Det merkeligste jeg har opplevd

Historien jeg er i ferd med å fortelle deg er kanskje den merkeligste jeg noen gang har opplevd. Den fant sted på hjerteklinikken på Feiring. Jeg har vært der ni ganger, og åtte ganger har jeg fått utført en utblokking av en blodåre i hjertet.

I forbindelse med et av disse operative inngrepene, skjedde det noe helt spesielt. Jeg hadde vært igjennom et hjerteinfarkt, og utblokkingen var vellykket. Om natten bråvåkner jeg med store smerter, og er veldig redd. Jeg forsøker å rope, men får ikke frem et eneste ord. Da begynner jeg å be:

"Herre, nå må du gripe inn! Hjelp meg!"

Jeg er helt alene i rommet. Det er mørkt. Plutselig ser jeg en person stå ved siden av meg. Jeg kjenner ham igjen. Det er en multihandikapet mann jeg kjenner. Han ser på meg med sitt gode smil. Så kryper han oppi senga og legger seg ved siden av meg, med armene rundt meg. Og så sier han: "La, Ju gla".  Han holder meg tett inntil seg. Jeg kjenner hånden hans rundt meg.

Og så sovner jeg og sover godt resten av natten. Når jeg våkner er jeg alene. Jeg har ingen smerter og frykten er borte.

Jeg er helt sikker på at det ikke var en drøm. Dette var virkelig.

Men det er helt umulig. Mannen er multihandikapet. Han var i sitt hjem, men likevel hos meg! Hvordan kunne det skje? Den eneste forklaringen er at Gud sendte en engel som lignet på den multihandikapede mannen.

Hva betyr så ordene: La Ju Gla?

La er Olav, altså meg. Ju er Jesus. Og Gla er Glad. Det betyr: Jesus er glad i (Bjørn) Olav!

Den multihandikapede mannen har nemlig ikke så mye språk. Men jeg kjente igjen disse ordene, for han kaller meg alltid "La" og han snakker mye om JU (Jesus), og han formidler alltid glede.

Jeg kom til å tenke på denne vakre og sterke historien her om dagen, da jeg ble redd. Og samtidig ble jeg minnet om ordene fra Høysangen:

"Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høyre hånd omfavner meg." (Høy 2,9)

Herren har omsorg for oss! Og Han bruker det som ingenting er.

Hjemme igjen fra Feiring

Da er jeg hjemme fra Feiring. Operasjonen tok nesten to timer. Jeg er sliten. Hjertekirurgen har konkludert med at jeg mest sannsynlig ikke vil kunne gjenvinne min fysiske styrke, og at jeg må leve med de begrensninger og utfordringer kronisk hjertesykdom innebærer. Bildet kompliseres av de utfordringene jeg har med lungene, diabetes og lavt stoffskifte.

Jeg skriver dette for å komme dem i forkjøpet som tror at et slik inngrep som dette innebærer at 'nå kan du leve som før' eller 'nå kommer det til å gå mye bedre'. Så enkelt er det dessverre ikke. Ikke alle gjenvinner styrke etter et slikt inngrep i hjertet.

Jeg har fått beskjed om å leve med en rolig rytme - det passer bra med det budskapet Herren har gitt meg, om å vandre troens vei med hvilepuls (!) og som har videreformidlet gjennom seminaret om det hverdagslige bønnelivet. Og jeg har fått beskjed om at det viktigste jeg kan gjøre er å gjøre de tingene som gir livet mitt mening og innhold. Det ligger mye helse i dette!

De to kirurgiske inngrepene med 14 dagers mellomrom har vært livreddende. Inngrepet i går innebærer en del ubehag også i etterkant.

En stor takk til alle dere som har bedt for meg, og som fortsetter å be for May Sissel og meg og vår familie. Det verdsetter vi høyt. Nå skal vi nyte sommerdagene. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg har kommet meg igjennom dette, med Guds hjelp, venners forbønn og en dyktig kirurg. Så får jeg ta dagene som kommer - en etter en.

Be for Andrew White - og husk også meg i deres forbønner

Det gjør et veldig sterkt inntrykk på meg når jeg leser en melding fra den anglikanske presten, Andrew White i dag. Han skriver:

"Vær så snill å be for meg. Jeg er nå så dårlig av MS at jeg knapt kan bevege meg eller i det hele tatt snakke..."

