Viser innlegg med etiketten pust. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten pust. Vis alle innlegg

onsdag, mars 13, 2024

Ta kontroll på pusten - bønn som smertelindring


 "Ta kontroll på pusten!", sa legen til meg da jeg gikk i terapi for smertelindring. Da kom jeg til å tenke på den gaven som kom til meg da jeg ble introdusert for Jesusbønnen en eller annen gang på 1980-tallet. Ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder, lærte jeg å be på inn og utpust av en russisk-ortodoks munk. Siden har denne bønnen vært min følgesvenn. Jeg har også skrevet bok om den. Da legen hørte om det, sa han: "Hvorfor ikke bruke Jesusbønnen som smertelindring!" Sa legen, som selv ikke trodde på Jesus.

Så har jeg gjort det når smertene er store på grunn av Parkinson. 

Så har jeg bedt den på gresk, da med ordene: "Kyrie Eleison!" Det har jeg gjort, særlig på dager med intense smerter, da jeg ikke har orket å uttale alle ordene.

Nå nylig har jeg blitt introdusert til å be ordet: "Jahve", også på inn og utpust. Tenk å be Guds navn med pusten din. Navnet inneholder jo alt hva Gud representerer. I 1.Mos 2,7 leser vi følgende: "Og Herren Gud formet mannen av støv fra marken og blåste livsånde inni hans nesebor, og mannen ble til en levende skapning." Nå har jeg prøvd å be navnet Jahve, på inn og utpust, som smertelindring og det fungerer! 

fredag, oktober 23, 2015

Åndedrettet

'Det hadde falt regn om natten, men nå glir skyene over himmelen og avgir bare et lett duskregn.

Jeg står under et ennå ikke avblomstret epletre - og puster.

Ikke bare epletreet, men også gresset omkring dufter sterkt etter regnet - og det finnes ikke noe navn på den søte duft som metter luften. Jeg trekker den inn i fulle drag, fornemmer vellukten i hele mitt bryst, puster, puster, snart med åpne, snart med lukkede øyne - jeg vet ikke hva som er best. 

Kanskje dette er frihet, den eneste men dyrebareste frihet som fengslet tar fra oss: friheten til å puste slik, puste her. Ingen føde på jorden, ingen vin, ja, selv ikke en kvinnes kyss er for meg søtere enn denne luften, denne luften som er mettet av blomsterduft og regnets friskhet.                             

La gå med at dette bare er en bitteliten hage, klemt inne mellom høybyggenes bur. 

Jeg hører ikke lenger motorsyklenes brøl, radiogramafonenes hyling og bruset fra høytalerne. Så lenge man ennå kan stå og puste under et epletre etter regnet, kan man også fortsette å leve!'

Aleksandr Solsjenitsyn: Til sakens beste. Tiden Norsk Forlag 1972, side 47.