Et liv i kontemplasjon

 Et liv i kontemplativ bønn og stillhet er blitt min livsvei. Få, om noen ting har betydd så mye for meg som da jeg lærte å praktisere Jesusmeditasjon av Edin Løvås, som ble en nær, og god venn gjennom mange år. Edin ble som en åndelig far for meg. Å følge Jesus ved å dvele og grunne på evangelienes beretninger om Ham, på en måte ved å klyve inn og bli en del av selve beretningen har vært livsforvandlende. 

Det har også Jesusbønnen vært. Den har vært som et pulsslag gjennom hele mitt liv og fulgt meg i alle livsfaser helt siden en russisk-ortodoks munk lærte meg den en gang tidlig på 80-tallet. Nå er det Jesusbønnen som bærer meg gjennom livets bråttsjøer. Den stadige og rolige gjentagelsen av denne bønnen gir sjelen ro og hvile.

Jeg har djup respekt for at det finnes mange veier til Kristus, selv om Kristus er den eneste Veien. Bare Jesus, og Ham alene, gir oss adgang til Faderen. Selv om min vei er den kontemplative har jeg djup respekt for at den ikke passer for alle, for vi er alle forskjellige. En ting har vi alle til felles: Jesus. Jeg ønsker at hele mitt liv skal dreie seg om Ham.

Her sitter jeg i bønnehagen utenfor Kristi Himmelfartskapellet for en tid tilbake, mens jeg ennå hadde muligheten til å gå inn hit uten hjelp fra andre. (Foto: May Sissel Hansen)

Ta kontroll på pusten - bønn som smertelindring

 "Ta kontroll på pusten!", sa legen til meg da jeg gikk i terapi for smertelindring. Da kom jeg til å tenke på den gaven som kom til meg da jeg ble introdusert for Jesusbønnen en eller annen gang på 1980-tallet. Ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder, lærte jeg å be på inn og utpust av en russisk-ortodoks munk. Siden har denne bønnen vært min følgesvenn. Jeg har også skrevet bok om den. Da legen hørte om det, sa han: "Hvorfor ikke bruke Jesusbønnen som smertelindring!" Sa legen, som selv ikke trodde på Jesus.

Så har jeg gjort det når smertene er store på grunn av Parkinson. 

Så har jeg bedt den på gresk, da med ordene: "Kyrie Eleison!" Det har jeg gjort, særlig på dager med intense smerter, da jeg ikke har orket å uttale alle ordene.

Nå nylig har jeg blitt introdusert til å be ordet: "Jahve", også på inn og utpust. Tenk å be Guds navn med pusten din. Navnet inneholder jo alt hva Gud representerer. I 1.Mos 2,7 leser vi følgende: "Og Herren Gud formet mannen av støv fra marken og blåste livsånde inni hans nesebor, og mannen ble til en levende skapning." Nå har jeg prøvd å be navnet Jahve, på inn og utpust, som smertelindring og det fungerer! 

Jesusbønnen som smertelindring

"Kyrie", ber jeg i det jeg trekker pusten, og ånder jeg ut i det jeg sier: "eleison", og med det ber jeg ikke bare med hjertet mitt og sinnet mitt, men med kroppen min, med hele meg. Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder" har fulgt meg i mange år nå, som min beste følgesvenn, men på dager hvor kropp og sjel er slitne ber jeg den på gresk. Fordi den er kort, og passer best for inn- og utpust.

Jeg vet ikke hvor mange ganger legen min og fysioterapeuten min haar sagt til meg: "Pust!" eller "Husk å puste", og på sykehuset har jeg lært betydningen av å puste riktig, som smertelindring. En psykiater sa også til meg ved en anledning, at Jesusbønnen er en utmerket måte å leve med dine smerter på og lindre dem. Han var ingen bekjennende kristen, men jeg hadde fortalt ham om Jesusbønnen og hvordan jeg ba den. "Bruk den, Bjørn Olav", sa han, "som et hjelpemiddel når smertene blir uutholdelige".

Jeg har fulgt det rådet i flere år. Det er et av de beste rådene jeg har fått. Derfor gir jeg det videre! For bønn er ikke bare leppenes bønn. Sann bønn kommer fra vår ånd og den berører både vår sjel og vår kropp. Og da ber jeg i takt med mitt åndedrett, med mine hjerteslag.

Billedtekst: Gripekorset mitt og bønnesnoren min. Jesusbønnen kan bes både med og uten bønnesnor, men bønnesnoren kan være til praktisk hjelp ved at man konkret har noe å feste oppmerksomheten til.

Gud lar seg erfare - samtidig er Han uutgrunnelig

I tanken kan man reise langt! For tiden er jeg ofte innom Athos, munkeøya (bildet), noen mil sørøst for Tessaloniki. Hit har mennesker kommet i mer enn 1000 år for å hengi seg til bønn. Den bønnen som først og fremst forvaltes på Athos er svært enkel: Kyrie Iesou Christe, eleison me - Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg. Denne bønnen kalles 'Jesusbønnen' eller 'Hjertets bønn' og den har for meg vært en kjær følgesvenn gjennom mange år. Det er den bønnen jeg ber mest og den er blitt en del av min bønnerytme.

