Lytt til tingenes budskap

 En som prøver å finne stillhet og samling i sitt indre, får etter hvert et annet forhold til tingene. Øynene dine åpnes på en ny måte når du sier ja til dypet i deg, i bønn og stillhet. Du lærer deg å beundre og forundres over Guds skaperverk. Du oppfatter tingene stadig mer i deres opprinnelige tilstand.

Å ha et mediterende eller kontemplativt blikk på skapelsen betyr først og fremst å ha en lyttende og mottagende holdning som lar tingene være seg selv. Du ser på dem uten å prøve å beherske den eller gripe tak i den. 

Den som stadig prøver å gjøre seg til herre over det han møter i tilværelsen, kan aldri leve et kontemplativt bønneliv. Å leve kontemplativt betyr å gi tingene og hendelsene sjansen til å forkynne sitt eget budskap.

Hvis du tar en tur i skogen, så trenger du ikke tenke på hva du skal få ut av det. La bare skogen få møte deg som den er, la den få virke på deg. Du tar ikke skogen i din tjeneste, men du gjør deg mottagelig for det skogen har å si deg. Du lar den forkynne budskapet sitt.

Dette er å møte tingene i stillhet og mottagelighet. Det greier du ikke uten øvelse, øvelse i å være stille, oppmerksom og ikke egosentrisk. Du må la de flagrende tankene og følelsene spakne, så du blir stille og fri. Bare slik kan du la det gode, vakre og hellige i skaperverket trenge inn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 166

Den gode del

 Jesus besøker Marta og Maria. Ved første blikk kan det se ut som Marta er den som virkelig viser kjærlighet, mens Maria er egoisten i familien. Marta glemmer seg selv, hun tenker på Jesus og arbeider for å gi ham et velsmakende måltid. Maria, derimot, tenker bare på at hun selv vil få så mye som mulig ut av Jesus. 

En slik oppfatning har mange mennesker. Dette er det de tenker om eller sier til dem som vier seg til bønn og meditasjon: 'Hva gjør du egentlig? Ikke vær så selvsentrert, glem dine egne interesser, gjør noe for andre, engasjer deg, slik vi gjør!'

Men Jesus tar klart parti for Maria. "Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." Å lytte til Gud, å være åpen for ham i stillhet, det er virkelig kjærlighet. Jesus leter etter slike som er villige til å la ham få formidle budskapet sitt. Mennesker som har tid eller tar seg tid til å lytte og la ordet virke. Han kan ikke nå dem som alltid stresser fram og tilbake og bekymrer seg for mange ting (Luk 10,41).

Gud lengter etter at du skal gi ham en sjanse til å være seg selv, gi seg selv i kjærlighet. Men kjærligheten kan aldri tvinge seg på, den kan bare uttrykke seg hvis du er stille, åpen og mottakelig. Du er skapt til å elske, og du kan bare elske hvis du tar imot Guds kjærlighet. 

Maria hadde ant hva hun var skapt til. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 264

Solrenningen - en bibelmeditasjon over Joh 20,1

Hun har fulgt meg i flere dager nå, Maria fra Magdala. Jeg ser henne der hun med tårevått ansikt haster videre i gryningen. Sorgen som har tatt strupetak. Fortvilelsen som sitter som ei kråkeklo rundt magesekken. Den vevre skikkelen, lut av bekymring. 

Mørkekreftene kjente hun godt. De hadde valset over henne, og slått henne ut. Hun hadde huset dem, mørkekreftene og blitt et vergeløst offer for dem.  Men så hadde de måtte gi tapt for Lyset. 

Siden har hun fulgt Tømmermannen fra Nasaret.  Han som er lyset.

Nå var det satt punktum for det livet. 

Morgentåken innhyllet henne. Den passet godt til sinnsstemningen hennes. Og fortvilsen hun kjente på. Nå gikk Maria Magdalena gjennom dødsskyggens dal. Alt håp var ute.

Men så skjer det noe i solrenningen. 

Graven er tom. 

Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden Han lå.

Men disse dagene, ifølge med Maria Magdalena har jeg smakt på fortvilelsen, angsten, dødsmørket, hun kjente på. Jeg kommer til å følge henne videre i møte med selve Påskelyset. Men jeg går sakte fremover. Dveler ved teksten. Smaker på ordene til Johannes. Lever meg inn i livet til Maria Magdalena. Slik leser jeg Bibelen.

Pust inn - pust ut

 Pust inn pust ut.

Slipp alt du har oppnådd.

Gå ut av det du har gjort -

den du tror du er,

som kommer av noe -

til hvem det er JEG ER.

