Ny velsignet dag på Grimerud

Gårsdagen ble litt annerledes enn de andre dagene på Den nasjonale bønnekonferansen. May Sissel og jeg var så heldige å bli invitert til lunsj hos Helge Brudeli og hans kone Solveig.  Der hadde vi gleden av få hilse på to norske munker, bror Emmanuel og Nicolaus, en novise som er bosatt i Phoenix, Arizona og tilhører en kommunitet som ledes av fader Macarius (Atef Meshreky). Denne kommuniteten er en del av Den amerikansk-ortodokse kirke. Det var et veldig spennende bekjentskap, og jeg ser frem til fortsettelsen.

Men her var også Mariasøstrene i Arneberg, Tom Anders Olsen og hans kone, Solfrid, som ledet 24/7 bønnneinitiativet på Grimerud og et iransk ektepar. Så godt å være sammen!  Helge Brudeli vartet opp med kjempegod selvlagret gresskarsuppe!

På konferansen fikk vi med oss to ting. Først en samling hvor vår gode arabiske venn Rania Seyegh, som minnet oss på et syn hun delte på Bønnekonferansen på Grimerud for noen år siden, om en vekt med glødene kull. Det var mer kull i den ene vektskålen enn den andre, og den der hvor det var minst kull var kullet i ferd med å slukne. Det måtte legges kull fra andre skålen til der hvor det var få, og ilden ble tent på nytt. Den gangen delte også Rania ut noen kullbiter fra Wales, og jeg var en av de som fikk en slik kullbit. Kullet skulle symbolisere vekkelsen fra Wales.

Det merkelige var at noen uker før Rania kom hadde jeg en drøm som var helt identisk med den Rania hadde litt senere. Jeg skrev drømmen ned på et ark og la det inn i Bibelen min. Det var derfor veldig spesielt å sitte å høre på Rania fortelle om sitt syn og sitte med arket med drømmen min i hendene. Synet og drømmen samsvarte.

Nå var det interessant å se tilbake på det som har skjedd i Norge siden den gangen. Det er en sterkene Gudslengsel og en sterkere bønneglød. Roy Godwin har vært her og vært en pådriver for å gjenreise et bønnealter i nasjonen.

Billedtekst: Rania ble tolket glimrende av Hanne Eliassen.

Etter møtet med Rania fikk vi med oss en bønnesamling med Åpne Dører ledet av Linda Askeland og Andrew White. Andrew fortalte hvordan man kan be for den lidende kirke og ga oss flere konkrete eksempler. Etterpå salvet han og ba for alle som deltok på denne samlingen. Det var en sterk opplevelse for alle sammen.

Etter samlingen med Åpne Dører var det tid for å ta farvel med Andrew White for denne gang. Det har vært en så stor glede og et enormt privilegium å ha ham her i Norge. Jeg var så heldig å få ham til å signere en bok han har skrevet, og som jeg kjøpte i fjor.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 17

Grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt, Mor Basilea Schlink (bildet), ble en tidlig påvirkningskilde i mitt liv. Jeg begynte å lese hennes bøker på 1970-tallet. I de senere år har jeg 'gjennoppdaget' henne og det budskapet hun formidler. Når jeg ser tilbake på disse årene ser jeg hvor grunnleggende denne gode påvirkningen har vært. For det har dreid seg om en sterk fokusering på Jesus, Hans frelsesverk, Hans lidelsesvei og ikke minst dette: den første kjærligheten til Jesus. De bøkene som kanskje har hjulpet meg mest har vært hennes to selvbiografiske bøker. En blir slått av hennes ærlighet og sårbarhet, hennes vilje til å gå Jesu lidelsesvei.

