Våg å skjelve

 Deet finnes mennesker som bærer en dyp fred midt i de vanskeligste situasjoner. Men Gud krever ikke av oss at vi stadig skal kjenne oss modige og trygge.

Jesus selv har vært redd og ropt ut sin nød og angst. Han venter ikke at vi skal møte våre smerter med overlegen likegyldighet.

Det finnes et mot som er dypere og mer ekte enn det som overvinner all angst. Dette motet består i å velge å tillate angsten, å utlevere seg forsvarsløst til den og gå tvers gjennom den. Det er et mot som sier: 'Jeg er ikke redd, jeg tør å skjelve.'

Vi har ofte feil oppfatning av hvordan et hellig menneske skal være. Vi forestiller oss at helliggjørelsen skal vise seg i en urokkelig selvbeherskelse som gjør mennesker i stand til å møte hver fornærmelse med et smil og løpe jublende mot martyrkronen. Men hellighet utelukker ikke redsel. Istedet for å danse seg fram til himmelen, kan man skjelve seg fram. Og det er ikke sikkert at det er mindre fullkomment. Gud har selv valgt å være svak og sårbar.

Det er altså ikke galt å være redd for lidelsen. Men hvis vi stadig prøver å flykte fra alt som er vanskelig og krevende, flykter vi i virkeligheten fra den sanne gleden.

Jesu lidelse har forandret lidelsens negativitet. Midt i smerten og angsten kan du finne ham. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994 side 182

Kan Gud bruke deprimerte mennesker?

Kan Gud bruke deprimerte mennesker? Et merkelig spørsmål, sier du kanskje. Depresjon vekker jo så mange følelser, en av dem er forakten og selvforakt er kanskje det åndelige livets verste fiende. Den taler nemlig mot Guds stemme som sier at jeg er elsket som den jeg er. 

Svaret på dette spørsmålet er likevel et rungende ja! Gud kan bruke mennesker som sliter med depresjon, for Gud bruker det som ingenting er, for å gjøre det som i menneskers øyne er noe, til ingenting. Jeg er blitt mer og mer overbevist om at svakhet ikke er et problem. Det største hinder for at Gud kan bruke oss, og handle, er ikke vår svakhet, men vår styrke. Styrken blir et hindrer for Guds kraft. Gyd kan hjelpe den hjelpeløse.

Jeg har vært så heldig at de sykdommene jeg sliter med - hjerte- og lungesykdom, diabetes, Parkinsons, lavt stoffskkifte, ikke har gjort meg deprimert. Men jeg har kjent på angsten, den lammende frykten, uroen, nedstemtheten. Men jeg kjenner mennesker som har fått smake på tung depresjon. Midt i deres mørke har de likevel levd med og båret med seg et lys. Deres totale avhengighet av Gud. De er sårede helbredere.

Profeten Elia kjente både på angst og depresjon, og var så langt nede at han bare ønsket å dø. Apostelen Paulus visste hva angst var. Ble de brukt av Gud. Absolutt. Bibelen gir oss mange sterke vitnesbyrd om det.

Fra vår egen tid kan vi trekke fram Frank Mangs, evangelisten som fikk stå i den største vekkelsen Oslo har sett, hvor tusener fikk oppleve frelsens under, var i perioder svært deprimert og full av angst. En annen vekkelsesevangelist, waliserern Evan Roberts, som så hundretusener frelst, opplevde lange perioder med depresjon og angst. 

Jeg tror vi stiller altfor høye krav både til oss selv og andre, når det gjelder dette å bli brukt av Gud. Gud stiller ikke de samme kravene. Han bruker de små, de ydmyke, de som ikke er noe i menneskers øyne. Gud ser nemlig ikke på det ytre, men på hjertet.

Billedtekst: Første bind av selvbiografien til Frank Mangs, hvor han forteller om sin depresjon. Disse bøkene har jeg lest så mange ganger at jeg har kommet ut av tellinga.

Din kjepp og din stav trøster meg

Noen vanskelige netter i de siste har jeg grunnet på en setning fra Salme 23: "din kjepp og din stav de trøster meg." Når nettene blir lange, blir det av og til mange urolige tanker og når marerittene setter inn kan man bli et vergeløst offer for angsten. Da er det godt å gripe fast i Guds løfter. 