Vær stille.

Pust inn pust ut.

Legg alt ned.

Den store byrden ved å være deg selv -

hva alle synes, selv du,

arbeidet med å huske,

hva du må og ikke må -

la dem alle gå.

Vær stille.

Pust inn pust ut.

Kom til sabbatsstedet

der ingenting - selv du -

er formet,

alt er bare.

Kom inn i resten som er Gud,

stillheten som lyset ditt strømmer fra,

Ånden ruger over vannet.

Her blir du mottatt,

ta imot deg selv.

Vær stille.

Pust inn pust ut.

Amen

Ukjent forfatter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vandring mellom meditasjon og kontemplasjon

I går publiserte jeg en artikkel av Wilfrid Stinissen som omhandlet den kristne mystikken. I to artikler lar jeg Edin Løvås (bildet) slippe til med god åndelig veiledning om samme tematikken. Tro om ikke Edin var en Kristus-mystiker?

En kvinne i 50 årene, gift med en prest, fortalte at hun hadde forlatt stadiet med den bibelfunderte Jesusmeditasjonen. Hun var, sa hun, kommet videre til kontemplasjonen i sitt bønneliv.

Bakgrunnen var at hun var blitt undervist om og veiledet i bruk av Jesusmeditasjonen. Dag etter dag hadde hun lest fortellingene om Jesus, levd seg inn i dem og opplevd at han som hun leste om, var hos henne. Hun hadde bedt og tilbedt, og hun hadde frydet seg i hans nærhet.

Men i den undervisningen hun hadde mottatt var det også blitt sagt at det kunne hende Den Hellige Ånd iblant ville fjerne dette bildet av Jesus som hun på en bevisst måte hadde flyttet over fra Bibelens verden til sin bønneplass. Isteden, hadde hun fått høre, ville hun kanskje komme til å oppleve at hele rommet der hun befant seg, var fylt av Jesu nærvær. Samtidig ville hun kanskje også fylles av tro på og bevisstheten om at han bodde i hennes hjerte. Veiledningen ble forankret i de viktige nytestamentlige begrepene som forteller at "vi er i Kristus" og "Kristus i oss."

Dette hadde blitt til erfart virkelighet i den unge prestefruens liv. Og så kjente hun at Jesusmeditasjonen var et barnestadium som hun ville bevege seg bort fra.

Denne måten å tenke på er ganske vanlig hos mange mystikere. Jeg hørte en gang en katolsk munk forfekte at alt annet enn det kontemplative, alle "søte" følelser og alle åndelige "fantasier", bare var sukkertøy som Gud lokket med for å få sjelen videre.

Kvinnen fikk en advarsel og en alvorlig formaning. Det ble sagt til henne at all Gudgitt erfaring springer ut fra Bibelen og slår røtter i Bibelen. Det ble understreket at det normale for en Kristusmystiker er en vandring mellom det meditative og det kontemplative.

En illustrasjon til dette har vi i den trosakten som er så mye brukt i retreatbevegelsen. En del formuleringer i denne trosakten er svært gamle, men i retreatbevegelsen har den fått en utforming som nettopp understreker denne vandringen. Det første leddet lyder slik: "Herre Jesus Kristus, du står her foran meg." Detter jo helt tydelig et ledd i Jesusmeditasjonen. Den Jesusskikkelsen, som evangeliene forteller om, står der foran den bedende. Ved neste ledd: "Du er også bak meg", vil noen fortsatt kunne holde fast ved den samme tanken. Men i fortsettelsen oppløses denne forestillingen. Ved ordene om at Herren er på høyre og venstre side, over og under den bedende, forandres den indre holdningen. Når det i fortsettelsen heter at Herren omgir den bedende på alle sider, bor i hjertet og gjennomtrenger den bedende helt, da er dette en øvelse i kontemplasjon. Men det aller siste leddet fører nå tilbake til det meditative. Slik lyder dette:"- og du elsker meg, Herre Jesus." Her blir den første og den siste setningen knyttet sammen slik: "Herre Jesus Kristus, du står her foran meg - og du elsker meg."

Oppbyggingen av trosakten er bevisst, nettopp for å hjelpe dem som bruker den til en vandring mellom det meditative og det kontemplative.

