Høyst personlig

Disse to personlige eiendelene betyr mye for meg for tiden. Gripekorset mitt og den lille bønnesnoren. Så sterke smerter som jeg har nå, har jeg ikke hatt siden jeg fikk Parkinsons. Smertene kommer særlig mot natten, og tar nesten pusten fra meg. Det er ingen ting som lindrer dem. Når smertene tar skikkelig tak griper jeg bokstavelig om korset. Ikke fordi dette trekorset, laget av kristne i Betlehem, har noen som helst magisk kraft. Det er bare en trebit av et Oliventre. Men for meg personlig er det et sterkt symbol: jeg klynger meg til korset. Overfor makter og myndigheter bekjenner jeg at jeg tror på realitetene i Jesu Kristi kors.

Bønnesnoren hjelper meg til å konsentrere meg når jeg ber Jesusbønnen, den bønnen som følger meg gjennom hele dagen, og i våkne stunder om natten. Jeg har flere slike bønnesnorer, en av dem er laget av munker på Athos. Men denne lille bnnesnren min har jeg fått av min datter og svigersønn, og er akkurat passe til å ha med seg da jeg skal forsøke å sove.

Av og til trenger jeg noe konkret å holde i. Troen kan lett bli abstrakt. Særllig på dager med mye smerter og fortvilelse.

Fredag denne uken skal jeg til nevrolog på Lillehammer. Det ser jeg frem til. Det skal bli spennende. Håpet er at jeg kan litt lindring for smertene.

Denne uken fikk jeg en personlig melding fra en av mine Facebook-venner. Vedkommende følte trang til å fortelle jeg at han hadde slettet meg som Facebook-venn. Det må være helt greit. Begrunnelsen var at han syntes jeg fylte profilen min med altfor mye negativitet. Han ville bare ha det som var positivt. Jeg svarte ikke på det. Jeg synes vel ikke jeg skriver om så mye negativt.

Men jeg vil være bånn ærlig med levd liv. Med tankene mine. Med kampene mine. Med tvil og med tro. Med spørsmålene, og med undringen. Er det flere som ikke liker dette, og som blir provoserte av det jeg forteller om meg selv og min vandring med Herren, så er det helt greit om du sletter meg som Facebook-venn. No hard feelings. Men du er også velkommen til å slå lag med meg. Jeg kommer til å fortsette å fortelle om både gode og dårlige dager. Så lenge jeg klarer å skrive.

Jeg ber om å få bære med meg et lys i en skrøpelig kropp. Nå gleder jeg meg til å preke på gudstjenesten i Toten frikirke på søndag og i Hamarkirken neste søndag. To gode lutherske menigheter som jeg setter stor pris på. Jeg trives godt blant lutheranere. Og så håper jeg på mange henvendelser fra menigheter med spørsmål fra menigheter om seminarer, gudstjenester og møter i 2020. Jeg vil så gjerne få holde på med dette så lenge kroppen holder. Sykdommen skal ikke få ta fra meg kallet. Så er det noen som vil ha besøk av May Sissel og meg neste år er det bare å ta kontakt.

Korsets fellesskap og langfredagen

Gripekorset mitt følger med meg over alt. Jeg er blitt så glad i det. Det begynner å bli slitt etter mange års bruk. Hvor mange slike kors jeg har solgt, eller gitt bort, har jeg ikke tall på. Mange er de som har fått stor hjelp av å bruke dem.

Å gripe om korset er jo en bekjennelse i seg selv! Når man griper om korset klynger man seg jo til til det. Det vil si det korset representerer.

På denne langfredagen har jeg festet meg med ordene fra 1.Kor 1,18:

'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst , er det en Guds kraft'.

Korset - en Guds kraft.