Hyrdestaven er praktisk til så mye for en gjeter. Kroken på staven kan blant annet brukes til å dra opp igjen sauer som hadde falt, men gjeteren kunne også bruke den til å jage villdyr som ville angripe flokken. Og det er akkurat den siden av hyrdestaven jeg har grunnet på. Jeg har blant annet tenkt på at det er gjeterens oppgave å bruke den! Ikke sauen. Det er godt å tenke på når man ikke har krefter til å kjempe selv.

Da holder det å hviske navnet Jesus, for: "... det skal forjage alt ondt og alt stygt, det skal fordrive hver redsel og frykt. I dette navn skal jeg sovne inn trygt, Jesus, Jesus."

Så undrer jeg meg på hvorfor enkelte kristne blir så provosert over jeg er åpen med hvordan jeg opplever å ha en sykdom som Parkinson, hvor man blir så sårbar. For en tid tilbake ble en kjent kristen forkynner rasende på meg, fordi han mente at jeg bruker sykdommene jeg sliter med til å få sympati, og mente at en kristen forkynner bør opptre sterk. 

Jeg kunne selvsagt valgt beholdt masken på, virket sterk utad, men da måtte jeg samtidig fornektet realietene, og i praksis løyet. Er det veien å gå for en kristen? Leve på en løgn. Er det ikke da bedre å være ærlig og sannferdig og våge seg på være skrøpelig? Heller det enn det rådet jeg fikk nylig fra en annen kristen: Slutt med selvmedlidenheten! 

Hvorfor det egentlig? Det er lov å være lei seg, det er lov å være redd, det er lov å kjenne på maktesløsheten. Selv for en kristen. Selv for en pastor.

For: jeg er bare et menneske i Kristus.

Paulus kom skjelvende og redd til Korint, han var syk da han besøkte Galatiaområdet, han snakket om at da han var svak, da var hn sterk. Og jeg er ikke Paulus. Troskjempen. Jeg er bare meg.

Så er jeg glad og takknemlig for å tilhøre en menighet - Brumunddal baptistmenighet - hvor det er plass for en pastor som er alvorlig syk, og som aksepterer meg og er glad i meg. Så får heller de som er venner av meg på Facebook slette meg som venn, når de blir så provosert og sinna fordi jeg er ærlig med levd liv. Men det lover ikke godt for menighetslivet når friske mennesker blir provosert av de som bærer kroniske sykdommer. Da er det trangt.

Nå skal jeg straks avgårde for en tredje injeksjon av fire i øyet, i håp om å redde synet mitt på deet ene øyet. Dette er andre runde med injeksjoner.

Noen personlige refleksjoner over påsken 2021

Under den bønnen som bes ved den sjette timen - sext - som er klokken 12.00 - leser vi i den tidebønnsboken May Sissel og jeg bruker Salme 104 på lørdager Der finnes det det noen vers som beskriver det jeg opplever for tiden:

"Alle venter de på deg, at du skal gi dem mat i rette tid. Du gir dem, de sanker. Du åpner din hånd, de mettes med det gode. Du skjuler ditt ansikt, de forferdes...." (v.27-29a)

I den store svakheten jeg nå opplever med mye kroppslig stivhet og ustøhet har jeg et stort behov for trygghet. Det er tider da jeg blir redd, og tider da jeg overveldes av tapet av det å kunne utføre hverdagslige selvfølgeligheter. Da siger fortvilelsen inn over meg. Denne påsken har jeg derimot latt meg gripe av at Jesus også opplevde stor kroppslig og sjelelig svakhet. Innfor det Han sto overfor opplevde Han angst og gru, enda Han visste at Han skulle triumfere over død og grav og vende hjem til himmelen. Likevel var Han redd. Jeg har også merket meg at evangelieforfatterne nevner at Han falt to ganger under byrden av korset. Dette viser at Han var et sant menneske.

Tidligere i denne salmen står det: "Du sender mørke, og det blir natt. Da kommer de fram alle dyrene i skogen..." (v.20) Noen ganger blir det mørkt. Da kommer dyrene fram. De ville dyrene. De som ikke vil deg vel. Dette har også Jesus opplevd. Det sjelelige mørket: "Men fra den sjette time falt det et mørke over hele landet, like til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama, sabakttami! Det betyr: Min Gud, min Gud, hvofor har du forlatt meg?" (Matt 27,45-46) Jeg har også kjent litt på dette mørket, men selvsagt ikke i samme grad som Jesus. Men det er sant det som salmisten skriver: "Du skjuler ditt ansikt, de forferdes..."  Når Gud skjuler seg, kan frykten komme.

