Hold fast ved Guds ord!

Jesus feiret den jødiske høytiden Hanukkah, til minne om Makabeer-opprøret. Vi leser om dette i Joh.10,22-25: "Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter. Jesus gikk omkring i templet, i Salomos søylegang. Jødene flokket seg da om ham. Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, så si det rett ut! Jesus svarte dem: Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg." I forbindelse med årets Hanukkah som varer fra onsdag 25. desember 2024 til torsdag 2.januar 2025, og dermed faller sammen med den kristne julefeiringen, har min jødiske Facebook-venn Gila Goren, som er bosatt i Israel, skrevet følgende som jeg synes er så viktig at jeg har valgt å oversette det til norsk:

"Ettersom det blir stadig mer upopulært å stå for bibelske verdier, må vi også regne med kostnadene og være trofaste mot vår Herre.

For oss som troende bærer historien om Hanukkah et sterkt budskap om å stå fast i møte med forfølgelse. Ettersom det blir stadig mer upopulært å stå for bibelske verdier, må vi også regne kostnadene og være trofaste mot vår Herre uansett hva som ligger foran oss.

La oss også ta mot fra makkabeerne som sto mot slike uoverstigelige odds og vant. Vi kan også føle oss som en liten minoritet i vårt samfunn, men de som kjenner sin Gud i disse dager, 'skal være sterke og utføre store bedrifter...' La oss ikke gi opp vår nasjon eller vår verden, men fortsette å be — å tro at et 'stort mirakel' kan skje her iblant oss også."

Men med tro og tillit til den allmektige Gud.

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskenes språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den er skrevet, i Den Hellige Ånd, får du stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av tidens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskers språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den ble skrevet, i Den Hellige Ånd, Får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa ril Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slenge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet. 

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

Om å fjerne Guds ord

 Nylig har jeg lagt merke til at folk forkaster deler av Skriften som forteller oss at visse tekster ikke gjelder oss eller at teksten ikke åpenbarer Guds hjerte. Det er et konsekvensvalg å ta. Å forkaste Guds ord er ikke noe nytt. Det har skjedd før i historien, med alvorlige konsekvenser.

Da Jeremia profeterte for nasjonen, ble budskapet hans skrevet på en bokrull. Den ble lest opp for noen av landets tjenestemenn. Da embetsmennene hørte budskapet: "så de på hverandre med skrekk" (Jeremia 36:16). De som leste bokrullen var redde for det de hørte og ba Jeremia gjemme seg. Embedsmennene tok med seg bokrullen til kongen for å få den lest opp for ham og hans embetsmenn.

Mens de leste ordene: «Hver gang Jehudi leste ferdig tre eller fire kolonner, tok kongen en kniv og skar av den delen av rullen. Han kastet den deretter i ilden, seksjon for seksjon, til hele rullen var brent opp. Verken kongen eller hans tjenere viste noen tegn til frykt eller omvendelse ved det de hørte. Selv når Elnatan, Delaja og Gemarja tryglet kongen om ikke å brenne bokrullen, ville han ikke høre på» (vers 23-24).

Da Jeremia hørte hva kongen hadde gjort, skrev han ordet om og sendte det tilbake til kongen. I tillegg til ordet var konsekvensene av kongens avgjørelse og for nasjonen som forkastet Guds ord alt fordi "De ville ikke lytte til mine advarsler" (vs. 31).

Vær forsiktig med hva du velger å avvise og forkaste fra Guds ord. Det vi fjerner fra hans ord kan være nettopp det vi trenger for å redde oss når usikre tider kommer, og forvirringen florerer.

"Gresset visner, blomsten visner, men vår Guds ord skal stå til evig tid" (Jesaja 40:8).

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen (c)

Nærhet til Gud og fellesskapets betydning i en stormfull tid

 Jeg går rundt og tenker på noe den svenske bønnelederen Eva Barck, en av lederne for Sverigebönen, har uttalt til den kristne avisen Världen idag nylig. Det er ord som også gjelder for Norge. Her i min oversettelse: 

"Nærheten til Gud og til Hans Ord er en forutsetning for at vi klarer å stå i stormene som kommer."

Eva Barck, som bor på Gotland, minner samtidig om betydningen av å stå sammen i enhet. Hun sier:

"Bønn og fellesskap med andre troende betyr mer enn man kanskje tror."

Billedtekst: Eva Barck. Foto: Eric Brodin/Världen idag

Aldri har jeg følt meg så liten

Jeg har forkynt Guds ord siden 1970-tallet. Det har blitt mange prekener, bibeltimer og seminarer gjennom årenes løp, og for å være helt ærlig med dere, har det ikke bare vært et privilegium, men et kolossalt ansvar som jeg kjenner på mer og mer. Aldri er jeg så anfektet og angrepet og sårbar som etter at jeg har holdt en preken! Fikk jeg med meg alt? Sa jeg noe upassende? Såret jeg noen? Er jeg utydelig? Talte jeg i samsvar med Guds ord? Jeg kjenner meg liten og vet jeg har sagt ting jeg har angret på.

