Et godt åndelig råd

"Det er nødvendig å unngå konflikter og diskusjoner som begynner tilsynelatende på grunn av en åndelig fordel, de fører oftere til hodepine.

Ikke forvent åndelig forståelse fra mennesker som ikke tror på Gud. Det er bedre å be for slike folk - at Gud tilgir og opplyser dem.

Hver person snakker på et språk som han forstår, og det er ikke nødvendig for de troende å sette fram for andre de store sannhetene de tror på og som de erfarer, for den andre kan ikke forstå fordi han snakker på en annen frekvens, på en annen åndelig bølgelengde."

Munken Paisios av Athos (bildet), (1924-1994). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Nødvendigheten av å forenkle

'Dagens mennesker har gjort livene sine så vanskelige fordi de er aldri tilfredse med mindre men jager etter materielle ting.

Enhver som vil leve det åndelige livet, må først slå seg til ro med færre ting. Når livene deres er enkle uten for mye å bekymre seg for, da vil de bli satt fri fra en sekulær tankemåte og de vil ha tid til overs så de kan be. 

Hvis ikke vil de bli trette av å følge motene, de vil miste sin klarhet og bli vinnere av det store stresset'.

Elder Paisios av Athos-fjellet (1924-1994) Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det er de ydmyke som får nåde

'Gud ønsker og lengter etter bare en ting hos oss: vår ydmykhet.

Han trenger intet annet; kun at vi ydmyker oss, slik at Han faktisk kan gjøre oss delaktige i Hans guddommelige nåde ... Selv om vi ikke elsker Ham ennå, vi hadde heller ikke kjempet for å oppnå Hans nåde, gav Han den til oss som en gave ut av sin egen utrolige vennlighet. Det eneste Han ber om er at vi ydmyker oss og gir vårt gjensvar i takknemlighet for Hans kjærlighet. Denne guddommelige nåde, som blir i oss, vil bli aktivert og fungere tilsvarende. Den vil gjøre det slik at vi elsker Gud og bli kjent med Ham; den vil gjøre alt for oss, hvis vi bare ydmyke oss og gir rom for den til å handle. Det eneste som hindrer Guds nåde er vår stolthet, vår mangel på ydmykhet'.

Hl.Paisios av Athos

'For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer. Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere'. (1.Pet 5,5b-7)

Skal vi ydmyke oss - eller ikke?

En munk som ankom Athos funderte på følgende problemstilling i det han nærmet seg klosteret han skulle tilhøre:

'Skal jeg ydmyke meg selv og adlyde kun min veileder, eller fedrene såvel som de andre novisene?'

For noen av oss er dette kanskje en underlig problemstilling, fordi vi ikke er vant til tanken om å underordne oss noen. Vi lever jo i en svært individualistisk tid, hvor vi liker å bestemme selv over alt hva vi gjør. En slik tanke er derimot fremmed for nytestamentlig kristen tro.

'Vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og et oppriktig hjerte. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere som helhjertet gjør Guds vilje. Gjør tjeneste med et villig sinn; det er Herren og ikke mennesker dere tjener'. (Ef 6,5-7)

En dag fikk denne munken tale med fader Paisios, som sa:

'Mitt sinn forteller meg at selv dyrene er bedre enn meg, så, jeg ydmyker meg og lyder dem. Veldig tidlig denne morgenen, mens jeg var sliten av å be gjennom hele natten og helt utslitt på grunn av min sykdom, la jeg meg ned for å hvile. Etter en stund hørte jeg en katt mjaue utenfor vinduet mitt, som om den skulle ha behov for hjelp. Jeg ønsket virkelig å hvile, men jeg ydmyket meg selv og gjorde imot min egen vilje. Jeg adlød katten og gav gjensvar på kattens mjauing og gikk for å åpne døren. Det hadde begynt å regne, og hvis jeg ikke hadde sluppet henne inn hadde hun blitt våt. Hva tenker du selv? Skulle jeg adlyde dyrene eller ikke. Jeg synes så'.

