av ro, det andre av angst og uro. 

Dette er selvsagt yttersiden. Den fred Jesaja profeterer om er fred med Gud, freden som skyldes Jesu forsoningsverk.Den indre freden. Men den indre freden gir seg uttrykk på mange måter, blant annet ved at den skaper fred der kaos råder. 

"Han er vår fred," sier apostelen Paulus. HAN.

Fred er en PERSON. 

Jesus.

La oss be om fred for Jerusalem! SISTE: HAMAS SENDER RAKETTER MOT JERUSALEM

I dag har vi fått nok et bevis på hvor viktig det er å følge oppfordringen fra Salme 122: "Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innfor dine murer, ro i dine saler." (v,6-7) Det har mildt sagt vært en turbulent dag og en dag fylt med vold i Jerusalems gater. 'Jerusalem-dagen', for å feire gjenforeningen mellom Øst- og Vest-Jerusalem i 1967, startet med et rakettangrep fra Gaza-stripen mot den sørlige delen av Israel. Det dreier seg om tre raketter. Dette skjer samtidig, i følge The Times of Israel, med at volden eskalerer på grensen mellom Gaza og Israel. Rakettangrepene og ballonger fylt med brennbar væske førte til flere større branner og ødeleggelse av kornåkre. To raketter ble også avfyrt fra Gazastripen søndag kveld mot den israelske byen Ashkelon med sine drøyt 132.000 innbyggere.

Rakettangrepene de siste dagene mot sivile mål i Israel har ikke ført til noen reaksjoner fra FN eller fra vårt hjemlige Mellomkirkelig råd for Den norske kirke eller fra noen av biskopene. 

Når israelsk politi og soldater derimot begynte å arrestere steinkastende palestinske ungdommer kom reaksjonene fra FN. Mot israelsk politi. For å forsøke å stanse og forhindre de steinkastende palestinske ungdommene. 

Det utspant seg hjerteskjærende scener da en jødisk mann forsøkte å unnslippe en rasende steinkastende palestinsk mobb i bilen sin i en gate i nærheten av Tempelhøyden. Mens steinene haglet ble den jødiske mannen forsøt dratt ut av bilen sin. Han ble sparket og slått og unngikk så vidt døden på grunn av en enslig israelsk soldat, som kom ham til unnsetning. Jeg har sett det hele på film, og det gjorde et veldig sterkt inntrykk. 

Flere hundre er skadet i sammenstøt mellom israelsk politi og palestinske demonstranter på plassen ved Al-Aqsa-moskeen. Videoer tatt innefra denne moskeen viser store lagre av steiner som palestinerne bruker for å kaste mot både politiet, soldater og sivilister. En tid haglet det med steiner. I morgentimene stormet politiet plassen som er kjent som både Haram al-Sharif og Tempelhøyden i den østlige delen av Jerusalem. De avfyrte sjokkgranater og tåregass mot flere tusen palestinske demonstranter. Noen av disse landet inne i Al-Aqsa-moskeen. Palestinerne på sin side svarte med å kaste stein, stoler og andre gjenstander mot politiet. I følge den liberale israelske avisen Haaretz anslo politiet at rundt 8000 palestinere har barrikadert seg på plassen for å hindre jøder i å ta seg inn på området.

Uroen i Jerusalem har pågått i flere dager i forbindelse med den muslimske fastemåneden Ramadan. Denne høytiden samler titusener av palestina-arabere til bønn ved Al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden. Dette skjer samtidig med en betent eiendomstvist mellom jødiske bosettere og palestinske familier. NTB skriver at: "Fire palestinske familier risikerer å bli kastet ut hvis de jødiske bosetterne vinner fram, men søndag kveld besluttet jødiske myndigheter å utsette dagens behandlig i Høyesterett."

Mens disse linjene skrives i 17-tiden norsk tiden melder The Jerusalem Post at sirenene som varsler rakettangrep høres over hele den sentrale delen av Israel og Jerusalem samtidig med at tusenvis av jøder samler seg for å gå Jerusalemmarsjen. La oss be for den spente situasjonen.

Foto: Pixabuy

Ydmykhet

"Ordet 'ydmykhet' har sin rot i ordet 'fred'. Dette indikerer at en ydmyk person har alltid fred med Gud, med seg selv og med andre."

