Slik kan du be for Storbritannia

Våre bedende venner i Storbritannia ber oss om å be på følgende måte i forbindelse med valget i morgen:

Min gode venn, Canon Andrew White, ber oss om å ta utgangspunkt i Salme 68: "Gud reiser seg, hans fiender blir spredt." (v.1)

Andre, som Clifford Hill, tar utgangspunkt i Daniel 2,20-21: "Lovet være Guds navn fra evighet og til evighet! For visdommen og styrken hører ham til. Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger. Han gir de vise visdom og de forstandige forstand."

Gruppen rundt Clifford Hill skriver, her i min oversettelse:

"I det velgerne forbereder seg for valget i morgen, er det viktig å huske at det er Gud som reiser opp nasjonenes ledere. La oss derfor be om at Gud utvelger den statsministeren som vil fremme Hans planer for Storbritannia."

Guds herlighet

'Ofte får jeg spørsmål om hva Guds herlighet er for noe? Jeg snakker ofte om denne herligheten og jeg er også blitt influert av mennesker som har opplevd den. 

Guds herlighet er når Guds usynlige kvaliteter blir gjort synlige. 

Herren er her og Hans Ånd er med oss og Hans herlighet er blitt gjort synlig.'

- Canon Andrew White.

Billedtekst: Andrew White og undertegnede hjemme hos familien Magnus i forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i år. Jeg har holdt kontakt med White i mange år nå.

To velsignede hendelser, del 2

Det var en sterk opplevelse å bli salvet og velsignet av Canon Andrew White i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud lørdag. Med hjelp av May Sissel klarte jeg å komme ut av rullestolen, og sammen knelte vi ned for at 'presten fra Baghdad' skulle velsigne oss. Vi fikk også med oss noen profetiske ord med på veien, men de hører med til det private rom.

Jeg angrer ikke på at jeg tok initiativet til å få Andrew White til Norge og til årets nasjonale bønnekonferanse. Det ble mange glade og takknemlige for. Vi trenger koblingen til den lidende kirken, og hva er da vel bedre enn å invitere en av de som har stått midt oppe i det med begge beina. Andrew White mistet 1000 av sine menighetsmedlemmer i Irak. De ble drept. Det gjør et sterkt inntrykk å høre ham fortelle om all lidelsen, men samtidig høre ham fortelle om martyrkirkens store kjærlighet til Jesus.

Det er kraft i Guds velsignelse.

Bakerst i Bibel 2011 står det noen ordforklaringer. Om velsignelse heter det:

"Å velsigne er å formidle en guddommelig kraft som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var et virkekraftig utsagn som ga mennesker del i Guds gode gaver, blant annet hans nåde, beskyttelse og kraft."

Det sier altså de bibellærde.

En velsignelse er altså ikke bare ord. Vi får med oss noe. Noe formidles oss av Guds godhet. Da blir vi nettopp det: velsignet.

Og det var så godt å knele ned sammen med May Sissel. Vi bøyde kne for Kristus en dag på 1970-tallet. Vi bøyde kne når vi giftet oss i 1982. Vi bøyde kne når vi fornyet vårt ektekapsløfte etter å ha vært gift i 25 år. Og nå sammen som ektepar på Grimerud - og så bøyer vi stadig kne når vi ber.

For den teologien jeg har mest tro på er KNEOLOGIEN.

Foto: Linda Askeland

Ny velsignet dag på Grimerud

Gårsdagen ble litt annerledes enn de andre dagene på Den nasjonale bønnekonferansen. May Sissel og jeg var så heldige å bli invitert til lunsj hos Helge Brudeli og hans kone Solveig.  Der hadde vi gleden av få hilse på to norske munker, bror Emmanuel og Nicolaus, en novise som er bosatt i Phoenix, Arizona og tilhører en kommunitet som ledes av fader Macarius (Atef Meshreky). Denne kommuniteten er en del av Den amerikansk-ortodokse kirke. Det var et veldig spennende bekjentskap, og jeg ser frem til fortsettelsen.

Men her var også Mariasøstrene i Arneberg, Tom Anders Olsen og hans kone, Solfrid, som ledet 24/7 bønnneinitiativet på Grimerud og et iransk ektepar. Så godt å være sammen!  Helge Brudeli vartet opp med kjempegod selvlagret gresskarsuppe!

På konferansen fikk vi med oss to ting. Først en samling hvor vår gode arabiske venn Rania Seyegh, som minnet oss på et syn hun delte på Bønnekonferansen på Grimerud for noen år siden, om en vekt med glødene kull. Det var mer kull i den ene vektskålen enn den andre, og den der hvor det var minst kull var kullet i ferd med å slukne. Det måtte legges kull fra andre skålen til der hvor det var få, og ilden ble tent på nytt. Den gangen delte også Rania ut noen kullbiter fra Wales, og jeg var en av de som fikk en slik kullbit. Kullet skulle symbolisere vekkelsen fra Wales.