"På 1300-tallet ble det strid om munkene på Athos og deres åndelige erfaringer gjennom å be Jesusbønnen. Det provoserende vitnesbyrdet var at hjertets bønn kunne åpne bederens blikk for det uskapte lyset, Gud selv. For teologer som ville holde orden og ha rede på grenselinjen mellom det guddommelige og det menneskelige synes dette å være kjetteri. Men kirken skulle komme til å akseptere paradokset at Gud lar seg erfare og samtidig forblir uutgrunnelig." (Professor Per Holmberg ved Göteborg universitet. Oversatt fra tidsskriftet Pilgruim nr 4/Årgang 27/2020, side 8)

Dette har vært til stor hjelp for meg de siste årene: At Gud lar seg erfare, men at Han er og forblir et mysterium. Det vi kan vite om Gud er at Han alltid er større enn våre forklaringer og strenge teologiske definisjoner. Gud sprenger de menneskelig erfaringene og strukturene og ordene. 

Og Han lar seg erfare gjennom bønnen, ikke minst gjennom 'Hjertets bønn'.

En annen variant av Jesusbønnen

Jesusbønnen: 'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder', er den bønnen som jeg stadig vender tilbake til. Jeg ber den hver dag, flere ganger om dagen. Den er min livspust.

I går be jeg kjent med en omskrivelse, om jeg synes er så vakker at jeg valgte å oversette den
til norsk. Jeg kommmer til å bruke den også, når jeg bruker mitt bønnereip:

'Herre Jesus Kristus, vidunderlige Guds Sønn, forbarm Deg over meg, Din Elskede.'

En bærekraftig tro

Om noen få dager har jeg holdt meg innendørs en måned. Jeg har dager som er gode, og ikke fullt så gode. Noen dager er det bare smerter, andre dager - som i går - var det en kombinasjon av utmattelse og til dels store smerter. Jeg venter fremdeles på hjerteoperasjonen.

Ikke misforstå: jeg klager ikke. Jeg er bare ærlig. Slik er det.

Men man gjør seg noen tanker, og de siste dagene har jeg tenkt mye på en bærekraftig tro. En tro som tåler spørsmålene, undringen, prøvelsene og lidelsene. Jeg har tenkt på tre ting:

1. Troen kan bli noe krampaktig, i tilleggsbelastning, til alt annet. Men i går kom disse ordene til meg: 'Ja, dette er kjærlighetn, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.' (1.Joh 4,10) Dette ordet gir det rette perspektivet. Fordi jeg er elsket, er jeg i stand til å elske. Det er ikke jeg som skal holde Kirken oppe, den er Kirken som holder meg oppe.

2. Når jeg ikke orker å be - og det hender jeg ikke har krefter til å gjøre det om dagen, så har jeg tre forbedere som aldri svikter. For det første Sønnen, for det andre Ånden og for det tredje kirken. Sønnen og Ånden går i forbønn for oss, og fordi jeg er en del av det bedende fellesskapet som utgjør kirken, er jeg en del av den som stadig ber. Jeg kobler meg på de helliges bønner.

3. For det tredje: Jeg har funnet at de to bønnene jeg stadig ber, og som jeg holder fast ved når dagene er onde, er Fadervår og Jesusbønnen. Det holder. De inneholder alt. Når jeg ikke orker det, sukker jeg bare til Herren, og sier 'Kyrie eleison.'

I tillegg til dette fremsier jeg daglig trosbekjennelsen.

Dette er den bærekraftige troen.

En bærekraftig tro handler om å hvile i det Jesus har gjort. Det er evig nok, fordi det er fullbrakt.

Det uskapte lyset

"En natt jeg var i munkecellen min og fremsa Jesusbønnen, ble jeg overveldet av en himmelsk glede. Den mørke cellen var bare opplyst av et enslig stearinlys, begynte gradvis å bli fylt opp av det mest vidunderlige blå-hvite lyset. Til å begynne med var dette lyset veldig intenst. Så ble mine øyne mer vant med dets skinn. Det var Det uskapte lyset som manifesterte seg selv.

Jeg oppholdt meg i denne tilstanden i flere timer, og hadde mistet en hver følelse for det dennesidige. Jeg levde i en annerledes, åndelig verden, svært annerledes enn denne verdens kjødelighet. I denne tilstanden fikk jeg himmelske syner og ekstraordinære erfaringer. Uten at jeg hadde merket meg det hadde det gått flere timer.

Så trakk Det uskapte lyset seg tilbake og jeg vendte tilbake til min tidligere tilstand. Jeg ble sulten og spiste et stykke tørt brød. Jeg var tørst, og drakk litt vann. Jeg var sliten og satte meg ned for å hvile. Jeg følte meg som et dyr beklaget overfor meg selv for at jeg ikke var annerledes enn villdyrene. Denne naturlige ydmykheten ble født inne i meg som en konsekvens av at jeg hadde endret min tilstand.