Det er som sagt et kolossalt ansvar å stå foran en forsamling og dele Guds ord. I flere av brevene til apostelen Paulus beskriver han for oss forkynnerens oppgaver og ansvar, som for eksempel i 2.Kor 4,1-5: "Derfor - siden vi av Guds miskunn har fått denne tjenesten, mister vi ikke motet, nei, vi avviser det fordekte og skjendige, vi går ikke krokveier og forfalsker ikke Guds ord, men ved å legge sannheten åpent frem anbefaler vi oss selv til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn...vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre, og oss som deres treller for Jesu skyld."

Det er en opplagt fristelse for enhver som forkynner Guds ord, nemlig den som består i å fjerne anstøtet i evangeliet og preke noe annet enn den standard vi finner beskrevet i Guds ord. Ikke minst i en tid som vår egen hvor så mange taler alt annet enn sannheten. Da koster det virkelig noe å forkynne det Guds ord sier. Men skal vi være tro mot Gud og det kallet vi har fått kan vi ikke annet enn å forkynne det Bibelen sier. Vårt kall er å tale som Guds ord. Punktum. 

Be for oss, alle vi som står fram i en tid som vår med Guds ord, at vi er tro mot ordet og kallet, koste hva det koste vil. La oss forkynne Kristus: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft...Jo, siden verden ifølge Guds visdom ikke kunne kjenne Gud gjennom sin egen visdom, fant Gud det for godt å frelse dem som tror, ved selve dårskapen i forkynnelsen." (1.Kor 1,16 og 21)
 

Hvor er vår lojalitet?

Kristne kan som gode samfunnsborgere komme i lojalitetskonflikter. Det skjer når lovgivningen i den nasjonen man tilhører kommer i konflikt med Guds ord. Da oppstår det en situasjon hvor man må gjøre et valg: skal en lyde Gud mer enn mennesker? For en som ikke bare har Jesus som sin Frelser, men som også har gjort Ham til Herre i sine liv, er valget enkelt! Guds ord er rimelig klart når det gjelder de valgene man må gjøre når man står overfor slike veikryss i livet:

"Peter og apostlene svarte: Man skal lyde Gud mer enn mennesker." (Apg 5,29 Pollestads oversettelse)

I en utydelig tid som vår vil kristne som vil lyde Herren bli stilt overfor mange situasjoner når man må velge. Omkostningene vil kunne bli store for mange. Troen vår og hvem vi er lojale mot vil bli satt på harde prøver. Noen vil miste jobben, andre vil kunne bli nektet jobb - også i Norge. For egen del  vet jeg at jeg er mistet taleoppdrag i enkelte menigheter fordi jeg har vært tydelig i spørsmål som handler om Israel og det profetiske ord, likekjønnet ekteskap og fosterdrap.

De første kristne ble satt på slike prøver. De levde under en brutal okkupasjonsmakt, hvor innbyggerne i det romerske imperiet måtte sverge troskap til de romerske keiserne, som Nero her på bildet. Hvis ikke ble de truet med arrestasjon og døden. Vi leser om en slik hendelse i Apostlenes gjerninger: 

"Nå er de kommet hit også, de som har satt verden i opprør, og Jason har gitt dem husly. Og de handler alle stikk i strid med keiserens bud og sier at en annen er konge, en som heter Jesus. De ble skremt da de hørte dette, både folkemengden og styresmennene..." (Apg 17,6b-8/Pollestads oversettelse)

Slik ble de første kristne oppfattet i sin egen samtid. Slik vil også vi bli oppfattet om vi holder fast ved Guds ord. Det står et interessant ord i 1.Tess 2,13 i denne sammenhengen: 

"Og derfor takker vi Gud uten opphør for at dere, da dere fikk overlevert det gudsordet dere hørte av oss, tok imot det, ikke som et menneskeord, men som det gudsord det i sannhet er - virksomt som det også er i dere som tror."

Om Guds ord bare er menneskeord har det ingen annen verdi enn vakker poesi, men er det Guds ord står det om livet og evigheten. Hvor er din lojalitet?

Det dyrebareste vi eier

 Det mest dyrebare som er gitt oss er Bibelen. Guds ord uten åpenbaring gjør at vi tørker opp. Den Hellige Ånd uten Guds ord gjør at vi blåses opp, men gjennom Ordet og Ånden vokser vi opp.

Det store frafallet vi har i Kristi kropp handler om at man sporer av fra Guds ord og lar seg påvirke av tidsånden i verden. Den kommer inn midt i kirken og blant dens forkynnere. 

Men vi vil ha åpenbaringens Ånd. Den holder oss på sporet.

Å meditere på Guds ord er en hemmelighet for oss. Ikke bare lese det, men grunne på det. Da er det som et frø som går fra hodet og ned i vår ånd.

