Det aller viktigste å be om: den første kjærligheten til Jesus

 Jeg har noen dager nå fulgt en serie med filmer om valdenserne. Nye funn bekrefter at vi kan føre deres trosrøtter helt tilbake til den første kristne tiden, og ikke til Peter Valdes, som man tidligere antok. Fra Italia spredte denne kristne bevegelsen, som hadde Guds ord som sin høyeste - og eneste - autoritet til Frankrike, Sveits og Sør-Tyskland. Valdenserne var på mange måter forløperne til Reformasjonen, og sluttet seg også til den.

Så ble de da også kraftig forfulgt. Særlig av den offisielle kirken, Den romersk-katolske. Valdenserne hørte med blant de mange kristne grupperingene som levde på utsiden av statsreligionen.

Hva var det som gjorde valdenserne til en så livskraftig bevegelse, og hva kan vi lære av dem i dag? Jeg vil trekke fram to ting: troskapen mot Bibelen, og kjærligheten til Kristus!

Det Bibelen omtaler som "den første kjærligheten", var helt avgjørende for at valdenserne holdt ut de grusomme forfølgelsene de ble utsatt for. De ble blant annet kastet utfor høye fjell, og stupte rett i døden.

Hvordan skal vi kunne holde ut i den mørke tiden vi har gått inn i? På samme måte: gjennom troskapen mot Bibelen og gjennom å leve ut den første kjærligheten til Jesus!

"Men dette har jeg imot deg," sier Jesus til de kristne som utgjør menighetsfellesskapet i Efesos, og så forklarer han hva han sikter til: "Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerningene du gjorde før! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om." (Åp 2, 4-5)

Det er bare en ting som er sterkere enn lidelsen, og det er kjærligheten.

Mor Basilea Schlink (1904-2001), grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, skriver i boken 'Jesus den eneste' (Nomi forlag 1970): "Alle utsagn i Den hellige skrift viser at kjærligheten mellom brudgom og brud her på jorden var en skygge av den kjærlighet som Jesus, den sanne brudgom, møter et menneske med, som også elsker Ham igjen. Stilt overfor denne første sterke, grenseløse kjærligheten til Jesus, blekner all kjærlighet mennesker imellom. Denne første kjærligheten kalles vel også derfor brudekjærlighet fordi den er en udelt kjærlighet, likesom en brud møter sin brudgom med et udelt hjerte, som bare er rettet mot ham. Han er den ene som hun har gitt sitt hjerte til. Den samme udelte kjærlighet gjelder også i forholdet til Jesus. Fordi Jesu gjenkomst er nær forestående, er den første kjærligheten, brudekjærligheten, i dag så viktig. For Jesus som den kommende konge og brudgom, forener seg bare med brudesjeler." (side 12)

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 17

Grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt, Mor Basilea Schlink (bildet), ble en tidlig påvirkningskilde i mitt liv. Jeg begynte å lese hennes bøker på 1970-tallet. I de senere år har jeg 'gjennoppdaget' henne og det budskapet hun formidler. Når jeg ser tilbake på disse årene ser jeg hvor grunnleggende denne gode påvirkningen har vært. For det har dreid seg om en sterk fokusering på Jesus, Hans frelsesverk, Hans lidelsesvei og ikke minst dette: den første kjærligheten til Jesus. De bøkene som kanskje har hjulpet meg mest har vært hennes to selvbiografiske bøker. En blir slått av hennes ærlighet og sårbarhet, hennes vilje til å gå Jesu lidelsesvei.

Ved ulike faser i livet er det mor Basileas bøker jeg har funnet frem igjen, og fått trøst, og blitt utfordret til en mer helhjertet kjærlighet til Jesus. Jeg har oppdaget hvor kaldt mitt hjerte har vært, hvor liten kjærlighet jeg har hatt til Ham som har elsket meg så høyt at Han gav sitt liv for meg. Gjennom den lidelsesvei mor Basilea selv gikk, har jeg lært å stole på Herren også i de periodene hvor jeg har slitt med kronisk sykdom, og forsøkt å forstå bedre hva det vil si å overgi hele sitt liv i Herrens hender. Andaktsboken hennes: 'Jeg er i Herrens hender', har da også betydd uendelig mye for meg. En periode hadde jeg god kontakt med en av Mariasøstrene, søster Phanuela, som ledet det nordiske arbeidet. Gjennom hengivenhet til Jesus gjorde et uendelig inntrykk på meg.

Ved to anldninger har jeg hatt privilegiet av å besøke Kanaan i Darmstadt. Første gangen på Interrailtur i min ungdom, og nå for noen få år siden. Å komme dit første gang var en opplevelse. Å se med egne øyne dette Guds under som dette stedet vitterlig er, hvordan det er bygget i tro. Å komme tilbake var på en måte som å komme hjem. Gjennom årenes løp hadde Mariasøstrenes budskap blitt modnet i mitt liv. Ved gjensynet av Kanaan kjente jeg på en djup takknemlighet for hva mødrene for Mariasøstrene, mor Basilea og mor Martyria, hadde betydd for meg - og møtet med søstrene, som stråler av Jesu kjærlighet. De dagene jeg tilbrakte på Kanaan, ikke minst i Jesu lidelseshage, var som en åndelig oase for meg. Jeg var også så heldig at jeg fikk komme inn i den delen av Kanaan som er forbeholdt søstrene, og fikk se hagen med gravene til de to grunnleggerne. Der kom takknemlighetens tårer.

Gjennom årenes løp har jeg holdt kontakt med flere av de norske Mariasøstrene, og jeg gleder meg storlig over at noen av de nå vender tilbake til Nordens lille Kanaan i Arneberg. Det skal bli så godt å få dem tilbake på norsk jord, for de trengs, med sitt profetiske budskap.

Som mor Basilea skriver:

'Aldri noen gang har vel dette ene vært så viktig for oss som i dag: den 'første' kjærligheten til Jesus. Bare når vi har den, vil vi være sterke nok til å gå igjennom de tunge tider vi nå går i møte'.

Vi må bære korset og forbli trofaste

Omkostningene med å følge Jesus i årene som kommer - i Europa, og Norge - kan bli høyere om man vil ta etterfølgelsen på ramme alvor. Allerede nå viser det seg at enkelte betaler dette med å bli arrestert på åpen gate, slik det blant annet har skjedd i England ved to anledninger. En dansk far får ikke lenger ha samvær med sin datter, fordi han har tatt henne med på møter i en pinsemenighet. Det er danske myndigheter som har lagt ned forbud.