Det så jo ikke akkurat slik ut når Jesus hang der på korset. Heller som et nederlag. I hvert fall for de som hadde fulgt Jesus i tre år og satset alt på Ham. Men det var bare for øyet det så slik ut. I virkeligheten knuste Jesus djevelens makt på korset:

'Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset'. (Kol 2,15)

I andre oversettelser står det at Jesus vanæret disse mørkemaktene mens Han hang der på korset.

Denne langfredagen skal jeg igjen vende meg til Den hellige skrift og granske Skriftens vitnesbyrd om det som skjedde denne dagen i påskedramaet. Jeg skal grunne på beretningene om Getsemane og Golgata. Det er veldig dette frelsesverket, mer enn vi klarer å ta inn over oss, gjennom et helt langt liv. Fullt ut vil vi ikke klare å ta det inn over oss, eller forstå dybdene i det som virkelig kan kalles et mysterium. Ikke på denne siden av evigheten.

Tenk at noen var villig til å dø i vårt sted, ta all synd og skam på seg, og la seg korsfeste.

Det eneste fellesskap jeg har funnet ut at jeg kan tilhøre er 'korsets fellesskap'.

Jeg vil gjøre apostelens vitnesbyrd til mitt eget:

'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden'. (Gal 6,14)

Mens kirurgen arbeidet med hjertet mitt grep jeg tak i korset

Først av alt: takk til alle dere som har bedt, ringt, sendt sms, lagt igjen kommentarer på Facebook og kommet med røde roser på døra! Dere skal vite at jeg setter stor pris på det alt sammen, og jeg er veldig rørt av omsorgen dere viser i en for meg og for vår familie vanskelig tid.

Noen dager før jeg ble rammet av hjerteinfarktet sendte en god venn av meg en sms med et bibelsted: Salme 118,17.

Dagen før jeg fikk dette bibelstedet hadde jeg en underlig drøm. Jeg skal ikke gå i detalj med den drømmen, men bibelstedet passet godt: 'Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle og Herrens gjerninger'.

Når hjerteinfarket rammet meg torsdag, så var det dette ordet som lød i mitt indre. Jeg siterte det høyt, og jeg bestemte meg for å holde fast ved det. I ettertid har jeg forundret meg over at når dette først skulle skje, så var alt tilrettelagt: Når de siste blodprøvene var ferdig analysert og det var slått fast at det var et hjerteinfarkt, hadde hjerteklinikken på Feiring mulighet til å ta imot meg med det samme, og hjertespesialisten som har gjort flere inngrep på meg tidligere, kunne også gjøre dette operative inngrepet.

Før jeg ble lagt på operasjonsbordet tømte jeg lommene, tok av meg klokka og gifteringen. Jeg ble derfor forundret over å finne gripekorset i lommen min, der jeg nå lå på operasjonsbordet. Hvordan det hadde havnet der, vet jeg ikke. Det hjalp meg veldig. Ordene fra 1.Kor 1,18, dukket opp, mens jeg lå der:

'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft'.

Jeg er fortsatt veldig sliten. Og tar livet veldig med ro. Det er godt å være hjemme, og det var en sterk opplevelse å være passasjer i bilen vår som min kjære kone kjørte. Fredag var jeg på vei til Feiring med blålys og sirener. Lørdag kjørte jeg hjem og så det vakre landskapet, og i solhellingene så jeg den første blåveisen.

Så godt det er å leve.

Jeg har ikke noe bilde av gripekorset mitt, som er laget i Betlehem, men det ligner litt på dette som kan kjøpes ved Utstein Pilegrimsgard.

Ting jeg ikke kan være foruten

Det er noen ting jeg ikke kan være foruten: min bønnesnor, mitt gripekors, min personlige Bibel, min bønnebok og mitt Kristusikon.

Bønnesnoren: Enten bærer jeg den rundt håndleddet, eller jeg har den med meg i min lomme. Jeg bruker den når jeg ber Jesusbønnen. Få bønner har betydd mer for meg enn nettopp Jesusbønnen. Den bringer meg inn i Gud nærvær, den gir meg ro og fred. Bønnesnoren hjelper meg til å holde meg konsentrert. Jeg har flere, men det er spesielt to jeg er glad i. Den ene er laget av søsken i kommuniteten på Bjärka Säby, en andre er laget av nonner ved et hvite-russisk kloster, og velsignet på Selja.

