Gud bruker kroniske smerter for å gjøre oss avhengige av ham

Dette er også min daglige erfaring:

 "Gud bruker kroniske smerter og svakhet, sammen med andre prøvelser, som en meisel for å forme våre liv. Det å føle på skrøpelighet fordjuper vår avhengighet av Kristus for vår styrke hver dag. Jo svakere vi føler oss, jo mer lener vi oss over på ham."

- J.I.Packer (1926-2020), bildet. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Smerter og bønn for Norge

Smerter - jeg visste ikke at smerter som de jeg har nå fantes. Så intense, så uutholdelige. Den eneste måten å lindre dem på er å reise seg opp i senga, og sitte fremoverbøyd. Da tar det femten-tyve minutter med intense smerter før de gir seg, og jeg kan legge meg igjen. Slike smerteanfall har jeg hatt tre-fire av hver natt de siste dagene.

Legene har ikke funnet noen medisiner som kan dempe dem - annet enn morfin. Det vil jeg ikke ta. Da har jeg bare et hjelpemiddel igjen: Jesusbønnen, og forbønnen fra alle dere som ber for meg. Jeg lever av bønn. Den gjentagende Jesusbønnen, og særlig kortformen: Kyrie eleison, er virkelig til hjelp. Å si de to ordene på inn- og utpust er det eneste jeg klarer under smerteriene.

I natt skrev jeg med en amerikansk forbeder. Slik ba Trevor da han fikk høre at jeg kom fra Norge og var involvert i bønn for landet vårt: 

"Herre jeg ber om kontinuerlig bevegelse over landet Norge, Herre jeg ber om at de bokstavelig talt blir de vakre fjordene folk beundrer. Kjent for vakre landskap. Måtte språket i deres faktiske bønner løfte seg opp til himmelen og skape en tiltalende aroma nå alterets ild brenner kontinuerlig for ditt hjerte Herre."

Slik blir selve smertefulle netter vakre!

Jeg tenker på ordene til apostelen Paulus: "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere." (Gal 4,19)

På djupt vann

 "Ingen av oss ville ha valgt tap, smerte, skuffelser eller noe annet av det slaget. Men noen ganger har jeg ikke noe valg. Er ikke Gud min venn? Jo, men Han var din Herre før Han ble din venn. Og mitt vennskap med Gud kan bare finne sted hvor Han har vært Herre først. Jeg kan ikke gå videre i vennskap med Gud før jeg har underlagt meg Hans herrevelde."

(Sitat: Pastor Bill Johnson/Bethel Church Redding/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å be om Guds bamhjertighet

Det er sannsynligvis ingen bønn i kristendommens historie som har blitt bedt så ofte og nært som bønnen "Herre, se i nåde til meg." . . . Dette ropet om barmhjertighet er bare mulig når vi er villige til å innrømme at vi på et eller annet sted selv har noe å gjøre med tapene våre. Å rope om barmhjertighet er en erkjennelse av at det å skylde på Gud, verden eller andre for våre tap ikke gir full rettferdighet til sannheten om hvem vi er. For øyeblikket er vi villige til å ta ansvar, selv for smerten vi ikke forårsaket direkte, blir skylden konvertert til en erkjennelse av vår egen rolle i menneskelig brudd.

Bønnen om Guds barmhjertighet kommer fra et hjerte som vet at dette menneskelige brudd ikke er en dødelig tilstand som vi har blitt de triste ofrene for, men den bitre frukten av det menneskelige valget om å si nei til kjærlighet.

- Heni Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jesus leger vår smerte

"Hvordan blir vi leget fra sårende minner? Vi blir først og fremst leget ved å gjøre dem tilgjengelige, ved å løfte dem ut av glemselens hjørne, ved å huske at de er en del av vår livshistorie. Det som er glemt, er utilgjengelig, og det som er utilgjengelig kan ikke leges...

