Tusener sluttet opp om den nasjonale bønnedagen

37.000 var innom en eller flere av de direktesendte bønnesamlingene på Den nasjonale bønnedagen søndag. Mest respons hadde bønnesamlingen med IMI-kirken, med 8679 visninger og 648 kommentarer. I tillegg kommer alle de som ikke fulgte de direkte sendingene, men som også fastet og ba for Norge denne dagen.

Det er nettutgaven til avisen Dagen som skriver dette i dag. Den nasjonale bønnedagen var i regi av Norges Kristne Råd, godt støttet av Nasjonalt bønneråd og hadde deltagere fra det brede spekter av norske kirkesamfunn. Dagen fikk stå i enhetens tegn, og ble så godt tatt imot at det nå vurderes flere slike samlinger.

- Det har virkelig vært en nasjonal bønnedag, som det er skapt engasjement og fellesskap rundt, sier generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd til Dagen.

Blant kirkesamfunnene som bidrag til den nasjonale bønnedugnaden var Den norske kirke, Frelsesarmeen, den islandske og svenske kirken i Norge, Frikirken, Baptistsamfunnet, Søndagsskolen i Norge, Metodistkirken, Misjonskirken, Den katolske kirke, Ungbaptist og Brunstad Christian Church, kjent som Smiths venner.

En hel nasjon i bønn

Det har vel aldri skjedd før i Norges historie at vi som nasjon, fra alle kirkesamfunn, trer fram for Nådens trone sammen fra nord til sør, øst til vest, som det som skjer akkurat nå på denne nasjonale bønnedagen.

Tårene mine renner, jeg er så beveget og takknemlig, for å følge TV-sendingene fra nettsiden til Norges kristne råd. Jeg ser på navnene til de som ber sammen med de som ber i de ulike kirkene bønnen pågår fra.

En hel nasjon i bønn! Hvilket takkeemne! Dette beveger Guds hjerte.

I morgen vender hele Norge seg til Gud

I morgen - søndag 22.mars - kaller Norges kristne råd og Nasjonalt bønneråd til en nasjonal bønnedag. Nå er tiden kommet for å bøye kne og ydmyke oss innfor Guds ansikt. I anledning dagen har lederen for Nasjonalt bønneråd, Jon Steinar Kjøllesdal skrevet følgende:

"Vi lever i ekstraordinære tider, og må møte denne tiden med ekkstraordinære tiltak. I stillhet og tillit skal vår styrke være, men vi formaness også til å bære frem bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv mee gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne, (1:Tim 2,1-4)