Jeg tror dette bare er begynnelsen. Radikal kristen tro vil ikke aksepteres i det postmoderne Europa. Ikke en kristen tro som har Bibelen som autoritet, og som ikke vil bøye seg for statsmakten. Troen vår kommer til å bli satt på prøve. Er den verd å dø for? Betyr vår overbevisning noe? Jeg spør ikke i dag, hvor det kanskje er lett å avlegge den gode bekjennelsen, men når du blir satt under press. Når mennesker taler ondt om deg, setter ut rykter, sjikanerer deg og familien din. Når du blir gjenstand for hån og spott, og folk ler av deg når de hører navnet ditt.

Jeg kom til å tenke på et dikt av mor Basilea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, som handler om dette. Hun skriver:

Guds Lam går stille korsets vei
med alle sine etter seg,
små lam som korset favner.
Så kjærlig ser de opp til Ham
som bærer deres synd og skam,
Hans milde blikk dem møter.

Ja, kjærlig ser Han til de små
og styrker dem så de kan gå
på korsets smale stier.
Hans dyre blod dem kraften gir
så ingen trett på veien blir,
og de for Ham kan lide.

Slik går mot himmelen små lam,
som helt forener seg med Ham
i kjærlighet til korset.
På Jesu vei de bærer sår.
velsignelse fra dem utgår.
Hvert Jesu lam er salig.

I 1.Pet 1,6-7 leser vi følgende:

"Over dette jubler dere, selv om dere nå, en liten stund, om så skal være, opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser, for at den prøvede ekthet i deres tro - som er mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild - må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse."

Mor Basilea har også skrevet en bønn, som jeg av og til ber:

Abba, kjære Far, jeg setter min lit til Deg.
Du holder meg oppe
og bærer meg igjennom.
Du er med meg og hjelper meg.
Ditt hjerte er mitt skjulested.
Når jeg er forent med Deg,
kan ingenting skade meg.
Du er mitt skjold,
og Dine engler våker over meg.

Det blåser opp til storm - den rette blikkretningen gjør uovervinnelig

Jeg samtalte med en god venn i påsken. Vedkommende hørte Apostlenes gjerninger kapitel 27,13-44 lest i et møte, uten noen kommentarer. Det er beretningen om den kraftige stormen som apostelen Paulus og hans reisefølge ble kom ut for, på vei til Rom. Underveis forliser de på Malta. Mens min venn hørte dette skriftavsnittet opplest, var det som om innholdet fikk en personlig relevans til den tiden vi lever i. Avsnittet fra Apostlenes gjerninger kapitel 27 begynner slik: "Siden det blåste en svak sønnavind ..." (v.13) seilte skipet tett opp mot Kreta, men det skulle ikke gå lenge før de reisende kom opp i et veldig uvær. "Men ikke lenge etter blåste det en stormvind mot skipet, en slik som kalles evroklydon (en sørøstlig vind). Da skipet ble rammet av den og det ikke kunne holdes opp mot vinden ..." (v.14-15)

Stormvindene som Paulus og hans reisefølge fikk oppleve merker vi begynnelsen av.

Ennå blåser det "en svak sønnavind", men det blåser opp til storm.

For noen år siden fikk mor Basilea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt, et kall til å forberede oss på en kommende kristenforfølgelse - også i Vesten. Den gangen var dette kallet et profetisk kall, og det er ikke blitt mindre aktuellt i tiden som har fulgt etterpå. Det er så mange tegn som tyder på at vi vil gå svært vanskelige tider i møte, hvor flere også vil bli utsatt for en direkte forfølgelse på grunn av sin tro.

Dengangen skrev mor Basilea: "Det hviler som en tung byrde på mitt hjerte at det trekker opp til en verdensvid kristenforfølgelse."

Så skriver hun: "Hvem er i stand til å bestå slike trengsler? Bare de som har gjort seg rede. De vil få styrke til å være tro mot Jesus. De som nå villig bærer hverdagens motgang og prøvelser i tillit til Faderens trofasthet, vil få kraft til å holde ut. Ja, de som ufravendt fester blikket på Jesus og ber om en brennende kjærlighet til Ham, vil få nåde til å bestå i lidelsen."

Paulus og hans reisefølge opplevde at uværet ble så kraftig at skulle de berge livet måtte de kaste over bord alt det som ville dra skipet ned.

Slik vil det også være for oss. Også vi vil måtte kvitte oss med alt som hindrer oss i å følge Jesus helt og holdent.

Det kan være ting som synes å være godt og til velsignelse for oss, men som vi ikke har bruk for den dagen det gjelder å berge livet. Noen vil kanskje miste alt, men beholder det viktigste: Jesus.

Kan jeg få foreslå at du leser dette avsnittet fra Apostlenes gjerninger under bønn, og ber Herren tale til deg?

I Hebr 12,25-29 leser vi:

"Se til at dere ikke avviser Ham som taler. For hvis de som avviste Ham som talte på jorden, ikke slapp unna, da er det enda større grunn til at vi ikke skal slippe unna, hvis vi vender oss bort fra Ham som taler fra Himlene. Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han sagt: Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også himmelen. Dette: Enda en gang, gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd, for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt. For vår Gud er en fortærende ild."

De lærte meg å elske Jesus

Denne uken har jeg kjent en slik djup takknemlighet, for hva to kvinner har brakt inn i mitt liv. Som få andre har Mor Martyria (venstre) og Mor Basilea, grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre, hjulpet meg til å se det ene nødvendige: kjærligheten til Jesus! Når Jesus skal fortelle Marta om forskjellen på hennes og Marias forhold til Seg, så sier Han: "Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne." Det er altså noe som er mer nødvendig enn andre ting. Noe som er viktigere enn alt annet. Dette ene nødvendige, kaller Jesus for "den gode del." Det ene nødvendige er og blir kjærligheten til Jesus.

Mor Martyria og Mor Basilea bar preg av å ha vært mye sammen med Jesus. Det kunne man se i deres ansikter, som lyste av fred og kjærlighet og glede. Det blir gjerne slik med mennesker som omgås Jesus ofte. Begge fikk del i store prøvelser og lidelser. De ble ofte satt til side. Sykdom preget deres livsvei. Men gjennom alt dette var det "ett som var nødvendig", kjærligheten til Jesus.

I et av sine tidligste skrifter skrev Mor Basilea:

"Hva er kjærlighet, hvor er kjærligheten, hvordan finner vi veien til kjærligheten? Vi vet at kjærlighet er det mest dyrebare i livet, for kjærlighet leger, kjærlighet gjør lykkelig, og kjærlighet gjør et menneske vakkert. På samme måte som hat er en stråle fra helvete som bringer ulykke og død over alle den treffer, er kjærlighet en stråle fra himmelen som vekker liv i alle den faller på, og fyller dem med glede. OG DENNE KJÆRLIGHETEN ER JESUS! Bare når Hans bilde får prege seg inn i våre hjerter, bare når vi hengir oss til denne kjærligheten, kan vi selv bli kjærlighet."

