Gledelig når noen ber Guds ord

For første gang siden Reformasjonen har katolikker og lutheranere bedt tidebønner i Nidarosdomen. Det er gledelig at kristne fra ulike konfesjoner kommer sammen for å be GUDS ORD! For det er det dette handler om. Dette skjedde tirsdag denne uken. At fordommene og bombastiske og til dels også hatefulle uttalelsene kommer til uttrykk i kommentarfeltet i avisen Dagen, er ikke uventet. Men trist er det. Kanskje det rett og slett skyldes uvitenhet?

Tidebønn er å be Guds ord, slik våre eldste trossøsken, jødene har gjort, i flere tusen år, og da i all hovedsak salmene fra Salmenes bok. Når det blir et problem kan man saktens undre seg på hva slags tro man representerer. Å be Guds ord blir aldri feil. Da er det verre med ordene vi formulerer se. De kan man saktens stille spørsmålstegn ved. Guddommelige er de ikke alltid. I hvert fall ikke mange av de som publiseres i Dagens kommentarfelt.

Jeg har tro på at Gud skal gjenreise Trondheim som et nasjonalt bønnealter. Derfor kjenner jeg stor glede over å ha fått privilegiet ved å tale på den årlige bønneuka for Trodheim ved flere anledninger. Og jeg håper helsa holder til en ny Trondheimstur en gang i løpet av 2021-2022.

Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Nidarosdomen i forbindelse med en av bønneukene i Trondheim hvor jeg var en av talerne. (Foto: May Sissel Hansen)

Erik Varden vigsles til biskop 3.oktober

Erik Varden (bildet), som er utnevnt til biskop av Trondheim, vil bli vigslet i Nidarosdomen 3.oktober i år.

Det var i fjor høst at pave Frans utnevnte den daværende abbeden for cistersienser-klosteret Mount St.Bernard Abbey, til biskop av Trondheim. Men så ble pater Erik syk. Etter en lengre hvileperiode er han nå klar for å bekle dette embretet.

Pater Erik Varden er 46 år og kommer opprinnelig fra Degernes i Østfold. Han har nettopp kommet med boken: 'Lengsel er mitt vesen'. på St.Olav forlag.

Strømmer av nåde i Trondheim - Herren skal gjenreise et nasjonalt bønnealter i byen

Norges hjerte er Nidaros blitt kalt. Andre omtaler byen som Norges åndelige hovedstad. Hit kom, og hit kommer pilegrimer, ikke bare fra Europa, men fra de fire verdenshjørnene. Et sted for helbredelse. Et sted for barmhjertighet. Her tok munker og nonner seg av de syke, skaffet husly til de forkomne, tok seg av enker og foreldreløse barn.

Hvilken arv!

Jeg hadde en sterk og forunderlig opplevelse ved Nidarosdomen i forbindelse med bønnekonferansen 'Europe's wells', denne helgen. Det var som om jeg så pilegrimsskaren komme gjennom århundrene. Det var alle slags mennesker. Leg og lærd. Fattig og rik. Store og små. Forkomne mennesker. Jeg hørte alle slags tungemål.

Men jeg så også at de kom nå.

Vekkelsesbrønnen som var her i hjertet av Norge, skal gjenåpnes.

Hit skal mennesker komme: de blinde, de lamme, de elendige og finne en kilde til helbredelse. Vannet skal strømme fram, til legedom og frelse. Vi merket at det allerede har begynt å piple fram under helgens bønnekonferanse!

Herren begynner nå med å gjenreise et bønnealter i Trondheim, et nasjonalt bønnealter.
Hit vil alle slags tungemål høres i et bønnens hus for nasjonen og nasjonene.

Dette vil jeg være en del av!

Nå forstår jeg mer av hvorfor Herren har lagt Trondheim så sterkt på mitt hjerte i flere år, og spesielt den siste tiden. Uavhengig av helgens bønnekonferanse, har jeg kjent på at jeg bare måtte til Trondheim for å be dette året.

May Sissel tok dette bildet av meg utenfor Nidarosdomen etter at helgens bønnekonferanse var over. Det var et forunderlig Gudsnærvær her.

Norske kirkeledere på økumenisk pilegrimsvandring til Nidaros gir håp for fremtiden!

Norske kirkeledere på pilegrimsvandring til Nidaros! Det er virkelig oppløftende og gir håp både for Norge og for enhetsarbeidet.

Når dette bildet ble tatt utenfor Oppdal kristne senter i går kveld var det dag 20 av etappen mot Nidarosdomen. Side om side har norske kirkeledere - alle representert i Norges kristne råd - gått ulike etapper. Det har gitt dem en unik anledning til å snakke med hverandre, be, oppleve stillheten, nyte det vakre landskapet.

Relativt spesielt, spør du meg. Jeg kjenner ikke til at noen andre land har gjort noe lignende. Forbilledlig, vil jeg si, for de økumeniske bestrebelsene, at ledere gjør noe slikt sammen, fra ulike kirkelige tradisjoner, men også for alle oss andre som tilhører ulike konfesjoner! Det gir håp om at vi kan finne inn til hverandre på lignende måter. Hvorfor ikke ta lokale initiativ til å gå deler av Pilegrimsleden til Nidaros? Eller kortere lokale vandringer? Eller samlinger rundt et leirbål? Eller rett og slett en grillfest? Både lokale ledere og lekfolk.

Norske kirkesamfunnsledere har ryddet plass i fulle avtalebøker. De har lagt ut på en vandring sammen. De har med sin handling sagt at dette er viktig. Det bør gi ettertanke!

De har vist oss betydningen av langsomheten - langsomhetens gode rytme! Ting tar tid. Ting må modnes frem. Det gjelder å lytte til hverandre. Og ikke bare gjennom brev og resolusjoner, telefoner, eller sosiale media. Men ved å møtes. Gjennom vennskap.

Tilbake til langsomheten.

I den gode langsomhetens rytme, rekker vi å tenke tankene ferdig og reise sammen med vår sjel. I den gode langsomhetens rytme, kan vi ta steg etter steg uten den travelheten som i lengden spiser opp vår fred. I den gode langsomhetens rytme, finner vi rom for bønn, vi får gå i takt med hjertets slag og lungenes åndepust - og vi finner oss selv - og Gud.

Takk til våre ledere som viser vei!

Billedtekst: Gårsdagens vandring gikk ned Vinstradalen mot Oppdal. I fantastisk vær. Kvelden ble avsluttet med dialogmøte i Oppdal Kristne Senter der biskop Tor Singsaas, Den norske kirke, Terje Aadne, Det Norske Baptistsamfunn, Øyvind Haraldseid, Misjonsforbundet, Heidi Carlson, KrF, Geir Morten Rogstad, Oppdal Kristne Senter og Arne Aspeland, Den norske kirke deltok i en dialog om kirkenes respons på flyktningsituasjonen. (Foto velvillig utlånt av Knut Refsdal/Norges Kristne Råd)