Det merkelige var at noen uker før Rania kom hadde jeg en drøm som var helt identisk med den Rania hadde litt senere. Jeg skrev drømmen ned på et ark og la det inn i Bibelen min. Det var derfor veldig spesielt å sitte å høre på Rania fortelle om sitt syn og sitte med arket med drømmen min i hendene. Synet og drømmen samsvarte.

Nå var det interessant å se tilbake på det som har skjedd i Norge siden den gangen. Det er en sterkene Gudslengsel og en sterkere bønneglød. Roy Godwin har vært her og vært en pådriver for å gjenreise et bønnealter i nasjonen.

Billedtekst: Rania ble tolket glimrende av Hanne Eliassen.

Etter møtet med Rania fikk vi med oss en bønnesamling med Åpne Dører ledet av Linda Askeland og Andrew White. Andrew fortalte hvordan man kan be for den lidende kirke og ga oss flere konkrete eksempler. Etterpå salvet han og ba for alle som deltok på denne samlingen. Det var en sterk opplevelse for alle sammen.

Etter samlingen med Åpne Dører var det tid for å ta farvel med Andrew White for denne gang. Det har vært en så stor glede og et enormt privilegium å ha ham her i Norge. Jeg var så heldig å få ham til å signere en bok han har skrevet, og som jeg kjøpte i fjor.

Velsignet dag på Grimerud

Det ble en velsignet dag på Grimerud i går, og så godt å møte så mange gode venner. Trivelig også med alle Facebook-venner jeg har møtt for første gang, og andre jeg er hilst på før.

Kveldsmøtet i går kveld med Canon Andrew White ble et møte med den legende. Andrew øste fra sitt spennende trosliv, delte varmt om sine egne opplevelser av Guds under og inngripen både i sitt og andres liv og erfaringer av Guds hellige nærvær. Noe lignende har vi nok ikke opplevd på den nasjonale bønnekonferansen tør. Andrew White er jo også så festlig og morsom, så latteren satt løst. Det er så mange deltagere på denne bønnekonferansen at det måtte til to rom ekstra med TV-overføring for uten fullsatt hovedsal.

Tidligere på dagen delte jeg talerstol med Erling Thu for første gang. Det ga mersmak, så dette håper jeg vi kan gjenta flere ganger!

Vi hadde felles seminar om våre keltiske trostrøtter og tidebønnenes bønnerytme. Vi delte seminaret i to deler, og tok hver vår del. Min handlet om våre keltiske trosrøtter og tidebønnenes jødiske arv, mens Erling snakket varmt om hvor velsignet det har vært for Solveig og Erling Thu å oppdage tidebønnene. Det har vært til  et ekteparet ber sammen tre ganger om dagen, og har skrevet bok for å hjelpe andre til å komme inn i denne gode bønnerytmen. Boken ble lansert på bønnekonferansen i går. Den er utgitt av Prokla Media. Jeg kommer tilbake med en anmeldelse av den senere.

Nå er det tid for å krype til køys. Klokken er passert midnatt og det er en ny dag på Grimerud i morgen.

Erling Thu taler inspirert og begeistret om å be Guds ord.

Fra mitt bidrag om vår keltiske kristenarv.

Fra kveldsmøtet med Andrew White.

Hjertelig møte med Andrew White

Endelig var dagen der! Dagen jeg har sett frem til lenge. I flere år har jeg fulgt virksomheten til den anglikanske presten Andrew White - bedre kjent som 'presten fra Baghdad - og vi har hatt løpende kontakt via personlige meldinger. Når vi så søkte Guds ansikt for årets nasjonale bønnekonnferanse, fikk jeg en klar innskytelse om å spørre arrangembrentskomiteen om vi ikke denne gangen skulle spørre ham om å være en av hovedtalerne. Men så var det dette med datoen, om den passet inn i et travelt møteprogram som Andrew White har. Som ved et under hadde han denne helgen ledig, og komiteen ga klarsignal. Nå gleder vi oss veldig til at han skal tale fredag kveld. Møtene streames via nettsiden til Ungdom i Oppdrag.

I går fikk jeg endelig møte han jeg har bedt for så lenge. For meg har Andrew White betydd mye for mitt kall og tjeneste. Andrew har MS,  jeg har Parksinsons. Begge sitter i rullestol.  Nå jeg har vært så sliten og mismodig at jeg ville gi opp, har jeg tenkt på Andrew! Klarer han, så klarer jeg! Midt  i vår kroppslige svakhet får vi oppleve at Herren forsatt bruker oss og har bruk for oss. Det er nåde over nåde!