- Fra en tale av Kjell Haltorp, pastor i Zion Vanse, Lista pinsemenighet 30. november 2023

Drømmen om knappenålene

Natt til søndag drømte jeg om knappenåler! Da jeg våknet spurte jeg Herren om det var noe Han ville si meg med denne merkeelige drømmen, men fikk ingen klarhet i det der og da. Ikke før jeg kom til Grimerud i går, hvor vi hadde et møte i arrangementskomiteen til Den nasjonale bønnekonferansen, hvor jeg sitter. Mens vi ba sammen, spurte jeg igjen Herren, om det var noe Han ville si meg om knappenåler?

Det er en historie som går forut for drømmen om knappenålene, som må fortelles På ettermiddagen lørdag, kom en sterkt følelse av Guds hellighet over meg. En ærefrykt for Gud. Denne følelsen bar jg med meg inn i natten.

Mens jeg er helt stille under bønnestunden mandag, er det som jeg er hensatt til pinsedag i Jerusalem, og jeg lytter til Peters pinsepreken. Da folkemengden hadde lyttet til den, kommer Den Hellige Ånd over dem, og "det stakk dem i hjertet", leser vi.

Slik er også Den Hellige Ånd. Han sørger for å uroe, vekke til live, samvittigheten. Det er ikke alltid fred som kommer når Ånden virker! Han stikker! 

Vi skal tale som Guds ord, sier Guds ord. Ordet er som salt, det svir, av og til. Og det trengs. Derfor er Guds ord anstøtelig. Apostelen Paulus skriver: "Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud, og kan legge festninger i grus. vi river ned tankebygninger, og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud." (2.Kor 10,4-5)

La Den Hellige Ånd skape stikket i samvittigheten, hindre den ikke fra å gjøre jobben sin! Det kommer en tid da folk ikke orker å 'stampe mot brodden', slik Paulus gjorde, mn overgir seg til Gud. Løp ikke etter å forsøke å plastre såret, men la Ånden få gjøre sin gjerning!  Vi må slutte å være så redde for Guds ords virkning på menneskers hjerter, ved å unnskylde hvor radikalt Guds ord er.

Gud taler. Hvem lytter?

 Hele den kristne tradisjonen har sett på Maria fra Betania som en typisk representant for det kontemplative livet. Maria setter seg ved Jesu føtter og lytter til hans ord. Hun gjør nettopp det alle mennesker gjør når de vil leve et kontemplativt liv. Kontemplasjon er ikke det å speile seg selv, slik mange tror. Det er heller ikke å synke ned i et bunnløst, kosmisk djup. 

Vår Gud er ikke stum. Han er en Gud som taler, som uttrykker seg. Gud sier ett ord, og verden blir til. Gud taler til Abraham, til Moses, til Samuel. Hele Bibelen er Guds ord. Det er livsviktig for Gud å tale. Allerede før verden og mennesket var til, talte Gud. Gud har aldri kunnet beholde sin rikdom for seg selv. Fra evighet av har han talt et Ord som uttrykker ham totalt. Det er dette Ordet som kommer til verden. Når Gud kommer til oss i menneskeskikkelse, kommer han som Ordet, som Faderens endelige Ord. 

Man skulle tro at verden holdt pusten når Gud taler sitt Ord. Vi skulle vente at verden lyttet i respektfull taushet. Og vi kan lese dette i Visdommens bok: "Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, for ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone" (Visd 18,14-15).

Men hvor har det blitt av denne tausheten? Hvem i vår tid gjør som Maria? Alle vil snakke, men hvem vil lytte?

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 266

Guds ord står fast til evig tid

Nylig måtte jeg ta en avgjørelse. Mens jeg ba, husker jeg at Herren lovet å lede oss med sin fred. Så jeg ba om hans fred i den retningen vi skulle gå. Herren ga oss ikke bare en bestemt fred, men alle bitene begynte å falle sammen. Våre hjerter var fulle av takksigelse, vi visste at Gud hadde besvart vår bønn.

Hvor fantastisk når Guds ord er innebygd i våre hjerter, og vi lærer å støtte oss på hans ord når vi ber og tror på det. Hvor viktig er vår daglige hengivenhet, og at vi bruker tid på å tenke på hans ord; at hans ord kan komme til tankene når vi trenger det og bli tilegnet våre liv.                                                  

«Ditt ord har jeg gjemt i mitt hjerte, så jeg ikke skal synde mot deg» Salme 119:11.

Den Hellige Ånd vil minne om ord Jesus har talt, det er hans del. Men det må være der for at vi skal huske det, det er vår del!

«Men Talsmannen, som er Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» Joh 14:26.

Herrens ønske er at sannheten er djupt forankret i våre hjerter og tankemåte. Når vi ser på ham med et lyttende øre, kan vi be og tro på at Herrens ønske skal bli oppfylt i oss.

"Se, du ønsker sannhet i det indre, og i det skjulte skal du gjøre meg kjent med visdom" Salme 51:6.