Ved ulike faser i livet er det mor Basileas bøker jeg har funnet frem igjen, og fått trøst, og blitt utfordret til en mer helhjertet kjærlighet til Jesus. Jeg har oppdaget hvor kaldt mitt hjerte har vært, hvor liten kjærlighet jeg har hatt til Ham som har elsket meg så høyt at Han gav sitt liv for meg. Gjennom den lidelsesvei mor Basilea selv gikk, har jeg lært å stole på Herren også i de periodene hvor jeg har slitt med kronisk sykdom, og forsøkt å forstå bedre hva det vil si å overgi hele sitt liv i Herrens hender. Andaktsboken hennes: 'Jeg er i Herrens hender', har da også betydd uendelig mye for meg. En periode hadde jeg god kontakt med en av Mariasøstrene, søster Phanuela, som ledet det nordiske arbeidet. Gjennom hengivenhet til Jesus gjorde et uendelig inntrykk på meg.

Ved to anldninger har jeg hatt privilegiet av å besøke Kanaan i Darmstadt. Første gangen på Interrailtur i min ungdom, og nå for noen få år siden. Å komme dit første gang var en opplevelse. Å se med egne øyne dette Guds under som dette stedet vitterlig er, hvordan det er bygget i tro. Å komme tilbake var på en måte som å komme hjem. Gjennom årenes løp hadde Mariasøstrenes budskap blitt modnet i mitt liv. Ved gjensynet av Kanaan kjente jeg på en djup takknemlighet for hva mødrene for Mariasøstrene, mor Basilea og mor Martyria, hadde betydd for meg - og møtet med søstrene, som stråler av Jesu kjærlighet. De dagene jeg tilbrakte på Kanaan, ikke minst i Jesu lidelseshage, var som en åndelig oase for meg. Jeg var også så heldig at jeg fikk komme inn i den delen av Kanaan som er forbeholdt søstrene, og fikk se hagen med gravene til de to grunnleggerne. Der kom takknemlighetens tårer.

Gjennom årenes løp har jeg holdt kontakt med flere av de norske Mariasøstrene, og jeg gleder meg storlig over at noen av de nå vender tilbake til Nordens lille Kanaan i Arneberg. Det skal bli så godt å få dem tilbake på norsk jord, for de trengs, med sitt profetiske budskap.

Som mor Basilea skriver:

'Aldri noen gang har vel dette ene vært så viktig for oss som i dag: den 'første' kjærligheten til Jesus. Bare når vi har den, vil vi være sterke nok til å gå igjennom de tunge tider vi nå går i møte'.

Et liv i Jesu fotspor, del 1

Jeg var veldig i tvil om det ble noe av turen til Arneberg og Nordens Lille Kanaan i går. To-tre timers søvn gav ikke akkurat overskudd til en to timers kjøretur, men Herren gav nåde til å gjennomføre det - og det er jeg veldig glad for. Godt å treffe igjen Kanaanvennene og Mariasøstrene.

Jeg rakk frem til søster Joelas bibeltime kl.10.00, med meg i bilen hadde jeg Liv, en god venn av familien. Jeg har ikke hørt søster Joela før, bare lest noe av det hun har skrevet, og jeg har truffet henne en gang i forbindelse med mitt siste opphold på Kanaan i Darmstadt i Tyskland. Da satt vi i samme bil på vei til Eberstadt hvor søsterfellesskapet har sin eiendom. Det som jeg så frem til var å lytte til en forkynnelse som i særlig stor grad er selvopplevd, erfart, istedet for teorier som lanseres og som baseres stort sett på hodekunnskap. Og søster Joela innfridde. Hun er en del av teamet som har lederansvaret for De evangeliske Mariasøstre etterat grunnleggerne, Mor Basilea og Mor Martyria, døde. Nå fikk jeg bare med meg andre delen av søster Joelas undervisning. Den første bibeltimen holdt hun nemlig på fredag, da jeg ikke hadde anledning til å være der. Tema for disse to bibeltimene var ettefølgelsen av Jesus.

"Bare de som bærer korset er de som Jesus anerkjenner som sine etterfølgere," sa søster Joela innledningsvis. Ikke akkurat det budskapet du hører fra mange av dagens prekestoler! Men så sant, ja evig sant. Det er slik. I dag severes frelse på billigsalg. Så la søster Joela til:

"Korset må bli til et indre liv."