Det er ikke så mange dagene siden han fikk stamcellebehandling. Det er hans egne stamceller som settes inn igjen. En kontroversiell behandling, men som har hjulpet presten fra Bagdad, som Andrew White gjerne kalles, mange ganger. Men slik har den ikke behandlingen virket denne gangen.

Andrew White befinner seg for tiden i Jerusalem. Vanligvis går han alltid til Vestmuren eller Klagemuren for å be for de mange som ønsker hans forbønn. Men ikke i dag. I dag er han for dårlig.

Jeg blir så grepet av denne mannen, som til tross for stor kroppslig skrøpelighet. har gitt sitt liv til Gud og som tjener Herren midt i sin svakhet, midt i sine smerter og begrensninger. Alltid til tjeneste. Når jeg tenker på Andrew White tenker jeg på det apostelen Paulus skriver i Filipperbrevet:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)

La oss løfte Andrew White fram for Herren og Hans nådetrone i dag.

Morgendagens operasjon
Mange spør hvordan jeg har det etter hjerteoperasjonen for 14 dager siden og om morgendagens operasjon på Feiring. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for livet og det under som har skjedd. Takket være at blodet har koblet seg på en annen åre på forunderlig vis, slapp jeg unna et massivt hjerteinfarkt. Jeg har vært veldig sliten - mer enn ved de åtte andre inngrepene - og jeg har fått en plagsom bieffekt av operasjonen. Jeg hører hjerteslagene mine i det venstre øret. Be gjerne at dette må opphøre, at det til tider er veldig forstyrrende.

Det er to nye årer som skal blokkes i morgen. Etter samtale med legene har jeg fått beskjed om at jeg neppe gjenvinner mer styrke og at jeg må leve med de utfordringene som en kronisk hjertesykdom gir. Det er ekstra utfordrende på grunn av lungesykdommen jeg har.

Men jeg lever! Og jeg har slett ikke tenkt å trekke inn årene! Jeg har gitt mitt liv til Herren og arbeidet i Hans vingård. Herren har ikke trukket kallet tilbake, og kan Andrew White med sin MS sykdom tjene Herren slik han gjør, så vil jeg følge hans eksempel og tjene Herren med de helseutfordringene jeg har. Det er ikke i vår egen kroppslige styrke vi tjener Herren, men i vår egen svakhet, med Hans styrke. Da går det så bra!

Det er tjenesten for Herren som gir mål og mening for eget liv. Jeg vet at om jeg satte meg ned i en stol og ble sittende, ville jeg fallere fort. Det er ikke det Herren har kalt meg til. Å tale Guds ord, holde bønneseminarer og retreater og skrive bøker, er det Herren har kalt meg til. Det vil jeg fortsette med. Jeg er takknemlig til alle menighetene som inviterer meg som taler, og som på den måten sier at de tror at Gud kan bruke meg til tross for stor kroppslig svakhet.

Jeg ser ikke frem til operasjonen i morgen, men jeg vet jeg må ta den. Dette blir niende gangen. Jeg takker Gud for dyktige leger og kirurger.

Mitt livsvers er også Fil 1,20, og jeg legger til vers 21:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø. Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning."

Jeg har også fått dette verset i gave fra Herren selv: "Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live ..." (v.25)

Takk til alle dere som ber for meg og May Sissel og vår lille familie.

Ny operasjon 8. juni

Da er den første av i alt to operasjoner unnagjort. En av hovedårene i hjertet var fullstendig tett, og ble åpnet og stentet i går ettermiddag. Inngrepet var vellykket. På forunderlig vis har blodet funnet seg vei via en annen blodåret, slik at jeg unngikk et massivt hjerteinfarkt. Men hjertespesialisten avdekket også at en annen av de store årene i hjertet er i ferd med å tette seg igjen, og jeg må gjennom en ny operasjon 8. juni.

Jeg er veldig sliten etter inngrepet. Problemene med lungene, som det ikke er noe man kan gjøre noe med, gjør sitt til at jeg ikke gjenvinner full styrke. Dessuten vil innsnevringen av den andre åren gjøre at jeg ikke kjenner meg særlig pigg. Jeg kommer derfor til å ta det med stor ro de kommende dagene.

Takk til alle dere som har bedt og fortsetter å be for May Sissel og meg og vår lille familie. Takk for alle oppmuntrende sms'er og telefoner. Om noen skal ha tak i meg er det best å ringe May Sissel. Jeg setter stor pris på all forbønnen og all omsorg og kjærlighet. Takk til dere som fortsetter å be - særlig for den 8. juni.