Herren har lovet: "Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri" Johannes 8:32. Igjen kan vi be inn i Guds ord og tro på at det fungerer i våre liv. Hvilken frihet vi kommer inn i når vi først søker hans velsignelse, hans fred og hans nærvær i våre liv.

Hvilken oppmuntring vi har gjennom hans ord! "Mine kjære, jeg ønsker fremfor alt at du må ha det godt og ha det godt, likesom din sjel har det godt" 3 Joh 1:2. Hans ord er dyrebare og verdsettes.

"Ditt ord er meget rent, derfor elsker din tjener det" Salme 119:40.

«Behagelige ord er som en honningkake, søte for sjelen og helse for beinene» Ordspråkene 16:24.

"Ditt ord er en lampe for mine føtter og et lys for min sti" Salme 119:105.

"Legg til mine skritt etter ditt ord, og la ingen misgjerning herske over meg" Salme 119:133.

Guds ord er sant fra begynnelse til slutt. Vi kan hvile i hans ord og vite at det vil bli oppfylt. Vi kan si hans ord. Tenke hans ord. La hans ord lede våre tanker og følelser. Vi kan dele hans ord med andre.

«Min tunge skal tale om ditt ord, for alle dine bud er rettferdighet» Salme 119:172.

Herren berømmer dem som kjenner Guds ord, og med rette anvender det på deres livsomstendigheter:

«Studer for å vise deg godkjent for Gud; en arbeider som ikke trenger å skamme seg, som deler sannhetens ord rett.» 2 Timoteus 2:15

"La de eldste som er gode forstandere, regnes verdige til dobbelt ære, særlig de som arbeider i ordet og i læren." 1. Timoteus 5:17

Når du tar deg tid til å bruke tid i Guds ord i dag, kan du finne oppmuntring, styrke og fred. Ikke bare å lese som på et maraton. Men ta et skriftsted, et vers og se på konteksten, og ta deg tid til å la det verset sette seg i hjertet ditt.

Måtte det rette ordet komme til tankene til rett tid, mens du går nedover veien livsveien. Uansett behov, kan du finne trøst og håp når du ser på Guds ord, ta deg tid til å dvele ved Guds ord og huske Guds ord. Måtte fred, visdom, helbredelse og styrke gis til din ånd.

Uansett omstendigheter kan vi være i stand til å si: «Jeg har gledet meg over veien for dine vitnesbyrd, like mye som over all rikdom. Jeg vil grunne på dine befalinger og se på dine veier. Jeg vil fryde meg i dine lover, jeg vil ikke glemme ditt ord.» Salmene 119:14-16

Slik David posisjonerte seg, må vi også posisjonere oss selv. "Du er mitt skjulested og mitt skjold, jeg håper på ditt ord." Salmene 119:14

"Jeg vil tilbe til ditt hellige tempel og prise ditt navn for din miskunnhet og for din sannhet, for du har opphøyet ditt ord over ditt navn." Salme 138:2

Måtte vi huske at Herren virker og beveger seg gjennom sitt ord! Han har opphøyet sitt ord til og med over sitt navn. Måtte vi skjule hans ord i våre hjerter, slik at de gjennom valgene vi tar, kan bli erfaringsmessig våre.

- Nancy Taylor Tate/PAROUSIA MINISTERIES/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Fellesskap - et hjertes egenskap

Jakten på fellesskap er et djupt menneskelig søk, og jeg har følt at det ideelle fellesskapet for det meste forblir gjenstanden for mine håp og drømmer. Men jeg har også erfart at hvis jeg holder disse håpene og drømmene i live, vil ekte fellesskap åpenbare seg på de mest uventede steder og tider. På en eller annen måte er fellesskap først og fremst en egenskap ved hjertet, en egenskap som berører alle de du møter i livet ditt, ikke bare din egen familie, men også menneskene du jobber og leker med.

Kilden til alt fellesskap er imidlertid ditt mest intime forhold til Herren, fordi jo djupere du går inn i fellesskap med ham, jo tydeligere vil du finne at alle de du elsker er skjult i hans hjerte. Denne sannheten løser ikke alle våre smerter og problemer, men den kan absolutt sette oss fri til tider til å reise videre og gå videre selv om følelsene våre kan få oss til å føle oss veldig ensomme.

Hold deg nær Bibelen og smak den til fulle. Det er en veldig djup hunger hos mange mennesker etter livet i Ånden, og mange mennesker trenger å bli næret kontinuerlig av Guds Ord.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Orienter deg etter Guds ord

Det er de siste timene av natten. Du kjører ned en motorvei mot øst. Etter et stopp for å fylle drivstoff er du tilbake på motorveien, men nå føles det som om du skal vestover. Motorveiskiltet forsikrer deg om at du fortsatt skal østover. Du sjekker navigasjonsskjermen og den sier også at du skal østover. Men det føles feil.

Hva gjør du? Du går etter fakta, ikke følelser. Du stoler på motorveiskiltene og GPS-en selv når noe inni hodet ditt er snudd helt rundt.