Denne holdningen er meget viktig i en tid hvor mange mennesker har erfaringer av kontemplativ karakter. Det er ikke alltid munnsvær når folk forteller at de tror på "et eller annet", en oversanselig virkelighet eller en kraft i universet. Noen har tydelige åndelige erfaringer, andre bare svake anelser om en åndelig verden. For Gud gir seg tilkjenne også for mennesker som ikke bruker Bibelen. Det som er vår oppgave, er nettopp å lede disse menneskene fra deres erfaringer av mystisk, kontemplativ karakter til bibellesningen, bibelmeditasjonen og i første rekke til Jesusmeditasjonen. Derfra kan de så, etter som Den Hellige Ånd leder dem, vende tilbake til det kontemplative, men først og fremst til den mystikk som kalles Kristusmystikk.

Men hvordan gikk det med den unge prestefruen? Det gikk bra. Hun tok til seg formaningen og vendte tilbake til Bibelen og Jesusmeditasjonen. Hun begynte på en livslang vandring mellom det meditative og det kontemplative. Inn i denne vandringen vil Gud føre oss alle sammen.

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 54-58

Billedtekst: Det vakre bildet av Edin Løvås er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen og brukt med velvillig tillatelse.

Kontemplasjon: Omvendelsen stanser ikke opp

"En vedvarende praktisering av kontemplativ bønn er avgjørende for gjenoppbyggingen av den kristne tro fra bunnen av. Over tid vil en gjentagende, trofast praksis, få oss til å bli sittende på et nytt fundament.

Objektivt sett var dette fundamentet alltid der, men vi er ikke våkne nok til å se det og aktivt trekke veksler på det. Kontemplasjon hjelper oss til på en naturlig måte komme i berøring av "Kristi sinn": "en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst." (1.Kor 2,16). Dette nye perspektivet og fundamentet tillater oss å se ting for hva de egentlig er - og for hva de ikke er. Det er faktisk en radikal endring av sinnet, metanonia, eller omvendelse.  For de fleste av oss er omvendelsen ikke noen engangshendelse; den skjer igjen og igjen gjennom hele livet på stadig nye nivåer - etter hvert som vi får innsikt. Jeg er snart 74 år, og fortsatt er dette en daglig hendelse.

Kontemplasjon hjelper meg til å nyte alle tingene i seg selv i stedet for i form av sin nytteverdi, betydning eller trussel mot meg. "Jeg" slutter å være det betydelige referansepunktet for alt - eller for noe som helst. Denne bevisstheten utdjupes gradvis på cellenivå, påvirker min pust og alle mine sanser. Tankevirksomheten min vil normalt være den siste skansen som "faller" fordi den overdriver sin egen betydning og undertrykker de andre kunnskapskildene. Det er derfor den sterkeste motstanden mot Gud, den mest ideologiske agnostisisme og ateisme, kommer til uttrykk i et veldig sterkt og svært teoretisk språk.

Fra denne modne og brede bevisstheten, kan jeg senere gjøre hva som må gjøres, men min tilfredshet er ikke avhengig av mine handlinger eller deres utfall. Det er mindre og mindre rom for tvang, fanatisme, oppdiktet spenning eller håpløshet. Hvis jeg personlig identifiserer meg med min egen utkikksplattform, har hver hendelse makt til å bli en snublestein for meg, som kan gripe og kontrollere meg. Dette kunne kalles ubevissthet eller blindhet. Gjennom ettertanke, stopper jeg å sette merkelapper, rangere og kategorisere mennesker og ting og bare se dem uten å la dem eie meg.

Dette er nærvær eller tilstedeværelse, eller hva Simone Weil (1909-1943) ville kalle "helt ublandet oppmerksomhet." Et slikt enkelt syn bringer stille glede og tilfredshet. Likevekt er selve sjelens natur. Jesus kalte det å ha en fred i verden som ingen kan ta fra oss: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." (Joh 14,27)

Jeg befinner meg nå på en solid plattform, over det lave selvets nivå av begeistring - positiv eller negativ. Nå kan jeg begynne å se ting i sin uendelige karakter. Dette er begynnelsen på en ikke-dualistisk tenkning - Kristi sinn. Som Paulus sier: "Bli fornyet av en åndelig revolusjon, slik at du kan ta på seg ditt nye selv som er skapt på Guds måte i godhet og sannhetens hellighet." (Ef 4,24. Jerusalem Bible)

Heretter er jeg et levende paradoks; på en og samme tid helt koblet til andre, på en medfølende, omsorgsfull måte og helt fri til å være meg selv. Min identitet kommer innenfra. 

Jeg ønsker å elske og tjene andre, men jeg kan ikke bruke dem eller trenge dem for å definere meg selv, enten positivt eller negativt. Dette er virkelig friheten til et Guds barn.