I dag hadde jeg en sterk opplevelse. Fordi jeg var så sliten av alle smertene la jeg meg for å hvile litt på sofaen. Jeg grep tak i gripekorset mitt, etter å ha satt på noen sanger av den franske komponistten Jaques Berthier, han som har skrevet og satt melodientil så mange av de vakre Taize-sangene. Så, ut av det blå, begynner noen å synge ordene fra Salme 31,6: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløsr meg, Herre, du trofaste Gud."  Da kom tårene! Dette er jo mitt favorittskriftsted! Det er hva jeg kan gjøre når Gud skjuler sitt ansikt, og det er nøyaktig de ordene Jesus uttaler som sin bønn på korset. Det vil si den første delen av dette sterke verset.

"Du er mitt skjulested," heter det i Salme 32,7.

Det takker jeg for! Gud er et sted hvor jeg kan skjule meg på de onde dagene. Så ber jeg om at Han metter meg. Han gir meg mat i rette tid, som nå, gjennom Davids ord i Jaques Berthiers vakre melodi. 

Bildet taler også sitt språk: Merk deg ravnen til venstre. Gud sørget for mat til profeten Elia ved Trøstens bekk. Over hodet mitt her jeg ligger på sofaen i stua vår henger ikonmaleren Sven Aasmundtveits vakre ikon av profeten Elia ved Trøstens bekk. Det minner meg om at Gud er min forsørger. Og på bildet er engelen, som passer på meg. Jeg er ikke alene.

Jesus ble grepet av angst

I forbindelse med Vesper-bønnen i dag hentet jeg den nytestamentlige lesningen fra Evangeliet etter Markus, og siden det er Skjærtorsdag var det naturlig stanse ved beretningen som omhandler det som skjedde i Getsemane. Det er spesielt disse ordene jeg stanset opp for: "Han ble grepet av angst og gru, og han sa til dem: Min sjel er tynget til døden av sorg. (Mark 14,33-34)

Jeg grunnet på disse ordene i kveld. 

Det gjør inntrykk å lese dette. Angst og gru var ikke ukjent for Jesus. Det er en del av Hans lidelseshistorie. Det viser at Han ikke bare var 100 prosent guddommelig, men også 100 prosent menneskelig.

Angsten har jeg som hjerte- og Parkinsons-pasient smakt på. 

Jeg er et menneske.

Å vite at også Jesus smakte på angst er til hjelp.

Jesusbønnen - uro og hvile

Som årene går, og særlig i den sårbare fasen jeg befinner meg i nå, betyr Jesusbønnen mer og mer for meg. Den stadige gjentagelsen av navnet Jesus bringer ro til en urolig kropp.

Jesusbønnen har jo sin opprinnelse i ærbødigheten for Navnet, det hellige Gudsnavnet. Wilfrid Stinissen skriver: 'Jesusbønnen er frukt av en lang tradisjon. Den har utviklet seg fra ærefrykt for Guds navn i Bibelen, spesielt bruken av Jesu navn i Det nye testamente, via ørkenfedrenes bønnemetoder til den åndelige bevegelse i Østkirken som tok til på 400-tallet og går under navnet 'hesykasmen'. I denne tradisjonen legges det vekt på den dype indre bønn. 'Hæsychia' betyr sjelens hvile.' (Wilfrid Stinissen: Navnet og nærværet. Verbum 1999, side 9)

Og det er HVILE denne bønnen gir.
Og det er hvile jeg trenger.

Langsomt ber jeg:

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Eller jeg ber:

"Kyrie eleison"
"Kriste eleison"

Jeg dveler ved ordene, lar dem synke inn. Det er jo en sterk trosbekjennelse. Ordene i bønnen former meg. Gir uttrykk for min tro. Jesusbønnen bør aldri bes i travelhet.
Det er få ting som kan få kroppen min til å hvile fra skjelvingen som Parkinsons medfører som det å be Jesusbønnen.

Jeg spurte en gang en psykiater om han hadde et godt råd mot angst. Da så han på meg lenge. Han var ingen kristen, men hadde lest boken jeg har skrevet om Jesusbønnen. Han svarte:

'Du har jo Jesusbønnen!'