Jesus Kristus leger våre smerter ved å løfte våre vonde, glemte minner ut av den egosentriske, individualistiske privatsfæren. Han setter dem i kontakt med hele menneskehetens smerte, en smerte han tok på seg og forvandlet. Legedom betyr derfor ikke primært å fjerne smerte, men å avsløre at vår smerte er en del av en stor smerte. At vår sorg er en del av en stor sorg, at vår erfaring er en del av den store erfaringen til ham som sa: Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? (Luk.24,26)

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 114.

Vel kjent med sykdom

Noen ord fra den velkjente Messias-profetien i Jesaja 53 har betydd mye for meg personlig den siste tiden:

"en smertenes mann, vel kjent med sykdom" (v.3)

Jesus var 100 prosent menneske, og 100 prosent guddommelig. Kirkens trosbekjennelse lærer oss at Jesus er "sann Gud av sann Gud... For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske..."

Om Jesus virkelig var et sant menneske, ble han også syk. Guds ord sier at han var "vel kjent med sykdom", og Hebreerbrevets forfatter slår fast følgende: "For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i våre skrøpeligheter, men EN SOM ER PRØVET I ALT I LIKHET MED OSS." (Hebr 4,15)

Jesus har med andre ord visst hvordan det er å være syk. Som 'smertenes mann', har Han selvsagt kjent smerte. Vi må ikke glemme at Jesus var 100 prosent menneske. Hadde Han ikke opplevd sykdom, hadde Han ikke vært et sant menneske.

For meg er dette en trøst, midt oppe i alvorlig sykdom, at den Frelser og Helbreder jeg tror på vet hvordan det er å være syk. Han er vel kjent med det.

Modellere tro og tillit midt i lidelsen og smerten

Det er merkelig hvorfor akkurat dette bildet har slik dragningskraft på meg. Jeg har delt det ved flere anledninger her på bloggen. Det viser Shenouda III, koptisk pave fra 1971 og frem til sin død, 17.mars 2012, sterkt svekket av sykdom. Like vel i full tjeneste for den Herre og Frelser han elsket. Han sitter på sengekanten med surstoff for å gjøre det lettere å puste.

Nå har jeg tatt det frem igjen. Egentlig skulle jeg ønsket å få laget en kopi av det og henge det på veggen hjemme, eller legge det inn i Bibelen min.

Når jeg ser den koptiske paven på dette gripende bildet, ser jeg så mye av hvordan Kristi bilde er blitt formet i et menneskeliv. Det ytre - kroppen - er svak, og brytes ned, men ånden er sterk.

Vi trenger forbilder. Åndelig liv må aldri bli noe svevende. Det må leves ut. I all skrøpelighet. Det er da Kristi lys i våre liv skinner som klarest. For da er det Han som får all ære. Ikke vår styrke. Vår kløktighet.

En strofe fra en sang av Lydia Lithell lever i meg om dagen: 'när allting annat vacklar...'. Hva er det som holder da? 'Guds nåd', sier Lydia Lithell.

Hvor sant det er! Når alt vakler, når du ikke har mer kroppslig, eller sjelelig eller åndelig styrke. Når du er sliten, ja, utmattet, når kreftene virkelig tar slutt og kroppen bare er smerte. Hva da? Da er Guds nåde der. Den bærer. Den holder.

Pave Shenouda III modellerte dette med sitt eget liv.

Jeg går en vei nå som ikke er rett frem, men som har mange svinger og mange bakker. Læringskurven er bratt. Jeg faller av og til. Ting må læres på nytt - og på nytt.

Jeg øver meg på dette for tiden:

Jeg forsøker å lære å kjenne mitt liv som et liv med sykdom, i stedet for å kjempe imot eller leve på tross av min sykdom. Hver dag minner meg om tap, men jeg forsøker å merke meg det som skjer her og nå. Gud inviterer meg til å huske det livet jeg hadde, men Han inviterer meg også til å velsigne det livet mitt er blitt i hvilken begrenset form det måtte være. Jeg forsøker å anerkjenne de forunderlige muligheter det innebærer at Gud er med meg i de skremmende og stressende øyeblikkene Parkinsons sykdommen skaper.

