Behovet for Kristusmeditasjon

John Eudes snakket om det øyeblikket, det punktet, som ligger før sammenligning, før begynnelsen av den onde sirkelen eller den selvoppfyllende profetien. Det er øyeblikket, punktet eller stedet hvor Kristusmeditasjon kan komme inn. Det er øyeblikket for å slutte å lese, snakke, sosialisere og heller "kaste bort" tiden din på Kristusmeditasjon. Når du finner tankene dine konkurrerer igjen, kan du planlegge en tid med Kristusmeditasjon, og på denne måten avbryte den onde sirkelen til dine tanker og gå inn i djupet av din egen sjel. Der kan du være sammen med ham som var før du kom, som elsket deg før du kunne elske, og som har gitt deg ditt eget jeg før noen sammenligning var mulig. I Kristusmeditasjon kan vi komme til en bekreftelse på at vi ikke er skapt av andre mennesker, men av Gud, at vi ikke blir dømt etter hvordan vi sammenligner oss med andre, men etter hvordan vi oppfyller Guds vilje.

- Henri  Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 1

Jeg skal i denne artikkelen forsøke å forklare hva jeg legger i begrepene: kontemplasjon og Kristus-mystikk. Først en presisering:                 

I den tradisjonen jeg står i og representerer er kontemplasjon og Kristus-mystikk alltid knyttet til Bibelen, og har ingen ting med Østens mystikk å gjøre. Østens meditasjonsteknikker er meg helt fremmed, og har ingen ting med kristen trospraksis å gjøre.

Jeg ber om forståelse for at det vil ta litt spalteplass å forklare dette grundig. Om man skulle ønske å stille spørsmål eller samtale om disse tingene på min Facebook-side, ber jeg om at man leser alle artiklene (i skrivende stund vet jeg ikke hvor mange det blir), og at man gjør det når jeg har satt punktum for artikkelserien.

Jeg understreker også at dette er mine definisjoner, slik jeg ser dette nå i 2019. Jeg tror mine definisjoner samsvarer med hvordan norsk bønne- og retreatbevegelse ser på dette:

Den beste måten å forklare hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon' står apostelen Johannes for.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr rett og slett å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakte oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

(fortsettes)

Guds ord og stillheten

I dag vil jeg gjerne få dele noe Wilfrid Stinissen har skrevet:

'Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskenes språk kan si om Ham.

Når du leser Bibelen i den ånd den ble skrevet, i Den Hellige Ånd, får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og det evige. Og denne stillheten kan du finn nettopp ved å lytte til Guds ord. Gud ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for Ham, og du blir selv et Guds ord i verden'.

(Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 60)

Å grunne på Guds ord og be Jesusbønnen er nøyaktig samme praksis!

En syv timers biltur gir rik anledning til å tenke. Det er den tiden det tar å kjøre fra Kristiansand og hjem til oss. Selve bryllupet får jeg skrive om i en annen bloggpost. Vigselen var blendende vakker. I bilen hjemover ble jeg sittende å tenke på den siste bloggposten jeg skrev i går, hvor jeg tok for meg betydningen av det hebraiske ordet "hagah". I vår norske bibel oversettes det med "grunne", slik vi foreksempel finner det i Salme 1.

Jeg skrev at ordet "hagah" kunne blant annet bety at man "gjentar ordene stille på en rolig, monoton måte, mens man fullstendig stenger ute alle distraksjoner." Det slo meg at det er nøyaktig det samme man gjør når man ber Jesusbønnen! Når man grunner på Guds ord, slik man har gjort det helt siden Davids tid, så har man altså gjentatt ordene man leser, for eksempel når man ber Salmenes Bok, sakte og høyt for seg selv. Vi gjør det på nøyaktig samme måte når vi ber: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."

Noen vil ha det til at det er feil å gjenta denne bønnen, med stadige repetisjoner, men de som praktiserer Jesusbønnen gjør altså det samme som jødene gjør når de grunner på Guds ord! De gjentar de samme ordene, i langsomme repetisjoner! Jeg synes dette er ganske interessant, blant annet fordi jeg den siste tiden er blitt kritisert for å bruke Jesusbønnen. Noen mener at dette er det samme som Østens mystikk, men det er så langt fra det som det nesten er mulig å komme! Jesusbønnen er en tydelig trosbekjennelse, ved siden av å være en meget innholdsmettet bønn. Dernest er jeg blitt kritisert for å gjenta de samme ordene igjen og igjen. Hva er poenget med det, sier mine kritikere. Da må vi spørre: Hva er poenget med å gjøre som jødene: de gjentar Guds-ordet? Vi ville kanskje svare: Det skaper hva det nevner! Og hva gjør da Jesusbønnen? Kanskje er det å be Jesusbønnen mer jødisk enn man ville tro! Skal man kritisere mennesker som ber Jesusbønnen, bør man også slutte å grunne på Guds ord, slik den bibelske praksisen er. For det er faktisk nøyaktig det samme. Kanskje kritiserer man praktiseringen av Jesusbønnen på sviktende grunnlag? Man vet ikke hva man snakker om.