"...for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten." (Rom 8,21)

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." (Gal 5,1)

- Richard Rohr. Daily Meditation for 10.feb 2017. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Mitt bønnested i skogen

Dette er et av mine bønnesteder. Om jeg er sånn noenlunde bra forsøker jeg å ta meg hit en gang om dagen. Jeg bruker gå-staver, slik at jeg har noe å støtte meg på. Det blir mange, mange pauser underveis. Jeg går sakte.  Svært sakte. Både fordi jeg verken har pust eller styrke til å gå fort, men også fordi jeg bruker selve vandringen med stavene til bønn og gående meditasjon.

Det er ikke et mål å komme hit fort. Selve vandringen hit er et mål i seg selv. Skritt for skritt. Da hender det jeg ber 'vandrerbønnen' av Martin Lönnebo, i takt med skrittene mine: "Alle mine ord og tanker Jesus, la dem glede deg." Eller jeg ber Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder." Eller: "Kyrie eleison" på inn- og utpust. Eller jeg er bare stille og lytter til Guds stemme.

Jeg går ikke langt. Det har jeg ikke krefter til. Den gamle skogsarbeiderkoia ligger inne på et frilfuftsmuseum i byen vår. Et fantastisk sted. Her er det så vakkert - og så stille. Og det er aldeles helt gratis å komme inn. En stor honnør til Gjøvik kommune som har åpnet opp stedet for allmennheten.

Når jeg er kommet frem setter jeg meg inntil veggen og hviler. Lenge. Lytter til fuglesangen. Og lytter for å høre Guds stemme.

Så tar jeg meg tid til å be. Fritt fra hjertet.  For meg selv og for andre jeg blir minnet om å be for. Og jeg ber skrevne bønner.

Jeg har nemlig samlet på bønner gjennom flere år. De har jeg skrevet ned i en liten gul bok. Den har jeg med meg i sekken min hele tiden. Der finner jeg bønner for ulike anledninger. Jeg har bedt dem i så mange år nå at selv om de er skrevet av andre, så er de blitt mine. Jeg hviler i de slitesterke ordene.

Når bønnestunden er over leser jeg gjerne litt. I ryggsekken jeg alltid har med meg er det gjerne en bok, ganske ofte en oppbyggelsesbok, gjerne en som er riktig gammel. Når jeg er her på bønnestedet mitt leser jeg ikke for å bli underholdt, men for å bli oppbygget. Da følger gjerne Isak Syreren fra 600-tallet med meg. Den lille boken med sitater fra Isak har fulgt med meg i flere år. Hos ham finner jeg så mye godt - og oppbyggelig - og utfordrende. Noe å strekke seg etter.

Turen tilbake til bilen er alltid en gående meditasjon. Jeg skal skrive litt mer om det senere, hvordan det fungerer.

Noen tanker om det å lese Bibelen

"Å ta frem Den hellige Skrift og lese den er det første vi må gjøre for å åpne oss for Guds kall. 

Men å lese Skriften er ikke så lett som det kan synes siden vi i vår akademiske verden tenderer til å gjøre alt vi leser til et emne for analyse og diskusjon.

Men Guds ord skulle først av alt lede oss til kontemplasjon og meditasjon. I stedet for å plukke fra hverandre ordene, skulle vi bringe dem sammen i vårt indre; i stedet for å lure på om vi er enig eller ikke enig, skulle vi undre oss over hvilke ord som taler direkte til oss og har forbindelse med vår egen personlige historie. 

I stedet for å tenke på ordene som et potensielt emne for diskusjon eller en interessant dialog på et papir, skulle vi være villige til å la dem trenge igjennom de mest skjulte delene av vårt hjerte, selv til de områdene som ingen andre ord har fått adgang til. 

Da, og bare da, kan ordene bære rik frukt i god jord og vi kan vi 'høre ordet og forstå det'. (Matt 13,23)"

Henri Nouwen i boken Reaching Out. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Dagsseminar om kristen bønn og meditasjon i Centralkirken i Oslo

Onsdag 10. februar arrangerer Areopagos et dagsseminar om kristen bønn og meditasjon i Centralkirken i Oslo i samarbeide med Norges Kristne Råd.

I invitasjonen heter det:

"Østlige meditasjonsformer inntar stadig nye rom. Mange oppdager også gamle veier innen kristen bønn og meditasjon. Hva uttrykker denne lengselen og hvordan kan kirkene møte den? Stillheten og veien innover forener. Gjennom dette arrangementet vil vi øke vår innsikt, berike vår tro og inspirere hverandre ved å gi en bredere belysning av bønn, meditasjon og kontemplasjon som konkrete praksiser og indre erfaring, i og på tvers av kirkesamfunnene."