Om å bringe glede til Guds hjerte midt i all smerte

Denne historien griper meg så sterkt:

I 1960 ligger misjonæren Dean Denler på sykehus. Han har uhelbredelig kreft. Dette er en tid da lovprisning får en ny betydning for ham. Til sin kone sier han:

'En dag skal jeg lovprise Gud i all evighet, men det er bare her på jorda at jeg kan bringe glede til Guds hjerte ved å prise Ham midt i all smerte."

Jeg ønsker å gjøre Dean Denlers ord til mine egne. For tiden opplever jeg så mye smerte. Mer enn noen gang. Men midt i dette vil jeg ber jeg om at jeg ikke gripes av motløsheten eller oppgittheten. Jeg vil bøye mine knær for Faderen og gi Ham all ære. Jeg har så mye å takke Ham for. Ikke minst for frelsens gave.

Smerte, lidelse og Guds nærvær

"Jeg er ingen teolog eller noen lærd, men jeg er svært oppmerksom på det faktum at smerte er nødvendig for oss alle.

Når det gjelder mitt liv så kan jeg helt ærlig si at fra den djupeste smerte har det kommet den sterkeste bevisstheten om Guds nærvær og Guds kjærlighet."

- Elisabeth Elliot (bildet), misjonær, enken etter den myrdede misjonæren, Jim Elliot. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Menneskets største frykt

"Ropet etter kjærlighet som strømmer fra hjertet til mennesker i nød er blandet med smerte, angst og noen ganger pine. 

De er så redd for ikke å være elskelige. Hvis dette kallet etter kjærlighet vekker medfølelse i hjertene til de rundt dem, kan deres frykt, angst og indre smerte også vekke frykt og indre smerte hos dem som hører ropene.

Det er derfor det er så vanskelig og skremmende å møte folk som er sønderknuste. Deres angst synes å vekke angst og smerte hos de rundt dem."

Jean Vanier (til venstre på bildet) i Community and Growth, side 98. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Frykten for smerte

'Vi ønsker ikke å se på funksjonshemmede mennesker, så vi skaper beskyttende situasjoner for å holde oss på trygg avstand for en hver form for smerte.

Da kan vi komme oss stille og rolig unna og fortsette å leve i en verden av drømmer og illusjoner.

Alt er okey og og alt kommer til å bli okey. Jeg vil ikke konfronteres med smertens nærvær. Og hvis det er mennesker som opplever smerte, så er det deres feil'.

Jean Vanier (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bakenfor behovet for å vinne

'Når jeg begynte å leve sammen med mennesker som Raphael og Philip, oppdaget jeg all hardheten i hjertet mitt. Det er smertefullt å oppdage hardheten i sitt eget hjerte. Raphael og de andre ropte ganske enkelt ut for vennskap og jeg visste ganske enkelt ikke hvordan jeg skulle respondere på grunn av de andre kreftene i meg, som fikk meg til å klatre oppover stigen. Men etter hvert som årene gikk, har de folkene som jeg lever sammen med i L'Arche undervist og lært meg opp.

De har lært meg til å se bakenfor behovet mitt for å vinne, der fantes min egen frykt og smerte, frykten for å bli devaluert og tilsidesatt, frykten for å åpne opp mitt eget hjerte, bli sårbar eller at jeg i min smerte skulle føle meg hjelpeløs foran andre; der er smerten og sønderbruttheten i mitt eget hjerte'.

Jean Vanier (bildet) i From Brokenness to Community, side 18.

Å få lov å være den man er

'Noen av de menn og kvinner jeg har levd sammen med en god del år nå er fremdeles i ganske djupe kvaler. De er mer fredfulle enn de var, men fremdeles er det øyeblikk hvor angsten tar skikkelig tak.

Det viktigste i slike øyeblikk er å vandre ved deres side, akseptere dem slik de virkelig er, og tillate dem å være seg selv.

Det er viktig for dem å vite at de kan være seg selv, at selv om de bærer sår, og smerten er i dem, er de fremdeles elsket.