Senere begynner de første tegnene til daggry å lyse opp den østlige himmelen. Når solen begynner å stå opp, slutter det å være et spørsmål om veiskilt. Nå vet du. Solen som stiger opp i øst gir hjernen din en ny, perfekt orienteringssans. Du skal østover. Det er ingen spørsmål. Du begynner å lure på hvordan du noen gang hadde følt deg så forvirret.

Følelser kan noen ganger føre oss på villspor. Vi må orientere våre veier mot det vi vet er sant.

I følge National Transportation Safety Board kom John F. Kennedy Jrs flyulykke i 1999 som et resultat av «romlig desorientering». Encyclopaedia Britannica definerer "romlig desorientering" som "manglende evne til en person til å bestemme sin sanne kroppsposisjon, bevegelse og høyde i forhold til jorden eller omgivelsene."

Den unge Kennedy ble bare sertifisert til å fly under visuelle flyregler. Han var ikke instrumentvurdert. Han måtte gå ved synet. Vi blir desorienterte når vi ikke har noe å orientere oss etter, eller når vi prøver å orientere oss etter noe falskt.

Og det er der verden er akkurat nå. I tidligere generasjoner holdt de fleste av selv ikke-kristne seg til visse sannheter. Men i denne generasjonen blir alt snudd på hodet. Romerne 1:18 snakker om dem «som undertrykker sannheten i urettferdighet». [NASB] Det skjer akkurat nå.

Ordspråkene 22:28 sier: «Fjern ikke det eldgamle landemerket som dine fedre har satt.» [NKJV] Det verset omhandler først og fremst eiendomsrett. Ikke flytt eiendomslinjemarkøren. Men den snakker også om dem som fjerner Guds moralske standarder som vi kan orientere våre liv etter. Å fjerne standardene er spesielt grusomt mot barn.

I Jeremia 6:16 sier Herren: «Stå på veiene og se, og spør etter de gamle stier, hvor den gode vei er, og gå på den! Da vil dere finne hvile for deres sjeler.» [NKJV] Det er vanskelig å finne den gode stien når det gamle landemerket er fjernet.

Noen ganger må vi som kristne fly på instrumenter. Ikke gå etter følelser, men etter Guds ord. Gjør det som er rett selv når du ikke har lyst.

Det store for Herrens etterfølgere er at vi har mer enn instrumenter og landemerker. Vi har Jesus. Han kalte seg selv «den gode hyrde». En hyrde går med sauene sine, leder dem og holder dem trygge.

Så, i disse urolige og vanskelige tider, hold fast ved Guds ord og gå nær den gode hyrde.

- Hal Lindsay (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Arbeide forgjeves? - serien: Den lidende tjener, del 2

"Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge. Han har gjort meg til en blank pil og gjemt meg i sitt kogger. Han sa til meg: Du er min tjener, du er Israel, på deg vil jeg åpenbare min herlighet. Men jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft. Men min rett er likevel hos Herren, og min lønn er hos min Gud." (1)

I denne andre Jesajas tjenersang, mens vi fortsetter å grunne på hvordan vi best kan forholde oss til lidelse, legger vi merke til tre ting om den lidende tjeneren:

1) Han taler frem Guds Ord som gjennomborer menneskehetens hjerter.

2) Han har en spesiell oppgave i Guds hensikter.

3) Han er ikke i stand til å se seieren midt i det presset han opplever, men han stoler stadig på Gud.

I dette avsnittet ser vi hvordan Gud bruker den lidende tjeneren som et sverd og som en pil. I Åpenbaringen 19 vises Messias og kalles «Guds Ord». Et skarpt sverd går ut av hans munn for å slå nasjonene. Guds Ord er skarpere enn et menneskelig sverd og i stand til å "trenge igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd."[2] Den hellige Augustin beskriver sin omvendelse slik: "O Herre, du slo mitt hjerte med Ditt Ord og jeg elsket Deg.» Gud slår våre hjerter og åpenbarer det som er i dem.

På samme måte er vårt kall til alle tider, men spesielt i endetiden, å la Gud tale gjennom oss ord, ja, piler, om sannhet som gjennomborer hjertene til mennesker, ja til og med det gjenstridige Israel, og kaller alle tilbake til Gud. Guds Ord vil dele dem som hører det i to leirer: de som vil høre og adlyde, og de som vil reise seg i opprør. Vi er og skal være piler i Guds kogger. Vi kan forvente mye avvisning.

For ganske mange år siden hadde jeg en oppsiktsvekkende drøm: Mange predikanter forkynte, og det var krig. Forkynnerne steg plutselig opp i luften over folket. Mens de talte, ble ordene deres som sverd som kom ut av deres munn. De fleste av sverdene var laget av et gelélignende stoff, og svært få hadde sverd av stål som kom ut av munnen. Tilskuere nedenfor ble herjet av krigen. De løftet armene for å prøve å gripe tak i sverdene for å bli dratt opp av farlige situasjonen de befant seg i. De som tok tak i sverdene laget av gelé falt tilbake fordi geléen ikke var sterk nok til å bære dem ut av faren. De få som kunne gripe tak i stålsverdene ble hevet over kampen i sikkerhet. Drømmetydningen virker åpenbar: noen ord frelser og noen gjør det ikke!