Hvorfor denne trangen etter å sette merkelapper på folk?

Hvorfor denne ubendige trangen etter å sette merkelapp på folk? Sette folk i bås, eller tillegge folk meninger de nødvendigvis ikke har? Hvorfor ser vi ikke mennesket, slik Jesus ser mennesker?

Denne undringen ble aktualisert etter at jeg la ut et bilde med en tekst av Henri Nouwen. En av mine lesere fant da grunn til å kommentere at Henri Nouwen var katolikk og homofil. Hva hadde det med sitatet jeg gjenga å gjøre? Absolutt ingen ting! Men for vedkommende som la ut kommentaren var det viktig å få satt denne merkelappen på Nouwen. Kanskje for å diskreditere ham?

I hvert fall i enkeltes øyne.

Jeg finner ikke dette igjen hos Jesus.

Han talte strengt til fariseere og skriftlærde.
Det er så.

Men jeg finner ikke at Han hadde samme behov, som enkelte av Hans disipler, til å feste merkelapper på mennesker. Så vidt jeg klarer å lese meg til var det en ganske brogete gruppe memnnesker som flokket seg rundt Ham og som Han omgikks med.

Hva angår Henri Nouwen og hans seksuelle legning, forteller flere av hans biografer at det muligens kan stemme at han han var homofil, men at han var overbevist om at det var galt å leve dette ut i praksis. Skal det brukes mot ham?

Hvorfor ikke behandle alle mennesker med respekt, og hvorfor ikke å se dem som mennesker? Som skapt i Guds bilde, og like mye verd. Hvorfor ikke bare respelktere at andre har et annet syn - også teologisk - enn deg selv? Kanskje - om du ga opp prosjektet med å se klipp-og-lim filmer og heller ble kjent med den du uttaler deg så sterkt om, fikk det bedre med deg selv, og ikke ble så anspent og angstbitersk?

Kanskje - om vi så mennesker - også fant Jesus i andre?

Billedtekst: Henri Nouwen var et ekte menneske, som våget å vise sin sårbarhet. Det er få som har lært meg så mye om Jesus som ham, og det er få som har hjulpet meg til å se og erfare at jeg er elsket som den jeg er, som nettopp Henri Nouwen. Og det er få som har skapt så mange problemer for meg som denne hollenderen! Jeg er blitt beskyldt for både det ene og det andre i sosiale medier og på You Tube og i offentlig møter, ene og alene for å ha sitert en katolikk. Mer skal ikke til. Da er merkelappen festet på  deg. Da er du merket for livet. Da er du definert. Og om du skulle ta til .motmæle, så er det de som har satt merkelappen på deg som vet alt, ja, mer enn du vet om deg selv. De har rett, fordi sitter på definisjonsmakten. Så kom ikke her!

Herre, la meg sveve som ørnen

Herre, denne dagen gruer jeg meg til. Ikke så mye for å møte nevrologen min, men for hva hun kommer til å si. Jeg har lest epikrisen hun skrev fra forrige gang. Jeg likte ikke hva hun skrev. Det var sannferdig, Herre, så det er ikke det dette handler om. Jeg kan ikke rømme unna virkeligheten, selv om jeg gjerne skulle gjemme meg. Men det er litt for mye. Jeg blir litt overveldet.

Du snakket om at hver dag har nok med sin egen plage, Herre. Akkurat det har jeg ikke helt forstått hva du mente med, før jeg ble syk. Men du er virkelig realist, Jesus. Du snakker ikke bare om de gode dagene. De dagene da alt lykkes, de dagene når alt går vår vei. Men de onde dagene. Noen av mine venner, Herre, kaller slik tale vantro. Men du derimot, kaller disse dagene for det de er: en plage.

Jeg forsøker å tenke positivt, Herre, men det er neimen ikke alltid jeg får det til. Og for å være helt ærlig med deg, er jeg litt sliten av folk som alltid skal være så positive. Snakker de sant om livene sine, eller skjuler de sitt sanne ansikt. Er ikke de også litt redde? Har ikke de også tunge dager?