Når du blir urettferdig behandlet

Når vi tenker på det er Kristus som oftest er blitt urettferdig anklaget, skulle vi selv ta imot urett med glede. Selv om Han var Gud, kom Han ned til jorden på grunn av sin store kjærlighet og var beskyttet i sin mors mage for ni måneder.

Deretter levde Han 30 år et stillferdig liv. Fra han var 15 til Han var 30 arbeidet han som snekker for jødene. Hva slags redskaper hadde de den gangen? De brukte sager laget av tre og treplugger. De gav ham noen planker og sa: Lag det og det! Hvordan fikk han dem plane? Han brukte jernredskaper, slik som sigøynerne bruker. Du vet hvordan de er?

Så, tre år med problemer.

Barfotet gikk Han her og forkynte. Han helbredet de syke, med jord blandet med spytt helbredet Han en blind manns øyne, og fremdeles ba de om tegn. Han befridde de besatte fra deres demoner, men utakknemlige mennesker sa at Han selv var besatt! Og selv om mange hadde talt om Ham og profetert om Ham, og selv om Han gjorde så mange mirakler, ble Han spottet og til slutt korsfestet.

Det er derfor de som blir urettferdig anklaget er de mest elskede av alle Guds barn. Dette er grunnen til at de som blir urettferdig behandlet har i sine hjerter den urettferdig behandlede Kristus, og fryder seg i eksil eller i fengsel som om de skulle være i Paradis, for der hvor Kristus er, der er Paradis.

Hl.Paisios av Athos (1924-1994). Her ser vi ham avbildet sittende på en stein.

Gode åndelige råd om prøvelser, fristelser, stolthet og ydmykhet

Her kommer noen gode åndelige råd fra en mann som levde hva han lærte, Hl.Paisios av Athos (1924-1994). Utgangspunktet er ordene fra Jak 4,10:

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'.

Når vi tålmodig holder ut i våre prøvelser og vender oss til Gud hjelp, oppdager vi at Han gir oss de beste løsningene. Beklageligvis er mennesker i våre dager svært utålmodige.Vi elsker ikke tålmodighet i det hele tatt. Kristus forsikret oss, derimot, at kun de tålmodige vil arve Guds rike:

'Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt'. (Luk 8,15)

'Men den som holder ut til enden, skal bli frelst'. (Matt 24,13)

'Hold ut, så skal dere vinne livet'. (Luk 21,19)

Noen ganger tillater Gud at en slektning eller en medarbeider skaper problemer for oss i den hensikt at vi skal utøve vår tålmodighet og ydmykhet, men i stedet for å bli takknemlige for den muligheten Gud gir oss, reagerer vi og avviser å bli leget. Det er som å nekte å betale legen som har gitt oss en sprøyte når vi er blitt syke.

En god kristen må også utholde sine korrupte overordnede; for de er forundret av hans gode oppførsel, mens de opptrer urettferdig mot ham.

Gud ønsker ikke at Hans barn skal bli plaget. Han lar oss gjennomgå fristelser og vanskeligheter i den hensikt at vi skal bli fullkomne. Fristelser vil ikke opphøre å eksistere i våre liv før vi har nådd fullkommenhetens nivå. Som kristne skulle vi elske prøvelser, ikke forsøke å kvitte oss med dem, fordi prøvelser er nødvendige fordi de leder oss til fullkommenhet.

Når mennesker behandler oss urettferdig, skulle vi være lykkelige, fordi Guds rettferdighet som er overlegen menneskelig rettferdighet, vil beskytte oss. Vi skulle heller ikke søke den menneskelige rettferdigheten, men tålmodig vente på Guds rettferdighet. Vi må derimot være forsiktige så vi ikke forårsaker urettferdig behandling, fordi dette vil være urett fra vår side og vil indikere manglende kjærlighet mot sin neste.

Det er til vår fordel at vi setter vårt håp til den guddommelige rettferdigheten, når vi blir behandlet urettferdig. Ikke bare vi vil dra fordeler av dette, men senere også våre barn. Det motsatte skjer når mennesker forbanner oss og med rette.