Søster Joela Krüger, som kommer til Norge neste uke, skriver i et lite hefte følgende:

"Paulus, som selv var fullstendig fengslet av Jesu kjærlighet, vitner om den veien han går for at denne skatten mer og mer skal bli hans egen. Det er en livslang prosess som først vil være avsluttet når målet er nådd, et mål som er verd enhver innsats: å få se Jesu ansikt til ansikt og forstå fullt ut, slik Gud fullt ut kjenner ham. (jfr 1.Kor 13,12) Denne kjærlighetens lengsel etter Jesus er så over all måte sterk at Paulus kan si: 'Jeg regner alt som tap.' (Fil 3,8) For et utsagn! Hvem av oss kan til enhver tid av hele sitt hjerte si noe slikt? Men det er vel ikke meningen at det bare er Paulus som kan stemme i dette jubelropet. En slik stund burde vi egentlig alle oppleve. Jesus sammenligner himmelriket med en kjøpmann som lette etter verdifulle perler. Og da han fant en perle som var vakrere enn alle andre perler, solgte han alt han hadde, og kjøpte den (Matt 13,45-46) Her hører vi ingen klaging over tap og at det koster for mye, men vi hører om en veldig gevinst."

Jeg sier med Paulus: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)

Sitatene fra Mor Basilea og Søster Joela er hentet fra: "Å kjenne Kristus". Et lite hefte med oppmuntring til å leve i helhjertet kjærlighet og udelt etterfølgelse av Jesus. Ønsker du et av disse heftene kan du skrive til: info@kanaan.ywam.no

eller du kan ta kontakt med meg, så sender jeg deg et.

Det ene nødvendige - vekk på nytt den første kjærligheten til Jesus

Mens jeg gikk tur i landskapet rundt bønnekoia mi i går, tenkte jeg på hva som er er aller viktigste budskapet til Kristi kropp i dag. Er det en sterkere vektlegging av nådegavene? Handler det om et større fokus på tjenestegavene? På tegn og under? Eller husmenigheter kontra tradisjonelle menigheter? Det er mange ting vi kan være opptatt med. Det er mange ting som er interessante. Men med tanke på de vanskelige tidene som ligger foran oss, hva er det Ånden sier til menighetene i dag? Jeg påstår ikke at jeg har det eneste svaret på det spørsmålet, men mens jeg gikk der i landskapet hvor trærne allerede begynner å få grønnskjæret, og snart har blader som vil rasle i vinden, synes det som om Åndens vind berørte mitt kinn og jeg kunne høre Hans vare stemme i mitt indre: Vekk på nytt den første kjærligheten!

Det er jo dette budskapet den kristne forsamlingen i Efesos får, når Jesus ber om at et brev skrives med følgende budskap:

"Jeg vet om gjerningene dine, arbeidet ditt, tålmodigheten din, og at du ikke kan tåle dem som er onde. Og du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet ut at de er løgnere. Og du har holdt ut, og du har tålmodighet, og du har arbeidet for Mitt navns skyld uten å bli trett. Likevel jeg Jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Husk derfor hvor du er falt fra! Omvend deg og gjør de første gjerningene ..." (Åp 2,2-5a)

Pasjonen, lidenskapen for Jesus - det er det som teller.

Mor Basilea, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, skrev:

"Den første kjærlighet - den dyrebareste av alle av alle gaver! Den første kjærlighet - det ene nødvendige! Den første kjærlighet, det som skulle være vår higen, det vi ber om, det vi for en hver pris må oppnå."

Her er det et stykke vei for meg å gå. Dette er virkelig min lengsel for tiden, at Ånden skal flamme opp igjen den første kjærligheten til Jesus. Da - vil mange andre ting falle på plass, blant annet iveren etter å vinne mennesker for Gud.

Lidelsen og herligheten, del 2

Her følger andre del av min preken i Filadelfia på Lena Palmesøndag. Den første delen sto i går, mandag 6. april:

Da Jesu fiender kom for å gripe Ham i Getsemanehagen (bildet), møtte Han dem med ordene: "Det er meg." Jesus var beredt til å gå inn i de lidelsene som fangenskap, forhør og tortur førte med seg, for Hans vilje var ett med Faderens. Å være ett med Guds vilje betyr å være forenet med Gud selv, og det gir oss styrke i den djupeste lidelse. Da har vi inngått en pakt med Den Almektige, udødelige Gud som har lovet å stride for oss. Å være forenet med Jesus Kristus, vil si å ha den oppstandne Herre på vår side, Han som har lagt alle makter og myndigheter under sine føtter. Når vi er forenet med Den Allmektige, er vi i enhver situasjon på den sterkestes side.

Svært ofte kolliderer vår vilje med Guds vilje. Hans ledelse strider mot vår natur, og vi synes den er vanskelig å akseptere. Særlig når det er snakk om noe som er på tvers av våre ønsker og meninger. Hvor raske er vi da ikke til å bli opprørte og til å protestere. Dermed trosser vi Guds vilje. Det er slik at hvert nei til Guds vilje svekker oss. Men det er også sant at et blikk inn i Guds Farshjerte får oss til å si ja til Guds vilje. Guds vei vil alltid være Lammets vei, og Lammets vei vil alltid være forsakelsens og troens vei. Det viste Jesus oss med all tydelighet gjennom sitt eget liv.

Jeg gripes så av denne totale overgivelsen til Guds vilje, som vi ser i Jesu liv. Vi ser det ikke minst i Hans kamp i Getsemane:

"Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: Min Far! Er det mulig. så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (Matt 26,39)

"Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la viljen din skje." (v.42)

"Når forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang." (v.44)

Og vi ser det samme på korset:

"... og Jesus ropte med høy røst: Far i dine hender overgir jeg min ånd." (Luk 23,46)

Hva var det apostelen Paulus aktet for tap når han tenkte på sitt liv som fariseer, sine fordeler som jøde og sin anseelse blant sine landsmenn? Hva var det han heller ville ha enn alt dette som menneskelig sett var en vinning for ham? Paulus ville "finnes i Kristus," skriver han til den kristne forsamlingen i Filippi, og så legger han til, i Fil 3,9-10, for på den måten å kjenne "samfunnet med hans lidelser, og bli gjort lik med ham i hans død."