Kan vi ikke heller dele smerten, Herre, ved å være menneske? Du var jo helt og fullt menneske, så du har jo også kjent på disse tingene. I Getsemane svettet du blod av angst. Det har jeg aldri gjort, men jeg har vært redd. Flere ganger har jeg kjent angstens gru, og jeg kjenner de som kjenner det hver eneste dag. De er også dine barn, Herre.

Men jeg fortsetter å drømme, Herre. Er det ok?

Jeg drømmer at jeg er en ørn, som flyr der oppe. Svever.

Høyere og høyere.

Over stormen. Låser vingene og lar meg drive avgårde med hjelp av din ånde.

Jesusbønnen som angstdemper

Jeg holder på å lese en bok av den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams (bildet). Boken heter "Silence and Honeycakes", og er en bok om 300-400 tallets ørkenfedre og ørkenmødre som levde sine liv i kontemplasjon og avsondrethet.

Vi trenger disse fedrene og mødrene fra ørkenvekkelsen. Når man leser deres ord oppdager man hvor livsnære de er. De har slett ikke gått ut på dato. Ørkenens visdom underviser snarere enn den forkynner. Den henter sin autoritet ikke bare fra det teoretiske planet, men fra det selvopplevde. Ørkenens åndelige veiledere søkte stillheten og ensomheten for å høre fra Gud og leve i Hans nærvær. Slikt setter djupe spor.

Mens jeg befinner meg i Bergen og hviler mellom seminaret jeg har hatt og gudstjenesten i morgen, leser jeg også et intervju med den tidligere erkebiskopen. I dette intervjuet promoterer Rowan Williams Jesusbønnen som et svar på den moderne angsten. Det tror jeg så gjerne.  Jeg har gjort meg egne erfaringer som gjør at jeg tror at Jesusbønnens gode rytme gir en egen fred, når vi ber den i takt med pusten vår.

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Slik lyder den.

Den har fulgt oss helt siden den tidlige kirkens dager, og er like aktuell den dag i dag. I tider hvor våre egne ord blir borte og vi leter etter et bønnespråk, kan Jesusbønnen bli til stor hjelp. Enten hele, eller deler av den. Men jeg har også erfaring med at den kan hjelpe oss når frykten griper tak i en. Det hender den gjør det om natten, når hjertet slår en unormal takt, eller lungene skaper problemer med å puste. Da roer Jesusbønnen meg ned, og hjerterytmen blir normal igjen. Jeg ber den rolig med inn- og utpust. Noen ganger bare de siste ordene, på gresk: Kyrie Eleison. Prøv, så skal du se hvor godt det fungerer!

Men først og fremst er Jesusbønnen blitt mitt bønnespråk. Den lever i grunnen sitt eget liv i meg, og det kjennes godt.

Her er artikkelen om Jesusbønnen og Rowan Williams:

http://myocn.net/rowan-williams-promoting-jesus-prayer-answer-modern-angst/

Billedtekst: Den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams. (Foto: Wikipedia)

Med djupe røtter i kjærligheten

"Når vi er urolige blir vi gjerne overivrige. Vi funderer på hva vi skal si når vi blir angrepet, hvordan vi skal reagere når man stiller oss spørsmål og hvordan vi skal forsvare oss når vi blir anklaget. Det er nettopp denne uro som får oss til å miste troen på oss selv og som etterlater i oss en lammende selvsentrering.

Jesus sier at vi ikke skal uroe oss i det hele tatt, men stole på at Han gir oss de ord og den visdom vi behøver. Det viktige er ikke at vi har en liten forelesning på lager, men at vi blir djupt rotfestet i Jesu kjærlighet, trygge i hvilke vi er i denne verden og hvorfor vi er her. Med hjertet nært Jesu hjerte vet vi alltid hva vi skal si når det blir tid for å si noe."

Henri Nouwen (bildet) i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et profetisk ord til den som er redd

"Jeg føler at dette ordet er for mer enn en person i dag:

Når du befinner deg i en skremmende situasjon, så vil Jeg beskytte deg:

'Herrens del er hans eget folk, Jakob er hans arvelodd. Herren fant ham i ørkenlandet, i den øde og hylende ørkenen. Han vernet ham, tok hånd om ham og voktet ham som sin øyenstein.'
(5.Mos 32,9-10)

Jeg vil beskytte deg. For Meg er du helt spesiell. Jeg omfavner deg med Min aldri sviktende kjærlighet. Når du er i fare eller behovstrengende vil Jeg ikle deg kraft og bre om deg med et varmt ullteppe som består av Mitt trøstende nærvær. Jeg vil sende Mine tjenende krigsengler, som vil vokte deg og omringe deg. Jeg vil sende Min Hellige Ånd til å trøste deg. 

