Bønnevandring med en kråke som selskap

 En kråke fulgte meg på bønneturen min i dag. Det var så koselig. I dag var jeg nemlig på plass på det stedet hvor jeg vanligvis går med rullatoren min og hvor jeg har et av mine bønnesteder. Frem til nå har stedet ikke vært tilgjengelig for meg på grunn av all snøen som har ligget der, men nå er den borte! En Linerle ventet på meg på en stubbe like ved der jeg pleier å sitte. Stjerten gikk opp og ned. Det var som om den ønsket meg velkommen! 

"Se på fuglene," sa Jesus!

Det som er så fint med å be utendørs er at man også lærer så mye underveis. For meg er naturen ingen distraksjonm men en billedbibel. Jeg er sammen med Skaperen i Hans fantastiske verden. Da kan jeg stanse underveis, lytte, fornemme, sanse. Det er også bønn. Når jeg går slik og ber ber jeg ikke bare med ord, men med kroppen min. Det er viktig å forstå at bønn er mye mer enn ord formet med våre lepper.

Mitt bønnested i skogen

Dette er et av mine bønnesteder. Om jeg er sånn noenlunde bra forsøker jeg å ta meg hit en gang om dagen. Jeg bruker gå-staver, slik at jeg har noe å støtte meg på. Det blir mange, mange pauser underveis. Jeg går sakte.  Svært sakte. Både fordi jeg verken har pust eller styrke til å gå fort, men også fordi jeg bruker selve vandringen med stavene til bønn og gående meditasjon.

Det er ikke et mål å komme hit fort. Selve vandringen hit er et mål i seg selv. Skritt for skritt. Da hender det jeg ber 'vandrerbønnen' av Martin Lönnebo, i takt med skrittene mine: "Alle mine ord og tanker Jesus, la dem glede deg." Eller jeg ber Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder." Eller: "Kyrie eleison" på inn- og utpust. Eller jeg er bare stille og lytter til Guds stemme.

Jeg går ikke langt. Det har jeg ikke krefter til. Den gamle skogsarbeiderkoia ligger inne på et frilfuftsmuseum i byen vår. Et fantastisk sted. Her er det så vakkert - og så stille. Og det er aldeles helt gratis å komme inn. En stor honnør til Gjøvik kommune som har åpnet opp stedet for allmennheten.

Når jeg er kommet frem setter jeg meg inntil veggen og hviler. Lenge. Lytter til fuglesangen. Og lytter for å høre Guds stemme.

Så tar jeg meg tid til å be. Fritt fra hjertet.  For meg selv og for andre jeg blir minnet om å be for. Og jeg ber skrevne bønner.

Jeg har nemlig samlet på bønner gjennom flere år. De har jeg skrevet ned i en liten gul bok. Den har jeg med meg i sekken min hele tiden. Der finner jeg bønner for ulike anledninger. Jeg har bedt dem i så mange år nå at selv om de er skrevet av andre, så er de blitt mine. Jeg hviler i de slitesterke ordene.

Når bønnestunden er over leser jeg gjerne litt. I ryggsekken jeg alltid har med meg er det gjerne en bok, ganske ofte en oppbyggelsesbok, gjerne en som er riktig gammel. Når jeg er her på bønnestedet mitt leser jeg ikke for å bli underholdt, men for å bli oppbygget. Da følger gjerne Isak Syreren fra 600-tallet med meg. Den lille boken med sitater fra Isak har fulgt med meg i flere år. Hos ham finner jeg så mye godt - og oppbyggelig - og utfordrende. Noe å strekke seg etter.

Turen tilbake til bilen er alltid en gående meditasjon. Jeg skal skrive litt mer om det senere, hvordan det fungerer.