Fra den åndelige tilstanden jeg var i, hadde jeg trådt inn i denne, og i det jeg oppfattet forskjellen, var det bare fordømmelse og forakt for meg selv igjen. Når jeg gikk utendørs tenkre jeg at det fremdeles var natt og det var fullmåne. Ikke langt fra der hvor jeg bodde det en annen broder på hans eneboersted. Jjeg gikk over til ham og spurte om hvor mange klokken var.

Det uskapte lyset var så intenst at jeg trodde lyset av dag var lik natten og at solen var lik månen."

Hl.Paisios av Athos (bildet)
Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Høyst personlig

Disse to personlige eiendelene betyr mye for meg for tiden. Gripekorset mitt og den lille bønnesnoren. Så sterke smerter som jeg har nå, har jeg ikke hatt siden jeg fikk Parkinsons. Smertene kommer særlig mot natten, og tar nesten pusten fra meg. Det er ingen ting som lindrer dem. Når smertene tar skikkelig tak griper jeg bokstavelig om korset. Ikke fordi dette trekorset, laget av kristne i Betlehem, har noen som helst magisk kraft. Det er bare en trebit av et Oliventre. Men for meg personlig er det et sterkt symbol: jeg klynger meg til korset. Overfor makter og myndigheter bekjenner jeg at jeg tror på realitetene i Jesu Kristi kors.

Bønnesnoren hjelper meg til å konsentrere meg når jeg ber Jesusbønnen, den bønnen som følger meg gjennom hele dagen, og i våkne stunder om natten. Jeg har flere slike bønnesnorer, en av dem er laget av munker på Athos. Men denne lille bnnesnren min har jeg fått av min datter og svigersønn, og er akkurat passe til å ha med seg da jeg skal forsøke å sove.

Av og til trenger jeg noe konkret å holde i. Troen kan lett bli abstrakt. Særllig på dager med mye smerter og fortvilelse.

Fredag denne uken skal jeg til nevrolog på Lillehammer. Det ser jeg frem til. Det skal bli spennende. Håpet er at jeg kan litt lindring for smertene.

Denne uken fikk jeg en personlig melding fra en av mine Facebook-venner. Vedkommende følte trang til å fortelle jeg at han hadde slettet meg som Facebook-venn. Det må være helt greit. Begrunnelsen var at han syntes jeg fylte profilen min med altfor mye negativitet. Han ville bare ha det som var positivt. Jeg svarte ikke på det. Jeg synes vel ikke jeg skriver om så mye negativt.

Men jeg vil være bånn ærlig med levd liv. Med tankene mine. Med kampene mine. Med tvil og med tro. Med spørsmålene, og med undringen. Er det flere som ikke liker dette, og som blir provoserte av det jeg forteller om meg selv og min vandring med Herren, så er det helt greit om du sletter meg som Facebook-venn. No hard feelings. Men du er også velkommen til å slå lag med meg. Jeg kommer til å fortsette å fortelle om både gode og dårlige dager. Så lenge jeg klarer å skrive.

Jeg ber om å få bære med meg et lys i en skrøpelig kropp. Nå gleder jeg meg til å preke på gudstjenesten i Toten frikirke på søndag og i Hamarkirken neste søndag. To gode lutherske menigheter som jeg setter stor pris på. Jeg trives godt blant lutheranere. Og så håper jeg på mange henvendelser fra menigheter med spørsmål fra menigheter om seminarer, gudstjenester og møter i 2020. Jeg vil så gjerne få holde på med dette så lenge kroppen holder. Sykdommen skal ikke få ta fra meg kallet. Så er det noen som vil ha besøk av May Sissel og meg neste år er det bare å ta kontakt.

Jesusbønnen - uro og hvile

Som årene går, og særlig i den sårbare fasen jeg befinner meg i nå, betyr Jesusbønnen mer og mer for meg. Den stadige gjentagelsen av navnet Jesus bringer ro til en urolig kropp.

Jesusbønnen har jo sin opprinnelse i ærbødigheten for Navnet, det hellige Gudsnavnet. Wilfrid Stinissen skriver: 'Jesusbønnen er frukt av en lang tradisjon. Den har utviklet seg fra ærefrykt for Guds navn i Bibelen, spesielt bruken av Jesu navn i Det nye testamente, via ørkenfedrenes bønnemetoder til den åndelige bevegelse i Østkirken som tok til på 400-tallet og går under navnet 'hesykasmen'. I denne tradisjonen legges det vekt på den dype indre bønn. 'Hæsychia' betyr sjelens hvile.' (Wilfrid Stinissen: Navnet og nærværet. Verbum 1999, side 9)

Og det er HVILE denne bønnen gir.
Og det er hvile jeg trenger.

Langsomt ber jeg:

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Eller jeg ber:

"Kyrie eleison"
"Kriste eleison"

Jeg dveler ved ordene, lar dem synke inn. Det er jo en sterk trosbekjennelse. Ordene i bønnen former meg. Gir uttrykk for min tro. Jesusbønnen bør aldri bes i travelhet.
Det er få ting som kan få kroppen min til å hvile fra skjelvingen som Parkinsons medfører som det å be Jesusbønnen.

