Delaktige i Kristi lidelser

"Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser." 1.Pet 4,13

Hvis du skal bli brukt av Gud, vil han føre deg gjennom en mengde erfaringer som ikke skal være for deg selv, men som du må gå igjennom for å kunne bli nyttig i hans hender. De skal sette deg istand til å forstå hva som hender i andre sjeler, så at du aldri blir overrasket over hva du støter på.

'Å, jeg kan ikke holde ut å ha med det mennesket å gjøre.' Hvorfor ikke? Gud ga deg rikelig anledning til å samle stoff i den retningen, og du vek unna fordi du synes det var tåpelig å bruke tiden på den måten.

Kristi lidelser er ikke alminnelige menneskers lidelser. Han led 'etter Guds vilje', jfr 1.Pet 1,19, ikke fra det synspunkt vi lider fra som menneskelige individer. Det er bare når vi kommer i et inderlig forhold til Jesus Kristus, at vi kan forstå hva som er Guds mening med den måten han behandler oss på.

Det er en del av den kristne kultur å vite hva Gud har til hensikt. I den kristne kirkes historie har man vært tilbøyelig til å vike unna for å bli gjort til ett med Kristi lidelser; mennesker har søkt å gjennomføre Guds bud langs en gjenvei etter sitt eget påfunn.

Guds vei er alltid lidelsens vei, den lange, lange vei. Er vi delaktige i Kristi lidelser?

- Oswald Chambers

En bønn fra en som kjente lidelsessamfunnet med Kristus

Jeg har kommet over en bønn, skrevet av Peter Riedemann (1506-1556), som jeg har forsøkt å oversette. Riedemann regnes som den andre grunnleggeren av den gren av Døperbevegelsen som kalles Hutterianerne. Han var biskop, misjonær og en fremragende teolog. Peter Riedemann døde 55 år gammel i Bruderhof Protzko i Slovakia. Da hadde han tjent som forkynner av Guds ord i 27 år. Han ble fengslet en rekke ganger, og led mye, og døde sannsynligvis som følge av den lidelse han hadde vært igjennom.

Her er Peter Riedemann's bønn:

Hjelp oss å kjempe, Herre, i disse onde tider! Hold oss med din høyre hånd, slik at vi ikke trer til side når kampen begynner for alvor.

Tenn en brann i oss med din kjærlighet og la den brenne til vi er helt rene!

Renset med kjærlighetens ild, la oss leve i sannhet! La oss elske hverandre i enhet og fred.

La ditt lys som skinner i oss Herre, belyse veien. Hele verden ligger i dødens mørke, men du bringer klarhet og syn. Kvelden avsluttes med deg. Skodde som kveler verden må flykte fra din utstråling med en gang.

Din Ånd vekker oss Herre, og vi blir barn av dagen. La oss marsjere videre i glansen av ditt lys med ukuelig glede!

Forny våre hjerter. Send oss ​​din Ånd og gjør oss sterke! Selv om verden hindrer oss, la oss presse på gjennom store trengsler til vi når målet.

La oss ikke tillate synd eller skyld å lage flekker på klærne våre.

Ta bort lidelsens gru, så vi gir ikke opp i kampen - så vi kan gå inn til bryllupsfesten med din Sønn.

Uansett hvor vi er, i angst og smerte, gi oss Talsmannen.

Gi oss brød fra himmelen og gjør oss sterke.

La oss holde feltet! La oss kjempe tappert til vi gripe den evige krone!

Leve i spennvidden mellom seier og prøvelser

Jeg leste en kommentar til Hebr 11 i går, som jeg fikk lyst til å oversette og dele med bloggens lesere. Kommentaren er hentet fra Studiebibelen til Henry Blackaby (bildet), velkjent forfatter og pastor blant Sørstatsbaptistene.

Så til kommentaren:

'Noen ganger resulterer troen i en utrolig seier, helbredelse og mirakuløs utfrielse. Andre ganger uttrykkes den ved tillit og fred i nærværet av kontinuerlig smerte, lidelse og avvisning. Genuin tro er utholdende i både prøvelser og triumf'.