Programmet er som følger:

PROGRAM: 10.00 Hovedforedrag: Notto R. Thelle, Den norske kirke: Meditasjon i kristen tradisjon – røtter og kjennetegn                                                                                                                          

11.00 Ulike veier innen kristen meditasjon – presentasjon og praksis: Jesusmeditasjon, v/Ivar Johnsen, Frikirken og Anne M. Mandt-Anfindsen, Misjonsforbundet Rosenkransen v/Søster Anne-Lise, Den katolske kirke                                                                                                                                  

12.30 Lunsj                                                                                                                                      

13.15 Ulike veier innen kristen meditasjon, fortsetter: Jesusbønnen, v/Fader Johannes, Den ortodokse kirke Sentrerende bønn, v/Ola Westad, Metodistkirken                                                                  

15.00 Slik gjør vi det – erfaringer med åpne meditasjonsgrupper I panelet: Anne-Li Andersson (Filadelfia), Åse A. Markussen (WCCM Norge), Ulf Asp (DELK), Sissel Johanna Bakken og Inger Hosen (Sofienberg menighet).

Inngang inkludert lunsj kr 200,- Påmelding til post@oslocentral.no eller tlf 23 32 69 80 innen 3. februar Se mer informasjon på norgeskristnerad.no og areopagos.no

Musikken som bringer oss inn i stillheten

Når augustdagene glir over i en begynnende høst fyller den estiske komponisten Arvo Pärt 80 år. Det hører liksom sammen. Få har nemlig hjulpet så mange til å høre stillheten og føle taushetens mystikk, som han. Og høsten med sin fargeprakt, morgentåke, frostnetter og krystallklar luft inviterer oss inn i stillheten.

Arvo Pärt får oss til å sanse lyden, og skaper et indre landskap som hjelper oss til komme inn i den skapende hvilen og bli berørt av mysteriet.

Han har forklart sin musikk slik:

'Jeg har oppdaget at det er tilstrekkelig at det er om en enkelt tone spilles vakkert. Denne tonen, stillheten eller tausheten, beroliger meg. Jeg arbeider med et lite materiale, med en stemme, med to stemmer. Jeg bygger av enkelt stoff, av en treklang, av et bestemt tonekvalitet. De tre klangene i en treklang minner om klokker'.

Så har han han da også utviklet sin egen musikkstil som han kaller 'tintinnabuli' - klokkeklang, en særegen form for minimalisme inspirert av gregoriansk sang.

Arvo Pärt ble født i Paide i Estland 11.september 1935. Han var bare 14 år gammel da han skrev sine egne komposisjoner. I 1954 begynte han å studere musikk. Det var slett ikke enkelt under sovjet-kommunismen. Særlig utfordrende ble det for en som skapte komposisjoner som ikke passet inn under sovjetsystemet og som til og med var religiøst inspirert.

Han ble student ved Moskva konservatorium. I begynnelsen av 1970 årene ble Arvo Pärt medlem av Den russisk-ortodokse kirke. På grunn av problemene og utfordringene med de sovjetiske myndighetene emigrerte Arvo Pärt og familien til daværende Vest-Tyskland og bosatte seg i Berlin og har siden da bodd der. Etter Sovjetunionens fall og Estlands uavhengighet, tilbringer Arvo Pärt deler av året på sitt estiske landsted.

Flere av Arvo Pärt's komposisjoner er prekener! Svært gode sådanne!

Du kan lytte til noen av dem her:

arvo pärt silouans song: https://www.youtube.com/watch?v=9hB62OcC2Dk

Silencio: https://www.youtube.com/watch?v=O_GnWMH5MAQ

Magnificat: https://www.youtube.com/watch?v=TbxnnC22gwY

Det finnes noe som man ikke kan lese seg til - men som må erfares gjennom levd liv

"Jeg bruker ofte begrepet 'alternativ ortodoksi', en frase jeg har hentet fra min franiskanske tradisjon", skriver Richard Rohr (bildet) i en nylig publisert artikkel.

"Dette handler om en understrekning av en livsstil fremfor det verbalt korrekte. Frans av Assisi ønsket at vi skulle gjøre evangeliet, å leve liv fylt av enkelhet, kjærlighet, glede og ikke-voldelige", skriver Rohr videre.

Han er opptatt av at vi lett kan lese oss til ting, og dermed tro at det vi leser er blitt en del av oss. Vi leser oss til de rette svarene, men vi lever ikke hva vi leser. Vi havner lett på 'den rette siden' av spørsmålene, og vi oppholder oss i en verden av ord - i stedet for å gjøre våre egne erfaringer.