Jeg spurte en gang en psykiater om han hadde et godt råd mot angst. Da så han på meg lenge. Han var ingen kristen, men hadde lest boken jeg har skrevet om Jesusbønnen. Han svarte:

'Du har jo Jesusbønnen!'

Stillheten og Jesusbønnen

Herre, jeg lengter etter fjellenes og ødemarkenes stillhet. Etter lyden av skjør stillhet.

Tal, Herre, tal. 

I begynnelsen var stillheten. Og ut fra stillheten taler Du. Ut fra den evige ro og hvile. Ingen ting kan uroe Deg, skake Deg, overraske Deg.

Gi meg, i dag, min daglige stillhet.

Jeg setter meg. Skrittene mine er ustøe.
Tar frem bønnereipet mitt.
Tar en og en av de håndknyttede perlene sakte mellom fingrene, ber:

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder.'

Så neste perle. Så neste.

Til jeg kommer til taushetens perle.

Da stilner leppene. Da stilner hjertets bønn.
Da hviler jeg i stillheten.

Der Du er!

Gjøvik den 8.april 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Vår Far, del 1

Den bønn som kalles Herrens bønn, eller Fadervår, eller som i den nye bibeloversettelsen av 2011 har fått navnet 'Vår Far', har fått en fornyet aktualitet for meg. Ved siden av 'Jesusbønnen', hører den med i min daglige bønnerytme. Jeg finner så mye hvile i disse to bønnene. Hvile for sjelen.

Dette er en jødisk bønn. Den bærer alle karakteristiske trekkene. Likevel er den universell. Den kan bes til alle tider, i alle kulturer.

Jeg finner det veldig interessant at det første Jesus introduserer sine disipler for, når de ber Ham om å lære dem å be, er å be til Gud som Far.

Jesus kunne ha brukt andre velkjente begreper for de jødene som lyttet til Jesu ord første gang. Han kunne ha presentert Gud som Skaperen, Den Allmektige, Den Høyeste - og alt dette ville ha vært helt riktig. Dette ville de ha gjenkjent fordi dette er begreper de kjenner igjen fra det vi kaller de gammeltestamentlige skriftene. Men Jesus velger 'Far'.

Den ortodokse presten og teologen, Alexander Schemann, sier det slik:

"I sin djupeste forstand er kristendommen 'farskapets religion', hvilket innebærer at den kristne troen ikke er grunnet på intelektuelle idealer eller filosofiske konklusjoner men på erfaringen av den kjærlighet som fyller våre liv til randen og som hver og en kan møte i den personlige relasjonen til Far." (Oversatt fra Herrens bön. Silentium 2017, side 14-15)

Alexander Schmemann sier at Jesus gir sine disipler en 'uvurderlig gave' når Han lærer dem å be til Gud som Far. "En gave og trøst, en glede og inspirasjon".

Og Gud er ikke bare 'min Far', men 'vår Far'. Det er viktig å få med seg i individualismens tid som vår. Når vi døpes så blir vi innlemmet i det store fellesskapet som er kirken. Sammen med alle de hellige har vi en felles Far. Han er 'min Far', 'din Far', vår 'alles Far'.

I sin øversteprestlige bønn ber Jesus:

"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden." (Joh 17,6)

Dette navnet er 'Far'.

Men hva slags farsbilde er det Jesus presenterer? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Kroppsliggjort hellighet

I går leste jeg noe som gjorde inntrykk. I lang tid har jeg båret på en djup lengsel etter det som er ekte, en hellighetslengsel, om jeg kan bruke et slikt ord. I Bibelen min leser jeg følgende: "Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)  "Jeg etter hellighet," står det i en annen oversettelse.

Jeg er lei av det overfladiske. Jeg ber om å få grave djupere. Derfor spør jeg stadig: hva har evighetsbetydning? Hva er det som virkelig har verdi?

I går leste jeg som sagt noe som handler om det jeg vil kalle 'kroppsliggjort hellighet'. Jeg startet på en revidert utgave av boken den anglikanske biskopen, Simon Barrington-Ward, har skrevet om Jesusbønnen. Om den har jeg selv skrevet en bok.

Biskop Simon Barrington-Ward (bildet) forteller om sitt aller første bekjentskap med Jesusbønnen. Det skjedde i et russisk-ortodoks kloster i Essex i Storbritannia. En venn hadde invitert ham med seg, og de ankom akkurat i det munkene og nonnene der skulle be kveldsbønnen. Barrington-Ward forestilte seg at dette ville bli som han stort sett var vant med fra den vestlige-, i hans tilfelle, anglikanske kirke. Men i stedet skulle de bli med på noe ganske så annerledes.