Når Gud ser at vi er stolte og arrogante, tillater Han at vi blir fristet. Han vil ta dem bort fra oss, bare når Han ser at vi ydmyker oss.

Når du ber må bønnen komme fra ditt hjerte

'Når vi ber for oss selv eller for andre må bønnen komme fra vårt hjerte. Andres problemer skulle bli våre problemer.

Du må forberede deg for bønn. Les litt i evangeliene eller i kirkefedrenes skrifter og så kan du be.

Det krever et forsøk på å få sinnet vendt mot det guddommelige. 

Studier er som en gave Gud gir oss for å lede oss til større åndelighet. Når vi studerer blir sjelen vår varmet'.

Hl.Paisios av Athos (bildet).

Hellige Paisios, født 25.juli 1924 var en vel kjent munk fra Farasa i Kappadokia i Tyrkia. Han er berømt for sin åndelige undervisning. Paisios, som døde i 1994, ble kanonisert tirsdag denne uken.

Om vårt hovmod og Guds nærvær

'En ettermiddag, gikk jeg for å se fader Paisios (1924-1994). I løpet av disse dagene, ble jeg som besatt av en visst hovmod som ble avledet fra mangelen på varme i mitt stakkars bønneliv. Da jeg begynte å styre min hemningsløs sinn, begynte jeg å se ting mer klart. Men nå har jeg ikke en ydmyk holdning, og trodde derfor at jeg jeg hadde nådd en viss åndelig tilstand og jeg ble begynte å skryte av det.

Jeg gikk for å se denne åndelige veilederen for å betro meg til ham mine tanker, som ble gjennomsyret av den følelse av hovmod jeg nettopp beskrev. Fader Paisios lyttet til meg og uten å si noe spesielt, begynte å fortelle meg følgende historie:

- I går besøkte en munk meg og fortalte meg noe som fikk meg til å huske den hendelsen jeg skal fortelle deg.

En natt, var jeg i min celle på Katounakia og ba Jesusbønnen og gradvis ble jeg helt inntatt av en himmelsk glede. Samtidig ble cellen min som lå i mørket bare opplyst av den skjelvende flammen fra et stearinlys, fylt med en vakkert hvit-blått lys. I begynnelsen, var lyset veldig sterkt. Jeg følte at mine øyne var også "bli sterkere" for å tåle denne gløden. Det var 'det uskapte lyset!' Jeg oppholdt meg cellen min i mange timer, og mister følelsen av alle jordnære ting, og levde i en åndelig verden, svært forskjellig fra denne.

Mens jeg var i denne tilstanden av 'det uskapte lyset' og av himmelske opplevelser, mistet jeg all følelse av tid.

På ett punkt begynte 'det uskapte lyset' å bli gradvis borte, og jeg var tilbake til min gamle tilstand av å være. Jeg begynte å føle meg sulten, så jeg tok et stykke brød å spise. Deretter var jeg tørst og hadde litt vann å drikke. Jeg begynte å bli sliten og jeg trengte å sitte ned og få litt hvile. Jeg følte meg som et dyr, og jeg beklaget meg selv for det. Endringen fra en situasjon tilbake til den andre fødte en naturlig ydmykhet. Etter å ha opplevd forskjellen mellom den åndelige tilstand jeg ble funnet i og mine jordiske behov, var det ingenting igjen for meg, uten å forakte og klandre meg selv for det.

Lenger ned fra der hvor cellen min var, var en annen munk bosatt. Jeg sto utenfor og hadde inntrykk av det var fortsatt natt med fullmåne. Jeg gikk ut og spurte ham:

-Hva Er klokka? Det virker som daggryet ennå ikke har kommet.

Munken så forbauset og spurte meg:
- Hva sa du, fader Paisios? Jeg forstår ikke.

Først da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det var ti om morgenen. Jeg trodde det jeg hadde sett var solen. 'Den uskapte lyset' at det så ut som var så ut som dagslys og solen så ut som en natt med fullmåne. Forskjellen mellom lyset fra solen og 'det uskapte lyset' var som den mellom natt og dag.

