Ikke la de lure av falsk høflighet

 "Ikke la deg lure av høfligheten du kan møte på. Verdens høflighet kan være svært skadelig fordi den inneholder hykleri. Enhver ytre oppførsel kan etterligne den perfekte hellighet, men når hans indre blir avslørt, kan det være det motsatte." 

- Hl.Paisios av Athos (1924-1994) Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Tal ikke til Ham som om du visste noe

Etter en natt med mye kroppslig uro og smerte brukte jeg morgentimene til å dvele ved noen ord fra Kristusmystikeren Julian av Norwich (1342-1423). Hun skrev: "Den beste bønnen er å hvile i Guds godhet - å vite at Hans godhet kan nå helt ned i vår nøds djupeste mørke."

Hvor vi går har vi oss selv med oss - på godt og på vondt. 

Det er en djup erkjennelse og erfaring.

Derfor trenger jeg mer enn noe annet å bli møtt av Guds ømhet. 

Munken Paisios har gitt oss et godt åndelig råd: "Når vi ber skulle vi føle oss som et lite barn i sin mors armer."

Det er som om min åndelige veileder for tiden, Isak Syreren, nikker gjenkjennende til dette og sier:  "Og tal ikke til Ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte."

Fred selv i støyende omgivelser

Om du ikke kan finne fred i støyende omgivelser, vil du ikke finne fred på stille steder heller.

- Hl.Paisios av Athos (bildet, 1924-1994, åndelig veileder for mange, asketiker og beder.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere.' (Joh 14,27)

'For han er vår fred...' (Ef 2,14)

Det uskapte lyset

"En natt jeg var i munkecellen min og fremsa Jesusbønnen, ble jeg overveldet av en himmelsk glede. Den mørke cellen var bare opplyst av et enslig stearinlys, begynte gradvis å bli fylt opp av det mest vidunderlige blå-hvite lyset. Til å begynne med var dette lyset veldig intenst. Så ble mine øyne mer vant med dets skinn. Det var Det uskapte lyset som manifesterte seg selv.

Jeg oppholdt meg i denne tilstanden i flere timer, og hadde mistet en hver følelse for det dennesidige. Jeg levde i en annerledes, åndelig verden, svært annerledes enn denne verdens kjødelighet. I denne tilstanden fikk jeg himmelske syner og ekstraordinære erfaringer. Uten at jeg hadde merket meg det hadde det gått flere timer.

Så trakk Det uskapte lyset seg tilbake og jeg vendte tilbake til min tidligere tilstand. Jeg ble sulten og spiste et stykke tørt brød. Jeg var tørst, og drakk litt vann. Jeg var sliten og satte meg ned for å hvile. Jeg følte meg som et dyr beklaget overfor meg selv for at jeg ikke var annerledes enn villdyrene. Denne naturlige ydmykheten ble født inne i meg som en konsekvens av at jeg hadde endret min tilstand.

Fra den åndelige tilstanden jeg var i, hadde jeg trådt inn i denne, og i det jeg oppfattet forskjellen, var det bare fordømmelse og forakt for meg selv igjen. Når jeg gikk utendørs tenkre jeg at det fremdeles var natt og det var fullmåne. Ikke langt fra der hvor jeg bodde det en annen broder på hans eneboersted. Jjeg gikk over til ham og spurte om hvor mange klokken var.

Det uskapte lyset var så intenst at jeg trodde lyset av dag var lik natten og at solen var lik månen."

Hl.Paisios av Athos (bildet)
Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Munken, alkoholikeren og frelse

En gang levde det en munk på Athos, som drakk seg full hver eneste dag. Han var en skandale for de mange pilegrimene som kom til den hellige øya. En dag døde han og noen pilegrimer kom for å fortelle den hellige Paisios det som hadde skjedd. De var åpenbart lettet over at et stort problem endelig var løst.

Fader Paisios svarte at han kjente til at denne munken var død. Han hadde sett i et syn at en stor mengde engler hadde kommet for å hente munken hjem til Gud. Pilegrimene ble forbauset over det Paisios sa og noen av dem protesterte og forsøkte å forklare for Paisios hvem de snakket om, fordi de trodde ikke Paisios visste hvem han var.

Da fortalte Paisios den følgende:

'Denne munken var født i Lille-Asia, rett før tyrkernes ødeleggelser, og ppå den tiden da tyrkerne samlet inn alle guttebarn. For å forhindre at denne gutten skulle bli tatt fra dem, tok foreldrene hans med seg mens de arbeidet ute på markene og skjulte ham. For at ikke barnets gråt skulle røpe ham, helte de litt raki (gresk brennevin) i melken hans, slik at han skulle roe seg. På den måten ble han alkoholiker. , men

På Athos møtte han en starets og fortalte ham sin historie. Den åndelige veilederen gav ham det rådet at skulle bønnfalle Gud, med å kaste seg ned for Guds ansikt dag og natt og be Gud hjelpe ham med å redusere drikkingen med et glass hver gang.