Du er Min fryd, Min øyenstein. Rekk ut din hånd mot Meg nå, for Jeg er her, ventende, for å holde deg tett inntil Meg."

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Menneskets største frykt

"Ropet etter kjærlighet som strømmer fra hjertet til mennesker i nød er blandet med smerte, angst og noen ganger pine. 

De er så redd for ikke å være elskelige. Hvis dette kallet etter kjærlighet vekker medfølelse i hjertene til de rundt dem, kan deres frykt, angst og indre smerte også vekke frykt og indre smerte hos dem som hører ropene.

Det er derfor det er så vanskelig og skremmende å møte folk som er sønderknuste. Deres angst synes å vekke angst og smerte hos de rundt dem."

Jean Vanier (til venstre på bildet) i Community and Growth, side 98. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Pastorer og prester har større risiko for depresjon og angst

En ny studie foretatt blant mer enn 1.700 pastorer viser at pastorer og prester har mye større risiko for depresjon og angst - forårsaket av stress - enn de som har andre yrker.

Studien er foretatt av Clergy Health Initiative (CHI) ved Duke Divinity School. De foretok intervjuer blant 1.726 metodist-pastorer i North Carolina. Undersøkelsen - som ble presentert i The Journal of Primary Prevention, viser at 13,5 prosent slet med angst, mens mer enn 7 prosent slet med både angst og depresjon. Dette er 5,5 prosent høyere enn for landet forøvrig.

'Pastorer kan skapt et liv for dem selv som er så sterkt sammenvevd med deres tjeneste, at deres psykiske helse er avhengig av hvordan de har det i tjenesten,' sier Rae Jean Proeshold-Bell, som har ledet studien.

Depresjonen og angsten pastorene opplever knyttes til alle forventningene knyttet til rollen som pastor. Det sammen med utfordringene knyttet til sjelesorg overfor mennesker som har mistet noen av sine kjære, og alle forberedelsene som må gjøres for å kunne tale hver eneste søndag til en forsamling.

Angst og depresjon tabubelagt område blant pastorer

At pastorer kan bli deprimerte og slite med angst er fortsatt en tabubelagt problemstilling i mange sammenhenger. En Ordets forkynner skal være ved god helse, hvis ikke motsier han det budskap han forkynner - hevdes det.

Jeg er blant dem som har reagert sterkt på en slik påstand. Av flere årsaker: Den mest åpenbare: pastorer er mennesker som alle andre. For det andre: det er ikke vår styrke som er tegnet på vår åndelighet, men vår avhengighet av Jesus! Og i vår skrøpelighet skinner lyset frem.

Derfor er jeg glad for at enkelte bryter det taushetsbelagte tabuet som psykiske problemer er blant pastorer og prester. Som Stephen Shoemaker (bildet), pastor for Myers Park Baptist Church i North Carolina. Han har tatt 30 dagers sykemelding for å bli behandlet for depresjon og angst, som han har slitt med i mange år.

Stephen Shoemaker, som er pastor for den historiske og progressive bapistmenigheten i North Carolina, har vært en profilert pastor i USA i mange år. Han har vært pastor for Myers Park Baptist Church siden 1999. Shoemaker er kjent for sin grundige bibelundervisning. Myers Park Baptist Church ble grunnlagt i 1943.

Men det mange ikke har visst er at han også har slitt med angst og depresjon. Den siste tiden har han drevet med selvmedisinering kombinert med bruk av alkohol. Heldigvis har han hatt gode medarbeidere som har hatt evnen til å se ham og hjelpe ham. Etter råd fra menighetens lederskap har han nå tatt 30 dager sykemelding. Menigheten slutter opp om sin pastor med stor fortståelse.

Richard Pearsall, leder for diakonrådet i menigheten, sa i en uttalelse til avisen Charlotte Observer, at han ikke visste om pastorens problemer, men sammenlignet dem med å oppdage en fysisk sykdom som f.eks hjerteinfarkt.

- Vi håper han får behandling for din depresjon og angst, og at han vil være tilbake om en måneds tid, sa Pearsall til avisen.