Jeg kjenner på djup takknemlighet og ydmykhet til Gud for at Han har holdt sin beskyttende hånd over meg, også mens jeg har tjent Ham med en tett åre i hjertet. Hans nåde er stor.

Lørdag 28. mai er jeg så heldig at jeg skal få feire 34 års bryllupsdag med denne skjønne damen her! Det gleder jeg meg veldig til.

Ny hjerteoperasjon mandag

Her kommer noen personlige oppdateringer:

Førstkommende mandag skal jeg til Feiring igjen for en nytt operativt inngrep i hjertet. Det blir åttende gangen. Innleggelsen på Feiring kom overraskende. Jeg har en ustabil angina for tiden, med mye smerter og andre plager. Smertene er så intense i perioder at legene vurderer situasjonen slik at det beste er en ny innleggelse på Feiring. Jeg må være så ærlig å si at jeg ikke ser fram til dette denne gangen. Det har nok sammenheng med plagene fra min lungesykdom som gir andre plager, ikke minst med hoste - og når de driver med alle disse ledningene inne i hjertet skal man helst ligge musestille. Jeg er svært takknemlig for forbønn med hensyn til mandag. Be gjerne for operasjonen, men også at ikke noe skal tilstøte meg i dagene før jeg kommer meg til Feiring. Jeg er ikke sterk og smertene er ganske utmattende og slitsomme.

På bildet ser du Saleem Shalash, min gode venn gjennom mange år. Saleem er baptistpastor, som meg. Han er pastor for Hjemmet til Jesus - Kongen, en menighet som ble startet som en bibelstudiegruppe med syv personer for fem og et halvt år siden. Nå har menigheten 110 døpte medlemmer. Alle arabere. I går tolket jeg Saleem på et møte i Livets Senter på Gjøvik, og morgen skal jeg tolke ham på et møte på Skotterud i Eidskog. Jeg ber om forbønn for dette møtet.

I dag var Saleem hjemme hos oss i vårt hjem på Gjøvik. Vi så filmen 'War room' sammen, til stor inspirasjon for Saleem, May Sissel, min kone og meg.

En oppdatering etter oppholdet på hjerteklinikken på Feiring

Da er jeg tilbake fra hjerteklinikken på Feiring. Takk til alle dere som har bedt for meg i dag.

Dessverre er det ikke mer de dyktige kardiologene og kirurgene på Feiring kan gjøre for meg. Tre kranglete årer vil fortsette å gi smerter og angina, så dette må jeg nok leve med resten av livet - om ikke Gud helbreder meg. Denne gangen var inngrepet også smertefullt. Etter 10 inngrep så har arrvevet gjort det vanskelig å gjøre det kirurgiske snittet, for å komme inn i hjertet.

Nå venter jeg på hva som spesialistene vil gjøre med den store cysten jeg har i venstre lunge. Jeg venter fremdeles på å få denne undersøkt.

Det er slitsomme dager. 100 meter så er smertene så intense at jeg bare må sette meg ned. Dermed må jeg tilpasse meg den nye virkeligheten. Det er utfordrende, og jeg må gå noen runder med meg selv. Rullestolen jeg er blitt tildelt er jeg ikke blitt fortrolig med, og blir nok neppe det heller.

Jeg kommer til å fortsette med møtevirksomheten, og seminarene i den utstrekning jeg har krefter til det. Takk til alle dere som inviterer meg. Jeg kommer til å ta alle henvendelser på alvor, og ber over dem. Livet må gå videre. Jeg er i Herrens hender - det er det absolutt tryggeste stedet å være. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for gudstjenestene og gudstjenestefellesskapet i Kristi himmelfartskapellet, og ser fram til hver gudstjeneste vi feirer der. Det er godt å be sammen med gode venner, og stifte bekjentskap med nye som finner veien til bønnekapellet inne i skogen.

Takk for forbønn og omtanke

Da har jeg endelig kommet hjem fra Feiringklinikken. Dette var syvende gangen. Inngrepet var vellykket. To årer blokket ut. Noe komplisert inngrep.                          