Utgangspunket for den andre bibeltimen var Joh 13,3-4a og v.15:

"Jesus visste at Faderen hadde overgitt alt i Hans hender, og at Han var kommet fra Gud og skulle gå til Gud. Da reiser Han seg opp fra måltidet ... Nå har jeg gitt dere et eksempel (forbilde), for at dere skal gjøre som Jeg har gjort mot dere."

Søster Joela sa: "Vi må forstå Jesu vei for å kunne følge Jesu eksempel. Jesus kom fra Gud og gikk til Gud. I Joh 1,12-13 sier Jesus: "Men så mange som tok imot Ham, dem gav Han retten til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn, de er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud." Vi er født av Gud. Vårt opphav er det samme som Jesus. Dette er Guds triumf for de som sliter med hvem som er deres opphav. Vi vet også målet. Jesus visste at Han skulle gå til Faderen. Slik også med oss. Jesus bereder nå et sted for oss. Fremtiden tilhører oss. Vi er så rike i Gud."

Søster Joela sa at vår glede burde vokse jo eldre vi blir. "Vi skal til himmelen! Hele himmelen gleder seg over oss, holder utkikk etter oss, for vi skal hjem. Hele himmelen gleder seg over en synder som vender hjem."

Det var tydelig at himmelgleden preger søster Joela. Hele ansiktet lyste opp da hun sa:

"Himmelrommene som Jesus gjør i stand for oss har særpreg. De er individuelle. De er gjort i stand for oss! Jesus forbereder de himmelske boligene personlig."

I Joh 14,2-3 leser vi:

"I Min Fars hus er det mange rom (boliger). Hvis ikke, ville Jeg ha sagt dere det. Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, der skal også dere være."

For meg personlig ble dette så sterkt. Det har sikkert sammenheng med min sykdomstilstand. Himmelgleden hos søster Joela smittet, og jeg kjente at dette tok tak i meg.

(fortsettes)

Bildet er tatt ved et tidligere stevne på Bjerkely Folkehøgskole. På bildet ser vi søster Lietitia, søster Mirofora og søster Josuana.

De lærte meg å elske Jesus

Denne uken har jeg kjent en slik djup takknemlighet, for hva to kvinner har brakt inn i mitt liv. Som få andre har Mor Martyria (venstre) og Mor Basilea, grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, hjulpet meg til å se det ene nødvendige: kjærligheten til Jesus! Når Jesus skal fortelle Marta om forskjellen på hennes og Marias forhold til Seg, så sier Han: "Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne." Det er altså noe som er mer nødvendig enn andre ting. Noe som er viktigere enn alt annet. Dette ene nødvendige, kaller Jesus for "den gode del." Det ene nødvendige er og blir kjærligheten til Jesus.

Mor Martyria og Mor Basilea bar preg av å ha vært mye sammen med Jesus. Det kunne man se i deres ansikter, som lyste av fred og kjærlighet og glede. Det blir gjerne slik med mennesker som omgås Jesus ofte. Begge fikk del i store prøvelser og lidelser. De ble ofte satt til side. Sykdom preget deres livsvei. Men gjennom alt dette var det "ett som var nødvendig", kjærligheten til Jesus.

I et av sine tidligste skrifter skrev Mor Basilea:

"Hva er kjærlighet, hvor er kjærligheten, hvordan finner vi veien til kjærligheten? Vi vet at kjærlighet er det mest dyrebare i livet, for kjærlighet leger, kjærlighet gjør lykkelig, og kjærlighet gjør et menneske vakkert. På samme måte som hat er en stråle fra helvete som bringer ulykke og død over alle den treffer, er kjærlighet en stråle fra himmelen som vekker liv i alle den faller på, og fyller dem med glede. OG DENNE KJÆRLIGHETEN ER JESUS! Bare når Hans bilde får prege seg inn i våre hjerter, bare når vi hengir oss til denne kjærligheten, kan vi selv bli kjærlighet."

