Jeg leste noe i går av Charles Haddon Spurgeon (bildet), den legendariske pastoren for Metropolitan Tabernacle i London, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. Jeg vil tro det gir svar på spørsmål som flere enn meg har stilt seg rundt dette at det går de ugudelige tilsynelatende vel. Utgangspunktet for denne betraktningen er Ord 23,17-18:
"La ikke ditt hjerte være nidkjært mot syndere, men alltid nidkjært for Herrens frykt. Sannelig, det er en framtid for deg, og ditt håp skal ikke bli til intet."
Når vi ser det går de ugudelige godt, kan vi fristes til å misunne dem. Når vi hører lyden av deres latter, mens vår egen ånd er nedtrykt, er i halvt på vei til å tro at de har det best. Men dette er dårskap. Kjente vi dem bedre, og særskilt dersom vi tenkte på deres endeligt, ville vi beklage dem.
Legemiddelet for misunnelse ligger i at vi lever i en stadig følelse av Herrens nærhet i sjelen, og tilber Ham under et inderlig samfunn dagen lang, hvor lenge denne dag enn synes å være. Sann religion løfter sjelen opp til en høyere region, hvor dømmekraften blir mer klar og ønskene mer opphøyd. Jo mer i har av himmelen i oss, dess mindre trakter vi etter på jorden. Gudsfrykten driver ut misunnelsen.
En rolig betraktning av framtiden er også skikket til å blåse bort misunnelse. De ugudeliges rikdom og prakt er en tom skygge. Det glimrer en kort stund for så å forsvinne. Hva nytte har synderen av all sin glans når dommen skal felles over ham! Men den gudfryktige har fred og salighet, og ingen kan ta hans glede fra ham. La derfor all misunnelse forgå, og bli fylt med liflig tilfredshet.