Natt til i dag ble jeg skikkelig dårlig, og måtte overføres fra rommet mitt til sykeavdelingen. Her ble jeg overvåket til i dag. Glad for å stå på beina. Anginaen blir jeg dessverre ikke kvitt, men håper på bedre dager framover. Koser meg med bjørketrærne i hagen som har gått grønne blader, og at hvitveisen blomstrer. Takk for all omsorg og forbønn når livet er skjørt.

En hjelp i trengsler, funnet overmåte stor

Først av alt: Takk til alle dere som har bedt for meg og min familie i disse utfordrende dagene: Resultatet etter det operative inngrepet på Feiring i går, er både positivt og negativt. Positivt i den forstand at det ikke var et nytt hjerteinfarkt, negativt i den forstand at det er lite, om noe, som kan gjøres med min hjertetilstand. Det betyr at jeg må leve med smertene, anginaen, tungpust og liten kapasitet til å gå. Nå er det godt å komme hjem.

Ordene fra Salme 46,1 har lenge vært ord jeg har grepet tak i og holdt fast ved, så også nå:

"Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor".

Om Gud er min styrke, kan jeg være svak, og hente mine krefter hos Ham. Og Han er den jeg kan gå til med absolutt alle ting, også de små hverdagslige, de man gjerne tar som selvfølgeligheter, når man er frisk. Hans kraft tømmes ikke ut, Hans styrke er 'overmåte stor'.

Så vil det ta tid å komme seg etter hjerteinfarktet. Det må jeg forholde meg til. Følelsesmessig kjører jeg mye berg og dalbane for tiden. Må blir veldig sårbar i visse situasjoner. Men jeg har lagt mitt liv i Herrens hender, og der hviler jeg, skjelvende og redd av og til. Igjen finner jeg stor hjelp i Ronald Fangens dikt, Pasjon:

Du sviktet aldri, Herre Krist - Du sviktet ei - selv når Ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, da kom Du med Din fred, kjøpt i Din død.

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser Deg i nattens nød, da viker angsten for den fred Du kjøpte i Din død. Da vet jeg at det er en Gud, og at Han er min far. Om Han er skjult, så er Han nær. Og jeg skal få Hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud, fra Ham som ingen her kan se: den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre. Og jeg vet: ved slutten av min vei, når dette hjertes uro dør, - da skal jeg møte Deg.

Nytt operativt inngrep på Feiring i dag

I dag legges jeg inn på hjerteklinikken på Feiring til et nytt operativt inngrep. I går feiret jeg nattverd sammen med gode venner hjemme hos oss. Det betydde veldig mye for meg. Nå hviler alt i Guds hender.

Jeg ber disse ordene i en bønn som Margareta Melin har skrevet:

"I det outhärdiga,
det ubegripliga,
var mig nära.
Som en skadad fågel
lyft mig till Dig
göm mig hos Dig".

En stor takk til alle dere som ber for meg og familien min.

Når bloggen vil bli oppdatert igjen vet jeg ikke, men kikk innom, så vil du finne oppdateringer med jevne mellomrom.

Hjemme fra sykehuset noen dager

I dag ble jeg utskrevet fra sykehuset, men onsdag 2. mai legges jeg inn igjen på hjerteklinikken på Feiring til nytt operativt inngrep. Det er den foreløpige konklusjonen fra lokalsykehuset her hvor jeg bor. Hva som skjer videre vet jeg ikke. Takk for all forbønn, og takk til alle dere som fortsetter å be.

Jeg var så heldig at jeg fikk enerom denne gangen. Det er godt når man er syk. For meg var det et stort bønnesvar.

Ved daggry begynte fuglene å synge utenfor rommet mitt. Det var en sterk opplevelse. Når man går igjennom det jeg når står midt oppe i blir man så takknemlig for livet. Det er da slett ingen selvfølge. Og det som virkelig betyr noe er alle de små 'selvfølgelighetene'.

Igjen - takk for omsorg og forbønn. Det verdsettes høyt av meg - og av familien.

Mens kirurgen arbeidet med hjertet mitt grep jeg tak i korset

Først av alt: takk til alle dere som har bedt, ringt, sendt sms, lagt igjen kommentarer på Facebook og kommet med røde roser på døra! Dere skal vite at jeg setter stor pris på det alt sammen, og jeg er veldig rørt av omsorgen dere viser i en for meg og for vår familie vanskelig tid.

Noen dager før jeg ble rammet av hjerteinfarktet sendte en god venn av meg en sms med et bibelsted: Salme 118,17.