- Fra Orthodox Gladness
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." Jak 4,6

Maleri av fader Silouan av Athos

Fred selv i støyende omgivelser

Om du ikke kan finne fred i støyende omgivelser, vil du ikke finne fred på stille steder heller.

- Hl.Paisios av Athos (bildet, 1924-1994, åndelig veileder for mange, asketiker og beder.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere.' (Joh 14,27)

'For han er vår fred...' (Ef 2,14)

Den Hellige Ånd skaper fred og forsoning mellom ulike kulturer

Se nøye på dette bildet. Jeg blir så grepet av å se på det. Det er et fotografi av pionerene fra vekkelsen i Azusa Street, selve forløperne for den gryende pinsevekkelsen. Vi forbinder den vel kanskje med den sterke betoningen av tungetalen, og den nådegaven var selvsagt en veldig viktig del av det som skjedde den gangen - som nå. Men det er noe annet jeg vil frem til.

Og det har sammenheng med de voldsomme opphøyene vi ser skje i dagens USA etter det forferdelige drapet på George Floyd.

For et annet kjennetegn på den gryende pinsevekkelsen var forsoning mellom ulike kulturer. Det samme ser vi jo skje på pinsefestens dag i Jerusalem. De som blir vitne til at Ånden faller, kommer fra ulike nasjoner og folkegrupper, og som en følge av dette blir 3000 av dem født på ny og lagt til menigheten på 120 medlemmer.

Det samme skjedde i Azusa Street.

Svarte og hvite forenet i en Ånd.

Den Hellige Ånd bryr seg ingen ting om kultuelle skillelinjer. Det er umulig å være rasist og kristen. Der er rødt blod som renner gjennom blodårene våre uansett hudfarge.

Er det noe vi virkelitg trenger så er det en dåp i Den Hellige Ånd. Ånden skaper nytt liv, river ned fiedenskap, hatets murer og skaper fred og forsoning.

Bildet viser svarte og hvite om hverandre i skjønn forening. Kristi kropp er flerkulturell. På bildet sees William Seymour, farget pinseforkynner. Selv er jeg så heldig å få dele pastortjeneste i Brummundal baptistmenighet med en farget medpastor, Olivier Matata. Det er herlig. Han er et nydelig menneske og en salvet forkynner. Vi har den samme Herre og den samme Ånd.

Fred, tålmodighet og bønn

'Oppnå indre fred, og mange kommer til å finne frelse gjennom deg,'

Ordene tilhører Serafim av Sarov (bildet), russisk ortodoks munk og Kristusmystiker, som levde som eneboer i Sarovskogene, født i 1754 og død i 1833. For å oppnå denne freden kjempet han i mange år i omvendelse og uopphørlig bønn.

I 16 åt var han munk, 16 år levde han som eneboer og i ytterligere 16 år levde han bare i sin munkecelle. Han begynte å få en utstråling, en gjennomskinnelighet først 48 år etter at han hadde gitt sitt liv til Herren. Men tenk hvilke frukter! Tusenvis av mennesker søkte hans åndelig veiledning, og gikk trøstet derfra, befridd fra tvil og mørke, med ny innsikt om sitt kall eller helbredet på kropp og sjel.

Å oppnå og bevare denne freden er bare oppnåelig gjennom bønn, derfor må bønnen få prioritet i våre liv.

Noen tanker om behovet for ro og fred

Jeg går rundt med et ord på tungen. Smaker på det. Det er et engelsk ord: tranquility. Til norsk kan det oversettes: ro, hvile, stillhet, fred. Kanskje ordet best kan forstås som skjør stillhet, følbar ro og fred?

Det trenger jeg for tiden, og jeg er nok ikke alene om det.

Kanskje et bilde kan forklare bedre hva jeg mener: Se for deg vannflaten på en sjø og solen som lyser. Om overflaten er stille kommer solen til å reflekteres aldeles tydelig i vannet, og bildet blir klarere jo stillere vannet er. Om derimot vannoverflaten blir opprørt kan solen ikke gjenspeiles i den.

Det er på samme måte med vår sjel i forhold til Gud: jo roligere og mer fredfull den er, desto mer kan Gud avspeiles i den. Jo mer av Guds bilde som preges i oss. desto mer kan nåden virke gjennom oss. I Salme 29,11 kan vi lese:

'Herren gir sitt folk kraft, Herren velsigner sitt folk med fred.'