Det ble et hjertelig møte hjemme hos to andre gode og kjære venner, Margareta og Alv Magnus. Andrew er en Guds mann med et veldig stort hjerte, og er så hjertelig tilstede. Jeg er så glad og takknemlig for denne Herrens tjener, som til tross for stor kroppslig svakhet har tjent Herren i noen av de farligste stedene i verden. Hans hjerte banker for den lidende kirke verden over.

Godt var det også å møte andre gode venner, som David Damian, født i Egypt av koptiske foreldre. Vi har også møtt hverandre noen ganger. Han keder bønnebevegelsen Watchmen for the Nations som de siste årene har ledet store samlinger rundt i verden kalt "Gatherings" hvor fokuset er å søke Guds ansikt og høre fra himmelen. Han har et spesielt kall til å forberede bruden på Jesu andre komme.

Men her var også flere andre kjære venner, som Rania Sayegh, israels araber bosatt i Nasaret og leder et bønnehus der. Rania arbeider spesielt for forsoning mellom jøder og arabere. Godt var det også å treffe igjen OASE's tidligere leder Asbjørn Simonnes og informasjonsleder i Åpne Dører, Linda Askeland,  Mgritt Brustad Wanda Frost, en av de nære medarbeiderne til David Damian sammen med det hyggelige vertsskapet Margareta og Alv Johan Magnus. Tilstede var også de to assistentene til Andrew White, som jeg dessverre ikke husker navnene på.

Billedtekst: David Damian

'Presten fra Baghdad' Andrew White til bønnekonferansen på Grimerud

Presten fra Baghdad, Andrew White, blir en av hovedtalerne på 'Sammen for Hans ansikt', den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, 28.2 til 3.3. 2019.

Andrew White, er en uredd Herrens tjener. Han er anglikansk  prest, som etter at han fikk MS, dro til Irak på Herrens kall, og ble prest for St. George Cathedral i Baghdad. Midt i krigens redsler ikke han se hvordan Herren grep inn. Etter at det ble for farlig å oppholde seg i Baghdad, arbeider han nå i Jordan. Han kjenner forholdene den lidende kirke lever under på kroppen. I sin tjeneste ser han lidelse og død, men også Herrens undergjerninger.

Andrew White er en etterspurt taler i alle kirkesamfunn, og ble nylig intervjuet på et av de store nasjonale TV-selskapene i Storbritannia. Han har skrevet en rekke bestselgere.

Selv om han i dag sitter i rullestol, på grunn av MS, forkynner han frimodig Guds ord, ber for syke og løfter frem den lidende kirke. Han reiser faktisk rundt med Bibelen til Smith Wigglesworth, den verdenskjenre britiske helbredelsesevangelisten. Hvordan akkurat White kan eie den, vil han helt sikkert fortelle om!

"Jeg gleder meg veldig til å møte Andrew White og høre hva han har å si profetisk inn i vår situasjon i Norge akkurat nå," sier Bjørn Olav Hansen, som tok initiativet til å få ham til Norge. Dette er første gang Andrew White er i Norge. Det kommer garantert ikke til å bli siste gang.

Den Hellige Ånds gjerninger, del 2:

En av de bemerkelsesverdige tingene som inntreffer pinsedagen i Jerusalem er at de som blir vitne til at Den Hellige Ånd blir øst ut er at de forstår det som blir sagt av apostlene: "Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: Se, er ikke alle disse som taler galileere? Og hvordan kan det da ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i? Partere og medere og elamitter, de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappedokia, Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og de deler av Libya som grenser til Kyrene, besøkende fra Rom, både jøder og proselytter, kretere og arabere, vi hører dem alle tale på våre egne språk om Guds underfulle gjerninger." (Apg.2,7-11).

Leser vi videre i Apostlenes gjerninger finner vi den nådegave som kalles "tungetale" i betydningen et forstått språk, som her i Apg.2, men tungetalen omtales også av apostelen Paulus som det å tale "hemmeligheter i Ånden." Jeg skal komme tilbake til hva det siste betyr.

I går leste jeg noe som den angelikanske presten, Andrew White (bildet), forteller på sin Facebook-side:

Hans mor har vært igjennom en tøff tid med et lengre opphold på sykehus. Hun har vært svært deprimert og mistet håpet. Hans kone dro for å treffe henne. Andrews kone forteller at hun ønsket å be sammen med henne og synge i tunger. Moren sa at hun dessverre ikke kunne fordi hun i flere måneder ikke har vært istand til å synge. Men når Andrews kone begynte å synge i dette himmelske språket i noen få minutter begynte plutselig Andrews mor å synge på perfekt fransk. Nesten som en opera!

"Men min mor kan ikke et eneste ord på fransk! Min kone derimot snakker flytende fransk og hun kan fortelle at min mor sang om Guds kjærlighet: Voici l'amour voici mon Dieu"

På norsk blir det: Her er kjærlighet, her er min Gud.