Søster Joela Krüger, som kommer til Norge neste uke, skriver i et lite hefte følgende:

"Paulus, som selv var fullstendig fengslet av Jesu kjærlighet, vitner om den veien han går for at denne skatten mer og mer skal bli hans egen. Det er en livslang prosess som først vil være avsluttet når målet er nådd, et mål som er verd enhver innsats: å få se Jesu ansikt til ansikt og forstå fullt ut, slik Gud fullt ut kjenner ham. (jfr 1.Kor 13,12) Denne kjærlighetens lengsel etter Jesus er så over all måte sterk at Paulus kan si: 'Jeg regner alt som tap.' (Fil 3,8) For et utsagn! Hvem av oss kan til enhver tid av hele sitt hjerte si noe slikt? Men det er vel ikke meningen at det bare er Paulus som kan stemme i dette jubelropet. En slik stund burde vi egentlig alle oppleve. Jesus sammenligner himmelriket med en kjøpmann som lette etter verdifulle perler. Og da han fant en perle som var vakrere enn alle andre perler, solgte han alt han hadde, og kjøpte den (Matt 13,45-46) Her hører vi ingen klaging over tap og at det koster for mye, men vi hører om en veldig gevinst."

Jeg sier med Paulus: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)

Sitatene fra Mor Basilea og Søster Joela er hentet fra: "Å kjenne Kristus". Et lite hefte med oppmuntring til å leve i helhjertet kjærlighet og udelt etterfølgelse av Jesus. Ønsker du et av disse heftene kan du skrive til: info@kanaan.ywam.no

eller du kan ta kontakt med meg, så sender jeg deg et.

Sjeldent møte i Bredtvet kirke onsdag 24 juni

Onsdag 24. juni kl.1900 er en dag og et tidspunkt du bør merke deg! Da får Oslo et sjeldent besøk.

Etterat grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea og Mor Martyria, døde ledes de nå av et team. Søster Joela Krüger, til høyre på bildet, har tatt over noen av de funksjonene som Mor Basilea hadde.

Denne onsdagen taler hun i Bredtvet kirke, Bredtvetveien 12. Du kan ta T-bane nr 5 til Rødtvedt.

Emne: "Tilpassing eller fornyelse - etterfølgelse i avgjørelsens time."

Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens lesere som har mulighet til å få med seg dette møtet. Søster Joela har virkelig et budskap til oss i vår nåværende situasjon. Jeg har hatt gleden av å møte henne en gang. Det var i Tyskland hvor jeg og min sønn var på vei til Kanaan, det landområdet som Mariasøstrene har i Darmstadt. Hun ble plukket opp i samme bilen som oss, og vi fikk anledning til å samtale. Neste helg skal jeg være sammen med Kanaanvennene på Arneberg, hvor jeg skal lytte til søster Joelas undervisning der. Det gleder jeg meg veldig til.

Jesus, mitt alt. Om søster Claudia, del 3

Hva var hemmeligheten ved søster Claudias forvandling, hemmeligheten ved hennes seier. Mor Basilea skriver:
"En dag var hun hos meg igjen. Jeg ser henne ennå for meg - hun hadde noe hun inderlig ville be om: 'Jeg vil så gjerne ha en bønn om Jesu blod, en bønn, som jeg stadig kan be - I Lammets blod er det makt!' Jeg har en slik svak karakter; jeg behøver Lammets blod mot fiendens snedige angrep og mot min synd!' Med glede oppfylte jeg søster Claudias bønn. Da jeg ga henne arket med denne bønn om Jesu blod, strålte hennes ansikt, og hun skyndte seg bort med det som om det var en kostelig skatt. Bønnen lyder:


Jeg priser Lammets sår og blod som
helbreder min kropps skrøpeligheter
helbreder min sjels skrøpelighet
helbreder min ånds skrøpelighet


Jeg tilber Lammets blod idets:
tilgivende makt
rensende makt
løsende makt
seirende makt
nyskapende makt
bevarende makt
For den som tror på Jesu blods kraft, er ingenting umulig!