Når fader Paisios avsluttet sin historie, ba han meg å gå, da det var andre mennesker som venter på å se ham. Jeg gjorde min vei tilbake til cellen min og innså den tilstanden av hovmod jeg var i'.

Oversatt fra Facebook siden til Elder Paisios)

Djevelen jakter på de som lever nært Gud

'Djevelen jakter ikke på de som er fortapt; han jakter på de som er bevisste, de som lever nært Gud.

Han tar fra dem tilliten til Gud, og begynner å plage dem med selvsikkerhet, logikk, grubling, kritikk.

Vi bør derfor ikke stole på vårt eget logiske sinn'.

(Paisios av Athos)

Apostelen Peter skriver:

'Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen! For dere vet jo at brødrene deres rundt om i i verden må gå igjennom de samme lidelser'.
(1.Pet 5,8-9)

Som et spedbarn i sin mors armer

"Når vi ber skulle vi føle oss som et lite spedbarn i sin mors armer'. 

Ordene tilhører munken, fader Paisios. (bildet).

Ta deg tid til å la de ordene synke inn i dag. De gjør noe med deg, om du bruker litt tid med dem. Du forstår med ett at bønn ikke er noe annet enn en relasjon med Ham, som vi vet elsker oss.

Bønn kan for enkelte lett bli et strev, og en aktivitet, vi pliktskyldig føler oss dratt mot. Men er utgangspunktet at jeg har latt meg elske av Gud, og vet at jeg er et barn av Den Høyeste Gud, så blir bønnen like naturlig som å puste.

Ordene til munken Paisios passer godt sammen med ordene fra Salme 131:

'Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barnet er min sjel hos meg'. (v.2)

Stor begivenhet i Hl.Trifon kloster i Hurdal

På Aposteldagen - fredag 12. juli kl.10.00 - inviterer Hl.Trifon kloster i Hurdal til 'årets happening', om jeg kan bruke et slikt ord om en slik begivenhet. For en begivenhet er det virkelig!

Sangere fra Georgia sammen med fader Mamuka deltar under liturgien i den vakre klosterkirken, og de vil også fortelle om det hjelpearbeidet de driver blant foreldreløse barn.

Samme tid og sted vil vi også kunne glede oss over Panagiotis Pavlos som er kjenner av og en dyktig utøver av bysantinsk kirkesang. Han vil også delta med sang i liturgien.

Som om ikke dette var nok til å sette av denne dagen, deltar også Athanasios Rakovalis, som under pseudonymet Dionysios Farasotis har skrevet den mye omtalte boken "The Gurus, the Young Man and The Elder Paisios". Han vil fortelle om sin åndelige veileder, fader Paisios fra Athos, som døde i 1994.

Etter at programmet i Hl.Trifon kloster er ferdig, vil sangerne fra Georgia sammen med fader Mamuka delta i Skrukkelia kapell, hvor de vil ha en konsert med kirkelige og folkelige sanger.

- Alle er hjertelig velkommen, sier fader Johannes.

Skal vi be med hjertet vil det smerte

Elder Paisios (bildet) var en av de mest kjente av vår tids åndelige veiledere på Athos fjellet. Han ble en gang spurt om hvorfor våre tanker som vandrer når vi ber og svaret er verd å merke seg:

'Fordi det er en bønn uten smerte. Skal vi be om hjertet vil det smerte. Akkurat på samme måte som vi slår hånda vår, eller en annen kroppsdel, så vil vårt sinn samle seg om det stedet hvor smerten er, slik er det også vårt sinn samler seg i hjertet, så hjertet må smerte.

- Men hvordan kan vi forbli i denne tilstanden, hvis vi ikke har ett eller annet problem, en smerte?

- Da må vi gjøre en annens smerte vår egen. Vi må elske den andre, må lide ondt med den andre, slik at vi kan be for ham. Litt etter litt må vi stige ut av oss selv og begynne å elske, å lide for andre mennesker også, for vår egen familie først og så for vår utvidende familie av Adams slekt, av Gud'.