Vi trenger begge disse perspektivene på troen og på livet. Da slipper vi å havne enten i den ene eller den andre grøfta.

Lidelsen og herligheten, del 2

Her følger andre del av min preken i Filadelfia på Lena Palmesøndag. Den første delen sto i går, mandag 6. april:

Da Jesu fiender kom for å gripe Ham i Getsemanehagen (bildet), møtte Han dem med ordene: "Det er meg." Jesus var beredt til å gå inn i de lidelsene som fangenskap, forhør og tortur førte med seg, for Hans vilje var ett med Faderens. Å være ett med Guds vilje betyr å være forenet med Gud selv, og det gir oss styrke i den djupeste lidelse. Da har vi inngått en pakt med Den Almektige, udødelige Gud som har lovet å stride for oss. Å være forenet med Jesus Kristus, vil si å ha den oppstandne Herre på vår side, Han som har lagt alle makter og myndigheter under sine føtter. Når vi er forenet med Den Allmektige, er vi i enhver situasjon på den sterkestes side.

Svært ofte kolliderer vår vilje med Guds vilje. Hans ledelse strider mot vår natur, og vi synes den er vanskelig å akseptere. Særlig når det er snakk om noe som er på tvers av våre ønsker og meninger. Hvor raske er vi da ikke til å bli opprørte og til å protestere. Dermed trosser vi Guds vilje. Det er slik at hvert nei til Guds vilje svekker oss. Men det er også sant at et blikk inn i Guds Farshjerte får oss til å si ja til Guds vilje. Guds vei vil alltid være Lammets vei, og Lammets vei vil alltid være forsakelsens og troens vei. Det viste Jesus oss med all tydelighet gjennom sitt eget liv.

Jeg gripes så av denne totale overgivelsen til Guds vilje, som vi ser i Jesu liv. Vi ser det ikke minst i Hans kamp i Getsemane:

"Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: Min Far! Er det mulig. så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (Matt 26,39)

"Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la viljen din skje." (v.42)

"Når forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang." (v.44)

Og vi ser det samme på korset:

"... og Jesus ropte med høy røst: Far i dine hender overgir jeg min ånd." (Luk 23,46)

Hva var det apostelen Paulus aktet for tap når han tenkte på sitt liv som fariseer, sine fordeler som jøde og sin anseelse blant sine landsmenn? Hva var det han heller ville ha enn alt dette som menneskelig sett var en vinning for ham? Paulus ville "finnes i Kristus," skriver han til den kristne forsamlingen i Filippi, og så legger han til, i Fil 3,9-10, for på den måten å kjenne "samfunnet med hans lidelser, og bli gjort lik med ham i hans død."

I sine memoarer skriver mor Basliea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre dette om skriftstedet jeg nettopp har nevnt:

"Å få del i Jesu lidelser var hans dypeste lengsel og mest verdifulle gave han kunne få. Hvor ofte hadde jeg ikke lest dette, men i virkeligheten oversett det. Ikke bare Paulus, men også de første kristnes liv var jo kjennetegnet av dette at de ble drevet til å lide for Jesus. Om martyrene fra denne tiden leser vi at en lidenskapelig kjærlighet til Jesus drev dem til å lide for Ham."

Så siterer mor Basilea, bønnemennesket John Hyde, som har sagt: "Jo nærmere vi kommer Hans hjerte, desto mer får vi del i Hans lidelser."

La meg si dette til slutt:

Det er ikke alle som forstår den veien den enkelte av oss er kalt til å gå. Det ser vi veldig godt i de versene vi leste innledningsvis. Peter forsto ikke Jesu vei. Han tenkte helt menneskelig.

Vi er kalt til å gå den samme veien, men på ulike måter. Da er det av og til at det dukker opp mennesker, som vil få oss til å forlate det Gud har kalt oss til - og som legger menneskelige årsaker til grynn, de legger fornuften til grunn, de styres av sitt eget sinn. Ikke av tro.