Jeg priser Lammets blod
som dekker alle mine synder, så ingen mer er å se,
som vasker meg ren for alle mune synder, så jeg blir hvit som sne,
i det er kraften til å befri meg fra all min bundethet og mine syndelenker,
som er sterkere enn mot eget fordervede blod og som omskaper meg i Guds bilde,
i det seieren over alle makter, som vil plage meg, og over hver fiendemakt,
som bevarer meg for fiendens listige angrep, og som bereder bryllupskledningen for meg.
Jeg priser Lammets blod, som gjør alt, alt nytt. Halleluja. Amen.


For søster Claudia ble denne bønn levende. Hun utnyttet den fullt ut, som om den var en kapital. Dag for dag ba hun den med stor inderlighet. Og når søstrene spurte henne om hemmeligheten til den seier, hun opplevde i kampen mot synden, slik at fienden måtte vike, visste hun dem denne bønnen og gav den videre."


(fortsettes)

Jesus, mitt alt. Om søster Claudia, del 2

Claudia betyr "den gråtende". Gjennom å angre sine synder, og omvende seg daglig for å følge Jesus, skjedde det en endring med søster Claudia som var til å ta og føle på for de som var rundt henne. Mor Basilea, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, skriver:

"Jeg måtte stadig undre meg hvordan de ut av hennes gråt over sine synder, brøt en mektig strøm frem, en stor takk og glede over Jesu tilgivelse. Angeren var som en kilde, hvorfra det stadig strømmet nytt liv, fremfor alt en inderlig stor kjærlighet til Jesus. Det var 'den første kjærlighet' som var skjenket henne."

De årene som fulgte viste henne forvandling seg stadig tydeligere. Jeg gir ordet til mor Basilea:

"- Når søster Claudia er sammen med oss og taler med oss, stråler hun som en sol, sa en av de som arbeidet sammen med henne i hagen. En dag fant de i et sidesom ved stallen et bilde av den hudflettede Frelser med innskriften: Jesus kaller - bli hos meg i bønn! Det var søster Claudia, som ubemerket hadde satt dette bildet der. Det skulle være en påminnelse til å være i bønn hele dagen mens de arbeidet. Det sto søster Claudia smertelig klart, at hun selv og de andre søstrene som arbeidet i hagen, stod stadig i fare for å arbeide uten å stå i forbindelse med Jesus. Og det var hennes kjærlighet til Jesus - født ut av angeren - som gjorde henne ivrig for, at Han dagen igjennom måtte være midtpunktet for dem i alt."

Mor Basilea skriver videre: "En dag sa hun til en av de andre hun arbeidet sammen med i hagen: 'Vil du være med på at vi gjør en avtale? At vi hver dag sammen ber om at det i vår morgenandakt og i 'klokken tre bønnen' til minne om Jesu lidelse, blir gitt Jesus mer tilbedelse og ære?' Det brant i hennes hjerte, at Gud måtte bli elsket og at vi ikke måtte bedrøve Ham med vår lunkenhet. Derfor er det ikke merkelig at en av hennes medsøstre, som var lykkelig over disse bønnestundene sa: 'Bønnestundene med søster Claudia er uforglemmelige. Det er alltid noe spesielt. Det var ikke noen indre tretthet hos henne, kun anger, hengivelse, glød og tilbedelse.' Hennes ansikt ble stadig mer preget av kjærligheten til Jesus; det utstrålte en indre glans fra henne."