Det er med stor glede vi i Nasjonalt Bønneråd ser at kirkene i Norge går sammen om en felles bønnedag søndag 22. mars (i morgen) via Norges Kristne Råd. Norges Kristne Råd har satt sammen et rikholdig program gjennom dagen, og utviklet ressurser til samlinger i hjemmene med mer (se lenker i eposten). Nasjonal bønnedag søndag 22. mars Vi anbefaler alle å delta denne dagen, inkludert på sendinger online fra ulike steder i landet (Se mer hos Norges Kristne Råd) Nasjonalt bønneråd har også lagt ut ressurser og vil bidra med en oppsummering på slutten av dagen i form av et webinar kl. 21.30 (Se mer hos Nasjonalt Bønneråd) Vi trenger din hjelp for å gjøre dette kjent over hele landet. Dette er noe du kan gjøre: 1. Lik og del Norges Kristne Råds event på Facebook: Felles bønnedag 2. Lik og del Nasjonalt Bønneråds event på Facebook: Nasjonal bønnedag 3. Be for bønnedagen og fortsettelsen på dette, at kirkene skal stå sammen i Åndens enhet, og at sann omvendelse til Gud skal finne sted i nasjonen gjennom den prosessen vi er inne i disse ukene frem mot påsken og pinsen 2020. Program for Felles bønnedag - kirkene sammen Fra klokken 09.00 om morgen til 21.00 vil det via Norges Kristne Råd sin facebookside og arrangementssiden bli ledede bønnesamlinger. Noen går direkte, mens andre er forhåndsinnspilte. Det er sentrale kirkeledere, lokale menighetsledere, barn og unge som leder oss gjennom disse samlingene. Du finner full oversikt over de ulike bønnesamlingene her. Kl.09.00 Den svenske kirke i Norge, Per Anders Sandgren leder i bønn Kl.10.00  IMI – Kirken, Egil Elling Ellingsen leder i bønn Kl.11.00 Gudstjenester sendes fra de ulike kirkene Kl.13.00  Frikirken, Anne Mari Schiager Topland leder i bønn Kl.14.00  Den norske kirke, Joackim Haaland, m.fl. leder i bønn Kl.15.00  Det Norske Baptistsamfunn  Kl.16.00  Familiesamling med Søndagsskolen Norge. Søren Nielsen og hånddukkene Jonas og Julie leder i bønn Kl.17.00  Pinsebevegelsen, Øystein Gjerme leder i bønn Kl.18.00  Den katolske kirke, vesper fra Katarinahjemmet Kl.18.30  Misjonskirken Norge, Øyvind Haraldseid leder i bønn Kl.19.00  Pinsebevegelsen, Morten Marius Larsen m.fl. leder i bønn Kl.19.30  Brunstad Christian Church, Kåre Smith leder i bønn Kl.20.00  Metodistkirken, Per Bradley leder i bønn Kl.20.30  Frikirken. Kl.21.00   Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen leder i bønn. (21.30. Nasjonalt Bønneråd Webinar) Til ettertanke Vi har sikkert mange tanker rundt den situasjonen vi befinner oss i. Uansett blir det aldri feil å løfte blikket på Jesus, være stille for Ham og sette vår lit til Herren. For meg er historien om Josjafat i 2. Krønikerbok 20 det beste eksempelet jeg kan komme på akkurat nå, kombinert med 2. Krønikerbok 7,13-15. På litt lenger sikt tenker jeg på Nehemja kapittel 4. Disse tre stedene snakker til oss om: 1. Å posisjonere seg foran Gud og tilbe ham 2. Ydmyke seg, og omvende seg fra sine onde veier 3. Stride for familien og hjemmet Vennlig hilsen Jon Steinar Kjøllesdal Leder Nasjonalt bønneråd

Kvekerne fikk årets ikkevoldspris

Årets ikkevoldspris går i år til Kvekersamfunnet og Kvekerhjelpen. Prisen som deles ut av Det Norske Baptistsamfunn sammen med Norges Kristne Råd og Holtekilen folkehøgskole, deles ut på Martin Luther King dagen, som er i dag, 21. januar. Med den årlige prisen ønsker de å rette oppmerksomheten mot fred og rettferdighet med ikkevold som redskap. Som det høver seg for baptister.

Kvekerne, som kunne feire sitt 200 års jubileum i fjor, er kjent for sin pasifisme. De tar ikke i våpen, noe som medfører at de ikke utfører militærtjeneste. Sammen med andre fikk de i 1932 kjempet igjennom loven om samvittighetsfrihet slik at det ble mulig å nekte å gjøre militærtjeneste i Norge.

Kvekerne forstod tidlig betydningen av Martin Luther Kings og Gandhis ikkevoldskamp, og trådte inn i rekkene av de som har kjempet for likhet, mot rasisme og urett. Verdigere prisvinnere finnes knapt.

Kvekerhjelpen driver ulike freds- og utdannelsesprosjekter en rekke steder i verden.

Norske kirkeledere på økumenisk pilegrimsvandring til Nidaros gir håp for fremtiden!

Norske kirkeledere på pilegrimsvandring til Nidaros! Det er virkelig oppløftende og gir håp både for Norge og for enhetsarbeidet.

Når dette bildet ble tatt utenfor Oppdal kristne senter i går kveld var det dag 20 av etappen mot Nidarosdomen. Side om side har norske kirkeledere - alle representert i Norges kristne råd - gått ulike etapper. Det har gitt dem en unik anledning til å snakke med hverandre, be, oppleve stillheten, nyte det vakre landskapet.

Relativt spesielt, spør du meg. Jeg kjenner ikke til at noen andre land har gjort noe lignende. Forbilledlig, vil jeg si, for de økumeniske bestrebelsene, at ledere gjør noe slikt sammen, fra ulike kirkelige tradisjoner, men også for alle oss andre som tilhører ulike konfesjoner! Det gir håp om at vi kan finne inn til hverandre på lignende måter. Hvorfor ikke ta lokale initiativ til å gå deler av Pilegrimsleden til Nidaros? Eller kortere lokale vandringer? Eller samlinger rundt et leirbål? Eller rett og slett en grillfest? Både lokale ledere og lekfolk.