I sine memoarer skriver mor Basliea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre dette om skriftstedet jeg nettopp har nevnt:

"Å få del i Jesu lidelser var hans dypeste lengsel og mest verdifulle gave han kunne få. Hvor ofte hadde jeg ikke lest dette, men i virkeligheten oversett det. Ikke bare Paulus, men også de første kristnes liv var jo kjennetegnet av dette at de ble drevet til å lide for Jesus. Om martyrene fra denne tiden leser vi at en lidenskapelig kjærlighet til Jesus drev dem til å lide for Ham."

Så siterer mor Basilea, bønnemennesket John Hyde, som har sagt: "Jo nærmere vi kommer Hans hjerte, desto mer får vi del i Hans lidelser."

La meg si dette til slutt:

Det er ikke alle som forstår den veien den enkelte av oss er kalt til å gå. Det ser vi veldig godt i de versene vi leste innledningsvis. Peter forsto ikke Jesu vei. Han tenkte helt menneskelig.

Vi er kalt til å gå den samme veien, men på ulike måter. Da er det av og til at det dukker opp mennesker, som vil få oss til å forlate det Gud har kalt oss til - og som legger menneskelige årsaker til grynn, de legger fornuften til grunn, de styres av sitt eget sinn. Ikke av tro.

Da er det viktig at vi gjør det Gud har kalt oss til. Corrie ten Boom har sagt at når du har lagt hånden på plogen for å følge Jesus og gjør det Han har kalt deg til å gjøre, da skal du ikke snu deg for å se om noen følger etter deg. Om du er den eneste som går den veien du er kalt til, gjør det. Ikke snu deg. Gjør det du er kalt til. For deg kan det innebære lidelse, fordi de som ser det du gjør, forstår det ikke. Og noen av dem kan til og med tale imot deg. Men så er det ikke mennesker du først og fremst skal stå til ansvar for, men Gud!

Makt over urene ånder, del 2

I Martin Luthers store salme om Guds omsorg er han to ganger inne på djevelens og demonenes virkelighet. I det første verset lyder det:

"Vår gamle fiende hård til strid imot oss står. Stor makt og arge list, han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like."

Og i vers tre:

"Om verden full av djevler var som ville oss oppsluke, vi frykter ei, vi med oss har den som Guds sverd kan bruke. Er verdens fyrste vred og vil oss støte ned, han ingen ting formår, fordi alt dømt han går. Et Guds ord kan han binde."

Med få ord får Luther sagt mye om både djevelens og demonenes makt, men også om den dommen som er felt over dem på Golgata kors, og det våpen vi er gitt til å binde dem. I løpet av denne artikkelserien skal vi komme inn på alle disse sidene som Luther her beskriver så godt for oss. Apostelen Peter skriver i et av sine brev dette:

"Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke." (1.Pet 5,8)

Dette er vår virkelighet. Uansett hvor mye liberale teologer og humanister vil ha oss til å forstå at det ikke finnes noen demoner, at det bare er en gammel forestilling, som det moderne mennesket må ta avstand fra. Dette er vel i seg selv en av djevelens liste løgner og angrep, når han får innbilt de kristne at de ikke behøver å tenke på om demoner finnes. Demonenes, de falne englers verden, er nemlig en fryktelig virkelighet. Vi må regne med denne virkelighet for at vi ikke intetanende skal komme i deres kvelende makt. I dag har Satan en tid med stor maktutfoldelse slik det er forutsagt i den Hellige Skrift:

"For djevelen er steget nedtil dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid." (Åp 12,12b)

Vi har gått inn i en tid da Satan og hans demoner feirer de største triumfer, fordi en så stor del av menneskeheten er influert av den store skjøgens virksomhet. Om henne står det:

"Kvinnen var kledd i purpur og skarlagen og smykket med gull og edelstener og perler. I sin hånd hadde hun et gullbeger, fullt av styggedommer og av hennes horelivs urenheter." (ÅP 17,4)

Frafallet og forfallet vi ser rundt oss skyldes jo dette. Mennesker er blitt forført ved å drikke av gullbegeret, som er fullt av disse styggedommene og urenhetene. De er beruset av demoners innflytelse, og raver omkring og drar andre med seg i sitt fylleri. Folk blir besnæret til å drikke, det er jo et så vakkert gullbeger! Det snakkes jo så fint om kjærligheten. Men når du drikker av det oppdager du at det er fullt av styggedommer og urenheter. Det er ikke for ingenting at apostelen ber oss om å være edrue i vår tid.

En annen måte å forføre mennesker på er gjennom New Age, gjennom såkalt uskyldig lek med sjamaner, spådamer og spåmenn, gjennom pornografi, horoskoper, tarotkort, musikk etc. Dette blir fremstilt som så uskyldig og bare som en lek, men det er blodig alvor. Alt dette er døråpnere inn til demonenes verden, og til å bli bundet av dem dem. Bare å skrive dette, vil få noen til å le og mene at vi som sier slikt er overspent, men jeg og flere med meg har sett at mennesker som vært vært i kontakt med f.eks spådamer har fått store problemer i etterkant og det har ofte ført dem inn i andre ting. De er blitt bundet av spådommen.

Det finnes en "avgrunnens brønn", og den er sannelig blitt åpnet i vår tid.

"Den femte engelen blåste i basun. Jeg så da en stjerne som var falt ned fra himmelen ned på jorden. Nøkkelen til avgrunnens brønn ble gitt til den." (Åp 9,1)

I en av sine bøker skriver mor Basilea Schlink:

"Menneskene er blinde for demonene. Det er deres triumf! I dag har vi mistet evnen til å føle demonenes realitet slik at disse kan gjøre sin gjerning uten å være redde for å bli gjenkjent. Menneskene er ikke bare blinde for demonenes makt og innflytelse i dag, men de er også blinde for den grufulle synden som de byr oss, og dens følger, nemlig et ødelagt liv. De ser ikke at dette er helvetes kampanje fra underverdenen, dirigert av Lucifer. Helvete tilbyr menneskene 'livet' som de hungrer etter. Men dette er ikke noe liv, bare en gift som fører til døden."

(fortsettes)

Synene fra Patmos, del 1

Jeg har visst skrevet det en gang før på denne bloggen: jeg ønsker meg en tur til Patmos. Blant annet for å be i grotten hvor Johannes oppholdt seg når han fikk motta de syner og åpenbaringer om endens tid. Aldri før har vel ordene i Apokalypsen - eller Åpenbaringen - vært mer aktuelle enn nå. Vi begynner jo å bevege oss inn i de begivenheter som apostelen Johannes fikk se.

Men det blir nok ingen reise til Patmos med det første. Det er likevel lov å drømme.