Andrew White forteller at Guds hellige nærvær fylte rommet og de to kvinnene ble overveldet.

Historien Andrew forteller er sterk, men det finnes flere eksempler hvor kristne har talt i tunger uten å vite at de har snakket perfekt på et fremmed språk de ikke kan. Om mine lesere har opplevd noe slikt, må dere gjerne fortelle om dette i kommentarfeltet på Facebook om vi er venner der. Hvis ikke kan du skrive til meg: bjornolav58@gmail.com Vi trenger å fortelle hverandre om Guds undergjerninger.

fortsettes

Mine to troshelter - i rullestol

I går kveld ble jeg sittende i djupe tanker. Jeg tenkte på to av mine troshelter: Steve Saint (bildet) og Andrew White (bildet). Begge sitter i rullestol. Steve Saint etter en arbeidsulykke. Andrew White på grunn av MS. Begge tror på helbredelse. Begge er blitt gjenstand for mye forbønn. Verken Steve eller Andrew er blitt helbredet. Hvorfor ikke? Det vet jeg ikke. Det vet de ikke selv heller. Lidelsen er en uløst gåte.

Vi lever i en tid hvor det er stort fokus på helse. Alle skal være friske. Da har man lykkes i livet.

Jeg tror det er et stort bedrageri. Det viktigste i livet er ikke å være frisk. Det viktigste er å være elsket av Gud. Og det er vi. Om vi er funksjonshemmede, kronisk syke, om vi sliter psykisk eller fysisk, eller om vi er friske. Dessuten finnes det skjulte skatter i lidelsen. Selv om kroppen svikter, kan vi være bærere av en himmelsk fred og levende vann, fordi Den Hellige Ånd har tatt bolig i oss.

Det er slitsomt når friske mennesker anklager deg for manglende tro, manglende overgivelse, at du utnytter den situasjonen sykdommen skaper for å få medfølelse. Det er sårende også.

I Steve Saint og Andrew White finner jeg så mye tro, så mye overgivelse midt i deres kroppslige svakhet. Og de bærer så mye av Guds rike med seg.

En av medarbeiderne til apostelen Paulus, Trofimus, ble syk og måttes etterlates i Milet. Han ble ikke helbredet. Og apostelen Paulus selv, forteller at han var syk mens han oppholdt seg i Galata området. Hans medarbeider Timoteus slet med 'jevnlige sykdommer'. Han ble heller ikke helbredet. Hadde han for liten tro? Hadde han ikke oppsøkt 'salvede forkynnere'?

Nå må jeg sette punktum. Jeg skulle gjerne ha skrevet mer om dette, men smertene er så store og jeg blir svimmel, så jeg klarer ikke mer. Men jeg er likevel elsket av Gud. Det er jeg ikke i tvil om.

Dette skrives lørdag kveld. I morgen, altså Palmesøndag skal jeg tale i Hamarkirken (Misjonssambandet). Da skal jeg sitte. Det er noe jeg sjelden gjør når jeg preker. Men når beina ikke bærer, så blir jeg båret av Ham som elsker meg.

Gud bruker skrøpelige kar som formidler Guds kraft og mennesker blir helbredet

Dette griper meg så sterkt! De som har fulgt meg en stund på bloggen vet at den anglikanske presten Andrew White (bildet) er en av mine troshelter og inspiratorer. Han er sterkt angrepet av MS, men gir seg ikke for det.

Nå forteller han at han for to uker siden var i Bristol for å tale på konferansen "Wildfire" og be for mennesker.

Andrew White forteller: "En kvinne ved navn Debbie ble radikalt helbredet fra en svært alvorlig ryggmargslidelse. Hun hadde hatt en stor operasjon og satt i en rullestol og var i sterke smerter. Hun ble helbredet på et øyeblikk og begynte å danse."

Kvelden etter var Debbie på møtet igjen. Denne gangen for å avlegge sitt vitnesbyrd.

"Hun bar på barnebarnet sitt. Det hadde hun ikke klart tidligere. Men hun var ikke den eneste som ble helbredet den kvelden. Blant annet en person med en svært alvorlig hodeskade. Det var også andre. Hvilken mektig Gud vi har."

Men selv sitter Andrew White i rullestol. Hans MS-sykdom har forverret seg og han kan ikke gå lenger. Hans kone har også MS. Men de er begge helt overgitt til Gud, og tjener Ham selv i stor svakhet og skrøpelighet.

Jeg har aldri vært så dårlig som nå, men jeg har heller aldri vært vitne til så mange under skje i menneskers liv som vi ber for. I det arbeidet vi driver har vi heller ikke sett så mange helbredelser.