Norske kirkesamfunnsledere har ryddet plass i fulle avtalebøker. De har lagt ut på en vandring sammen. De har med sin handling sagt at dette er viktig. Det bør gi ettertanke!

De har vist oss betydningen av langsomheten - langsomhetens gode rytme! Ting tar tid. Ting må modnes frem. Det gjelder å lytte til hverandre. Og ikke bare gjennom brev og resolusjoner, telefoner, eller sosiale media. Men ved å møtes. Gjennom vennskap.

Tilbake til langsomheten.

I den gode langsomhetens rytme, rekker vi å tenke tankene ferdig og reise sammen med vår sjel. I den gode langsomhetens rytme, kan vi ta steg etter steg uten den travelheten som i lengden spiser opp vår fred. I den gode langsomhetens rytme, finner vi rom for bønn, vi får gå i takt med hjertets slag og lungenes åndepust - og vi finner oss selv - og Gud.

Takk til våre ledere som viser vei!

Billedtekst: Gårsdagens vandring gikk ned Vinstradalen mot Oppdal. I fantastisk vær. Kvelden ble avsluttet med dialogmøte i Oppdal Kristne Senter der biskop Tor Singsaas, Den norske kirke, Terje Aadne, Det Norske Baptistsamfunn, Øyvind Haraldseid, Misjonsforbundet, Heidi Carlson, KrF, Geir Morten Rogstad, Oppdal Kristne Senter og Arne Aspeland, Den norske kirke deltok i en dialog om kirkenes respons på flyktningsituasjonen. (Foto velvillig utlånt av Knut Refsdal/Norges Kristne Råd)

Dagsseminar om kristen bønn og meditasjon i Centralkirken i Oslo

Onsdag 10. februar arrangerer Areopagos et dagsseminar om kristen bønn og meditasjon i Centralkirken i Oslo i samarbeide med Norges Kristne Råd.

I invitasjonen heter det:

"Østlige meditasjonsformer inntar stadig nye rom. Mange oppdager også gamle veier innen kristen bønn og meditasjon. Hva uttrykker denne lengselen og hvordan kan kirkene møte den? Stillheten og veien innover forener. Gjennom dette arrangementet vil vi øke vår innsikt, berike vår tro og inspirere hverandre ved å gi en bredere belysning av bønn, meditasjon og kontemplasjon som konkrete praksiser og indre erfaring, i og på tvers av kirkesamfunnene."

Programmet er som følger:

PROGRAM: 10.00 Hovedforedrag: Notto R. Thelle, Den norske kirke: Meditasjon i kristen tradisjon – røtter og kjennetegn                                                                                                                          

11.00 Ulike veier innen kristen meditasjon – presentasjon og praksis: Jesusmeditasjon, v/Ivar Johnsen, Frikirken og Anne M. Mandt-Anfindsen, Misjonsforbundet Rosenkransen v/Søster Anne-Lise, Den katolske kirke                                                                                                                                  

12.30 Lunsj                                                                                                                                      

13.15 Ulike veier innen kristen meditasjon, fortsetter: Jesusbønnen, v/Fader Johannes, Den ortodokse kirke Sentrerende bønn, v/Ola Westad, Metodistkirken                                                                  

15.00 Slik gjør vi det – erfaringer med åpne meditasjonsgrupper I panelet: Anne-Li Andersson (Filadelfia), Åse A. Markussen (WCCM Norge), Ulf Asp (DELK), Sissel Johanna Bakken og Inger Hosen (Sofienberg menighet).

Inngang inkludert lunsj kr 200,- Påmelding til post@oslocentral.no eller tlf 23 32 69 80 innen 3. februar Se mer informasjon på norgeskristnerad.no og areopagos.no

Terje Aadne foreslått som ny leder av Norges Kristne Råd

Baptistsamfunnets generalsekretær, Terje Aadne, er foreslått som ny leder av Norges kristne råd. Han vil da etterfølge dominikanernonnen, dr.theol Else-Britt Nilsen, som er nåværende leder.