Etter at et år var gått, hadde munken klart å redusere 20 glass til 19, og slik fortsatte det over noen år til han var nede i 2-3 glass, men han ble fremdeles full.'

I årevis så verden en alkoholisert munk som var en skandale for pilegrimene, men Gud så en munk som kjempet en lang kamp.

Hva ser vi når vi ser et medmenneske, en bror eller en søster?
Hvilken rett har vi til å dømme?

Om å se klart

"La oss aldri dømme. Når vi ser noen synde, la oss be om at Gud tilgir ham. Om vi dømmer andres feiltrinn, betyr det at vårt åndelige syn er uklart.'

- Hl.Paisios av Athos (bildet), 1924-1994.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En forunderlig helbredelse

I går leste jeg om en forunderlig helbredelse, som har grepet meg sterkt. Det er den kypriotiske forfatteren Kyriacos C. Markides som forteller om den i boken "The Mountain of Silence".

Dette jeg nå skal fortelle hendte i 1991. En stor gruppe pilegrimer hadde ankommet munkeøya Athos, som ligger i den nordlige delen av Hellas. De hadde blant annet kommet for å se munken Paisios (bildet), og hans eneboersted. Han var blitt gammel nå, og disse besøkene var ofte slitsomme for den stillferdige, bedende munken. Når kvelden kom sa han til gjestene:

"Nå er tiden kommet da dere må dra. Det er langt å gå til det nærmeste kloseret, men hvis dere rasker dere rekker dere det før portene stenges."

Men det var en i reisefølget som absolutt måtte få snakke med Paisios alene om et helt personlig anliggende.

"Far," sa han, 'jeg skulle gjerne ha snakket med deg alene et lite øyeblikk."

Den gamle munken viftet ham vekk med armene, og sa: "Gå nå, min sønn. Gå sammen med de andre. Det er sent og jeg er sliten."

"Men vær så snill, kjære far," tryglet mannen. "Jeg har noe veldig viktig å snakke med deg om!"

"Gå min sønn," svarte gamle Paisios og la det: "Det er ikke noe å bekymre seg om."

Gjesten insisterte, men Paisios var ubøyelig.

"For Guds skyld, gå før klosteret stenger," sa Paisios.

"Men, far, min kone er svært syk. Hun er døende av kreft."

Paisios stanset opp, la armen sin rundt ham og forsikret ham: "Gå, min kjære og frykt ikke. Alt er i orden med din kone."

Gjesten ble svært skuffet. Det var med tungt hjerte han slo seg i lag med de andre og gikk til klosteret. Han hadde ikke oppnådd noe, syntes han. Den lange veien fra Athen til Athos var bortkastet. Han hadde hørt at Paisios var en beder, en hellig mann hvis bønner og forbønner ofte førte til at mange mennesker ble helbredet for sine sykdommer. Nå var hans håp knust.

Stor var derfor forundringen når han kom hjem og fant sin kone vandrende i hagen tilsynelatende helt frisk. Hun fortalte at mens hun var sengeliggende begynte hun kaldsvette over hele kroppen. Det var som om sykdommen ble vasket bort. Hun gikk til kreftlegen som gjorde mange undersøkelser, og de kunne ikke finne kreft noe sted. Sykdommen var på mysteriøs måte helt borte. Mannen spurte forundret når dette skjedde, og kona hans kunne fortelle at det hadde skjedd fredag klokken 16.00. Når mannen hørte det kom han til å tenke på at det var akkurat da Paisios hadde lagt armen rundt ham og forsikret ham om at kona var bra.

Syting

"Syting er forårsaket av elendighet og kan byttes ut med doxologi (lovprisning). Syting avler syting og doxologi avler doxologi. Når noen ikke beklager seg over et problem som plager ham, men heller lovpriser Gud, blir djevelen frustrert og går bort til noen andre som klager, for å gjøre det slik at det blir enda verre for ham. Du skjønner, jo mer man klager, jo mer elendighet skaper man.

Noen ganger bedrar djevelen oss slik at vi ikke er i stand til å være fornøyd med noe; men man kan feire alle ting på en åndelig måte, med doxologi, og sikre Guds konstante velsignelse."

- Hellige Paisios av Athos.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gud, og Ham alene, er alt du trenger

'La ikke noe forvirre deg,
la ikke noe skremme deg.
Alt forgår.
Gud forandres aldri.
Tålmod oppnår alt.
Den som har Gud
kan ingen ting savne.
Gud alene er nok.

(Teresa av Avila)

'Hvis en kunne jage bort misunnelse, da ville dine bønner ha kraft. Når man er misunnelig, da er ens åndelighet svekket'. (Hl.Paisios av Athos)

Det er de ydmyke som får nåde

'Gud ønsker og lengter etter bare en ting hos oss: vår ydmykhet.