Det var bare stemmen til en av nonnene som hørtes. De andre ba stille sammen med henne, i det hun gjentok Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Disse ordene ble gjentatt i en stille bønnens rytme. Barrington-Ward sto der sammen med sin venn, munkene, nonnene og gjestene i kapellet som var blitt mørkt. Bare opplyst av levende lys. Lysene fikk ikonene til å skinne. Her fantes ikoner av kjente ortodokse helgener og bedere, som fader Sofrony, som hadde grunnlagt dette klosteret - Hl.Døperen Johannes' kloster, og fader Silouan, som fader Sofrony hadde lært å be Jesusbønnen av. Og fader Serafim av Sarov, med sitt hvite hår og skjegg. Nedover veggene fantes ikoner av de bysantinske og østlige åndelige fedrene og mødrene, ørkenfedrene, Døperen Johannes, evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes, jomfru Maria, ja, hele evangelienes historier malt på veggene. Så et stort ikon av Det siste måltidet, og over dem, himmelens herlighet. Alt synes, skriver biskop Simon Barrington-Ward og være et eneste stort stykke, som om de som var der var del av noe mye større, en kontinuitet gjennom hele den hellige historien.

Og det forsterket seg ved å be Jesusbønnen i denne stille bønnens rytme.

Den ble bedt på engelsk, gresk og russisk.

Så en pause.

Før en munk tok den opp igjen og de tilstedeværende tok del i stille bønn.

En hellig nærvær. Guds nærvær. I et mørklagt kapell. Sammenheng. Kontinuitet. En pågående gudstjeneste med Jesus i sentrum. Uten alle de moderne effektene. Uten den oppjagede stemningen. Uten alt programmet. Uten alle forventningene om noe spesielt.

Bare bønnen. Ikke noe mer. Mer trengs ikke, når Gud er der.

Herre, se i nåde til meg!

Jeg har skrevet om dette bildet ved en anledning tidligere, men det vil ikke slippe tak i meg. Stadig dras jeg mot det. Jeg vet ikke hvem den gamle munken er. Jeg ser en mann, ikke bare preget av å ha levd en stund, men som bærer med seg det viktigste av alt: ydmykhet.

Sann ydmykhet kommer bare gjennom et sønderknust hjerte.

Da må man bli berørt av Gud. Peter fikk en slik berøring. Lukas forteller oss at Simon Peter, 'kastet seg ned for Jesu føtter og sa: Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.' (Luk 5,8)

Mennesker som ikke er blitt berørt av Gud, ser ikke sin synd. De kan se andres, men ikke sin egen. Berøres man av Gud, vil man alltid kaste seg ned i støvet. Man vil alltid bøye sitt hode.

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Slik lyder den eldgamle 'Jesusbønnen', og som jeg ber mange ganger om dagen.

Med årene kjenner man seg mer og mer igjen i Herrens ord gitt gjennom profeten Jeremia:

'Hjertet er svikefullt mer enn noe annet; det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren ransaker hjertet '. (Jer 17,9-10)

Det er en erkjennelse.

Og så lærer man seg å be med Jeremia:

'Leg meg, Herre, så blir jeg legt, frels meg du, så blir jeg frelst.' (v.14)

Det man sitter igjen med til slutt, er dette: Evig varer Guds nåde. Den får det siste ordet.

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.' (Jak 4,6)

Hva jeg lærer i mine bønneseminarer

Jeg har fått noen spørsmål om hva jeg underviser om på mine bønneseminarer? Noen mener å vite at jeg underviser om bruken av mantra-ord i meditasjonsøvelser. Svaret er veldig enkelt. Det består av et eneste ord: nei.

Nei, jeg har aldri og kommer heller aldri til å undervise om noen meditasjonsøvelse med bruk av mantra-ord, heller ikke bruken av navnet Jesus i en slik sammenheng. Jeg hører med blant de som er svært skeptiske til dette, noe jeg også har gitt uttrykk for.

Det andre spørsmålet er om jeg underviser om Rosenkransen? Svaret er like enkelt: nei. Det er en romersk-katolsk bønnemetode som er fremmed for meg.

Om jeg kort skal beskrive seminaret "Bønn med hvilepuls" som jeg har holdt i mange forskjellige menigheter og kirkesamfunn, så handler det om å hjelpe mennesker fra å komme ut av selvstrevet, selvbebreidelsene om at man ikke ber nok og leser nok, og komme ut i frihet og finne sin egen bønnerytme og bønnens hvile. Det skjer ved å introdusere tilhørerne for Jesu Kristi kors og Jesu fullbrakte verk. Det er mange mennesker som vitner om at nettopp denne undervisningen har vært så frigjørende for dem, og bønnen er blitt en velsignelse, ikke en plikt. Jeg underviser også om hvordan vi kan be i ulike livsfaser, i sykdom og prøvelser.

Hele tiden er Guds ord sentrum. Jeg snakker om tidebønn, som ikke er noe annet enn å be Salmenes bok og andre bønner fra Bibelen, til ulike tider på dagen, sammen med den frie bønnen. Jeg underviser også om det som kalles Jesusmeditasjon, og som jeg lærte av Edin Løvås. Det handler om å lese en Jesus-tekst - det er alltid en tekst fra evangeliene - og forsøke å lytte til hva teksten har å si inn i livet mitt, og jeg underviser om Jesusbønnen, som en liten trosbekjennelse i seg selv. Den lyder slik: Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder.