Valget vil finne sted på organisasjonens rådsmøte i Bergen 16.-17. mars.

Ved siden av å være generalsekretær i Det Norske Baptistsamfunn leder også Gardermoen Kristne Fellesskap, sammen med sin kone, Linda Aadne, en menighet de selv har plantet på Jessheim.

Behovet for og lengselen etter kristen enhet

I går hadde jeg den store gleden av å møte styret i Norges kristne råd. For noen flotte representanter for kirkesamfunnene som er medlemmer av dette viktige forumet.

Dialogen er viktig, tid til å stanse opp, lytte til den andre, og lære hverandre å kjenne. La oss huske styret i Norges kristne Råd i våre forbønner! Deres arbeid er viktig for Norges kristenhet.

Under samtalen kom jeg til å tenke på noen ord av Matta Al-Miskin, den store fornyeren av det monastiske livet i den koptiske tradisjonen. I et lite skrift trykt første gangen i 1965 med tittelen 'Kristen enhet', skriver abba Matta at den grunnvollen enheten må bygge på er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av guddommelig og menneskelig, Hans nedriving av alle skillemurer. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengselen etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres.

I mange år har arbeidet for kristen enhet vært en viktig del av det bønnearbeidet vi står midt oppe i. Det har vært og er en stor glede for meg å holde bønneseminaret vårt i menigheter som representerer mange forskjellige kirkesamfunn. Slik vil jeg også fortsette. Det er noe spesielt når kristne fra ulike sammenhenger kommer sammen for å be, hver på sin måte. Da blir fellesskapet rikt og fargerikt! Er man trygg på sitt eget ståsted er det ikke farlig å møte kristne fra andre sammenhenger enn vår egen. Det kan til å med hende at vi har noe å lære! Det har i hvert fall jeg. Jeg lærer stadig noe nytt når jeg møter nådesøsken fra andre sammenhenger enn min egen.

Gudstjenestene vi feirer hver uke i Kristi himmelfartskapellet er også økumeniske, og hit kommer mennesker fra mange ulike kirkesamfunn for å feire gudstjenesten med oss. Det setter vi stor pris på. Rammen vi har valgt gjør også at man kjenner seg velkommen og inkludert uavhengig av ståsted.

I januar er jeg invitert til å tale på åpningsgudstjenesten i Bønneuka for kristen enhet i Trondheim. Den holdes i Salem, søndag 11.januar kl.11.00. Det ser jeg veldig fram til.

Er det menigheter som ønsker et besøk våren eller høsten 2015 med vårt bønneseminar så ta gjerne kontakt. Det skreddersys den enkelte menighet, og legges gjerne til en lørdag eller kombineres med gudstjenesten søndag. Det er også mulig å slå lørdagen og søndagen sammen til en bønnehelg.

Skriv gjerne til: bjornolav58@gmail.com

Og du er alltid velkommen til å feire gudstjeneste sammen med oss i Kristi himmelfartskapellet på Eina hver torsdag kl.18.00

La oss takke kvekerne for religionsfriheten i Norge

Vi har mye å takke kvekerne for! I sær ved 200 års jubileet for Grunnloven.

For uten kvekerne hadde vi ikke hatt den religionsfriheten vi fikk. For Eidsvollsmennene sørget ikke for den.

Grunnlovens manglende religionsfrihet rammet protestantiske kristne allerede samme år som den ble vedtatt. Hegemoniet til statens offisielle religion og kirke var ubestridt. Inntil kvekerne kom på banen. De første norske kvekerne hadde blitt omvendt da de satt som fanger i engelske fangeskip under Napoleonskrigene. Du kan lese om dem i Alfred Hauges trilogi om Cleng Peerson. Det er svært interessant lesning.

Disse kvekerne var uredde. Svært uredde. De nektet å betale presteskatt, og ville heller ikke vise presten større respekt enn andre - slik det var vanlig her til lands på den tiden. Slik blir det bråk av! Presten hadde nemlig makt. Han hørte jo med blant statens embetsmenn! Slik går det når stat og kirke blandes sammen i en vanhellig allianse.

Og kvekerne måtte lide for å ha brutt norsk lov. Mange ble kastet i fengsel, mens andre mistet alt de eide.