(fortsettes)

Jesus, mitt alt. Om søster Claudia, del 1

Jeg tok en pause fra skrivearbeidet med den nye boken og dro til Mamre, til bønnekoia i går. Det er ett emne som opptar mine tanker for tiden, og det handler om "den første kjærligheten" til Jesus. Gjennom årenes løp har jeg hatt mye å gjøre med De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt. Å møte noen av mine kjære venner der, enten det er noen av de norske søstrene som jeg kjenner godt, eller det er noen av Fransiscusbrødrene, så er det en ting som slår meg: Deres skinnende ansikter. Det er ikke bare ordene, men livene deres som bærer bud om at Jesus er deres ett og alt. Jeg kjenner på en slik fattigdom selv. Derfor ber jeg om å få en større kjærlighet til Jesus.

I går, mens jeg lot koiedøra stå åpen, og lyttet til regnet som lekte med en vannpytt utenfor, leste jeg på nytt et lite hefte som Mor Basilea skrev i 1974. Det er fortellingen om søster Claudia, som 35 år gammel rammes av blodkreft og dør. Hennes historie grep meg første gangen jeg leste den, og den er like gripende ved andre og tredje gangs lesning. Det er vel derfor unødvendig å si at jeg anbefaler dette heftet på det aller varmeste.

Søster Claudia tas opp i Mariasøsterfellesskapet i 1958, det året jeg blir født, og hun dør to år etter at jeg selv ble en kristen. Tre år senere, i 1961 kommer søster Claudia i en krise. Tiltrukket av andre krefter vender hun Jesus ryggen og trer ut av søsterfellesskapet på Kanaan. Men det varer ikke lenge før hun angrer seg, og mens mor Basilea er i ferd med å komme seg fra en alvorlig sykdom, vender hun tilbake til Kanaan, landområdet hvor Mariasøstrene holder til.

Det er en angrende Claudia som kommer tilbake. Hun gråter så mye over hva hun har gjort, at Mor Basilea, som måtte spares for enhver sinnsbevegelse på grunn av sin sykdom, ble bedt om å la søster Claudia få slippe inn til seg. Vi lar mor Basilea selv fortelle:

"Elsker du ikke du ikke Jesus, siden du kunne gjøre noe slikt? Det rammet henne i hjertet, kunne hun senere fortelle. Ja, det ble henne smertelig klart: Jeg har ikke elsket Jesus. Det var derfor jeg handlet feil. Hulkende sa hun: 'Jeg vil elske Jesus for enhver pris - kan jeg ikke få begynne igjen som Mariasøster?' ... I vår søsterfamilie lecer man utelukkende for, at Jesus må bli elsket og forherliget. Det må enhver søster være villig til å ofre for."

Mor Basilea var usikker på om søster Claudia kunne tas tilbake i fellesskapet. Hun og mor Martyria undret seg over om søster Claudia var sterk nok til å klare det noe spesielle livet i Mariasøsterfellesskapet. Men søster Claudia viste en slik genuin anger over det hun hadde gjort mot Jesus. Full av anger ba hun innstendig om å få komme tilbake.

"Så jeg tok henne i mine armer, ba med henne, velsignet henne og opptok henne enda en gang i vår midte i tillit til og visshet om, at for Gud er intet umulig," skriver mor Basilea.

Og det skulle vise seg at det var en riktig beslutning. Søster Claudias omvendelse var på ordentlig. Men det var noe som bekymret mor Basilea. Når man så søster Claudias ansikt så man knapt noe av Jesu glans og Hans fred. "Hennes ansiktstrekk var ennå så sterkt preget av det jordiske - så ubevegelige. Når hun ble opptatt tre år tidligere hadde vi også funnet dette påfallende," skriver mor Basilea.

Men kort tid etter at søster Claudia var kommet tilbake til søsterfellesskapet skjedde det noe avgjørende. Etter bare noen få uker ba søster Claudia om en ny samtale med mor Basilea, som da ikke kunne kjenne henne igjen.

"Hadde Gud ifølge sitt løfte tatt steinhjertet ut og gitt henne et bløtt, mildt, følsomt hjerte, fintfølende for synd? Jeg var dypt beveget, da hun igjen gråt hjerteskjærende over, hva hun hadde gjort mot Jesus," skriver mor Basilea.