Da er det viktig at vi gjør det Gud har kalt oss til. Corrie ten Boom har sagt at når du har lagt hånden på plogen for å følge Jesus og gjør det Han har kalt deg til å gjøre, da skal du ikke snu deg for å se om noen følger etter deg. Om du er den eneste som går den veien du er kalt til, gjør det. Ikke snu deg. Gjør det du er kalt til. For deg kan det innebære lidelse, fordi de som ser det du gjør, forstår det ikke. Og noen av dem kan til og med tale imot deg. Men så er det ikke mennesker du først og fremst skal stå til ansvar for, men Gud!

Lidelsen og herligheten deretter, del 1

I går ettermiddag talte jeg i Filadelfia på Lena. Her følger første del av talen som har tittelen: "Lidelsen og herligheten deretter." Utgangspunktet for talen er Matt 16,21-26:

"Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: 'Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.' Men Jesus snudde seg og sa til Peter: 'Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.' Deretter sa Jesus til disiplene: 'Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? For hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?"

Det er underlig dette hvordan ulike skriftsteder taler til oss i ulike faser av våre liv, og de samme skriftstedene kan si oss ulike ting uavhengig av hvor vi befinner oss i livet. En gang taler dette til oss, en annen gang noe annet. Det er jo dette som gjør Bibelen så unik og inspirerende å lese.

I forkant av denne påsken har jeg arbeidet med en del av tekstene i Det nye testamente som omhandler apostelen Peters liv. Det er vel få jeg kjenner et slikt slektskap til som Peter, når jeg sammenligner ham med resten av disippelflokken. Vi kjenner oss igjen i hans menneskelige sider, hans opp- og nedturer. Så også i denne teksten vi har lest.

La oss først se litt på sammenhengen denne teksten står i, for det er nemlig ikke uvesentlig for å forstå den:

Vi er i Cæsarea Filippi, og Jesus har spurt sine disipler om hvem folk sier at Menneskesønnen er. De har på sin side fortalt Ham om de ulike reaksjonene ute blant folk på det spørsmålet, og Peter har avlagt sin bekjennelse: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Legg nå merke til hvordan det første verset vi leste sammen begynner: "Fra da av ..." Dette innevarsler en ny fase i Jesu liv. Og om du fulgte veldig godt med når vi leste prekenteksten, så la du også merke til at Matteus skriver: "Jesus Kristus". Hvis du ser i vers 13, så bruker Matteus bare "Jesus", og det samme ser du i vers 24. Her bruker han begge. Hvorfor? Matteus bruker begge navnene for å markere at Jesus nå er åpenbart som Messias for disiplene. Dette kommer som en følge av den bekjennelsen Peter kommer med, som er åpenbart ham fra himmelen!

Med denne kunnskap, kan Jesus begynne å avdekke for dem at Messias skal lide og dø!

Peter reagerer impulsivt: Dette må ikke skje!

Og det er denne reaksjonen jeg gjerne vil tale om i ettermiddag. For jeg forstår Peter veldig godt, og det gjør sikkert du også. Det er noe med lidelsen som vi vegrer oss for.

Og det må ha vært underlig og vanskelig, og ikke så rent lite forvirrende dette. Her har Peter nettopp avlagt den gode bekjennelsen, og Jesus har talt om at Han vil bygge sin menighet, og at dødsrikets porter ikke skal få makt over den. Og menigheten gis løse og bindemakten. Og så sier Jesus at Han skal lide og dø. Jeg tror Peter må ha kjent på en maktesløshet, på en skikkelig vond klump i magen. Her skulle Han som Peter har elsket så høyt dø. Alt hos Peter protesterer. Han irrettesetter selveste Messias!

Hvordan ville du reagere på det Jesus sa, om du hadde vært en del av disippelflokken? Jeg tror vel de fleste av oss synes at Peters reaksjon er veldig menneskelig, og dermed forståelig.