Dagen før jeg fikk dette bibelstedet hadde jeg en underlig drøm. Jeg skal ikke gå i detalj med den drømmen, men bibelstedet passet godt: 'Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle og Herrens gjerninger'.

Når hjerteinfarket rammet meg torsdag, så var det dette ordet som lød i mitt indre. Jeg siterte det høyt, og jeg bestemte meg for å holde fast ved det. I ettertid har jeg forundret meg over at når dette først skulle skje, så var alt tilrettelagt: Når de siste blodprøvene var ferdig analysert og det var slått fast at det var et hjerteinfarkt, hadde hjerteklinikken på Feiring mulighet til å ta imot meg med det samme, og hjertespesialisten som har gjort flere inngrep på meg tidligere, kunne også gjøre dette operative inngrepet.

Før jeg ble lagt på operasjonsbordet tømte jeg lommene, tok av meg klokka og gifteringen. Jeg ble derfor forundret over å finne gripekorset i lommen min, der jeg nå lå på operasjonsbordet. Hvordan det hadde havnet der, vet jeg ikke. Det hjalp meg veldig. Ordene fra 1.Kor 1,18, dukket opp, mens jeg lå der:

'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft'.

Jeg er fortsatt veldig sliten. Og tar livet veldig med ro. Det er godt å være hjemme, og det var en sterk opplevelse å være passasjer i bilen vår som min kjære kone kjørte. Fredag var jeg på vei til Feiring med blålys og sirener. Lørdag kjørte jeg hjem og så det vakre landskapet, og i solhellingene så jeg den første blåveisen.

Så godt det er å leve.

Jeg har ikke noe bilde av gripekorset mitt, som er laget i Betlehem, men det ligner litt på dette som kan kjøpes ved Utstein Pilegrimsgard.

Takk for livet

I dag kjenner jeg bare en uendelig takknemligehet for livet.

Torsdag ettermiddag var jeg på en kort luftetur med Poirot, vår Wheaton Terrier, sammen med sønnen min, Joachim, da jeg ble rammet av det som skulle vise seg å være et hjerteinfarkt. Jeg ble kjørt med ambulanse til sykehuset i Gjøvik, for så å overføres til hjerteklinikken på Feiring fredag, hvor det ble utført et operativt inngrep. Er sliten og ganske utmattet, men ved godt mot. Må ta dagene til hjelp for å komme meg igjen.

Bloggen vil bli oppdatert med jevne mellomrom.

En hjertens takk - "Hittil har Herren hjulpet"!

Jeg vil gjerne få takke alle dere som har bedt for meg, og vist omtanke i forbindelse med innleggelsen på hjerteklinikken på Feiring. Det betyr så mye å ha så mange og gode venner når livet går i motbakke og kjennes skjørt.

Jeg er nå kommet hjem, og vil måtte ta det med ro noen dager. Men nå er våren her, og sola varmer, så det blir litt småturer med Poirot i den grad jeg orker det. Akkurat nå er jeg bare veldig sliten og skal nyte helgen sammen med aller nærmeste familie.

Livet ble ikke akkurat slik jeg hadde planlagt og drømt om. Men Gud har sine planer og de er mye viktigere. Mer enn noe annet ønsker jeg å lære Ham å kjenne og følge Herren Jesus med alt hva jeg er og har. Salme 84,11-13 har kommet til meg disse dagene:

"For èn dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn å bo i ugudelighets telt. For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære. Han nekter ikke dem noe godt som vandrer i uskyld. Herre, hærskarenes Gud, salig er det menneske som setter sin lit til deg."

I lys og mørke - Herren er den samme.

Lik Samuel vil også jeg sette opp en stein etter at kampen mot filisterhæren er slått ved profetens forbønn, og skrive det samme som han:

"Og Samuel tok en stein og satte den mellom Mispa og Sen. Denne steinen kalte han Eben-Eser og sa: HITTIL HAR HERREN HJULPET OSS."