Dette avsnittet forteller oss også at den lidende tjeneren vil være som en spesiallaget pil i Guds kogger. Før piler ble laget med mekaniske midler, ble hver av dem håndlaget. De som laget hver pil hadde en sjanse til å tenke på hvor pilen ville være på vei mens de dannet og polerte den. I likhet med den lidende tjeneren, er hver og en av oss en "spesialstyrkepil" designet for å skytes direkte inn i situasjonen som Gud har i tankene. Det er noe fryktelig tilfredsstillende med å trekke tilbake en bue, trekke pusten dypt mens du sikter mot målet, og la pilen fly til målet. Men hva om du er pilen og ikke bueskytteren?

Gud fullfører sine hensikter ved at sverdet blir sendt ut og pilen blir skutt ut – og begge innebærer en vilje til å bli sendt hvor enn Gud bestemmer! Noe av det vi må kjempe med er at Gud bestemmer hvor vi skal sendes og hva vi må tale, og dette bringer oss til det punktet jeg ønsker å fremheve mest: vi kan lide fordi vi kan tro, enten det er sant eller ikke, at vi har arbeidet forgjeves. Vår beste innsats kan se ut til å mislykkes. Alt kan virke tapt. Likevel er det ingen kvaler vi trenger å kvele i denne prosessen. Vi trenger ikke å være heroiske samtidig som vi er lydige. Vi er ikke den endelige dommeren for om vi har lyktes eller mislyktes. Vi står eller faller på vår lydighet, ikke på vår suksess.

Jesus led da han utførte det som Faderen sendte ham for å gjøre. Hvis noen er en pil i Guds kogger, er det Kristus. Her i dette avsnittet, (vs 3) frykter han at han har arbeidet forgjeves. På Golgata, øyeblikket for hans største lydighet, roper han: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"[3] Når han funderer over sin tilbakekomst, sier han: "Når jeg kommer tilbake, vil jeg finne tro på jorden?”[4] I Getsemane kjemper han med Gud til blodet presser seg gjennom porene hans, og ønsker å finne en annen vei ut av oppgaven han hadde avtalt med Faderen på et mer behagelig sted.[5]

Vit at det er mer enn akseptabelt å rope ut i våre lidelser, å lure på om vi har gått glipp av målet, å beklage og å bli såret til et punkt av knusing. Salmene er fulle av dette språket, slik at vi ikke vil være redde for å utøse oss for Gud i stedet for bare å forbli i den "fine sonen" med ham. Det gjorde ikke David. Elias gjorde det ikke. Det viktigste er at Jesus ikke gjorde det.

I kampens hete tror jeg ingen av oss kan se hele bildet. Ofte tar lydighet all vår oppmerksomhet, og det å være i stand til å adlyde Gud uten å være sikker på det ønskede resultatet er et tegn på stor kjærlighet og modenhet selv mens det er rotete og smertefullt. Lidelse er ikke et mål i seg selv; det er ikke noe vi trenger å like eller noe som gir oss et fortjenestemerke hos Gud. Lidelse er bare en del av pakken med å godta et oppdrag i fiendens territorium. Det er generalen som har beordret oss til kamp, ​​og det er generalen som skal ta ansvar for alt som skjer. Stol på han. Adlyd Ham. Men ikke vær redd for å gråte. Han vil bruke våre overgitte lydighetshandlinger.

[1] Jes 49:2-4

[2] Hebr 4:12

[3] Matt 27:46, og Salme 22:1

[4] Luk 18:8

[5] Luk 22:44

- Rose-Marie Slosek/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fortsettes

Aldri alene

I forbindelse med gårsdagens tidebønn - Midt på dagen - ba May Sissel og jeg Salme 103. I etterkant ble jeg gående å dvele ved to vers, versene 20-21: "Lov Herren, dere Hans engler, mektige i kraft, som gjør etter Hans Ord og lyder Hans Ords røst. Lov Herren, alle Hans hærskarer, dere Hans tjenere, som gjør det som er til velbehag for Ham." 