For kort tid siden er Peter, av Jesus selv blitt saligkåret! Det skjer når Peter avlegger den gode bekjennelsen: "Salig er du Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen." (v.17) Og så kort tid etter sier Jesus: "Vik bak meg, Satan!" (v.23)

Det denne teksten forteller oss, kanskje mer enn noen annen, er hvor stor forskjell det kan være på Guds tanker og planer og våre tanker og planer. Hos profeten Jesaja, i Jes 55,8-9 heter det: "For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker."

Dette ser vi ikke minst i møte med lidelsen. Og vi ser det når det gjelder Guds tidsperspektiv. Gud ser ut til å ha veldig god tid iblant. Vi skulle helst se at alt skjedde i går.

For Jesus var det ingen vei utenom korset. Korset er gruoppvekkende. Det er blodig alvor. Men det er lett for oss å se bare korset. Jesus så noe mer! Hør dette fra Hebr 12,2b: "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone." Hva var det Jesus så? Så Han bare død og grav? Han så bortenfor død og grav. Han så fram til belønningen: den himmelske gleden! Og det er dette perspektivet vi må ha når vi opplever vanskeligheter og prøvelser, anfektelser og fristelser. Da må vi ha dette perspektivet: "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset..."

Apostelen Paulus er inne på dette i et av brevene han skriver til den kristne forsamlingen i Korint: "For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." (2.Kor 4,17-18)

Til forsamlingen i Rom skriver han: "For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss." (Rom 8,18)

Det er noe å tenke på når uværsskyene trekker opp.

(fortsettes)

Samsvar mellom liv og lære

Samsvar mellom det ytre og det indre liv fortoner seg for meg mer og mer essensielt. Egentlig er det jo selvsagt, men i praksis kan dette være en utfordring. Særlig i vår tid med så høyt et tempo. I går ble jeg sittende å tenke på noe vi finner i det brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingene i Galatiaområdet. Han er veldig åpen med dem, og forteller om at alt ikke ble slik han hadde tenkt med de planene han hadde. Paulus ble tvunget til å stanse opp. Slik hender vel også med oss av og til, og vi kjenner at når vi blir tvunget til å ta slike "pauser" så tenker vi ofte på det som avbrudd, som å kaste bort verdifull tid. Er det ikke slik? Her er et annet perspektiv:

Paulus skriver til galaterne: "Er dere klar over at årsaken til at jeg endte opp hos dere er at jeg var fysisk brutt sammen, og på denne måten forhindret fra å fullføre min reise..." (Se Gal 4,13 parafrasert av meg)

Guds vilje ved en tilfeldighet? Neppe. Slik handler aldri Gud. Gud kan ha helt andre planer enn oss. Resultatet av Paulus ble tvunget til å stanse opp fordi kroppen hans ikke maktet mer, var at en hel rekke menigheter i Galatiaområdet ble velsignet og vi sitter igjen med et av de mest fantastiske frihetsbrev som verden noensinne har sett!

Guds vilje - hvem kan forstå den fullt ut? Gud tenker så annerledes. Gud har et helt annet perspektiv på tingene, og en helt annen tidsramme. Om vi bare kunne forstå det. Selv det er vanskelig. Vi vil jo så gjerne handle nå, se resultater med det samme.

I det samme brevet som Paulus senere skriver til disse menighetene, skriver han: "Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg ..." (Gal 1,16) Dette kan også oversettes: "åpenbare sin Sønn for meg,"men jeg liker den første oversettelsen best: Åpenbare sin Sønn i meg.

Det er dette alt handler om. At vi blir formet til Kristuslikhet. Denne pågående prosess i livet førte ham inn i ødemarken. Se Gal 1,17-18

Og den førte til at Gud brukte sykdom og utmattelse til å stanse ham mens han oppholdt seg i Galatia området.

Jeg har tenkt mye på dette mens jeg har hatt tunge dager før og etter operasjonen. Denne helgen skulle jeg etter mine planer ha vært i Romsdalen og feiret min fantastiske svigermors 85 års dag, men kreftene mine strakk ikke så langt. I stedet blir jeg sittende hjemme. Bortkastet tid? Neppe. Gud har nok en mening med dette også. Som med så mye annet. Hans perspektiv er så annerledes. Han holder på med noe, og jeg har masse å lære om at ting henger sammen, og det må være samsvar mellom det liv jeg lever og det jeg lærer andre. For å få det til må man som Paulus, trekke seg tilbake til ødemarken.