Så skriver han noe som i utgangspunktet kan høres ut som en selvmotsigelse, men som slett ikke er det. Rohr skriver at 'kontemplative mennesker skjuler seg ikke bak ordene, men er i umiddelbar kontakt med virkeligheten, mennesker og hendelser - slik de er".

Man ville kanskje tro at kontemplative mennesker er verdensfjerne og kun opptatt av det indre livet, men slik er det jo ikke. Da har man misforstått hva kontemplasjon er: man betrakter, skuer, for så å omsette det man har sett i praktisk handling!

Det er godt å kunne lese, studere, grunne, meditere. Men det finnes også ting man ikke kan lese seg til, men som må erfares gjennom levd liv.

Guds ord og stillheten

I dag vil jeg gjerne få dele noe Wilfrid Stinissen har skrevet:

'Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskenes språk kan si om Ham.

Når du leser Bibelen i den ånd den ble skrevet, i Den Hellige Ånd, får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og det evige. Og denne stillheten kan du finn nettopp ved å lytte til Guds ord. Gud ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for Ham, og du blir selv et Guds ord i verden'.

(Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 60)

Bønnevandring eller vandrende meditasjon, del 4

Her kommer råd 6, 7 og 8 som avslutter denne serien:

6. Vandre stille og lytt
Bønnevandring handler først og fremst om alenetid med Gud. Du lærer deg til å lytte. Dette er en øvelse. Gradvis blir du kjent med Guds stemme, og vil gjenkjenne den. Dette er en tid hvor Gud du kjenner det stille Guds nærværet. Som kommer med fred, og omfavner deg.

7. Stopp når noe fanger oppmerksomheten din
Siden du har invitert Gud til å veilede deg på denne bønnevandringen, sett da din lit til at Gud vil gjøre det! Om du så legger merke til noe vakkert, interessant eller som fanger nysgjerrigheten din, stans da opp. Tillat deg selv å bli dratt mot dette og vær fullt oppmerksom på dette og nærværende i øyeblikket.

8. Avslutt turen som du begynte den - og takk Gud for Hans nærvær
Når du vender tilbake til utgangspunktet, gi deg selv noen øyeblikk til å takke Herren for at det var mulig for deg å gjennomføre denne turen. For mange er det slett ingen selvfølge å få til det du nå har gjort. Takk Gud for kroppen din, sjelen din og ånden din.

Bønnevandring eller vandrende meditasjon, del 4

Her er råd 4 og 5:

4. Gå
Finn din egen rytme. Når jeg begynner ber jeg gjerne 'Vanderbønnen', som Martin Lönnebo har lært oss: 'Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg'. Du kan gjerne be den i takt med skrittene dine til du faller til ro, og er klar for å lytte til Guds stemme.

Forskjellen på en bønnevandring og en vanlig gåtur er at når du bønnevandrer, forsøker du ikke å nå et mål og det er ingen agenda, men du er fullt tilstede i øyeblikket og i hvert steg som følger det første.

5. Merk deg alt - på innsiden og utsiden
Den samme Lönnebo, som inntil for få år siden var biskop i Linkjöping i Sverige, har gitt følgende gode åndelige råd: 'Ikke snakk så høyt, at du ikke hører hjertet ditt!'  Det er et godt råd. Slik også nå. Denne turen er en spasertur, ikke en løpetur. Det er en tur hvor du holder øynene åpne, og ser deg rundt og merker deg landskapet. Og ikke bare det du ser med øynene dine. Merk deg også hva som skjer på innsiden!

Merk deg også hva som skjer med kroppen din mens du går! Dine følelser, bevegelsene, hva som kjennes behagelig, og hva som ikke er behagelig, styrke, svakhet, hindringer.

Gjør deg ikke til dommer over tankene eller følelsene dine. Bli kjent med dem!

Fokuser så på Jesus. Ti stille og vent på Ham!

(fortsettes)

Bønnevandring eller vandrende meditasjon, del 3

Her kommer råd nr 3:

3. Erkjenn Guds nærvær og invitert Ham vil å vandre sammen med deg:

Gud er gjennom sin Hellige Ånd allesteds nærværende. Før du i det hele tatt begynner å gå, tenk over følgende: Akkurat i dag skal du og Herren Jesus ha tid sammen! La den fred som kommer av Hans nærvær fylle deg med begeistring over at dere to skal vandre sammen denne dagen!