Menneskelig sett henger ikke dette på greip, men det er himmelsk logikk! Gud utvelger det som ingenting er. Et av Hans navn er: UNDER!

Hemmeligheten er Guds nærværet.

Sykdom, helbredelser og gåter

For noen uker siden fortalte jeg mine lesere at en av mine troshelter, Canon Andrew White var blitt svært syk. På grunn av hans MS-sykdom skjer det titt og ofte, og noen ganger blir det svært dramatisk.

Nå har han på mirakuløst vis kommet seg igjen! Denne troskjempen i den skrøpelige kroppen overrasker til stadighet. Han gir seg aldri. Nå sitter han for det meste i rullestol.

I dag kan han fortelle om en forunderlig Guds inngripen.

Kvinnen til venstre på bildet hadde en svært alvorlig ryggmargskade, med sterke smerter i ryggen. Hun hadde fått utført en såkalt 'laminectomy', som er et kirurgisk inngrep for å få tilgang til ryggsøylen, samt en spinalpunksjon. Noe gikk galt og hun var ikke lenger i stand til å gå og måtte dermed sitte i rullestol.

Slik satt hun i årevis. Før hun traff Andrew White og ba ham om å be for henne. Andrew står til høyre på bildet.

Og Andrew ba. Han salvet henne ved å tegne korsets tegn i hennes panne.

Øyeblikkelig etterpå reiste kvinnen seg opp fra rullestolen og danset rundt på plattformen. Hun er helt frisk.

Samtidig sitter Andrew White i rullestolen sin. Hans kropp er skrøpelig og helt utslitt etter mange år med MS.

Dette er helbredelsens mysterium. Dette er gåtefullt.

Jeg har aldri sett så mange under og Guds inngripen i menneskers liv som etter at jeg ble alvorlig syk. Herunder helbredelser. Selv er jeg blitt dårligere.

Oppdatering om Andrew White

Takk til alle dere som ber for Andrew White (bildet), populært kalt 'presten fra Baghdad'. En oppdatering som er gitt i dag viser at hans svært dårlige helsetilstand ikke skyldes hans MS, men blodforgiftning.

Sykehuset har ikke funnet årsaken til blodforgiftningen. Canon White gis nå relevant antibiotikabehandling, men han er fremdeles svært svak. Prøveresultater viser at blodforgiftningen fremdeles er der, og sykehuset vil beholde ham på ubestemt tid.

En av de nærmeste medarbeiderne til Andrew White, Esther, minner alle som er i lignende situasjoner om ordene fra Salme 23:

"Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg ...." (v.4)

Takk til dere som fortsetter å be for Andrew og kona Caroline i denne vanskelige tiden.

Viktig bønneopprop: Be for Andrew White

I dag vil jeg gjerne be om forbønn for en som er et virkelig åndelig forbilde for meg, Canon Andrew White, populært kalt 'presten fra Baghdad'. Den anglikanske presten, som lider av MS, er for tiden svært syk. Han er ikke i stand til å stå oppreist, kan ikke lese og har mange andre kroppslige plager av sin sykdom.

Andrew White er presten som dro til Baghdad etter at han hadde fått beskjed fra sin biskop, at han ikke lenger hunne være prest i den kirken han betjente i Storbritannia. Biskopen synes han var for syk, og trengte hvile, mens Andrew ba til Gud om at Gud måtte sende ham til et sted hvor det var bruk for ham. Gud valgte ut det farligste stedet av alle - Baghdad - og et vanskeligste stedet for en som er MS-syk. Men Andrew var fornøyd med kallet. I mange år tjente han Hl.Georgs menighet midt i hjertet av Baghdad med skuddsikker vest. Når det ble for farlig, spurte han Gud hvor han skulle reise, og fikk beskjed om å reise til Jordan. Nå har han hele Midt-Østen som sitt kall.

Sittende i rullestol reiser han verden rundt og taler Guds ord. Hjemme i Storbritannia sitter hans kone, også hun MS syk. De står sammen i tjenesten. For kort tid siden holdt hun på å dø, men Gud sparte hennes liv.

For meg er Andrew White en stor inspirasjonskilde. Han har MS, jeg har Parkinsons. Vi er begge preget av vår sykdom. Likevel har vi samme brennende ønske og lengsel: få stå i tjenesten til Herren henter oss hjem.

Nå er Andrew veldig syk. Kan du be for ham, sammen med meg?

Billedtekst: Her blir Andrew White salvet og bedt for av en av hans venner fra Baghdad, Behnam.

Inspirasjonskilde

Denne mannen, Canon Andrew White, inspirerer meg mer og mer. Han er utrettelig i sin iver etter å tjene Herren Jesus. Selv om han er alvorlig fysisk svekket av MS, gir han ikke opp. Over alt benytter han muligheten til å tale om Jesus. Ofte i noen av de vanskeligste områdene i verden - i Midt Østen.