Samfunn med Kristi lidelser, del 2

Det er i brevet til den kristne forsamlingen i Filippi apostelen Paulus beskriver sin lengsel etter å "vinne Kristus og bli funnet i Ham", Fil 3,8b-9a) Paulus forteller at han regner "alt som tap sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre." Det er "på grunn av," Jesus, at Paulus har "lidd tap på alt," og han "regner det som søppel", fordi han lengter slik etter å vinne Jesus. (v.7-8)

I det samme kapitlet skriver han også om "samfunnet med Hans lidelser", v.10. Det er også en del av det å være en kristen. Dette er noe stort, ja et mysterium, som vi må ha Guds hellige Ånd til å forklare for oss. Det er snakk om en intimitet, en nærhet med Kristus, hvor Han lar oss få del i sitt lidelsesfellesskap. Ikke slik å forstå at våre lidelser er med på å utfylle noe som mangler i Kristi forsoning på korset. Den er fullført, en gang for alle. Det er ikke noe å legge til. Vi snakker om noe annet. Apostelen Paulus beskriver dette i brevet til forsamlingen i Kolossæ: "Som en slik gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved min kropp det som mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten." (Kol 1,24) Legg merke til to ting: Paulus taler om kroppslige lidelser, og disse lidelsene tjener en hensikt. De er for menigheten.

En av de som snakket mye om dette lidelsesfelleskapet med Kristus, var grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea Schlink (bildet). Hun sier blant annet: "For et offer for Jesus er bare så mye verd somd et har kostet oss." (1)

I andre delen av sin selvbiografi beskriver hun dette fellesskapet med Kristus, dette "samfunnet med Hans lidelser", blant annet slik: "Min vei inn i stillheten rommet ikke bare lidelser i form av anfektelser, ensomhet og andre lidelser med Jesus. Jeg opplevde stadig mer hvilken forrett et liv atskilt fra mennesker er, å få være inderlig forent med Jesus time for time, alltid få være vendt mot Ham, mot Ham alene." (2)

Og konkret om dette lidelsesfellesskapet skriver hun: "Hva var det apostelen Paulus aktet for tap når han tenkte på sitt liv som fariseer, sine fordeler som jøde og sin anseelse blant sine landsmenn? Hva var det han heller ville ha enn alt dette som menneskelig sett var en vinning for ham? Paulus ville 'finnes i Kristus', og dermed få kjenne 'samfunnet med hans lidelser' og 'bli gjort lik med ham i hans død.' Å få del i Jesu lidelser var hans dypeste lengsel og den mest verdifulle gave han kunne få. Hvor ofte hadde jeg ikke lest dette, men i virkeligheten oversett det. Ikke bare Paulus, men også de første kristnes liv var jo kjennetegnet av dette at de ble drevet til å lide for Jesus. Om martyrene fra denne tiden leser vi at en lidenskapelig kjærlighet til Jesus drev dem til å lide for Ham." (3)

Mor Basilea siterer han som ble kalt bønnens apostel, John Hyde, som har sagt: "Jo nærmere vi kommer Hans hjerte, desto mer får vi del i Hans lidelser."

Hun skriver videre: "Når Jesus fører et menneske inn i samfunnet med sine lidelser, kan det for eksempel hende at Han gir dette mennesket del i sine Getsemane-lidelser. Vi får da erfare noe av 'Jesu lidelse idag' - lidelser som vi aldri før har opplevd, som er større og av et helt annet slag enn alle menneskelige smerter og lidelser vi ellers kan oppleve." (4)

For det er ikke til å komme bort fra at Jesus lider også i dag. Han lider på grunn av bespottelser gjennom mennesker som elsker sine lyster høyere enn Gud, Han lider gjennom musicals og teater og kunstutstillinger som spotter og vanærer Hans hellige navn, Han lider gjennom de som tråkker på Hans ord og kaller løgn for sannhet, Han lider på grunn av urenheten i Guds menighet, og Han lider med alle de lidende som lider på grunn av Hans navn. Vi inviteres inn i dette lidelsesfellesskapet med Ham, for å dele Hans lidelser.

