Det finnes mange ulike måter å lese Guds ord på. I de siste årene har jeg vært tiltrukket av å lese Bibelen meditativt. Denne formen for hellig lesning har gitt meg del i så mange velsignelser. Nå kan vi lese for å få kunnskap. Det er ingenting galt med det. Har du ikke lest din Bibel fra perm til perm noen gang, så anbefaler jeg gjerne det. Skaff deg en egen Årsbibel, hvor Bibelen er inndelt i passe store lesestykker for hver dag, med en blanding av tekster fra både Det gamle- og Det nye testamente. Følger du en slik Årsbibel - det finnes to ulike utgaver på norsk - så leser du Bibelen igjennom på et år. Så kan man studere enkelte bøker for seg, eller et evangelium eller et av brevene. Men det er ikke dette jeg tenker på når jeg tenker på den meditative lesningen av Guds ord. Jeg snakker om å lese bibelteksten s-a-k-t-e og med ettertanke. Det som kalles for lectio divina, den guddommelige lesningen. Dette er en gammel måte å studere Guds ord på, faktisk eldre enn kristendommen.
Allerede de jødiske rabbinerne sa at Guds lov er Hans nærvær som vi åpner oss for når vi leser, grunner og ber. Vi kjenner dette igjen fra det apostelen Paulus skriver om Timoteus: "helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus." (2.Tim 3,15. Norsk Bibel 88/07)
Den samme Timoteus får følgende befalning av apostelen Paulus: "Legg vinn på opplesningen av Skriften..." (1.Tim 4,13. Norsk Bibel 88/07) Dette hadde selvsagt sammenheng med at Skriftens ord fantes i kostbare skriftruller, og ikke tilgjengelig for alle, men ble lest høyt fra i forbindelse med gudstjenestene. Vi trenger å ta erobre dette området på nytt i våre forsamlinger. Vi trenger mer høytlesning fra Den Hellige Skrift i våre gudstjenester og sammenkomster. Men det jeg tenker på i denne sammenheng er det som altså kalles lectio divina.
Denne formen for skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser! Vi er alltid to som leser: Den Hellige Ånd og jeg.
Kirkefedrene leste Skriften på denne måten. Og både i Middelalderen og Sen-Middelalderen ser vi at denne formen for bibellesning skjer systematisk i klostrene. Da snakker man om tre momenter som samlet utgjør lectio divina: (bønn). lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)
I den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med og blandet sammen med indre bønn. Man snakket om ruminatio - drøvtygging. Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen.
Vi skal se litt nærmere på hvordan dette kan gjøres praktisk i neste artikkel.
Bildet som følger bloggen i dag er hentet fra et ortodoks kloster i Alaska, som jeg har en del kontakt med, hvor en av munkene i klosterkommuniteten har tatt med seg sin Bibel ut i naturen for å lese den meditativt.
(fortsettes)
Allerede de jødiske rabbinerne sa at Guds lov er Hans nærvær som vi åpner oss for når vi leser, grunner og ber. Vi kjenner dette igjen fra det apostelen Paulus skriver om Timoteus: "helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus." (2.Tim 3,15. Norsk Bibel 88/07)
Den samme Timoteus får følgende befalning av apostelen Paulus: "Legg vinn på opplesningen av Skriften..." (1.Tim 4,13. Norsk Bibel 88/07) Dette hadde selvsagt sammenheng med at Skriftens ord fantes i kostbare skriftruller, og ikke tilgjengelig for alle, men ble lest høyt fra i forbindelse med gudstjenestene. Vi trenger å ta erobre dette området på nytt i våre forsamlinger. Vi trenger mer høytlesning fra Den Hellige Skrift i våre gudstjenester og sammenkomster. Men det jeg tenker på i denne sammenheng er det som altså kalles lectio divina.
Denne formen for skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser! Vi er alltid to som leser: Den Hellige Ånd og jeg.
Kirkefedrene leste Skriften på denne måten. Og både i Middelalderen og Sen-Middelalderen ser vi at denne formen for bibellesning skjer systematisk i klostrene. Da snakker man om tre momenter som samlet utgjør lectio divina: (bønn). lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)
I den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med og blandet sammen med indre bønn. Man snakket om ruminatio - drøvtygging. Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen.
Vi skal se litt nærmere på hvordan dette kan gjøres praktisk i neste artikkel.
Bildet som følger bloggen i dag er hentet fra et ortodoks kloster i Alaska, som jeg har en del kontakt med, hvor en av munkene i klosterkommuniteten har tatt med seg sin Bibel ut i naturen for å lese den meditativt.
(fortsettes)
3 kommentarer:
Dette er viktig !
Å lese Bibelen med ettertanke.
Den Hellige Ånd er Ordet, og DHÅ har bestandig lyst til å lese Ordet og be. Bibellesing uten DHÅ blir bare livløst. Det ugjenfødte hjertet fatter det ikke. For den gjenfødte er det Veien, Sannheten og Livet.
Jeremias skriver (Jer. 15.16): "Jeg fant dine ord og åt dem, de var til glede for meg."
Det samme kan vi oppleve.
Odd
Noe viktigere enn dette finnes vel knapt. Vi må be om å få en bibelvekkelse i Norge, at Guds folk vender tilbake til Bibelen og til den daglige bibellesningen. Jeg er inspirert av den glede over å lese Guds ord, Odd. Den er smittende. Dessverre er det altfor få som tar seg tid til daglig å lese og grunne på Guds ord. Det er ikke det samme å lese i en andaktsbok, selv om den også kan være til velsignelse. Vi trenger å lese Guds ord uten noen kommentarer.
Ja, BjornOlav detta är nog så sant,att vi bör läsa Guds ord mera!Det blir ibland så att man tar en andaktsbok istället för bibeln.
Jag känner det själv att man gör fel här. Vill be Gud om ännu mera kärlek och glädje att gå in djupare i Guds ord!Och att den Helige Ande får hjälpa mej,och oss att vi "förstår det vi läser.Detta var några tankar som kom till mej.
Fridsh. Karin
Legg inn en kommentar