Og dette var ikke noe kortvarig. I løpet av årene som fulgte kom søster Claudia flere ganger til mor Basilea, og hver gang kunne man tydelig se det verk Kristus gjorde i hennes liv. Det "ubevegelige" ved hennes ansikt var borte. Hun skinte. Hva var det som hadde forårsaket dette? Mer om det i neste artikkel. Jeg kan røpe såpass at det har med Guds Lam å gjøre.

(fortsettes)

Like før kristenforfølgelsen

Noen år før hun døde skrev Mor Basilea Schlink, en av stifterne av De evangeliske Mariasøstre, et hefte som hadde tittelen: Like før kristenforfølgelsen. For Mor Basilea var det en nød i hennes hjerte å kunne forberede menigheten på de trengselstidene som ligger foran oss. Det er ikke blitt mindre aktuelt å gjøre det. Mor Basilea skriver:


"Det hviler som en tung byrde på mitt hjerte at det trekker opp til en verdensvid kristenforfølgelse... Også kristne her i Vesten opplever nå et økende press, og noen ganger direkte forfølgelse. For alle oss som elsker Jesus, er tiden nær da vi blir kalt til lide, ja, kanskje gi vårt liv for Ham som i dag blir så spottet og vanæret. Det fyller meg med dyp smerte å tenke på alle de store lidelsene på legeme, sjel og ånd som venter Hans trofaste venner."


Et anliggende for Mor Basilea var at vi trenger å forberede oss for disse trengselstidene i dag:


"Hvem er i stand til å bestå i slike trengsler? Bare de som har gjort seg rede. De vil få styrke til å være tro mot Jesus. De som nå villig bærer hverdagens motganger og prøvelser i tillit til Faderens trofasthet, vil få kraft til å holde ut. Ja, de som ufravendt fester blikket på Jesus og ber om en brennende kjærlighet til Ham, vil få nåde til å bestå i lidelsen. Gjør vi oss rede i dag, vil vi frimodig kunne møte morgendagen, og være i stand til å lide for Jesu skyld. Da får Han ære. Når vi av hjertet ber om den rette forberedelse, vil Han som har lovet å svare på bønn, gi oss den."


Mor Basilea og også skrevet dette, som jeg finner veldig relevant for vår situasjon:


Guds Lam går stille korsets vei
med alle sine etter seg,
små lam som korset favner.
Så kjærlig ser de opp til Ham,
som bærer deres synd og skam,
Hans milde blikk dem møter.


Ja, kjærlig ser Han til de små
og styrker dem så de kan gå
på korsets smale stier.
Hans dyre blod dem kraften gir
så ingen trett på veien blir,
og de for Ham kan lide.


Slik går mot himmelen små lam,
som helt forener seg med Ham
i kjærlighet til korset.
På Jesu vei de bærer sår,
velsignelse fra dem utgår.
Hvert Jesu lam er salig.


Mariasøstrene har også utgitt et annet hefte om forberedelsen til kristenforfølgelsen som Mor Basilea har skrevet. Det heter: Jesus, Du gjør meg sterk. Ønsker du å lese dette, kan jeg sende deg et eksemplar om du skriver til meg på: bolahans@online.no Sitatene av Mor Basilea på denne siden er hentet fra dette heftet.

Våre tapte slag vendes til seier

En gang på 1970-tallet fikk jeg et lite avlangt hefte i gave med tittelen: Trosvåpen. Det var skrevet av Mor Martyria Madauss. Sammen med Mor Basilea Schlink grunnla hun De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt i Tyskland. I går fant jeg frem igjen dette heftet, som har fulgt meg i mange år, og det var spesielt en setning som grep meg så sterkt, at jeg må dele den med bloggens lesere. Den lyder slik:

"Jesus Kristus, Seierherren, overtar selv ansvaret for alle tapte slag i vårt liv. Derfor skal vi av hele vårt hjerte stole på Ham, for Han er det som ut av tapte slag kan vinne en fullkommen og endelig seier."