Det jeg derimot kan gjøre imellomtiden er å lese hva Johannes skriver, og det er knyttet et spesielt løfte til den som gjør det: "Salig er den som leser og som hører det profetiske ord og tar vare på det som står skrevet der. For tiden er nær." (Åp 1,6)

Den som:

1. Leser. 2. Hører. 3. Tar vare på.

Han er salig, det vil si velsignet, lykkelig.

Jeg har også valgt et reisefølge denne gangen: Mor Basilea Schlink. I september 1975 dro hun til Patmos sammen med to Mariasøstre. Der tilbrakte hun tiden i bønn og stillhet i Johannesgrotten, ved siden av å bo i et hus på øya. Her skrev hun boken: "Patmos - da himmelen åpnet seg." I 2004 kom det så en minnebok om Mor Basilea, hvor mye av stoffet er hentet fra nettopp Patmos. Den heter: "Sown in weakness, raised in glory". Begge disse bøkene skal jeg nå lese på nytt, ved siden av at jeg skal lese meg igjennom Åpenbaringen, jeg aner ikke for hvilken gang!

Jeg gjør det fordi jeg er overbevist om at Bibelens siste bok har noe svært viktig å si meg nå når vi går inn i finaleetappen før Jesu gjenkomst. Noe av det jeg oppdager vil jeg dele med bloggens lesere, etter hvert som det er naturlig. Serien vil sansynligvis komme og gå her på bloggen, med forhåpentligvis jevne mellomrom.

Det er interessant å lese litt om bakgrunnen for at Mor Basilea dro til Patmos. Året før hun dro var en tid merket av en indre konflikt og mange ubesvarte spørsmål. Hvorfor griper ikke Gud inn? Synd, ondskap, lovløshet, urettferdighet, krig og elendighet dominerer verden. Hvorfor er Gud taus? Hvordan kan Gud som er kjærlighet tillate at det onde skjer? Han har makt til å forhindre at det skjer, hvorfor bruker Han den ikke? Hvor er beviset på Jesu seier?

Med disse og andre spørsmål i baggasjen reiser så Mor Basilea til Patmos.

Apostelen Johannes levde i eksil på Patmos - sannsynligvis år 95-97 e.Kr. Han forteller selv om årsaken:

"Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld." (Åp 1,9)

Det var som en følge av hans uredde Jesusforkynnelse at han ble landsforvist hit under kristenforfølgelsen. Det er tydelig ut fra hva han skriver her i vers ni, at oppholdet her var en lidelse for ham. Men som en frukt av sine lidelser tar han imot Apokalypsen. Han får høre sin Mester tale til ham i "jeg-form".

"Endetid," skriver mor Basilea og legger til: "en tid da enhver tidligere målestokk faller bort. Det er som om hvert mellomstadium, hver mellomting, er opphevet, for Åpenbaringen viser oss bare himmelens høyeste herlighet ved tronen, Guds stad, på den ene siden, og det dypeste helvete, ildsjøen, på den annen. Endetiden er en id da det settes et skille: Noen stiger opp til den høyeste himmel, mens andre styrter ned i helvetes dypeste avgrunn. Alt modnes under forførelsene og deretter under dommene i endetiden."

Så legger hun til:

"Midt i endetidens gru viser Jesus oss i Apokalypsen himmelen med hele sin herlighet, for å få oss til å jage etter dette målet med støree iver. Han viser oss at himmelen er bestemt for dem som har gått igjennom store lidelser og angrep fra Satan. Etter trengselstiden skal himmelen åpne seg for dem og ta imot dem for en hel evighet. I den sataniske tiden lar Jesus himmelen stråle frem for dem som tilhører Ham, for å vise dens tiltrekningskraft.... Den apokalyptiske tid, som også selve Apokalypsen, rommer ikke bare budskapet om redsler, dom og dyret fra avgrunnen. Nei, i samme grad som helvete i dag blir åpenbart for menneskene og blir en realitet, skal også himmelen bli en virkelighet som aldri før. Nå i endetiden skal vi oppleve at himmelen bryter inn i meget større grad enn helvete, selv om dets innflytelse på jorden er sterkere enn noensinne tidligere."

Dermed tar jeg fatt på Johannes åpenbaring.

I lyset fra Ditt ansikt jeg lever

"Når våre øyne er festet på Jesus, kommer en kraftstrøm til oss fra Hans ansikt. Dette ansikt opplyser jo hele universet. Og det lyser over oss i vår dypeste nød og lidelse og gir vårt hjerte legedom. Løfter vi blikket på Jesus og lar oss fascinere av Ham, blir vårt hjerte fylt av en fred og en glede som ikke er av denne verden.

Å Jesus, som solen Du spreder. Ditt lys som oss gavner og gleder. Ditt ansikt, det skjønne, forklar Dn prakt, Din adel, Din guddom og veldige makt.

Til Deg mine øyne jeg hever, i lys fra Ditt ansikt jeg lever. Ærbødig jeg her i tilbedelse står, alt annet er flyktig og snart det forgår.

Din brud ser Deg stråle og skinne - all skrekk og all gru må forsvinne. I mørkeste natt hun Ditt åsyn får se, og Faderene selv åpenbares derved.

Mor Basilea Schlink, grunnlegger av De Evangeliske Mariasøstre, Darmstadt.

Jesus, mitt alt. Om søster Claudia, del 3

Hva var hemmeligheten ved søster Claudias forvandling, hemmeligheten ved hennes seier. Mor Basilea skriver:
"En dag var hun hos meg igjen. Jeg ser henne ennå for meg - hun hadde noe hun inderlig ville be om: 'Jeg vil så gjerne ha en bønn om Jesu blod, en bønn, som jeg stadig kan be - I Lammets blod er det makt!' Jeg har en slik svak karakter; jeg behøver Lammets blod mot fiendens snedige angrep og mot min synd!' Med glede oppfylte jeg søster Claudias bønn. Da jeg ga henne arket med denne bønn om Jesu blod, strålte hennes ansikt, og hun skyndte seg bort med det som om det var en kostelig skatt. Bønnen lyder:


Jeg priser Lammets sår og blod som
helbreder min kropps skrøpeligheter
helbreder min sjels skrøpelighet
helbreder min ånds skrøpelighet


Jeg tilber Lammets blod idets:
tilgivende makt
rensende makt
løsende makt
seirende makt
nyskapende makt
bevarende makt
For den som tror på Jesu blods kraft, er ingenting umulig!


Jeg priser Lammets blod
som dekker alle mine synder, så ingen mer er å se,
som vasker meg ren for alle mune synder, så jeg blir hvit som sne,
i det er kraften til å befri meg fra all min bundethet og mine syndelenker,
som er sterkere enn mot eget fordervede blod og som omskaper meg i Guds bilde,
i det seieren over alle makter, som vil plage meg, og over hver fiendemakt,
som bevarer meg for fiendens listige angrep, og som bereder bryllupskledningen for meg.
Jeg priser Lammets blod, som gjør alt, alt nytt. Halleluja. Amen.