Jeg tenker på alle Guds hærskarer - englene, med forskjellige rangordninger, som sendes ut på oppdrag fra Herren selv: "Er de (englene) ikke alle tjenende ånder, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse." (Hebr 1,14) "Han som gjør sine engler til ånder, og sine tjenere til en ildslue." (Hebr 1,7)

Jeg tenker på alle englene som har fått helt spesielle oppgaver å utføre i endens tid, som bare venter på klarsignal fra Øverstkommanderende til å sette i verk det Herren Hærskarenes Herre har bestemt, når den helt spesielle tiden er inne for det: 

"Etter dette så jeg fire engler stå ved jordens fire hjørner. De holdt jordens fire vinder, for at jordens fire vinder ikke skulle blåse på jorden, på havet eller noe tre ..." (Åp 7,1) 

"Og jeg så de sju englene som står framfor Gud, og det ble gitt dem sju basuner ..." (Åp 8.2)

"Og jeg så enda en annen mektig engel som kom ned fra himmelen, innhyllet i en sky. En regnbue var over hodet hans, ansiktet var som solen, og føttene hans var som ildsøyler. Han hadde en liten, åpnet bok i hånden. Han satte den høyre foten på havet, og den venstre foten på landjorden, og så ropte han med høy røst, som når en løve brøler. Da han hadde ropt, talte de sju torener med sine røster..." (Åp 10,1-3)

Det er engler som taler, som svinger sigder, som blåser i basuner, som kjemper mot ondskapens åndehærer - alle har det til felles at 'gjør etter Hans ord og lyder Hans ords røst.'

Jeg er så glad for at vi ikke er alene. En kristen har hele Guds hær på sin side!

Gledelig når noen ber Guds ord

For første gang siden Reformasjonen har katolikker og lutheranere bedt tidebønner i Nidarosdomen. Det er gledelig at kristne fra ulike konfesjoner kommer sammen for å be GUDS ORD! For det er det dette handler om. Dette skjedde tirsdag denne uken. At fordommene og bombastiske og til dels også hatefulle uttalelsene kommer til uttrykk i kommentarfeltet i avisen Dagen, er ikke uventet. Men trist er det. Kanskje det rett og slett skyldes uvitenhet?

Tidebønn er å be Guds ord, slik våre eldste trossøsken, jødene har gjort, i flere tusen år, og da i all hovedsak salmene fra Salmenes bok. Når det blir et problem kan man saktens undre seg på hva slags tro man representerer. Å be Guds ord blir aldri feil. Da er det verre med ordene vi formulerer se. De kan man saktens stille spørsmålstegn ved. Guddommelige er de ikke alltid. I hvert fall ikke mange av de som publiseres i Dagens kommentarfelt.

Jeg har tro på at Gud skal gjenreise Trondheim som et nasjonalt bønnealter. Derfor kjenner jeg stor glede over å ha fått privilegiet ved å tale på den årlige bønneuka for Trodheim ved flere anledninger. Og jeg håper helsa holder til en ny Trondheimstur en gang i løpet av 2021-2022.

Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Nidarosdomen i forbindelse med en av bønneukene i Trondheim hvor jeg var en av talerne. (Foto: May Sissel Hansen)

Om å ta vare på den fagre skatt

Jeg våkner med disse ordene i dag: 'Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss.' 2.Tim 1,14.

Det er noe som er betrodd oss, noe vi har fått overlevert, noe vi sjkal ta vare på. Det er faktisk opp til oss om dette apostelen kaller 'den fagre skatt' skal bli bevart. Hva er dette fagre som må bevares? Det er den overleverte apostoliske troen. Det ser vi av sammenhengen dette ordet står i, versene 8-14.  Ta gjerne frem Bibelen din slik at du selv kan lese disse ordene. I vers 12 skriver han også om denne skatten: 'For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer.'

Jeg ber om at jeg ikke må svikte når det gjelder, for det er mye som står på spill, men at jeg skal finnes tro mot denne fagre skatten så lenge jeg lever.

Vi må se til at den kristne tro blir bevart ren og at falske og forførende tanker ikke må få slippe til. Det betyr at det er visse kristne grunnsannheter som må holdes intakt. En av disse, og kanskje den aller viktigste av dem, er en tidlig kristen trosbekjennelse:

"Jesus Kristus er Herre!" Fil 2,11

'Enhver teologi som forsøker å fjerne Kristus fra førsteplassen eller fra han enestående plass i åpenbarings- og frelsesplanen, er nødvendigvis vranglære. Den kristne menighet må alltid holde fast på sin bekjennelse, men denne bekjennelse må være troen på Jesus Kristus.' (William Barclay: Min daglige Studiebibel. Paulus' brev til Timoteus/Titus/Filemon. Ansgar forlag 1990, side 179)

Denne bekjennelsen får konsekvenser for hele vårt liv på alle livets områder: Jesus Kristus er Herre!

Vi lever i en tid med store endringer, og massiv påvirkning. Da gjelder det å holde stø kurs. Ikke kaste overbord det kirken alltid har bekjent, med grunnlag i Guds ord , fordi mennesket i sitt hybris, sitt overmot, tror de vet bedre og er mer opplyste enn Jesus og hans apostler. Men det koster. Er vi vi villige til å bære omkostningene og betale prisen?

Det er ikke opp til oss å velge hva som er den overleverte apostoliske troen. Den er nedfelt i evangeliene og brevene, og er endelig. Om den passer inn i det moderene samfunnet, er ikke en aktuell problemstilling, for den som har Jesus som Herre og vil være tro og forbli tro til døden.