Det er ikke Den norske kirke som har vært garantisten for trosfrihet her til lands. Det er de som ble kalt dissenterne. Det skulle bli frikirkene som presset på for at Norge skulle få religionsfrihet.

Det var et skjellsettende øyeblikk da Dissenterloven ble vedtatt i 1845. Fra nå av skulle det være lov å ha en annen trosoppfatning enn statens egen kirke. Vel og merke til en viss grad.

For hør! Det var nå mulig å etablere frikirkesamfunn i Norge, men: de kunne ikke dele ut nattverden til medlemmer av statens kirke, ei heller ha lukkede menighetsmøter!

Dessuten: ingen med frikirkelig bakgrunn kunne ha statlige embeter.

En ny dissenterlov ble vedtatt i 1891. Godkjente kirkesamfunn fikk nå vigselsrett, men man ble ikke fritatt for kirkeskatten. Man kunne velges til Stortinget, men man kunne ikke delta i kommunale forhandlinger om saker som vedgikk statens kirke.

I 1902 ble så Dissentertinget dannet og kampen for en virkelig religionsfrihet i Norge kunne for alvor ta til. Stat og kirke måtte skilles. Tenk hvilken arv vi har å forvalte som disse medlemmene av Dissentertinget utkjempet!

Når Norge feiet 150 års jubileet for Grunnloven i 1964 var religionsfriheten kommet inn i Grunnlovens paragraf to. Fem år etter kom "loven om trudomssamfunn og ymist anna".

Dissentertinget ble til Norges frikirkeråd i 1902. 1.september 2006 fusjonerte Norges frikirkeråd med Norges kristne råd.

Jeg har av og til spurt meg selv om det var så klokt. Joda, Norges kristne råd har dermed blitt mer slagkraftig ved at alle kristne nå står sammen i en organisasjon, men spørsmålet er om ikke frikirkene likevel har mistet et viktig forum for saker som berører frikirkene? Det er nemlig fortsatt slik at Den norske kirke viser en overlegenhet i forhold til frikirkene her til lands, som om den fortsatt var statens kirke og prestene statens embetsmenn. Til en viss grad er det vel også sant.

Den internasjonale bønnedagen for fred

Dagen i dag er den internasjonale bønnedagen for fred. Norges kristne Råd oppfordrer oss alle til å sette av tid denne dagen til å be. Vi støtter helhjertet opp om den oppfordringen. Jesus sa det slik: 'Salige er skaper fred, for de skal kalles Guds barn!' (Matt 5,9).

Fra nettsiden til Norges Kristne Råd har vi hentet følgende:

Hver dag drepes 2000 mennesker med håndvåpen. De fattigste rammes hardest. På verdensbasis produseres åtte millioner håndvåpen og tolv milliarder kuler – nok til å drepe hele verdens befolkning to ganger – hvert eneste år. Vi må kjempe for en mer fornuftig bruk av ressurser.

Norge er blant verdens største våpeneksportører målt per person, og eksporterer militærutstyr til autoritære regimer som bryter grunnleggende menneskerettigheter. Vi må kjempe for et strengere nasjonalt regelverk for våpeneksport.

FN nærmer seg nå en global våpenhandelavtale, men sterke krefter arbeider mot avtalen. Vi må kjempe for at menneskeverd alltid går foran argumenter om arbeidsplasser i våpenindustrien eller staters rett til selvforsvar.

Oppfordring til bønn

Be om at:
• Guds fred skal skinne gjennom deg.
• Gud viser deg hvordan du kan arbeide for fred, blant dine nærmeste og globalt.
• Våre ledere tar kloke beslutninger når de skal arbeide med disse spørsmålene.
• FN-prosessen for en regulert våpenhandel skal bære gode frukter.

Foto: Controll Arms/Norges Kristne Råd

Forlegenhet, hensynstagen og overbevisning

Jeg husker et møte i Norges frikirkeråd for mange år siden. Jeg møtte som representant for det kirkesamfunn hvor jeg er ordinert som pastor. På talerstolen stod en person som representerte Den norske kirke. Jeg glemmmer ikke hva hun sa: 'Vær stolte av arven dere representerer, tro ikke om dere selv at dere ikke har noe å bidra med. Deres stemme er viktig, og dere har mye å tilføre oss andre'.