Hagah - å grunne på Guds ord

Salmisten ber oss om å "grunne på Herrens lov dag og natt". (Salme 1,2) Hva betyr det? Ordet "grunne" kommer av det hebraiske ordet "hagah", som betyr å stønne, mumle eller gruble. Det kan også bety å lage en stille lyd som et sukk; å meditere over noe mens man gjentar ordene.

Hagah er ikke det samme som det man vanligvis legger i ordet "meditere", som oftest er en mental øvelse. Det gamle testamente er skrevet på hebraisk, og i jødisk tenkning innebærer det å meditere eller grunne på Skriften at man gjentar ordene stille på en rolig, monoton måte, mens man fullstendig stenger ute alle ytre distraksjoner. Fra denne tradisjonen kommer en spesiell jødisk form for bønn, kalt daven eller davening. Dette innebærer at man fremsier tekster, er bønner med sterk innlevelse mens man nikker eller vugger fram og tilbake. Når jeg for noen år siden besøkte Vestmuren eller Klagemuren for første gang, så jeg jøder overalt vugget frem og tilbake mens de siterte fra Salmenes Bok. Sansynligvis går denne formen for meditasjonsbønn helt tilbake til Davids tid. La oss ta salmisten på alvor og virkelig grunne på Guds ord.

Åndens vind

Alle de helliges visjoner er gitt dem under bønn, når hver og en av dem kommuniserer med Gud. For det er da mennesket ber og bønnfaller Gud og taler med ham, anstrenger seg for å samle alle sine tanker og impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylles av Ham. Da forstår mennesket det uforståelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver enkelts evne til å ta imot. Han får næring av menneskets bønn og blåser i dette mennesket til det når det høyeste stadium av oppmerksomhet, da selve bønnen opphører og sjelen, overveldet og henført, fylles av kjærlighet, så den glemmer sin bønn og dens innhold. De er ikke lenger i verden.

(Isak Syrer 600 tallet)

Samsvar mellom liv og lære

Samsvar mellom det ytre og det indre liv fortoner seg for meg mer og mer essensielt. Egentlig er det jo selvsagt, men i praksis kan dette være en utfordring. Særlig i vår tid med så høyt et tempo. I går ble jeg sittende å tenke på noe vi finner i det brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingene i Galatiaområdet. Han er veldig åpen med dem, og forteller om at alt ikke ble slik han hadde tenkt med de planene han hadde. Paulus ble tvunget til å stanse opp. Slik hender vel også med oss av og til, og vi kjenner at når vi blir tvunget til å ta slike "pauser" så tenker vi ofte på det som avbrudd, som å kaste bort verdifull tid. Er det ikke slik? Her er et annet perspektiv:

Paulus skriver til galaterne: "Er dere klar over at årsaken til at jeg endte opp hos dere er at jeg var fysisk brutt sammen, og på denne måten forhindret fra å fullføre min reise..." (Se Gal 4,13 parafrasert av meg)

Guds vilje ved en tilfeldighet? Neppe. Slik handler aldri Gud. Gud kan ha helt andre planer enn oss. Resultatet av Paulus ble tvunget til å stanse opp fordi kroppen hans ikke maktet mer, var at en hel rekke menigheter i Galatiaområdet ble velsignet og vi sitter igjen med et av de mest fantastiske frihetsbrev som verden noensinne har sett!

Guds vilje - hvem kan forstå den fullt ut? Gud tenker så annerledes. Gud har et helt annet perspektiv på tingene, og en helt annen tidsramme. Om vi bare kunne forstå det. Selv det er vanskelig. Vi vil jo så gjerne handle nå, se resultater med det samme.

I det samme brevet som Paulus senere skriver til disse menighetene, skriver han: "Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg ..." (Gal 1,16) Dette kan også oversettes: "åpenbare sin Sønn for meg,"men jeg liker den første oversettelsen best: Åpenbare sin Sønn i meg.

Det er dette alt handler om. At vi blir formet til Kristuslikhet. Denne pågående prosess i livet førte ham inn i ødemarken. Se Gal 1,17-18

Og den førte til at Gud brukte sykdom og utmattelse til å stanse ham mens han oppholdt seg i Galatia området.

Jeg har tenkt mye på dette mens jeg har hatt tunge dager før og etter operasjonen. Denne helgen skulle jeg etter mine planer ha vært i Romsdalen og feiret min fantastiske svigermors 85 års dag, men kreftene mine strakk ikke så langt. I stedet blir jeg sittende hjemme. Bortkastet tid? Neppe. Gud har nok en mening med dette også. Som med så mye annet. Hans perspektiv er så annerledes. Han holder på med noe, og jeg har masse å lære om at ting henger sammen, og det må være samsvar mellom det liv jeg lever og det jeg lærer andre. For å få det til må man som Paulus, trekke seg tilbake til ødemarken.