For søster Claudia ble denne bønn levende. Hun utnyttet den fullt ut, som om den var en kapital. Dag for dag ba hun den med stor inderlighet. Og når søstrene spurte henne om hemmeligheten til den seier, hun opplevde i kampen mot synden, slik at fienden måtte vike, visste hun dem denne bønnen og gav den videre."


(fortsettes)

Jesus, mitt alt. Om søster Claudia, del 2

Claudia betyr "den gråtende". Gjennom å angre sine synder, og omvende seg daglig for å følge Jesus, skjedde det en endring med søster Claudia som var til å ta og føle på for de som var rundt henne. Mor Basilea, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, skriver:

"Jeg måtte stadig undre meg hvordan de ut av hennes gråt over sine synder, brøt en mektig strøm frem, en stor takk og glede over Jesu tilgivelse. Angeren var som en kilde, hvorfra det stadig strømmet nytt liv, fremfor alt en inderlig stor kjærlighet til Jesus. Det var 'den første kjærlighet' som var skjenket henne."

De årene som fulgte viste henne forvandling seg stadig tydeligere. Jeg gir ordet til mor Basilea:

"- Når søster Claudia er sammen med oss og taler med oss, stråler hun som en sol, sa en av de som arbeidet sammen med henne i hagen. En dag fant de i et sidesom ved stallen et bilde av den hudflettede Frelser med innskriften: Jesus kaller - bli hos meg i bønn! Det var søster Claudia, som ubemerket hadde satt dette bildet der. Det skulle være en påminnelse til å være i bønn hele dagen mens de arbeidet. Det sto søster Claudia smertelig klart, at hun selv og de andre søstrene som arbeidet i hagen, stod stadig i fare for å arbeide uten å stå i forbindelse med Jesus. Og det var hennes kjærlighet til Jesus - født ut av angeren - som gjorde henne ivrig for, at Han dagen igjennom måtte være midtpunktet for dem i alt."

Mor Basilea skriver videre: "En dag sa hun til en av de andre hun arbeidet sammen med i hagen: 'Vil du være med på at vi gjør en avtale? At vi hver dag sammen ber om at det i vår morgenandakt og i 'klokken tre bønnen' til minne om Jesu lidelse, blir gitt Jesus mer tilbedelse og ære?' Det brant i hennes hjerte, at Gud måtte bli elsket og at vi ikke måtte bedrøve Ham med vår lunkenhet. Derfor er det ikke merkelig at en av hennes medsøstre, som var lykkelig over disse bønnestundene sa: 'Bønnestundene med søster Claudia er uforglemmelige. Det er alltid noe spesielt. Det var ikke noen indre tretthet hos henne, kun anger, hengivelse, glød og tilbedelse.' Hennes ansikt ble stadig mer preget av kjærligheten til Jesus; det utstrålte en indre glans fra henne."

(fortsettes)

Jesus, mitt alt. Om søster Claudia, del 1

Jeg tok en pause fra skrivearbeidet med den nye boken og dro til Mamre, til bønnekoia i går. Det er ett emne som opptar mine tanker for tiden, og det handler om "den første kjærligheten" til Jesus. Gjennom årenes løp har jeg hatt mye å gjøre med De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt. Å møte noen av mine kjære venner der, enten det er noen av de norske søstrene som jeg kjenner godt, eller det er noen av Fransiscusbrødrene, så er det en ting som slår meg: Deres skinnende ansikter. Det er ikke bare ordene, men livene deres som bærer bud om at Jesus er deres ett og alt. Jeg kjenner på en slik fattigdom selv. Derfor ber jeg om å få en større kjærlighet til Jesus.

I går, mens jeg lot koiedøra stå åpen, og lyttet til regnet som lekte med en vannpytt utenfor, leste jeg på nytt et lite hefte som Mor Basilea skrev i 1974. Det er fortellingen om søster Claudia, som 35 år gammel rammes av blodkreft og dør. Hennes historie grep meg første gangen jeg leste den, og den er like gripende ved andre og tredje gangs lesning. Det er vel derfor unødvendig å si at jeg anbefaler dette heftet på det aller varmeste.

Søster Claudia tas opp i Mariasøsterfellesskapet i 1958, det året jeg blir født, og hun dør to år etter at jeg selv ble en kristen. Tre år senere, i 1961 kommer søster Claudia i en krise. Tiltrukket av andre krefter vender hun Jesus ryggen og trer ut av søsterfellesskapet på Kanaan. Men det varer ikke lenge før hun angrer seg, og mens mor Basilea er i ferd med å komme seg fra en alvorlig sykdom, vender hun tilbake til Kanaan, landområdet hvor Mariasøstrene holder til.

Det er en angrende Claudia som kommer tilbake. Hun gråter så mye over hva hun har gjort, at Mor Basilea, som måtte spares for enhver sinnsbevegelse på grunn av sin sykdom, ble bedt om å la søster Claudia få slippe inn til seg. Vi lar mor Basilea selv fortelle:

"Elsker du ikke du ikke Jesus, siden du kunne gjøre noe slikt? Det rammet henne i hjertet, kunne hun senere fortelle. Ja, det ble henne smertelig klart: Jeg har ikke elsket Jesus. Det var derfor jeg handlet feil. Hulkende sa hun: 'Jeg vil elske Jesus for enhver pris - kan jeg ikke få begynne igjen som Mariasøster?' ... I vår søsterfamilie lecer man utelukkende for, at Jesus må bli elsket og forherliget. Det må enhver søster være villig til å ofre for."

Mor Basilea var usikker på om søster Claudia kunne tas tilbake i fellesskapet. Hun og mor Martyria undret seg over om søster Claudia var sterk nok til å klare det noe spesielle livet i Mariasøsterfellesskapet. Men søster Claudia viste en slik genuin anger over det hun hadde gjort mot Jesus. Full av anger ba hun innstendig om å få komme tilbake.

"Så jeg tok henne i mine armer, ba med henne, velsignet henne og opptok henne enda en gang i vår midte i tillit til og visshet om, at for Gud er intet umulig," skriver mor Basilea.

Og det skulle vise seg at det var en riktig beslutning. Søster Claudias omvendelse var på ordentlig. Men det var noe som bekymret mor Basilea. Når man så søster Claudias ansikt så man knapt noe av Jesu glans og Hans fred. "Hennes ansiktstrekk var ennå så sterkt preget av det jordiske - så ubevegelige. Når hun ble opptatt tre år tidligere hadde vi også funnet dette påfallende," skriver mor Basilea.