(fortsettes)

Kilder:

1) M. Basilea Schlink: Gud fullfører sitt verk. Luther forlag 1975, side 47. 2) Side 53. 3) Side 63-64. 4) Side 65

Bønnen i Getsemane

Mens vinden uler rundt husmønene, og ilden brenner på peisen, leser jeg en bok av Arkimandrit Sofrony (1896-1993). Etter sin omvendelse til Kristus reiste Sofrony (bildet) til Det Hellige berget, Athos, der han i mange år levde nært innpå startets Siluan, som er blitt kalt 1900-tallets mest autentiske munk, en mann som levde så nært Jesus at atmosfæren som omgav ham var som fortettet av Guds nærvær. Etter en hard sykdomstid kom Arkimandrit Sofrony til Essex i England i 1959. Rundt ham vokte det fram en livlig klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Den er i dag en varmekilde for pilegrimer fra ulike deler av verden og med ulik kirkelig tilhørighet. Arkimandrit Sofrony har skrevet en tekst om Getsemane. Den er lang, så jeg gjengir bare deler av den for bloggens lesere. For meg ble disse betraktningene, som kommer ut av Sofronys egne bibelmeditasjoner, til stor velsignelse. Jeg håper de kan bli til like stor velsignelse for deg som leser dem her:

"Jesu bønn i Getsemane er uten tvil den mest høytstående av alle bønner, på grunn av sin verdighet og evne til å sone verdens synder. Samtidig er den en av de mest verdifulle åpenbaringer av Gud og mennesket. Båret frem til Gud Faderen i en ånd av guddommelig kjærlighet er den for alltid nærværende i verdens liv, et lys som aldri slokner. Som historisk hendelse var den kortvarig. Som åndelig uttrykk for den guddommelige kjærligheten begynte den før verdens skapelse (jfr 1.Pet 1,20) og opphører ikke å virke inntil denne dag.... I denne bønnen omfavnet Herren alt som har hendt siden skapelsen av den første Adam inntil det siste menneske som skulle fødes av en kvinne.

Kristi kjærlighet, som seirer i evigheten, utsettes på det jordiske plan for store prøvelser. Ingen har noensinne lidd som Ham... Om vi i noen grad skal kunne nærme oss innsikten om hva som hendte disse dagene, de mest tragiske i verdenshistorien, slik at vi selv, om bare "ser i et speil, i en gåte" (1.Kor 13.12) får se den vei Kristus gikk, må vi alle gjennomgå utallige prøvelser. Når vi rammes av alle slags motganger pg ulykker, la oss vende vårt blikk mot alle dem som utstår plager på jorden. La oss inneslutte dem i vårt hjertes bønn, gjennom våre egne plager. På en slik måte åpner vi vårt hjerte for alle brødre og søstre som er tynget av så mange ulykker, på samme måte som em mor med kjærlighet og smerte favner sitt syke barn i sitt fang. Måtte vår bønn bli et rop fra hele verden til Gud, vår Far! En slik bønn gjør oss, gjennom Den Hellige Ånd, delaktige i Herrens kjærlighet....

Det er ikke de fysiske smertene som Kristus utsto under konfestelsen som er det viktigste, men de gjør Hans lidelser fullstendige i alle henseender. Også vi vet at sjelen kan få mer smertefulle sår enn kroppen... Jo større kjærligheten er, desto dypere er sjelens lidelser. Desto dypere kjærligheten er, desto større er smerten.

Det er umulig å gi en beskrivelse av lidelsene som Jesus fra Nasaret utsto- Hele Hans liv på jorden var intet annet enn en stadig plage. Golgata var bare sluttakten."