Så undrer noen seg på bruken av ordet 'kontemplasjon". I en artikkel som nylig ble publisert her på bloggen, har jeg klargjort hva jeg legger i det ordet. Jeg gjentar den her, for ordens skyld:

Hva er kontemplasjon? Jeg får av og til spørsmålet. Noen mener å vite at det er okkult. Vel, jeg snakker ikke om kontemplasjon i den betydning som Østens mystikk legger i det. Absolutt ikke. Jeg har ingen ting med verken Østens mystikk eller New Age å gjøre.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakt oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

Om du lurer på noe vedrørende dette, kan du gjerne ta kontakt, og jeg videreformidler også kontakt med pastorer fra en rekke kirkesamfunn og menigheter som har hatt disse seminarene, om noen skulle ønske det.

Blant bønnens menn på Athos, del.2

En av bederne i Kolitsou var en munk ved navn Elias Vulpe. I desember vil det være 90 år siden han døde. Han ble født i Braghicea i Romania i 1851 og vokste opp i et gudfryktig hjem. På Athos ble han viden kjent som en av bederne og en åndelig veileder mange søkte seg til. I mer enn 30 år var han sjelesørger og en åndelig far for både munkene på Athos og gjestene som kom på besøk. Han trente hundrevis av åndelige sønner, både rumenere, grekere, russere, bulgarere og serbere. Alle søkte de seg til ham for å få råd og veiledning. Når noen kom til ham og så skamfulle ut, ville han umiddelbart oppmuntre dem og si: "Vær frimodige, også jeg er en synder."

Etter å ha avtjent militærtjeneste i 1877, var han først innom et kloster før han forlot hjemlandet og kom til Athos sommeren 1879. Etter å ha besøkt flere av klostrene her slo han seg ned i Kolitsou, som disippel av en munk som het Justin. Året etter, i 1880 ble han ordinert til prest. I 10 år holdt han seg sammen med Justin i denne lille kommuniteten. I 1889 flyttet han til en annen kommunitet litt lenger sør på øya. I fem år bodde han her sammen med tre disipler. I 1894 var fader Elias allerede en velkjent åndelig far. Han ba Jesusbønnen og slo seg ned i Forløperens Kellion med sine tre disipler. De arbeidet med å restaurere denne munkecellen som da hadde forfalt. Fem disipler dannet nå den nye kommuniteten: Euthymius, Andreas, Paisius, Gerasim og Johannes Goutsou.

Disse trådte inn i en bønnens rytme, bestående av uavlatelig bønn og stillhet. Fader Elias brukte mye av tiden sin når han ikke ba på å lese Bibelen og undervisningen til de hellige fedrene. Det gjorde han daglig. Han oppmuntret sine disipler til å be uavbrutt for verden og for alle kristne. En dag sa han til sine disipler: "Glem ikke de ordene Abba Josef sa til Abba Lot: uten at hele deg blir en flamme, kan du ikke være en munk. Slik skulle våre hjerter brenne med Kristi kjærlighet.

En dag kom en munk til ham og sa: "Far, velsign meg slik at jeg kan bli en dåre for Kristus!" Med et smil sa fader Elias: "Er det ikke nok for deg at du allerede er en dåre? Ønsker du å fortsette med å være det?" Munken skammet seg, kastet seg på bakken og sa: "Tilgi meg. ærede far, for jeg har syndet!" Men fader Elias kysset ham, og lot han gå i fred.

Når han merket at døden nærmet seg, lyste han velsignelsen over alle sine disipler, og sovnet stille inn i fred 8.desember 1928.

Fortsettes.

Billedtekst: Munker på Athos i vår tid.

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 3

Vi tenker vel at vi lever i en tid med mye støy, og det er sant. Omgivelsene våre er fulle av all slags lyd som påvirker oss. Det er ikke lett å finne rom for stillheten, som er den absolutte forutsetningen for å høre Guds stemme. Men vi er ikke alene om å ha det slik. I 1.Mosebok leser vi følgende om Isak :"Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund."(1.Mos.24,63. Norsk Bibel ).  Når vi leser evangeliene ser vi også at Jesus selv til stadighet søker ut i ødemarken for å være alene med sin Far. Allerede fra 300-tallet begynner menneskene i store skarer å søke seg ut i ørkenens stillhet for å møte Gud, enten som eremiter eller i monastiske kommuniteter, der bønnen og stillheten ga karakter til det daglige livet.

Det som begynte i den syriske og egyptiske ørkenen på 300-tallet, forplantet seg til Middelhavsområdet. Vi vet ikke sikkert, men det kan ha vært eremiter på Athos allerede på 400-tallet. Det vi vet er at det fantes noen som levde på Athos år 668 og år 685, og de levde et monastisk liv.