Men kort tid etter at søster Claudia var kommet tilbake til søsterfellesskapet skjedde det noe avgjørende. Etter bare noen få uker ba søster Claudia om en ny samtale med mor Basilea, som da ikke kunne kjenne henne igjen.

"Hadde Gud ifølge sitt løfte tatt steinhjertet ut og gitt henne et bløtt, mildt, følsomt hjerte, fintfølende for synd? Jeg var dypt beveget, da hun igjen gråt hjerteskjærende over, hva hun hadde gjort mot Jesus," skriver mor Basilea.

Og dette var ikke noe kortvarig. I løpet av årene som fulgte kom søster Claudia flere ganger til mor Basilea, og hver gang kunne man tydelig se det verk Kristus gjorde i hennes liv. Det "ubevegelige" ved hennes ansikt var borte. Hun skinte. Hva var det som hadde forårsaket dette? Mer om det i neste artikkel. Jeg kan røpe såpass at det har med Guds Lam å gjøre.

(fortsettes)

Jesus - mitt liv, min lengsel

I forbindelse med feiringen av min 50 års dag lørdag som var, talte en god venn av meg. Anders Aanje siterte noen ord av mor Basilea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre. Hennes ord grep meg så sterkt at jeg gjerne vil gjøre dem til mitt livsmotto. Hør bare:

Å søke Jesus, det er mitt liv.
Stadig å finne Ham, det er min glede.
Når jeg har funnet Ham,
fortsetter jeg å søke Ham til
Han er blitt alt for meg.

Dette er en prosess. En livsforvandlende prosess. Jeg tenker på det som skjedde med apostelen Paulus. Han kom til et punkt i sitt liv hvor ingenting av det som hadde vært betød noe som helst.

"Men alt det som var en vinning for meg, det regner jeg som tap for Kristi skyld. Ja, så visst regner jeg alt som tap sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. På grunn av Ham har jeg lidd tap på alt, og jeg regner det som søppel, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som blir gitt ved troen på Kristus, rettferdigheten som er av Gud på grunn av troen, for at jeg kan kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser...." (Fil 3,7-10a)

I denne tiden vi lever i er kjærligheten til Jesus - det Bibelen omtaler som - den første kjærligheten, av helt avgjørende betydning om vi skal holde stand, og høre med blant "de som seirer" i trengselstidene som vi merker fødselsveene til. Vi lever i høyprofetiske tider, hvor veldig mange av de tegnene som Jesus talte om, går i oppfyllelse.

Jeg brukte deler av 50 års dagen min i går til å sitte sammen med en ledergruppe som jeg er en del av. Vi var alle enige om det samme: Dette er en tid å være virkelig våken i. Herren Jesus kommer snart!

Jesus! Jesus! Jesus! Intet er mer sentralt, intet er viktigere. Jeg må lære Ham bedre å kjenne, se nye sider av Ham, la meg fascinere enda mer, bli mer begeistret, våge mer for Ham. Han må bli mitt ett og alt.

En takkebønn for det ubegripelige at Han kommer til oss

I bønnekoia mi henger dette bildet av mor Basilea, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre. Jeg kjenner på dyp takknemlighet når jeg ser tilbake på det mor Basilea har betydd for mitt eget åndelige liv, ikke minst betydningen av lidelsesfellesskapet med Kristus. I dag vil jeg gjerne få dele denne bønnen med bloggens lesere:

Kjære Herre Jesus!

Vi takker deg for den uutsigelse nåde at vi får lov til å elske deg og fordi du elsker oss! Hvem får vel lov til noe slikt? Hvor mange mennesker er det ikke som leter etter kjærlighet og lykke og ikke finner den. Men vi har all lykksalighet i deg fordi alt dette er innebefattet i deg, vår Herre Jesus. Vi får lov til å drikke av din kjærlighets kilde, vi elskes av alle Herrers Herre og er aldri alene. Vi får lov til å gjøre alt sammen med deg, får alltid være ved din side og gå den dagen i møte da vi forenes med deg for all evighet.

Hvordan sakl vi kunne få takket deg for at du viser deg for oss mennesker som den himmelske brudgom? Du er jo Kongenes Konge og hele verdens og alle englehærers Herre! Og likevel har du utkåret oss syndere og kommer til oss med din kjærlighet.

Du slutter en pakt med oss og gir deg til kjenne som brudgom i det du helt og holdent lever og ånder for oss, ja, elsker oss med en uutsigelog kjærlighet. Nå tilhører alt ditt oss også. Hvem kan vel forstå en slik lykke og rikdom? Vi tilber deg! Amen.

Samfunn med Kristi lidelser, del 2

Det er i brevet til den kristne forsamlingen i Filippi apostelen Paulus beskriver sin lengsel etter å "vinne Kristus og bli funnet i Ham", Fil 3,8b-9a) Paulus forteller at han regner "alt som tap sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre." Det er "på grunn av," Jesus, at Paulus har "lidd tap på alt," og han "regner det som søppel", fordi han lengter slik etter å vinne Jesus. (v.7-8)

I det samme kapitlet skriver han også om "samfunnet med Hans lidelser", v.10. Det er også en del av det å være en kristen. Dette er noe stort, ja et mysterium, som vi må ha Guds hellige Ånd til å forklare for oss. Det er snakk om en intimitet, en nærhet med Kristus, hvor Han lar oss få del i sitt lidelsesfellesskap. Ikke slik å forstå at våre lidelser er med på å utfylle noe som mangler i Kristi forsoning på korset. Den er fullført, en gang for alle. Det er ikke noe å legge til. Vi snakker om noe annet. Apostelen Paulus beskriver dette i brevet til forsamlingen i Kolossæ: "Som en slik gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved min kropp det som mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten." (Kol 1,24) Legg merke til to ting: Paulus taler om kroppslige lidelser, og disse lidelsene tjener en hensikt. De er for menigheten.