Jeg kjemper også mot en åndelig filisterhær med hensyn til min helse. Takket være manges forbønn vil jeg vitne og si: "HITTTIL HAR HERREN HJULPET MEG." Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

I morgen skal jeg til Feiringklinikken

I morgen skal jeg inn på Feiringklinikken (bildet) for å få utført en angiografi enda en gang. Hva som blir utfallet av den er uvisst. Jeg er glad for muligheten til å få gjort dette nå fordi jeg har slitt så mye med hjertet over en lengre tid. Samtidig gruer jeg meg litt. Det er alltid en utfordrende situasjon når man skal foreta et operativt inngrep, og for mitt vedkommende er den følelsesmessige reaksjonen etterpå kanskje den mest utfordrende. Dernest er det utfordrende på grunn av min diabetes. Jeg takker for forbønn, både for meg, og for min familie. Forhåpentligvis blir det ikke noe mer enn en angiografi, og da er jeg hjemme igjen lørdag.

En liten oppdatering - endelig hjemme

En stor takk til alle dere som har bedt for meg i forbindelse med det operative inngrepet på Feiring. Foreløpig er det for tidlig å si noe om det har vært vellykket eller ikke. Jeg er kommet hjem, og det er jeg glad for. Ingenting er vel som det å være i sitt eget hjem, med sine rundt seg. Men jeg er veldig sliten.

Selve operasjonen har gått greit. De har svært dyktige leger på Feiring, men de kunne ikke love at jeg gjenvinner min fysiske styrke, eller får det lettere etter dette. Tiden vil vise det.

Jeg tror de fleste hjertepasienter kan fortelle at et inngrep i hjertet medfører som oftest mer enn det fysiske inngrepet. Som mennesker er vi så sammensatt, at vi reagerer på så ulike måter. For mitt vedkommende har tårene kommet i strie strømmer disse dagene. Man blir litt skjør og sårbar, men det er også helt greit.

I en slik livssituasjon er det godt å komme til Jesus. Hos Ham finnes hvile. Hos Ham finnes tryggheten. Hos Ham er Livets kilde med det levende vannet. Dagens bloggbilde har betydd mye for meg i min livssituasjon akkurat nå. Bror Charles av Jesus sa om Frelseren: "Min bror og venn." Den måten å omtale Jesus på føles veldig passenede nå - for meg.

Bloggen vil nå oppdateres som vanlig,

I dag vil jeg bare være den lille gutten på Frelserens fang

I dag legges jeg inn på Feiringklinikken. Tidlig fredag morgen skal jeg igjennom et nytt operativt inngrep. Hva det blir vet jeg ikke ennå.

I dag kjenner jeg meg liten. Det var vært noen veldig tøffe uker, med hjerterytmeforstyrrelser, uro og slitenhet.

I dag vil jeg sitte på Jesu fang. Der er det plass også for meg, og for alle andre som kjenner at livet er skjørt og en selv sårbar.

I dag vil jeg bare være et lite barn, som trenger Frelserns hjelp. Som Peter har jeg en følelse av "å gå under", og trenger den sterke hånden til Jesus som drar meg ombord i båten.

I dag anmoder jeg bloggens lesere om forbønn. Be om at jeg skal få oppleve Guds fred, som overgår all forstand i den situasjonen jeg er. Be for legene som skal behandle meg, og be for min kjære familie. Jeg takker dere alle som står med oss. Bloggen vil oppdateres underveis, men noe mer uregelmessig enn før. Følg med!

En velsignet påske til dere alle

En liten påskehilsen til bloggens lesere! Dette blir en litt annerledes påske for oss. For det første er dette den første påsken som jeg kan huske på mange år, hvor jeg ikke skal preke noen av påskedagene. Vi kommer til å ta del i påskefeiringen i Toten Frikirke, og samtidig feire her i vårt hjem med nattverd og et godt påskemåltid. 1. påskedag håper jeg å kunne stå opp før solen, og gjøre som jeg har gjort i mange år nå, løfte mine hender på en av høydene rundt byen og hilse 1.påskedag med ordene: HAN ER OPPSTANDEN!

16.april legges jeg inn på Feiringklinikken, og tidlig om morgenen 17.april regner jeg med at de gjør et nytt operativt inngrep i hjertet. Det er ennå usikkert om det blir utblokking eller en bypass operasjon. Jeg har fått kontroll over det blødende magesåret, men kaster fortsatt opp innimellom. De siste dagene har jeg også vært plaget med svimmelhet. Jeg ber om forbønn, særlig for det siste, for om ikke svimmelheten gir seg, kan jeg ikke innlegges på Feiring. Jeg må innrømme at svimmelheten gjør meg motløs, derfor er jeg takknemlig for forbønn.

Bloggen kommer til å oppdateres gjennom hele påsken.