Mange av de tidlige eremitene var nok særegne individualister. Men deres sterke Gudslengsel var djupt forankret i den kristne tradisjonen, hvor Jesus Kristus er det åndelige livets sentrum, og man forenes med Ham når den daglige eukaristien blir båret fram. Men det er kanskje en ting som mer enn noe annet fyller hverdagene til munkene og gir en særegen rytme til dem og det er Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over oss." Enten det nå var alene i munkecellen eller i klosterfellesskapet fulgte man også tidebønnenes rytme og i den stadige lesningen av den hellige Skrift. Også eremiten som ikke lever i det daglige klosterfellesskapet er forenet med alle mennesker i deres forbønn for verden.

Men bønnen hører også sammen med arbeidet. Munkene på Athos skiller ikke mellom det timelige og det åndelige. Alt er en enhet. Alt er egentlig åndelig. Munkene har sine arbeidsoppgaver enten det er på kjøkkenet, i smia, i potetåkeren eller i andre praktiske oppgaver som hører til det å leve i kloster. Det er ikke noe unntak for eremitene. Noen maler ikoner, andre produserer bønnesnorer til bruk når man ber Jesusbønnen.

Men i alt bestreber man seg på å bevare stillheten.

fortsettes.

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 2

Athos fostrer bedere, profeter, hellige menn. Slik har det vært i over 1000 år. På ulike tungemål har bønner steget opp til Nådens trone. Hver natt fra midnatt til daggry ber munkene her med hele sin sjel og feirer den hellige liturgien i over 100 kirker og kapeller. Stopp litt og tenk over det du nettopp har lest! Hvor finner vi et slik sted lignende dette?

Athos har aldri opphørt å fascinere. Hellas er jo en turistmagnet. Men de som kommer til Athos kommer ikke først og fremst for å beskue den vakre naturen - selv om her er vilt og spektakulært. Mange dras hit av helt andre årsaker. Til den talende stillheten, til Gudsnærværet. Her tilbringer et par tusen munker sitt liv i bønn, stillhet og praktisk arbeid. De har det til felles at de tilhører Den ortodokse kirke og livnærer seg på dens rike liturgiske og åndelige tradisjon. Ikke minst på Jesusbønnen.

Du finner ikke maken noe sted. Her fødes ikke noe menneske, men de fleste som bor her avslutter sine liv her, og finner sin grav her blant mange andres. Til Athos kommer nemlig ingen kvinner, de har ikke adgang. Det er heller ikke lett å komme hit som turist. Du må ha invitasjon, og er du ikke ortodoks, så er det enda vanskeligere. Men i sekel etter sekel har Athos - Det hellige fjellet - hatt en helt spesiell dragningskraft på unge menn som vil gi sine liv helt og holdent til Gud.

Athos er den nordligste av de tre vikene på Khalkidiki i den nordøstlige delen av Hellas. De to andre er: Kassandra og Sithonia. Vi snakker om en halvøy - det finnes veiforbindelse hit, men den er ikke for folk flest, kun for de som arbeider på vingårdene her. De andre må komme med båt. Her på denne halvøya finnes det et tyvetalls klostere, og et stort antall monastiske fellesskap av ulike slag. Blant annet eneboersteder.

De mest utilgjengelige traktene finner vi i sørvest. Det er her vi finner eneboerstedene eller eremitstedene som kan ligge helt opp til 800 meters høyde. Der kan vi den dag i dag støte på munker som tilbringer hele døgnet i stillhet og bønn. Mennesker som kommer hit kan fortelle at himmelen er så nær, som om det bare var en flortynn hinne mellom himmelen og jorden.

Noe annet som særpreger Athos er at landskapet stort sett er upåvirket av mennesker. Her finnes ingen saueflokker, geiter eller kyr, ganske enkelt fordi munkene ikke spiser kjøtt. Her er det få mennesker med livsstilsykdommer som hjerte - kar eller kreft. Munkene blir gjerne gamle, veldig gamle. Et annet karakteristisk trekk er at skogen dekker 90 prosent av overflaten. Athosfjellet er kjent for sine store kastanje og eikeskoger. her finner du også sypresser, pinjetrær og vakre almer. Opp til 450 meters høyde råder middelhavsklima. Høyere opp blir det kaldere, med tåke og nedbør i form av regn og snø. Særskilt den sørvestlige delen er svært utilgjengelig, med bratte stup og djupe raviner.

fortsettes

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 1

Jeg befinner meg for tiden på reise. Langt avgårde faktisk. Neida, jeg har ikke beveget meg så veldig langt fra sofaen, men i tankene kan du reise langt, veldig langt. Det er befriende å reise slik. en reise uten særlig besværligheter. Faktisk har jeg hatt lyst til å reise hit lenge, men etter at jeg ble syk er nok denne reisen helt urealistisk.