Getsemane - oljepressen

Det er to ting som gjør at ordet Getsemane er spesielt for meg. Begge har med personlige opplevelser å gjøre. Den ene opplevelsen skriver seg mange år tilbake. Jeg bodde sammen med en god venn av meg, og han hadde en talekassett med bibelundervisning av Ken Wright. Kassetten bar tittelen "Oljepressen", og sammen lyttet vi mange ganger til undervisningen fra bibellæreren fra New Zealand. Hans undervisning gjorde så sterkt inntrykk på meg at Ken Wrights ord har fulgt meg siden. Men kassetten med undervisningen forsvant, og jeg har lenge forsøkt å finne noen som kunne ha en kopi. I et fødselsdagsselskap for noen uker siden nevnte jeg dette, og en av gjestene hadde en kopi av kassetten. Nå har jeg lyttet til den flere ganger, og minnene fra år tilbake strømmet på. Den andre opplevelsen har med det fysiske Getsemane å gjøre. De gangene jeg har vært i Israel har det vært viktig for meg å besøke Getsemane-hagen. Å sitte i stille meditasjon med de gamle Oliventrærne rundt meg, og tenke på den bønnekampen og den lidelsen som Jesus gikk igjennom på dette stedet, gjør noe med deg. Du kommer ikke fra Getsemane uten å være merket. Her ble Jesu svette til blod. Her kjempet Han alene sin bønnekamp forut for Golgata. Her kjempet Han. Getsemane betyr nettopp det: Oljepressen. Her ble Jesus presset til det ytterste. Her ville Gud selv trå sin Sønn som i en oljeresse. Vår Frelser var ubeskrivelig bedrøvet denne natten i Getsemane. Han merket nok allerede hvordan frykt og fristelser nærmet seg truend efra alle kanter. Derfor ba Han sine tre nærmeste disiper om å være der sammen med Ham og våke. Men vi vet jo hva som skjedde. De sovnet. Måtte ikke vi sove i denne midnattstime. Måtte vi våke sammen med Ham som fortsatt lider, selv om lidelsen for våre synder en gang for alle er fullendt. Men Jesus lider i dag av all spott Han utsettes for. Denne skjærtorsdag kjenner jeg at jeg vil sette meg ned med ryggen vendt mot et av de eldgamle oliventrærne, og ta meg tid til å leve meg inn i Jesu lidelse i Getsemane hage. Så annerledes denne hagen er fra Edens hage. Likevel er det her i Getsemane hage at livet, slik det bare finnes hos Ham som alene er Livet, veller fram som en frisk kilde.

Jeg har lært gjennom lidelse

- 29 ganger har min kone vært igjennom operasjoner. Seks av dem på grunn av kreft. Mitt barnebarn på 12 døde av kreft for kort tid siden. Det meste jeg har lært de siste årene har skjedd gjennom lidelse.


Ordene tilhører David Wilkerson. Mer enn mange andre kjenner han sannheten i ordene fra Fil 3,10: "for at jeg kan kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at jeg blir likedannet med Hans død." Kanskje er det derfor David Wilkerson fremstår som så pålitelig og med så stor integritet. Han er en mann man gjerne låner øre til. David Wilkerson er i dag en blanding av en skarp profet og en sønderknust mann. Så er det da bare de sønderknuste Gud kan bruke. Jeg leser stadig disse ordene fra Salme 51, den salmen som mer enn noen annen de siste 10-15 årene er blitt min salme: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd, et sønderbrutt og angrende hjerte - Gud, det vil du ikke forakte." (v.19)


David Wilkerson mener at apatien og velstanden er i ferd med å ødelegge Skandinavias kristne. Vi gjør vel i å lytte til de ordene, og gjøre noe med dem!


For min egen del skal jeg sette meg ned å lese opp igjen Gwen Wilkersons bok: "I åpenhet", som ble utgitt på Filadelfiaforlaget i 1981. Der forteller David Wilkersons kone om sitt liv. Jeg tror jeg har mye å lære av henne. Boken arvet jeg av en kvinnelig India misjonær i den siste menigheten jeg betjente som pastor. Hun døde av kreft. Jeg kommer tilbake med flere artikler om David Wilkersons tjeneste.