Jeg takker Gud hver dag for "presten fra Bagdad, som han er blitt kalt. Etter at han fikk MS diagnosen dro han nemlig dit for å være prest i en av de farligste byene på vår klode. Når det ble for farlig, dro han til andre land i Midt-Østen. Alltid med et budskap om hva Gud kan!

Etter at jeg selv fikk Parkinsons sier jeg til Gud; La meg bli som din tjener, Andrew White. Som aldri gir opp, selv med dårlige dager og prognoser.

Bildet er fra et møte fredag i Chicago.

Anglikansk prest i Jerusalem mottar fredspris i dag

Det er ikke veldig mye positivt som skjer i Midt-Østen, men i dag finner det sted en begivenhet i Jerusalem som det er verd å skrive om:

Rector for Christ Church i Jerusalem, David Pileggi (bildet) mottar fredsprisen som Canon Andrew White har opprettet. Det skjer i det jeg skriver disse linjene søndag formiddag.

De gangene jeg har besøkt Jerusalem har jeg også benyttet anledningen til å besøke den vakre Christ Church, den anglikanske kirken beliggende rett innenfor Jaffa-porten. Det var i denne kirken Derek Prince feiret gudstjeneste mot slutten av sitt liv. Christ Church er den eldste protestantiske kirken i hele Midt-Østen. Den ble fullført i 1849 og ble raskt kjent som den 'jødisk protestantiske kiken."

David Pileggi, og kona Carol, har bodd og arbeidet i 33 år i Jerusalem. En av hans hjertesaker har vært å fortelle om jødenes lidelseshistorie, og han har ledet mange reiser til Polen, Østerrike og Den tsjekkiske republikk. Han har også arbeidet mye for å gi palestinsk-arabiske barn medisinsk hjelp i Israel og stanse menneskehandel.

Prisen Pileggi mottar i dag er svært fortjent.

Be for Andrew White - og husk også meg i deres forbønner

Det gjør et veldig sterkt inntrykk på meg når jeg leser en melding fra den anglikanske presten, Andrew White i dag. Han skriver:

"Vær så snill å be for meg. Jeg er nå så dårlig av MS at jeg knapt kan bevege meg eller i det hele tatt snakke..."

Det er ikke så mange dagene siden han fikk stamcellebehandling. Det er hans egne stamceller som settes inn igjen. En kontroversiell behandling, men som har hjulpet presten fra Bagdad, som Andrew White gjerne kalles, mange ganger. Men slik har den ikke behandlingen virket denne gangen.

Andrew White befinner seg for tiden i Jerusalem. Vanligvis går han alltid til Vestmuren eller Klagemuren for å be for de mange som ønsker hans forbønn. Men ikke i dag. I dag er han for dårlig.

Jeg blir så grepet av denne mannen, som til tross for stor kroppslig skrøpelighet. har gitt sitt liv til Gud og som tjener Herren midt i sin svakhet, midt i sine smerter og begrensninger. Alltid til tjeneste. Når jeg tenker på Andrew White tenker jeg på det apostelen Paulus skriver i Filipperbrevet:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)

La oss løfte Andrew White fram for Herren og Hans nådetrone i dag.

Morgendagens operasjon
Mange spør hvordan jeg har det etter hjerteoperasjonen for 14 dager siden og om morgendagens operasjon på Feiring. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for livet og det under som har skjedd. Takket være at blodet har koblet seg på en annen åre på forunderlig vis, slapp jeg unna et massivt hjerteinfarkt. Jeg har vært veldig sliten - mer enn ved de åtte andre inngrepene - og jeg har fått en plagsom bieffekt av operasjonen. Jeg hører hjerteslagene mine i det venstre øret. Be gjerne at dette må opphøre, at det til tider er veldig forstyrrende.

Det er to nye årer som skal blokkes i morgen. Etter samtale med legene har jeg fått beskjed om at jeg neppe gjenvinner mer styrke og at jeg må leve med de utfordringene som en kronisk hjertesykdom gir. Det er ekstra utfordrende på grunn av lungesykdommen jeg har.

Men jeg lever! Og jeg har slett ikke tenkt å trekke inn årene! Jeg har gitt mitt liv til Herren og arbeidet i Hans vingård. Herren har ikke trukket kallet tilbake, og kan Andrew White med sin MS sykdom tjene Herren slik han gjør, så vil jeg følge hans eksempel og tjene Herren med de helseutfordringene jeg har. Det er ikke i vår egen kroppslige styrke vi tjener Herren, men i vår egen svakhet, med Hans styrke. Da går det så bra!