Så ønsker jeg alle bloggens lesere en velsignet påskehøytid! Måtte Herren gi dere hvile, ro og mulighet for å sette dere ned med en åpen Bibel og la evangeliene tale til dere om vår Herres lidelse, død og seierrike oppstandelse.

Status: Det blir ikke noen innleggelse på Feiring - ennå

På ettermiddagen i går fikk jeg beskjeden jeg vel hadde ventet meg: Det blir ikke noe operativt inngrep på Feiringklinikken onsdag. Den behandlende legen der har bestemt seg for å utsette det hele. Blødningene i magen må stanse. Det er blitt mindre av dem. Fortsatt kaster jeg opp flere ganger om dagen. Jeg må være så ærlig å si at jeg er skuffet over at det ble slik. Når jeg kan legges inn på Feiringklinikken igjen er helt i det blå. Nå er jeg mest sliten, forferdelig sliten.

Takk til alle dere som har skrevet oppmuntringer på bloggen, og som har bedt og som har skrevet eposter. Det har betydd mer enn dere aner. I en fase som dette blir man ekstra sårbar, livet kjennes litt skjørt. En blir litt tussete, og tårene kommer så lett. En blir ydmyk overfor det Forkynneren skriver: "Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over ... før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den." (For 12,6-7)

En sølvtråd. Den er ikke akkurat tykk. Men jeg er så glad for å få leve. Livet er en gave, selv i motbakkene. Disse dagene har jeg tuslet rundt i huset og kjent på takknemlighet, selv om livet spiller sordin for tiden.

Hva som skjer videre nå - vet jeg ikke. Jeg håper og ber om at blødningen stanser, at hjertet kan slå roligere, jeg kan sove om natten og at jeg slipper å være så sliten og ustø. Og jeg fortsetter å be om full helbredelse. Igjen: takk til alle dere som står med meg og ber. Hvilken gave og hvilken velsignelse dere er. Måtte Herren rikelig velsigne dere alle.

Og måtte Han gi oss sin fred.

Hvilket innholdsmettet ord det er: fred.

Det er nesten like vakkert som kjærlighet.

Kanskje vakrere.

Kan du be for meg?

Som jeg tidligere har skrevet har det vært planen at jeg skulle innlegges på Feringklinikken førstkommende onsdag. Det ser nå ut til at dette kan bli endret, med mindre det skjer en endring av min nåværende helsetilstand i løpet av dagen eller morgendagen. De tre siste dagene har jeg begynt å kaste opp blod. Årsaken er sannsynligvis på grunn av noen medisiner jeg tar, som jeg ikke tåler. Etter råd fra behandlende lege har jeg nå sluttet å ta disse medisinene, uten at det har gitt den effekten jeg hadde håpet på. I går satte også feberen inn. Legene vil ikke gjøre noe operativt inngrep før jeg slutter å blø. Utsettes det operative inngrepet kan det ta en stund før jeg får en ny mulighet. Dette er svært kjedelig, og jeg kjenner at det går inn på meg. Dessuten blir jeg veldig sliten. Jeg har nå kastet opp de siste 14 dagene, enkelte ganger flere ganger om dagen. Kunne du tenke deg å være med å be for meg? Aller helst at Herren helbreder meg, så jeg slipper noe operativt inngrep. Dette ville ha blitt fjerde gangen. Det er mange ting som ligger foran oss av planer i Guds vingård, og jeg skulle så gjerne hatt mere krefter til å gjøre det.

Hjemme igjen!

Så er jeg endelig kommet hjem! Sliten, og fortsatt med en gode del smerter, men hjemme! Det er en deilig og sterk følelse. Når man først skal på sykehus, er Feiringklinikken (bildet) absolutt et kjempeflott sted å være. Men det er nå ikke noe som hjemme. Jeg takker Herren, for at Han har vært med, og at inngrepet er vellykket. Nå behøver ikke det nødvendigvis å si at jeg får det bedre med mine helseplager, men de har fjernet et problem som kunne ha gjort det verre. Så vil tiden vise om det blir bedre med flere ting. Nå må jeg bruke tiden på å komme meg igjen, og først må jeg hvile noen dager. Jeg kommer til å holde bloggingen oppe, så en bloggpost vil du fremdeles kunne finne her hver dag. Takk for all omsorg og forbønn. Og takk for at du fortsatt ber for oss.