Hellige kyss

'Å, om han vil kysse meg med kyss av sin munn!' (Høys 1,2)

Før hun selv kunne forstå Guds ords rene og faste undervisning, fikk hun ta imot kyss, det vil si utlegningen, fra lærerens munn. Men siden hun selv har begynt skjelne det skjulte, nøste opp det flokete, låse opp det innelukkede og med sin åndelige evne tolke visdomslærernes lignelser, gåter og ordtak, da kan hun være sikker på at hun får smake Guds ords egne kyss.

Det tales om mange kyss for at vi skal forstå at hver forklaring av en skjult betydning er et kyss fra Guds ord, gitt til hver sjel som har nådd modenhet.

Det er kanskje derfor den profetiske og fullkomne stemmen utbrøt: 'Begjærlig åpner jeg munnen, for jeg lengter etter dine bud.' (Sal 119,131)

Med brudgommens munn bør vi forstå den kraft som hun opplyser sinnet med, og som en kjærlighetserklæring til henne, om det blir henne forunt å erfare nærværet av denne kraft, gjøres det som er uforståelig og skjult, klart for henne.

Dette er det sannere, mer intime og helligere kyss som skjenkes bruden, den rene og fullkomne sjel. Det kyss som vi i menigheten gir hverandre før sakramentet, er et speilbilde på dette kysset.

Hver gang vi i vårt hjerte uten veiledning lengter etter å forstå noe av de guddommelige ordene og deres betydning, kan vi være sikre på at vi har fått kyss av Guds ord.

- Origenes i: Peter Halldorf: Kysse spor. Luther Forlag 2002, side 202.

Proklamer Guds ord

I går, i forbindelse med artikkelserien om forbønnens tjeneste, siterte jeg den anerkjente bibellæreren Derek Prince,  her sammen med sin jødiske kone Ruth. Selv hadde jeg den store gleden av møte Derek Prince i Jerusalem i 2002. En av de tingene som gjorde et så sterkt inntrykk med ekteparet Prince, var deres store kjærlighet til Guds ord og til hverandre.

Vi så dem gjerne hånd i hånd, og før Derek skulle preke kom Ruth gjerne frem til talerstolen og så proklmerte de Guds ord høyt.

'Gud lærte oss å starte på denne måten, og vi oppdaget at proklamasjon av Ordet i tro ved begynnelsen av et møte, utgjør en enprm forskjell på den åndelige atmosfæren i møtet og på salvelsen av talen.' (Derek Pince: Guds kraft gjennom proklamasjon, side 7).

En av disse proklamasjonene de ofte benyttet er hentet fra Jes 55,10-11:

'For som regnet kommer ned og snøen kommer fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å spire og skyte knopp, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som spiser. Så skal Mitt ord være, det som går ut fra Min munn. Det vender ikke tomt tilbake til Meg, men utfører det Jeg har velbehag i, og det skal lykkes i det Jeg sendte det til.'

'Ordet 'proklamere' kommer fra et latinsk ord som betyr å kope ut,' skriver Derek Prince, og legger til:
'Det er et kraftig ord. I det nytestamentlige språket som er beslektet med, det er 'bekjenne'. Bekjennelse betyr 'å si det samme som'. For oss som tror på Bibelen, betyr bekjennelse at vi sier det samme med vår munn som Gud allerede har sagt i sitt ord. Vi lar ordene fra vår munn stemme overems med Guds ord.' (side 8).

Takk, gode Gud for evangelistene og emisærene

De siste dagene har jeg gått rundt å kjent på en stor og djup takknemlighet for emisærer og evangelister som har reist land og strand rundt i vårt vidstrakte land, med evangeliet. De har besøkt små og store steder, ja en hver avkrok, med ett siktemål: å gi videre Guds ord.

Trofaste har de vært. Mot Gud, mot Guds ord, mot kallet. De har ofret mye. Lønnen i kroner og øre, har vært mer som knapper og glansbilder. Oppofrelsene mange. Lange reiseveier, stadig nye overnattingssteder, lamgt borte fra sine kjære. IIngen tvil om at kone og barn også har betalt en stor del av regninga.

Men de har sett mennesker komme til tro, små venneflokker er blitt oppmuntret og undervist i Guds ord, de har forrettet Herrens måltid, de har bedt for syke og sett mennesker friskne til eller bli helbredet.

Hvor hadde Norge vært uten dem?

Nå er omreisende evangelister og emisærer en utdøende rase. Jeg kjenner navnene på noen ytterst få. Det er en stor sorg og vitner om åndelig fattigdom. Måtte Gud reise opp en ny generasjon evangelister, ikke minst med kall til de små stedene. Slik at Guds ord igjen kan forkynnes over det ganske land.

Men akkurat i dag takker jeg Gud for alle de som har vært i tjenesten. Mange av dem er hjemme hos Gud.