Om det er slik at du kjenner på kynisme eller tvil om at så er tilfelle, erkjenn og bekjenn det for Gud. Men vær stille! Inviter så Gud til å tale til deg og vise deg ting ved Ham selv som du trenger å vite, og bli bedre kjent med. Dette er ikke tiden og anledningen for at du skal snakke, og dele alle dine bønneemner med Gud. Dette er en anledning for Ham til å tale til deg! Til å vise deg sin kjærlighet. Til å lege dine sår.

Vi trenger å øve oss i å lære Guds stemme å kjenne. Derfor trenger vi å lære oss til å lytte. Mange begynner å snakke med Gud med det samme. La pratingen din stilne. Lytt! Kanskje du ikke hører noe. Kanskje er det taust i dagevis. Men du lærer. Etter hvert kommer det øyeblikk hvor Guds nærvær blir påtrengende. Det tar ofte tid før du gjør deg en slik erfaring. Mange kommer så langt. De har det for travelt. De vil ha en umiddelbar opplevelse. Og går dermed glipp av å møte Gud.

(fortsettes)

Bønnevandring eller vandrende meditasjon, del 2

Her kommer råd nr 2:

2) Pust
Pust djupt flere ganger, slik at du kommer i kontakt med din egen kropp, og gi deg over i Guds nærhet. Tillat deg selv å bli mer vàr det faktum at det er Gud som gjør at du kan trekke pusten! Uten Ham ville du ikke levd. Etter hvert som du trekker pusten, legg merke til spenninger i kroppen din. Åpne håndflatene, den stramme kjeven din, og løs opp spenningene i skuldrene. Pust og slipp tak i det du holder igjen.

Jeg gjør dette ofte mens jeg ber Jesusbønnen. Enten jeg ber: Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder eller jeg ber Kyrie eleison. For mange er det lettere å be 'Kyrie eleison', på inn og utpust, enn det er å be hele den norske versjonen.

Den norske versjonen kan du be slik:

Trekk pusten når du sier: Herre Jesus Kristus.
Pust ut i det du sier: Forbarm deg over meg.

Eller:

Herre (innpust), Jesus (utpust), forbarm deg (innpust), over meg (utpust)

Hensikten med dette er at samspillet mellom åndedrett og ord gjør at Jesusbønnen vil bli like naturlig som å puste.Men denne måten å be Jesusbønnen på har en sideeffekt. Man roer samtidig ned kroppen, man kommer lettere inn i en stilling av fred og harmoni. Kroppen deltar naturlig i bønnen og gir den ekstra rikdom.

(fortsettes)

Bønnevandring - eller vandrende meditasjon, del 1

Naturen er et vidunderlig bønnerom! Å Vandre med Gud er en velbrukt metafor for troens liv, et liv karakterisert ved intimitet med Gud. Henok (tidl. Enok), Noah og David blir beskrevet i Den Hellige Skrift som mennesker som vandret med Gud og som æret Gud gjennom levde liv.

Bønneboken - Salmenes bok - innledes nettopp med 'salig er den som 'ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke slår inn på synderes vei ...' men som 'har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt ...' Et slikt menneske er likt 'et tre plantet ved rennende bekker ...'

Bønn kan lett bli en intellektuell øvelse. Ord som gjentas og som berører vårt hode, men ikke nødvendigvis vårt hjerte. Det var nok ikke for ingenting at Jesus tok med seg sine disipler ut for å se på markene, kornåkrene som sto hvite mot høsten, eller ba dem se på liljene på marken eller fuglene under himmelhvelvingen!

Og det er nettopp det vi gjør når vi legger ut på en bønnevandring. En bønnevandring er nettopp det - en spasertur i den hensikt å være alene sammen med Gud. Selv om vi vet at Gud er alltid nærværende med sin Ånd - hvor som helst vi er. - så er en bønnevandring enn vandrende meditasjon hvor vi blir oss bevisst at Gud er nær, og vi blir oss dette nærværet bevisst mens vi vandrer. En bønnevandring er en bevisstgjøring av at vi er et helt menneske - ånd, sjel og kropp.

Vi skal i denne artikkelserien se nærmere på hvordan du kan være radikalt åpen for Gud, og for hva Han har å si deg. For dette handler ikke så mye om hva du har å si til Gud - men hva Han har å si til deg. En bønnevandring hvor du lærer å tie - gir Gud en mulighet til å tale! Det er en øvelse i å lære Guds stemme å kjenne.