Men i flere dager har jeg vært på Athos (bildet). Athos er som en øy i tidens hav. Å komme dit er som å ferdes bakover i tiden. Så er da også tidsbegrepet her helt annerledes. Her følges fremdeles den bysantinske tiden. I mer enn et millennium har denne øya først og fremst vært bønnens øy. Uavbrutt har bønner steget opp for Herrens trone, blandet med den hellige røkelsen som apostelen Johannes forteller at Herren legger til våre bønner. Hellige bønner er velduftende.

Reisen til Athos har ført til at jeg har blandet min stemme sammen med stemmene til de bedende munkene på denne hellige øya. Stemmer som har lytt gjennom seklene. de har blandet seg med stemmene til de som forretter gudstjenester på Athos den dag i dag. Jeg har tenkt på ordene fra Hebreerbrevet:

"Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen."(Hebr.12,22-23)

Dette blir større og større for meg: når vi feirer gudstjeneste gjør vi det ikke alene, men sammen med hele den himmelske festforsamlingen. Tiden opphører. Vi er i et evig nu. Når vi feirer gudstjeneste deltar vi i den lovsang som evig pågår i himmelen. Himmel og jord trer inn i en nær og inderlig forbindelse med hverandre.

I tiden fremover skal jeg fortelle litt mer om reisen til Athos. Athoshalvøya har aldri opphørt å fascinere. Jeg vil la deg møte hellige bedere som har bodd der, enten i klosterfellesskapene eller som eneboere under det mektige stjernestrødde himmelhvelvet.

fortsettes.

Foto: YouTube

Langs bønneveien min

Jesus ba ofte utendørs. Naturen var hans bønnerom. Han trakk seg ofte tilbake til øde steder, eller til fjellet, eller langs en strand. Dette er en av 'bønneveiene' mine. Jeg pleier å ta bilen til et friluftsmuseum i byen her hvor vi bor. Der er det mange steder å sitte, men nå ved ferietider er det ofte så mye folk der at stedet ikke egner seg så godt. Da kjører jeg et lite stykke til, og så har jeg en hel skogsbilvei for meg selv! Med hjelp av gåstaver kan jeg gå litt, og jeg har funnet ut at det er godt å be mens man går!

Av Martin Lönnebo har jeg lært meg 'vandrerbønnen', en bønn jeg også pleier å lære bort på alle mine bønneseminarer. Jeg har fått mange tilbakemeldinger om at den har hjulpet mange mennesker inn i Guds nærvær. Den lyder slik, og kan bes i takt med skrittene mine:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg.'

Eller jeg ber Jesusbønnen, eller for et bønnemne som er blitt lagt på mitt hjerte. Enkelte dager utøser jeg bare mitt hjerte. Eller jeg er helt taus. Jeg har dager hvor min bønn er slik: 'Herre Jesus, om du har noe du vil si meg, så tal, jeg lytter. Om du ikke har noe du vil si meg, er det helt i orden. Da er vi bare tause sammen. Vi er jo venner.' Gode venner kan nemlig være tause sammen.

Dagens rytme og en genser fra Shetland

Den har noen hull her og der, og noen steder er den blitt ganske så tynnslitt, Shetlandsgenseren min. Men jeg elsker den. Varmere genser finnes ikke. Den er god på kalde vinterdager. Jeg jeg tar den også på ellers i året - ikke bare for varmens, men for kosens skyld!

Jeg kjøpte den i 2005 i Lerwick. I en liten butikk. Når innehaveren hørte at jeg var norsk, var det helt uaktuelt å betale full pris. Hun var så glad for at nordmenn var kommet til øya og slo av halvparten av prisen og vel så det.

Så har den fulgt meg siden, og blitt en del av meg. Det er jeg glad for. Det er de små tingene som gleder - og i dette tilfellet - varmer.

Jeg kom til å tenke på denne genseren i går da jeg reflekterte over hverdagslivets gode rytmer. De som gjør livet så rikt å leve. Rutinene. Tommelfingeren, pekefingeren og langfingeren som jeg berører samtidig, og som jeg tegner korstegnet med hver morgen i det jeg berører min panne, mitt hjerte, venstre, så høyre skulder. Korstegnet utgjør min aller første bønn. Den er samtidig en bekjennelse om at hele meg hører Kristus til. Så går jeg ned fra loftet, rusler inn på badet, ordner meg for en ny dag. Så trappa opp til kjøkkenet, for å brygge meg en kopp Yorkshire tea - om jeg er så heldig at jeg har den i boksen jeg oppbevarer teen i. Så den første tidebønnen og Bibelen.

Så begynner dagen, frokosten og dagens gjøremål.

Så følger andre tidebønner og så kommer kvelden. Det siste jeg gjør, etter å ha bedt den siste tidebønnen, og Jesusbønnen, er å tegne korsets tegn på nytt før jeg sover.

Det hender jeg har med meg Shetlandsgenseren opp i senga og legger den over dynen min. Da blir jeg god og varm og sover godt.

La oss ikke forakte dagsrytmen og de gode rutinene. Det er jo dette som er livet flest dager i året. Jeg kjenner på stor takknemlighet for å leve. Det er ingen selvfølge.

Billedtekst: Shetlandsgenseren min.