Det er tjenesten for Herren som gir mål og mening for eget liv. Jeg vet at om jeg satte meg ned i en stol og ble sittende, ville jeg fallere fort. Det er ikke det Herren har kalt meg til. Å tale Guds ord, holde bønneseminarer og retreater og skrive bøker, er det Herren har kalt meg til. Det vil jeg fortsette med. Jeg er takknemlig til alle menighetene som inviterer meg som taler, og som på den måten sier at de tror at Gud kan bruke meg til tross for stor kroppslig svakhet.

Jeg ser ikke frem til operasjonen i morgen, men jeg vet jeg må ta den. Dette blir niende gangen. Jeg takker Gud for dyktige leger og kirurger.

Mitt livsvers er også Fil 1,20, og jeg legger til vers 21:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø. Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning."

Jeg har også fått dette verset i gave fra Herren selv: "Og fordi jeg er trygg på dette, vet jeg at jeg skal bli i live ..." (v.25)

Takk til alle dere som ber for meg og May Sissel og vår lille familie.

Om å gi Jesus hjertet ditt

Jeg holder på å lese 'My journey so far', som er den nyeste selvbiografien til Andrew White, populært kalt 'presten fra Baghdad'. Den MS-syke White, som frem til ganske nylig hadde verdens farligste prestejobb, er en av mine troshelter. Jeg har skrevet om ham flere ganger på bloggen. Til tross for sin alvorlige sykdom reiser han fremdeles rundt om i Midt-Østen, for å styrke lidende og forfulgte trossøsken.

Jeg har ikke kommet så langt i boken, men holder på å lese om barndommen til Andrew White. Hans far var en streng kalvinist, hans mor medlem av Assemblies of God. Litt av en kombinasjon i grunn! Spøkefullt forteller han at han aldri er blitt omvendt! Det pleier å skape reaksjoner de fleste stedene han kommer.

Det han mener å fortelle er at han i grunnen hele livet har vært en kristen. Foreldrene ba og sang med ham helt siden han var født. Slik er det jo med mange mennesker.

I pinsemenigheten hvor moren tok ham med til møter snakket de ofte om 'gi Jesus hjertet ditt'. Det synes lille Andrew var en underlig tale. Han forstod ikke helt riktig hvordan det skulle kunne skje. Men siden det var så mye snakk om 'å gi Jesus hjertet ditt', tegnet han et hjerte og klippet det ut, slik at han hadde noe å gi bort i tilfelle en fra pinsemenigheten skulle spørre om hjertet hans!

Det 'kristne språket' er sannelig ikke alltid like lett å forstå.

Åndelige inspirasjonskilder, del 5: Andrew White

I serien 'Åndelige inspirasjonskilder' skal jeg nå presentere en som har fått stor betydning for meg de senere årene: Canon Andrew White (bildet).

Forrige artikkel i denne serien ble publisert onsdag 2.mars, og handlet om Peter Vins, far til den mer kjente samvittighetsfangen, Georgij.

Den anglikanske presten Andrew White, er blitt kalt 'Presten fra Bagdad'. Etter å ha fått Multiple Sklerose (MS), fikk Andrew beskjed fra sin biskop at han måtte avslutte sin tjeneste som prest i lokal menighet et sted i Storbritannia. De mente Andrew ikke lenger kunne utføre sin prestegjerning med en slik sykdom. Andrews reaksjon var radikal: Hadde de ikke bruk for ham lenger i hjemlandet, fikk han reise til et sted hvor det virkelig var behov for en prest - til Bagdad for å bli prest blant de forfulgte irakiske kristne! Litt av et sted å reise for en som har MS!

Og utrettelig skulle Andrew White bokstavelig talt legge ned sitt liv for disse 'mine minste'. Uredd jobbet han dag og natt for å hjelpe, lindre, oppmuntre, bygge, rettlede og formane, den anglikanske menigheten i Bagdad. Med dødstruslene hengende over seg. Og med store utfordringer med hensyn til hans helse. Enkelte dager var han så syk at man trodde han måtte trekke inn årene. Men Andrew kom seg på beina igjen - og fortsatte. Inntil det ble for farlig og han måtte trekke seg ut av Bagdad og Irak.

Hva gjorde han da? Satte seg ned og slappet av. Nei, absolutt ikke. Nå har han hele Midt-Østen som sitt arbeidsfelt. Hele den lidende kirken. Han arbeider hele tiden. Er stadig på reisefot. Det vil si: av og til må han bruke rullestolen. Eller sitte når han preker.

Det er ingen tvil om at det koster. Det hender han kommer med oppfordringer om å be for ham. Da er dagene onde. Da sier kroppen stopp. Så går det noen dager og så er han oppe og går igjen.

Drivkraften? Kjærligheten til Gud og til Hans kirke. Til lidende brødre og søstre verden over. Selv om Gud ikke har helbredet ham, har Han ikke trukket kallet tilbake. Gud bruker svake mennesker, og den som ingen krefter har gir Han stor styrke!