Ofte stresser vi avgårde, meg selv iberegnet, og bekymrer oss fordi vi vil løse alle våre problemer selv. Det skaper mye uro. Vi skulle være mye mer effektive om vi forble rolige innfor Guds ansikt og lar Ham handle og virke i oss med sin visdom og kraft som langt overskrider våre ressurser.

"For så sier Herren Gud, Israels Hellige: Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være." (Jes 30,15)

Det er min overbevisning at vi oppnår mer ved å tilbringe tid i Guds nærvær enn ved å gjøre hva som helst annet. Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri forgjeves. Det gir alltid noe.

The Dunkers - et symbol på fred, del 1

Der sto forsamlingslokalet, med tydelige arr fra artilleriild og geværkuler, bordet nær døren hvor predikanten satt, tomme benker, halm på gulvet og blod over alt. Forsamlingslokalet til The Dunkers sto nå stille og forlatt. Skrikene og stønnene fra lidende og døende soldater var forstummet. Vi skriver 17.september 1862. Bibelen var borte.

Slik begynner Andrew V. Ste. Marie sin dramatiske historie, som jeg har valgt å oversette til norsk. Dette er første del i en artikkelserie.

Utenfor en uhyggelig stillhet. Borte var drønnene fra kanonene, den konstante geværilden, og alle ropene og røyken fra slagmarken. En trykkende stillhet. De døde hestene og vognene ga ingen lyd fra seg. Det gjorde heller ikke de døde soldatene i grå uniformer. De tomme benkene sto der andektig under de store eiketrærne. Ingenting beveget seg.

Når røyken og lydene fra slagmarken hadde forsvunnet, sto forsamlingslokalet til The Dunkers der oppe på høydedraget, som et symbol på fred og håp midt i håpløshet og død i verden rundt den.

Menneskene som bygget denne kirken i 1853 var fredens mennesker helt fra starten av. De var influert av både pietismen og anabaptismen. Denne Brødrebevegelsen hadde sin opprinnelse i Schwarzenau i Tyskland i 1708. De praktiserte troendes dåp, ikke-vold, de nektet å avlegge ed og de var lidenskapelig til å evangelisere. Hele denne bevegelsen emmigrerte til Amerika på 1700-tallet for å unnslippe relligiøs undertrykkelse. De henga seg til å lyde Jesu bud.

I Amerika kom disse menneskene tilå gå under navnet German Baptist (tyske baptister) eller Dunkers (Dypperne), fordi de d.øpte med full neddykkelse.

De første slo seg ned ved Antietam Creek i nærheten av Sharpsburg i Maryland omkring år 1740. Flere kirkebygg ble reist av brødrene i dette området. I 1782 fattet The German Baptist Brethren et vedtak hvor de forbød sine medlemmer å holde slaver. Rundt 1790 var det omlag 1.500 tysktalende medlemmer i Amerika, men mange av dem snakket også engelsk.

fortsettes

Billedtekst: Et autentisk bilde av de falne utenfor Antietam Dunker Church.

Billedteskt: Agape-måltid i The Dunker Church

En smal sti

Dette ordet:. 'Det er mange alternativer som ligger foran oss, men det er fredens vei jeg velger å følge...' - utfordrer meg.

Jesus etterlot seg noe: sin fred. Den skulle prege oss.

Jeg har funnet at fred er noe man må velge. Det er så mange muligheter, så mye som er flott, ja til og med sant, men det bringer nødvendigvis ikke fred inn i livet mitt. Det stjeler derimot freden fra meg. Gir uro. Stress. Usikkerhet. Gjør en sliten.

Freden finnes ikke langs en hovedgate, men langs en sti. Vekk fra viraken, fra alle stemmene, ofte i motsatt retning av hvor vi går.

Freden finnes i enkelheten. Stillheten.

Dårlig start på dagen

Den følelsen! I dag hadde jeg time hos endokrinolog på sykehuset kl.0900. Jeg hadde satt klokken til å ringe 0745. Jeg skulle til å gå på badet, da jeg kom til å lese innkallingen fra sykehuset. Der sto det at jeg skulle møte en time før, altså klokken 0800, for å ta blodprøver! Faktisk litt lurt å lese et slikt brev litt før!