1) Vær til stede i kroppen din
Vi lever i en tid med mye kroppsfiksering, men min erfaring er at det i mange kristne sammenhenger er en kroppsforakt. Vi er opptatt av sjelen og ånden, og så er det liksom ikke så farlig med kroppen. Vår åndelighet gjør oss fremmede for vår egen kropp, og vi har ikke helt kontakt med den. Begynn derfor bønnevandringen din med ganske enkelt å stå stille og bli oppmerksom på hvordan du står, på pusten din og balansen. Legg merke til hvordan vekten din blir overført fra fotsålene dine og ned i bakken. Bli oppmerksom på bevegelsen som får deg til å holde balansen, og hvor selvfølgelig vi tar dette! Forsøk å rett deg opp, og pust med magen!

(fortsettes)

En katt og levende vann

Jeg leste noe i dag tidlig som jeg synes var så godt, at jeg har valgt å oversette det og omskrive det for å tilrettelegge det for denne artikkelen. Vedkommende forteller:

Som jeg har for vane satt jeg akkurat på innsiden av døren som vender ut mot hagen, i det jeg gjorde min morgenbønn og meditasjon denne morgenen. Katten min smøg seg forbi meg og gikk ut.

Hun stoppet opp ved en liten grop som var fylt med vann etter nattens regn, og lepjet det i seg. Hvorfor gjorde hun det, tenkte jeg. Hun har jo vann i bollen sin inne. Men dette vannet er i en plastbolle, hører jeg meg selv si, vannet i gropen var ferskt regnvann, kjølig og klart.

Jeg ble minnet på at vi ikke skulle glemme friskheten fra de naturlige, og overnaturlige kildene, i et samfunn hvor det menneskelagde, ferdigpakkede er normen og laget til for bekvemlighetens skyld.

Som vann fra en vannflaske kjøpt på butikken, i stedet for å bøye seg ned for å drikke fra ferskt, kaldt vann fra en naturlig kilde.

Den Hellige Ånd er en kilde med LEVENDE VANN. Alltid friskt, alltid nytt. I stedet for å leve på alt det som er opplagret, oppfordres vi til å bli fylt av Ånden. Stadig. Som en pågående prosess.

'Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham'. (Joh 8,38-39)

Meditasjoner over Salme 23, del 3

De siste dagene har jeg dvelt ved den andre setningen av det første verset i Salme 23:

"... det mangler meg ingen ting."

Det er en sterk bekjennelse. Lo eshsar står det på hebraisk, og utsagnet sikter til ordene i 1.Mos 22,14 hvor Gud kalles med sitt navn: Adonai Yireh - Den Gud som ser eller vil sørge for eller forsørge.

"Abraham kalte dette stedet Herren forsørger. Som det blir sagt til denne dag: På fjellet Herren blir sett."

Det er jo bare på grunn av at Herren er Adonai Ro'i - Herren er min hyrde - at man kan bekjenne som David gjør: jeg mangler ingenting. Det er Herren selv som ser og som sørger for og Herren eier jo alt og har tilgang på alt. Hos Ham er det ingen mangel på noe. I Salme 50,10-11 og v.15 leser vi:

"For alle skogens dyr er Mine, og dyrene på de tusen høyder. Jeg kjenner hver fugl i fjellene, og alt som rører seg på Mine vidder, tilhører Meg ... Kall på Meg på nødens dag, så skal Jeg utfri deg, og du skal prise Meg."

David kommer med en annen sterk bekjennelse i annen Salme som handler om det samme. Denne gangen i form av et vitnesbyrd:

"Jeg har vært ung, og er nå gammel. Men jeg har aldri sett den rettferdige forlatt eller hans etterkommere tigge om brød." (Salme 37,25)

Slik er den Gud som er min hyrde.

(fortsettes)

Et liv i kontemplasjon og et liv i fellesskap henger sammen

I en bok hvor erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams (bildet), skriver om ørkenfedrenes betydning, skriver han noe som alle som søker et djupere liv med Gud, bør merke seg:

"En sak som framgår klart når man leser de store munkeforfatterne fra trehundre og firehundretallet er hvor umulig det er å tenke seg kontemplasjon eller meditasjon eller 'åndelig liv' som abstrakte begrep uten sammenheng med selve livet i Kristi kropp, livet i et konkret fellesskap.

Det fortrolige livet med Gud i kontemplasjon er både frukten av en fornyet livsstil i fellesskap og retningen mot den sortens fellesskap... Vi kan søke fornyelsens kilder i vårt felles liv - som kristne som søker Gud i bønn og i et liv i fellesskap."

Kloke ord å ta med seg i en tid så sterkt preget av det individualistiske som vår.