Lectio Divina - meditativ lesning av Guds ord, del 1

Det finnes mange ulike måter å lese Guds ord på. I de siste årene har jeg vært tiltrukket av å lese Bibelen meditativt. Denne formen for hellig lesning har gitt meg del i så mange velsignelser. Nå kan vi lese for å få kunnskap. Det er ingenting galt med det. Har du ikke lest din Bibel fra perm til perm noen gang, så anbefaler jeg gjerne det. Skaff deg en egen Årsbibel, hvor Bibelen er inndelt i passe store lesestykker for hver dag, med en blanding av tekster fra både Det gamle- og Det nye testamente. Følger du en slik Årsbibel - det finnes to ulike utgaver på norsk - så leser du Bibelen igjennom på et år. Så kan man studere enkelte bøker for seg, eller et evangelium eller et av brevene. Men det er ikke dette jeg tenker på når jeg tenker på den meditative lesningen av Guds ord. Jeg snakker om å lese bibelteksten s-a-k-t-e og med ettertanke. Det som kalles for lectio divina, den guddommelige lesningen. Dette er en gammel måte å studere Guds ord på, faktisk eldre enn kristendommen.


Allerede de jødiske rabbinerne sa at Guds lov er Hans nærvær som vi åpner oss for når vi leser, grunner og ber. Vi kjenner dette igjen fra det apostelen Paulus skriver om Timoteus: "helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus." (2.Tim 3,15. Norsk Bibel 88/07)


Den samme Timoteus får følgende befalning av apostelen Paulus: "Legg vinn på opplesningen av Skriften..." (1.Tim 4,13. Norsk Bibel 88/07) Dette hadde selvsagt sammenheng med at Skriftens ord fantes i kostbare skriftruller, og ikke tilgjengelig for alle, men ble lest høyt fra i forbindelse med gudstjenestene. Vi trenger å ta erobre dette området på nytt i våre forsamlinger. Vi trenger mer høytlesning fra Den Hellige Skrift i våre gudstjenester og sammenkomster. Men det jeg tenker på i denne sammenheng er det som altså kalles lectio divina.


Denne formen for skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser! Vi er alltid to som leser: Den Hellige Ånd og jeg.


Kirkefedrene leste Skriften på denne måten. Og både i Middelalderen og Sen-Middelalderen ser vi at denne formen for bibellesning skjer systematisk i klostrene. Da snakker man om tre momenter som samlet utgjør lectio divina: (bønn). lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)


I den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med og blandet sammen med indre bønn. Man snakket om ruminatio - drøvtygging. Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen.


Vi skal se litt nærmere på hvordan dette kan gjøres praktisk i neste artikkel.


Bildet som følger bloggen i dag er hentet fra et ortodoks kloster i Alaska, som jeg har en del kontakt med, hvor en av munkene i klosterkommuniteten har tatt med seg sin Bibel ut i naturen for å lese den meditativt.


(fortsettes)

Om å temme ville hester

I fjor var jeg så heldig å treffe Sven Aasmundtveit (bildet) på medarbeiderkonferansen til Den evangelisk lutherske frikirke på Fredtun folkehøgskole i Stavern. Jeg har lest flere av bøkene til Aasmundtveit gjennom årene, men dette var første gangen jeg fikk anledning til å møte ham. Sven Aasmundtveit er for de som ikke kjenner ham lederen for Frikirkens studiesenter, og som alt nevnt en vel etablert oppbyggelsesforfatter. For de som ønsker bøker som kan hjelpe dem i deres Kristusmeditasjon vil jeg på det aller sterkeste anbefale Aasmundtveit. Han er praktisk, jordnær og samtidig dyp. Hans siste bok, kom i fjor med tittel: "Kjærlighetens relasjon". Jeg holder på å lese den nå, og er blitt veldig fascinert av Aasmundtveits formidlerevne. Boken tar utgangspunkt i hestehviskeren Monty Roberts fra Montana i USA. Gjennom dennes metode for å temme ville hester får vi dypere innblikk i Guds kjærlighet til menneskene. Hva betyr det for vår forståelse av den kristne tro at "Gud er kjærlighet"? Finnes det en måte å tenke på om det å være kristen som både har dype bibelske røtter og samtidig er relevant for vår tids mennesker?

Sven Aasmundtveit legger spesiell vekt på tradisjonen etter apostelen Johannes og tenkningen til den jødiske filosofen Martin Buber. Samtidig som han gir oss del i sine egne Kristusmeditasjoner. Det er blitt en salig blanding som smaker aldeles fortreffelig! Boken bør leses l-a-n-g-s-o-m-t, i god benediktinsk tradisjon! Dette er en bok - ikke bare til å bli klok av - men som berører dype strenger i mitt indre, og vil sikkert gjøre det i andre lesere også. Om du hører med blant de som sjeldent leser bøker, men som likevel velger å lese et par i året, så er dette definitivt en av de bøkene du bør lese.

Om du ikke finner den i din lokale bokhandel, så er det bare å spørre, eller klikke deg inn på forlagets webside: www.lutherforlag.no