Den gangen var disse ordene viktige for meg. Jeg var ny i tjenesten, og jeg hadde gjort meg noen erfaringer med storebror i sammenhengen - Kirken, Den norske - som ikke var så gode. I møte med den kunne man lett føle seg overkjørt. Når man skulle være sammen i økumeniske gudstjenester, så var det Den norske kirkes representant som hadde forkjørsrett: De bestemte det meste av det som skulle skje, og våre representanter i komiteen fikk som regel lov til å lese en bibeltekst eller be en forhåndsskreven bønn. Enkelte ganger opplevde vi at man i disse økumeniske sammenhengene også hadde barnedåp, som den mest selvfølgelige ting av all verden. At vi som representerte et annet teologisk syn synes dette ikke var så greit, det så man ikke, eller ville ikke se. Noen ganger fikk man den bestemte følelsen av at det var den lokale presten på stedet som selvsagt var den som ledet an, hadde regien og som egentlig var den som representerte sannheten med stor S.

Numerisk representerte han jo flertallet. Men kikket man litt på gudstjenesteoppslutningen var det de frikirkelige som representerte de mange som deltok der. I min tid som pastor har jeg opplevd at sognepresten på et av stedene bestemte at lensmannen værsågod skulle sende alle dødsmeldingene til vedkommende. Også for de personene i kommunen som aldri hadde vært medlem av Den norske kirke, men i hele sitt liv hadde tilført Baptistkirken. Jeg fikk kun en kopi av den. Når jeg henvendte meg til lensmannen og sa at dette ikke var rett, så kunne han fortelle at dette hadde sognepresten bestemt, og det var jo sognepresten som bestemte. Vedkommende representerte jo statens kirke, var svaret. Etter hvert forstod lensmannen at vi har fri religionsutøvelse i dette landet. Men det er jo ikke så lenge siden det ikke var slik.

Når Bibelselskapet sendte ut sine informasjonsbrev til alle kirkene i kommunen var de stilet til prosten! Ikke til den enkelte menigheten. Slik var det landet over. Det var først da jeg tilkjennegav at jeg ikke følte meg inkludert i det økumeniske fellesskapet Bibelselskapet sa seg å være at dette ble endret.

Når jeg hadde forrettet begravelse, oppdaget jeg at etter at jeg og de sørgende var gått igjen, ble det satt opp en gul stikke ved graven. Jeg undret meg lenge over hva dette var. En dag spurte jeg begravelsesbyrået om hva den gule stikken representerte. Da sa han: 'Det er for å merke at det er en dissentergrav. Da vet presten at han skal komme etterpå for å foreta en jordpåkastelse!' Som kanskje leseren vet foretar ikke baptister jordpåkastelse - med mindre det er spesielt ønsket av de etterlatte. For Den norske kirke var ikke våre begravelser regnet som 'en ordentlig' begravelse, så derfor foretok de jordpåkastelsen etter at vi var gått igjen. At det opplevdes som krenkende, ble det ikke sagt noe om. De var jo tross alt representanter for Kirken, Den norske.

Jeg kunne nevne mange andre ting også - men lar de ligge. Det er lett å kjenne på forlegenhet, og heldigvis er det økumeniske klimaet i Norge blitt bedre. Men jeg har også tenkt mye på de kloke ordene fra representanten for Den norske kirke i Frikirkerådet den gangen. Nå heter det ikke lenger Norges frikirkeråd, men Norges kristne Råd. Nå er vi sammen. Og hver på vår måte representerer vi den kristne tro med litt forskjellig innpakningspapir.

Den arven jeg har fått lov å være en del av representerer en martyrkirke. Den har aldri vært med på å forfølge andre troende, aldri vært en del av statsmakten, men tilhørt de som er blitt krenket, jaget, slått, ledd av, torturert og drept. Denne kirkens medlemmer har vært enkle menn og kvinner, som har elsket sin Bibel, bedt på sine knær og frimodig holdt frem Jesu-navnet. Den har kjempet for andres rett til å tro. Mange har betalt en høy pris for den overbevisnigen de har ervervet seg ved å lese Det nye testamente.

Den arven må også ivaretas i de økumeniske sammenhengene! Og vi har virkelig noe å holde fast ved.