Han trenger intet annet; kun at vi ydmyker oss, slik at Han faktisk kan gjøre oss delaktige i Hans guddommelige nåde ... Selv om vi ikke elsker Ham ennå, vi hadde heller ikke kjempet for å oppnå Hans nåde, gav Han den til oss som en gave ut av sin egen utrolige vennlighet. Det eneste Han ber om er at vi ydmyker oss og gir vårt gjensvar i takknemlighet for Hans kjærlighet. Denne guddommelige nåde, som blir i oss, vil bli aktivert og fungere tilsvarende. Den vil gjøre det slik at vi elsker Gud og bli kjent med Ham; den vil gjøre alt for oss, hvis vi bare ydmyke oss og gir rom for den til å handle. Det eneste som hindrer Guds nåde er vår stolthet, vår mangel på ydmykhet'.

Hl.Paisios av Athos

'For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer. Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere'. (1.Pet 5,5b-7)

Skal vi ydmyke oss - eller ikke?

En munk som ankom Athos funderte på følgende problemstilling i det han nærmet seg klosteret han skulle tilhøre:

'Skal jeg ydmyke meg selv og adlyde kun min veileder, eller fedrene såvel som de andre novisene?'

For noen av oss er dette kanskje en underlig problemstilling, fordi vi ikke er vant til tanken om å underordne oss noen. Vi lever jo i en svært individualistisk tid, hvor vi liker å bestemme selv over alt hva vi gjør. En slik tanke er derimot fremmed for nytestamentlig kristen tro.

'Vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og et oppriktig hjerte. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere som helhjertet gjør Guds vilje. Gjør tjeneste med et villig sinn; det er Herren og ikke mennesker dere tjener'. (Ef 6,5-7)

En dag fikk denne munken tale med fader Paisios, som sa:

'Mitt sinn forteller meg at selv dyrene er bedre enn meg, så, jeg ydmyker meg og lyder dem. Veldig tidlig denne morgenen, mens jeg var sliten av å be gjennom hele natten og helt utslitt på grunn av min sykdom, la jeg meg ned for å hvile. Etter en stund hørte jeg en katt mjaue utenfor vinduet mitt, som om den skulle ha behov for hjelp. Jeg ønsket virkelig å hvile, men jeg ydmyket meg selv og gjorde imot min egen vilje. Jeg adlød katten og gav gjensvar på kattens mjauing og gikk for å åpne døren. Det hadde begynt å regne, og hvis jeg ikke hadde sluppet henne inn hadde hun blitt våt. Hva tenker du selv? Skulle jeg adlyde dyrene eller ikke. Jeg synes så'.

Når du blir urettferdig behandlet

Når vi tenker på det er Kristus som oftest er blitt urettferdig anklaget, skulle vi selv ta imot urett med glede. Selv om Han var Gud, kom Han ned til jorden på grunn av sin store kjærlighet og var beskyttet i sin mors mage for ni måneder.

Deretter levde Han 30 år et stillferdig liv. Fra han var 15 til Han var 30 arbeidet han som snekker for jødene. Hva slags redskaper hadde de den gangen? De brukte sager laget av tre og treplugger. De gav ham noen planker og sa: Lag det og det! Hvordan fikk han dem plane? Han brukte jernredskaper, slik som sigøynerne bruker. Du vet hvordan de er?

Så, tre år med problemer.

Barfotet gikk Han her og forkynte. Han helbredet de syke, med jord blandet med spytt helbredet Han en blind manns øyne, og fremdeles ba de om tegn. Han befridde de besatte fra deres demoner, men utakknemlige mennesker sa at Han selv var besatt! Og selv om mange hadde talt om Ham og profetert om Ham, og selv om Han gjorde så mange mirakler, ble Han spottet og til slutt korsfestet.

Det er derfor de som blir urettferdig anklaget er de mest elskede av alle Guds barn. Dette er grunnen til at de som blir urettferdig behandlet har i sine hjerter den urettferdig behandlede Kristus, og fryder seg i eksil eller i fengsel som om de skulle være i Paradis, for der hvor Kristus er, der er Paradis.

Hl.Paisios av Athos (1924-1994). Her ser vi ham avbildet sittende på en stein.

Når du ber må bønnen komme fra ditt hjerte

'Når vi ber for oss selv eller for andre må bønnen komme fra vårt hjerte. Andres problemer skulle bli våre problemer.

Du må forberede deg for bønn. Les litt i evangeliene eller i kirkefedrenes skrifter og så kan du be.

Det krever et forsøk på å få sinnet vendt mot det guddommelige. 

Studier er som en gave Gud gir oss for å lede oss til større åndelighet. Når vi studerer blir sjelen vår varmet'.

Hl.Paisios av Athos (bildet).

Hellige Paisios, født 25.juli 1924 var en vel kjent munk fra Farasa i Kappadokia i Tyrkia. Han er berømt for sin åndelige undervisning. Paisios, som døde i 1994, ble kanonisert tirsdag denne uken.