Det er en frigjørende erfaring for dem at de ikke trenger å oppfylle enhver forutinntatt ide om hvordan de bør være'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 17. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om å vandre ved siden av noen som lider

'De av dere som har hatt det privilegium å følge mennesker i nød og indre smerte vet at det ikke er lett å vandre sammen med dem, uten å kunne gi dem noe svar på deres problemer eller løsninger på deres smerte. 

For mange mennesker med smerter er det ingen løsning; for en mor som nettopp har mistet sitt barn eller for en kvinne som er blitt forlatt av sin mann, er det ikke noe svar, bare smerte.

Det de trenger er en venn som er villig til å vandre sammen med dem i denne smerten. De trenger ingen som forteller dem at de må glemme smerten, fordi det kan de ikke. Den er for djup. Når et barn har opplevd avvisning, så kan du si alle mulige hyggelige ting til det barnet, men det vil ikke ta bort smerten. Det vil ta lang tid for at den smerten minsker i styrke og den vil sannsynligvis aldri helt forsvinne'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 16. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Den største smerte

'I mange år nå har jeg hatt privilegiet av å leve med menn og kvinner med funksjonshemminger. 

Jeg har oppdaget at selv om en person kan kan store hjerneskader, så er ikke det kilden til hans eller hennes største smerte.

Den største smerten handler om avvisning, følelsen av at ingen virkelig ønsker deg slik. Følelsen av at du blir sett på som stygg, skitten, en byrde, uten noen verdi. Det er den smerten jeg har oppdaget i hjertene til våre folk.'

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 13. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Indre smerte

'I 1964 tok jeg med meg to menn fra et asyl - Raphael og Philip - og vi begynte å leve sammen.

Jeg visste ikke da at jeg med dette grunnla den første L'Arche-kommuniteten. 

Jeg følte ganske enkelt at jeg hadde et kall til å leve sammen med disse to mennene, som hadde opplevd så mye avvisning og lidelse og som hadde så mye indre smerte som få andre. Når jeg begynte å leve med dem oppdaget jeg den intense smerten de bar på i sitt hjerte'.

Jean Vanier i From Brokenness to Community, side 11. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen 

Smertens mysterium

'Det er viktig for oss å tre inn i smertens mysterium. Smertene til våre brødre og søstre i land hvor det er krig, smertene til våre brødre og søstre som er syke, som sulter, som er i fengsel. Brødre og søstre som ikke vet hvor de skal sove denne natten.

Det er viktig å tre inn i smerten til alle disse som ingen bryr seg om og som er alene; alle de som er levende sorg og tap'.

Jean Vanier i Befriending the Stranger, side 87. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

I begge Herrens hender er jeg tegnet

Etter enda en vond natt med mye smerter finner jeg så mye hvile i dette blendende vakre diktet av Sven Aasmundtveit:

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet,
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bære du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender er du tegnet
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

I dag forsøker jeg å be Salme 31,6: 'I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud'.

Av og til synes jeg de ordene er vanskelige å be, men jeg kjenner mer og mer at jeg hviler i dem. Overgivelsen til Gud er en måte å stadig leve i Guds nærvær.

Skal vi be med hjertet vil det smerte

Elder Paisios (bildet) var en av de mest kjente av vår tids åndelige veiledere på Athos fjellet. Han ble en gang spurt om hvorfor våre tanker som vandrer når vi ber og svaret er verd å merke seg:

'Fordi det er en bønn uten smerte. Skal vi be om hjertet vil det smerte. Akkurat på samme måte som vi slår hånda vår, eller en annen kroppsdel, så vil vårt sinn samle seg om det stedet hvor smerten er, slik er det også vårt sinn samler seg i hjertet, så hjertet må smerte.

- Men hvordan kan vi forbli i denne tilstanden, hvis vi ikke har ett eller annet problem, en smerte?

- Da må vi gjøre en annens smerte vår egen. Vi må elske den andre, må lide ondt med den andre, slik at vi kan be for ham. Litt etter litt må vi stige ut av oss selv og begynne å elske, å lide for andre mennesker også, for vår egen familie først og så for vår utvidende familie av Adams slekt, av Gud'.