Gripekorset: Dette lille korset laget av oliventre av kristne i Betlehem er alltid i min lomme. Jeg tar det ofte frem og griper tak i korset. Det minner meg hele tiden om at korset må være det sentrale i mitt liv: både med tanke på Jesu fullkomne frelsesverk, og en påminnelse om selvlivets død. Jeg har begynt å preke mens jeg holder fast i korset, for hele tiden å minne meg selv om Jesu død og oppstandelse.

Bibelen: Jeg glemmer ikke biskop Thomas som underviste om betydningen av det personlige bibelstudiet i forbindelse med en retreat på Bjärka Säby. Han la mye klokt denne koptiske biskopen om det, som jeg ikke skal nevne i denne sammenhengen. Men jeg glemmer ikke det han sa om at Bibelen vår må være vår egen personlige, som en skatt man holder for seg selv, og ikke viser andre. Den har personlige understrekninger, datoer, minner, bladene er merket av tårer, av slitasje. Jeg har hatt mange opp gjennom årene. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på en ny. Jeg bærer den alltid med meg, over alt hvor jeg er.

Bønneboken: For noen år siden begynte jeg å samle på bønner. Når jeg finner en bønn et sted som griper meg, eller Gud gir meg ord i spesiell situasjon, skriver jeg den ned i den lille boken, som alltid ligger i ryggsekken min. Jeg vender stadig tilbake til denne lille notatboken, leser opp igjen bønner jeg har bedt i ulike situasjoner, og som jeg er blitt så glad i.

Kristus-ikonet: Over senga mi har jeg et Kristus-ikon. Det minner meg om - når jeg våkner og når jeg skal sovne - hvem som er den viktigste personen i mitt liv.

Gripekors

Da vi var på Oase kjøpte min kone og jeg hvert vårt gripekors. Du ser en variant av gripekorset nederst til venstre på dette bildet. Våre gripekors er litt annerledes laget, de er litt mindre i størrelse. Våre gripekors er laget av oliventre, og de er laget i Betlehem.

Hva er så et gripekors? Det ligger i ordet: det er et kors som er laget på en slik måte at man kan gripe tak om det, og holde det i hånden. På grunn av utformingen ligger det så fint inne i hånden, og det er godt å holde rundt.

Korset er jo det mest sentrale i vår tro. Uten korset finnes ingen kristen tro. Som mennesker opplever vi ulike faser, noen ganger banker sykdom på døra, man kan kjenne på uro og angst, man ber for noen som sliter med livet, - da kan det være godt å gripe om korset!

Selvsagt har ikke dette korset noen "magisk" kraft, like lite som bønnesnoren jeg bruker til å be Jesusbønnen har det. Men av og til kan det være godt med noe håndgripelig - bokstavelig talt - når det som handler om tro av og til kan virke abstrakt. Gripekorset kan man ta med seg overalt, de minste utgavene er helt greie å ha i lomma. Det er en ypperlig gave til noen man skal besøke som ligger på sykehus, eller ved andre anledninger hvor man kommer i kontakt med mennesker som har behov for å feste blikket på Jesus.

Hvor får man så kjøpt gripekorsene? Bok & Media selger slike kors. Vi kommer også til å gjøre det i forbindelse med Kristi himmelfartskapellet, så du må gjerne henvende deg til oss, så kan vi hjelpe deg med å skaffe et. De koster et sted mellom 100-150 kroner.

Du kan skrive til oss på denne adressen: pilegrimskommuniteten@yahoo.com

Vi har også noen få håndlagede bønnesnorer til å be Jesusbønnen med. De selges for 150 kroner.