Det ble en svært travel morgen, for å si det mildt! Det hører med til historien at da jeg hadde ventet i 45 minutter på å få tatt blodprøven, måtte jeg gi opp forsøket, og skynde meg to etasjer ned for å rekke timen med legen. Så ble det til at jeg etter legetimen måtte sette meg på venterommet for blodprøvetaking en gang til. Det var helt greit, for da fikk jeg igjen pusten.

Jeg hater å ha det travelt. Jeg må ha tid til å få med meg sjelen min.

Vi har alle vår egen rytme. Min har endret seg på grunn av sykdom. Alt skjer i mye saktere tempo. Slik må det være når kroppen er stiv og lite medgjørlig.

Men mange lever med et tempo som stjeler freden fra dem. Det er å drive rovdrift, ikke bare ppå kroppen, men også på sjelen.

Alt dette jeg ikke behøver å vite

Vi bombarderes med syns- og hørselsinntrykk hver eneste dag. Avisoverskriftene kjemper om å få vår oppmerksomhet. Den ene etter den andre vil fortelle meg pikante ting om andre mennesker.

Jeg har tenkt på dette i det sist:,  Alt dette jeg ikke trenger å vite! Hvilken velsignelse som ligger i det.

Der er så befriende. Det finnes en hellig likegyldighet!

Livet mitt er ikke avhengig at jeg er informert om alt, har kunnskap om alt, kjenner til alt. Det gir mindre stress, mindre frykt.

Men det jeg virkelig er avhengig av er stillhet, finne min egen bønnerytme, komme inn i den fred og den hvile Gud har for meg. Det gir livet harmoni, ro, lykke.

Freden og fredsforstyrrerne

Kristus har lagt noe igjen etter seg. En gave til hans etterfølgere. I sin avskjedstale sier han til sine disippler: 'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.'

Dette er altså noe vi har fått. Jeg er opptatt av hvordan vi kan leve i og samtidig bevare denne freden i våre hjerter. Jeg tenker at da kan vi ikke leve andres liv! Da må vi finne vår egen vei, leve våre egne liv, ikke leve opp til andres forventninger. Altfor ofte har jeg levd mitt liv på andres premisser. Fulgt dem. Latt meg påvirke av dem. Fulgt hopen.

'Følg meg!', sa Kristus.

Hva innebærer det? Konkret? For mitt liv?

Det må jeg finne ut av.

Å følge Kristus ser ut til å provosere også mange kristne! Det høres selvmotsigende ut, og burde være det, men det er de som mener at de med største selvfølgelighet kan bestemme over andres liv. De har funnet sin vei, og føler det som sitt kall at alle andre må gå den samme veien og gjøre akkurat som dem. Deres egen utrygghet fører til at de beskytter sitt revir. Ofte mener de også at de handler på vår Herres vegne.

Hvem skal jeg stå til ansvar overfor med mitt liv? De? Nei, overfor Herren. Herren Jesus Kristus. Han er den eneste veien som fører til Far.

Hva tar fra meg denne fred Jesus har gitt meg?

Ofte mennesker. De jeg sammenligner meg med. Men selvsagt også støy, stress, krav jeg stiller meg selv, og andre stiller, jag etter ting.

Jeg har valgt min vei, jeg går motstrøms, og det ser ut til å true noen andres overbevisning. Jeg har valgt å gå den kontemplative veien. En stillferdig vei, hvor den stille betraktningen, den langsomme lesningen av Bibelen, Jesusmeditasjonen, Jesusbønnen og tidebønnene er viktige ingredienser. Men noen av disse ordene er i seg selv så provoserende at noen bruker tid på å skrive artikler mot meg, publiserer dem i sosiale medier, eller gjør meg til tema i deres prekener og advarer mot meg. >Eller ringer opp en menighet hvor jeg skal tale, for å advare mot meg.

Skal jeg la dem stjele min fred?
Skal de få bestemme over livet mitt?
Jeg tror ikke det.
Jeg skal ikke svare for dem.

Hvor stor plass skal 'fredsforstyrrerne' få i våre liv? Hvor mye av gleden skal de ta fra oss?