En av de som snakket mye om dette lidelsesfelleskapet med Kristus, var grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea Schlink (bildet). Hun sier blant annet: "For et offer for Jesus er bare så mye verd somd et har kostet oss." (1)

I andre delen av sin selvbiografi beskriver hun dette fellesskapet med Kristus, dette "samfunnet med Hans lidelser", blant annet slik: "Min vei inn i stillheten rommet ikke bare lidelser i form av anfektelser, ensomhet og andre lidelser med Jesus. Jeg opplevde stadig mer hvilken forrett et liv atskilt fra mennesker er, å få være inderlig forent med Jesus time for time, alltid få være vendt mot Ham, mot Ham alene." (2)

Og konkret om dette lidelsesfellesskapet skriver hun: "Hva var det apostelen Paulus aktet for tap når han tenkte på sitt liv som fariseer, sine fordeler som jøde og sin anseelse blant sine landsmenn? Hva var det han heller ville ha enn alt dette som menneskelig sett var en vinning for ham? Paulus ville 'finnes i Kristus', og dermed få kjenne 'samfunnet med hans lidelser' og 'bli gjort lik med ham i hans død.' Å få del i Jesu lidelser var hans dypeste lengsel og den mest verdifulle gave han kunne få. Hvor ofte hadde jeg ikke lest dette, men i virkeligheten oversett det. Ikke bare Paulus, men også de første kristnes liv var jo kjennetegnet av dette at de ble drevet til å lide for Jesus. Om martyrene fra denne tiden leser vi at en lidenskapelig kjærlighet til Jesus drev dem til å lide for Ham." (3)

Mor Basilea siterer han som ble kalt bønnens apostel, John Hyde, som har sagt: "Jo nærmere vi kommer Hans hjerte, desto mer får vi del i Hans lidelser."

Hun skriver videre: "Når Jesus fører et menneske inn i samfunnet med sine lidelser, kan det for eksempel hende at Han gir dette mennesket del i sine Getsemane-lidelser. Vi får da erfare noe av 'Jesu lidelse idag' - lidelser som vi aldri før har opplevd, som er større og av et helt annet slag enn alle menneskelige smerter og lidelser vi ellers kan oppleve." (4)

For det er ikke til å komme bort fra at Jesus lider også i dag. Han lider på grunn av bespottelser gjennom mennesker som elsker sine lyster høyere enn Gud, Han lider gjennom musicals og teater og kunstutstillinger som spotter og vanærer Hans hellige navn, Han lider gjennom de som tråkker på Hans ord og kaller løgn for sannhet, Han lider på grunn av urenheten i Guds menighet, og Han lider med alle de lidende som lider på grunn av Hans navn. Vi inviteres inn i dette lidelsesfellesskapet med Ham, for å dele Hans lidelser.

(fortsettes)

Kilder:

1) M. Basilea Schlink: Gud fullfører sitt verk. Luther forlag 1975, side 47. 2) Side 53. 3) Side 63-64. 4) Side 65

Den første kjærligheten til Jesus, del 2

Grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt, Mor Basilea Schlink, forteller i en av sine bøker at hun i tiden rundt 2. verdenskrig var travelt opptatt med kristen virksomhet. Det var ungdomsmøter, bibelkurs, møteserier. Overalt tok mennesker imot Guds ord med et takknemlig hjerte. Men midt oppe i all denne aktiviteten, ble Basilea Schlink rammet av Guds ord personlig. Og ordene som rammet henne så kraftig, og drev henne til omvendelse, var ordene fra Åp 2,4: "Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet." Travelt opptatt som Basilea Schlink var den gangen, så manglet hun det viktigste! Dette er ikke bare et problem for henne, men det er et problem for veldig mange av oss i dag. Vi er lik forsamlingen i Efesos. På den ene siden er vi svært oppegående når det gjelder det vi gjør for Gud, men det står likevel ikke rett til med oss. Vi mangler den første kjærligheten til Jesus.


Hva består så denne kjærligheten av?


Den første kjærligheten er:
- en kjærlighet som ikke søker sitt eget, men Den andre, Den Ène. Det dreier seg om vår holdning til vår Herre Jesus Kristus, om vårt personlige kjærlighetsforhold til Ham. Det er snakk om den kjærlighet som kun søker Ham.


Det er snakk om:
- en kjærlighet som er fullstendig ensidig og forsakende. Det dreier seg om å elske ut over alle grenser, være villig til å dumme seg ut og bli misforstått, og ofre alt for Den elskede.


(fortsettes)

Like før kristenforfølgelsen

Noen år før hun døde skrev Mor Basilea Schlink, en av stifterne av De evangeliske Mariasøstre, et hefte som hadde tittelen: Like før kristenforfølgelsen. For Mor Basilea var det en nød i hennes hjerte å kunne forberede menigheten på de trengselstidene som ligger foran oss. Det er ikke blitt mindre aktuelt å gjøre det. Mor Basilea skriver:


"Det hviler som en tung byrde på mitt hjerte at det trekker opp til en verdensvid kristenforfølgelse... Også kristne her i Vesten opplever nå et økende press, og noen ganger direkte forfølgelse. For alle oss som elsker Jesus, er tiden nær da vi blir kalt til lide, ja, kanskje gi vårt liv for Ham som i dag blir så spottet og vanæret. Det fyller meg med dyp smerte å tenke på alle de store lidelsene på legeme, sjel og ånd som venter Hans trofaste venner."


Et anliggende for Mor Basilea var at vi trenger å forberede oss for disse trengselstidene i dag:


"Hvem er i stand til å bestå i slike trengsler? Bare de som har gjort seg rede. De vil få styrke til å være tro mot Jesus. De som nå villig bærer hverdagens motganger og prøvelser i tillit til Faderens trofasthet, vil få kraft til å holde ut. Ja, de som ufravendt fester blikket på Jesus og ber om en brennende kjærlighet til Ham, vil få nåde til å bestå i lidelsen. Gjør vi oss rede i dag, vil vi frimodig kunne møte morgendagen, og være i stand til å lide for Jesu skyld. Da får Han ære. Når vi av hjertet ber om den rette forberedelse, vil Han som har lovet å svare på bønn, gi oss den."


Mor Basilea og også skrevet dette, som jeg finner veldig relevant for vår situasjon:


Guds Lam går stille korsets vei
med alle sine etter seg,
små lam som korset favner.
Så kjærlig ser de opp til Ham,
som bærer deres synd og skam,
Hans milde blikk dem møter.


Ja, kjærlig ser Han til de små
og styrker dem så de kan gå
på korsets smale stier.
Hans dyre blod dem kraften gir
så ingen trett på veien blir,
og de for Ham kan lide.


Slik går mot himmelen små lam,
som helt forener seg med Ham
i kjærlighet til korset.
På Jesu vei de bærer sår,
velsignelse fra dem utgår.
Hvert Jesu lam er salig.


Mariasøstrene har også utgitt et annet hefte om forberedelsen til kristenforfølgelsen som Mor Basilea har skrevet. Det heter: Jesus, Du gjør meg sterk. Ønsker du å lese dette, kan jeg sende deg et eksemplar om du skriver til meg på: bolahans@online.no Sitatene av Mor Basilea på denne siden er hentet fra dette heftet.