Jeg kan ikke sammenligne meg med Andrew White. Men jeg lar meg inspirere av denne mannen. Av Hans lidenskap for Jesus. Gud har heller ikke trukket kallet Han en dag av meg tilbake. Når utfordringene med hjertet og lungene mine blir store, når smertene setter inn og jeg nesten ikke får puste, tenker jeg på Andrew White. Og så tar jeg en dag ad gangen og opplever at Gud på en forunderlig måte gir krefter som dagen min er. Verken han eller jeg har tenkt å gi opp. Det er ikke noe alternativ.

(fortsettes)

Det ble for farlig for 'presten i Bagdad' - kalt hjem av erkebiskopen av Canterbury

Jeg har skrevet det før: Presten i Bagdad, Andrew White (bildet) er en av mine troshelter. Da han gikk beskjed om at han ikke lenger kunne være prest for sin anglikanske menighet hjemme i Storbritannia,  fordi han hadde fått MS, og biskopen hans mente han var uegnet, dro han likeså godt til Irak.

For å bli prest i St.Georgs kirke i Bagdad. Den til tider svært syke presten - MS sykdommen setter sitt preg på hverdagene hans - har holdt ut midt i lidelsene og tragediene han har stått oppe i. Med bomber og terror like inn på livet.

Nå er det derimot slutt. Etter 16 år innenfor Iraks 'røde sone' - det farligste stedet i hele landet, og kanskje et av de aller farligste stedene å oppholde seg i verden.

Erkebiskopen av Canterbury har satt foten ned. Han mener både irakerne og Den anglikanske kirken er mer tjent med at Andrew White er levende, enn død. Og det er det ikke vanskelig å være enig med ham i.

Menigheten til 'presten i Bagdad' har vokst til en forsamling på mer enn 1.200 irakiske kristne på disse 16 årene. Når Andrew White kom til Bagdad i 1998 var det 14 år siden noen hadde feiret gudstjeneste i St.Georg anglikanske kirke. Som prest har han hatt enorm betydning, ikke bare for denne menigheten, men som hyrde for hele Iraks kristne befolkning.

Men nå er det blitt for farlig. De siste månedene har mer enn 100.000 kristne irakere flyktet på grunn av de forferdelige IS terroristene, og jeg tipper at nettopp Andrew White har stått høyt oppe på listen over mennesker de vil drepe.

Nå er han trygt hjemme hos familien.

Men han bærer på en djup sorg og fortvilelse: alle de som må være igjen. For dem vil han kjempe. Dette er ikke det siste vi hører fra Andrew White. Så lenge kreftene holder i den hardt prøvede kroppen så vil han kjempe for de forfulgte kristne i Irak. Og jeg kommer til å fortsette å skrive om ham.

I denne linken kan du lese mer om den nye situasjonen til Andrew White og se en film hvor han snakker om det som nylig har skjedd.

La oss huske ham i vår forbønn, og ikke minst våre lidende venner i Irak og Syria denne jula:

http://www.macleans.ca/news/world/the-vicar-of-baghdad-and-the-lost-christians-of-iraq/

IS rykker stadig nærmere Bagdad - folk er lamslått av frykt

IS terrorister skal i følge presten i Bagdad, Andrew White (bildet), befinne seg mindre enn 9,6 kilometer fra Iraks hovedstad og kan angripe når som helst.

Andrew White er prest for Hl.Georg-kirken i Bagdad, den eneste anglikanske kirken i hele Irak. Den er lokalisert rett utenfor den såkalte 'grønne sonen'.

'Frykten har virkelig grepet tak i folk. Nasjonen ser ut som om den har kollapset', skrev Andrew White på sin Facebook-side 30. september. Forrige helg ble over 1000 irakiske soldater drept av styrker fra IS.

Bagdad med sine syv millioner innbyggere, som til vanlig er så full av liv, er nå usedvanlig stille. Befolkningen frykter det verste.

'De vanligvis så hektiske gatene var denne morgenen nesten øde', forteller Andrew White. Bagdad er nest største arabiske byen i verden etter Kairo.

'Vi vet ikke hva som kommer til å skje. Det eneste vi vet er at folk nærmest er lammet av frykt', skriver Andrew White.

Andrew White er ikke direkte imponert over den irakiske hæren.

'Denne morgenen var jeg sammen med en av soldatene, som regjeringen har bestemt, skal passe på meg. Jeg spurte hva han ville gjøre om IS dukket opp. Da sa han: Jeg vil ta av meg uniformen og løpe!'

La oss fortsette å be for den uredde presten i Bagdad. Han kjemper en daglig kamp mot MS, med alle de komplikasjoner det medfører. Be også for alle troende som er igjen i Bagdad, om at Gud må forbarme seg over dem.