Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 4

Forfatteren Wes Howard-Brock har i en setning, som forøvrig også er tittelen på en bok han har skrevet, beskrevet det  jordskjelv av omveltninger som kom menigheten til del keiser Konstantin ble kirkens verdslige overhode: 'Empire Baptized', på norsk 'Et døpt imperium'. Boken har forøvrig den megetsigende undertittelen: 'How the Church embraced what Jesus rejected', på norsk: 'Hvordan Kirken omfavnet det Jesus avviste'. Det var akkurat det som skjedde! Den engelske biskopen B.F Westcost har sagt det så beskrivende om denne tiden: "Verden kom inn i kirken i det fjerde århundre, og vi har siden aldri vært i stand til å få den ut igjen."

Eller for å sitere N.F.S Grundtvig, hentet fra hans verdenshistorie: "Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet som biskop Eusebios og millioner av kristne med ham haar tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte opphøyelse til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en djup 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre side gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest - Pontifex Maximus)."

Den svenske forfatteren og pinsevennen Sven Lidman må ha delt Grundtvigs syn på keiser Konstantins opphøyelse til å bli kirkens sekulære overhode, for Lidman skriver: "Den kristne bevegelse som begynte år 33 e.Kr på Golgata, fikk et spedalskhetsårallerede i de dager da keiser Konstantin grep fatt i kirken for gjennom denne å gjøre et forsøk på å redde statsmakten i ennå noen hundre år i et ellers ramponert og råttent politisk system. Han innledet på den måten en serie av åndelige utuktshandlinger, hvori Jesu brud sank ned til å bli en skjøge på den politiske markedsplass." (Kilde: Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 27) 

Kirken gikk fra å være brud, fri og ren til å bli en trellkvinne, bundet av og til et statsapparat. Keiser Konstantins forsøk på helt å legge kirken helt under sitt herredømme, førte Kristi kirke enda lenger bort fra dens opprinnelige stilling som salt og lys i verden, og som sannhetens støtte og grunnvoll. 

Det er for meg komplett uforståelig at keiser Konstantin av alle, av Den ortodokse kirke, regnes som en helgen på linje med Herrens hellige apostler. Faktum er at denne keiseren lot drepe sin egen svigerfar, Maximilian, sin svoger Licinius, som var keiser av Orientten, sønnen Crispus og sin andre hustru Fausta og nevøen Licinian. Først på dødsleiet lot han seg døpe. Det var keiser Konstantin som ga kirken Rom som gave. Han overloot den til pave Sylvester, da han forlot byen for å bygge opp Konstantinopel.

Pervertert kristendom

Det er med stor sorg jeg skriver disse linjene, sorg over det som skjer i Kristi kropp, og med stor forferdelse over den perversjon av den kristne tro som kommer til uttrykk gjennom den uforbeholdne støtte, ja, velsignelse den russisk-ortodokse patriarken gir til president Putin og dennes blodige angrep på deres kristne trossøsken i Ukraina. Det er en vanhellige allianse mellom stat og kirke vi er vitne til.  Patriarken brukte for eksempel ordene 'hellig krig' om Russlands krigføring i Syria. Som om det finnes noe hellig med en krig. Er det noen som har lest Bergprekenen, som ser for seg Jesus som militant forsvarer av Guds rike? Frem til keiser Konstantins dager var den kristne kirke ikke-voldelig. 

Det har skjedd noe i den russisk-ortodoke kirke etter Sovjetuionens fall. Det kom tydelig til uttrykk under den sedvanlige militærparaden på 1.mai i året 2018. En konvoi av militære lastebiler kom trekkende med langdistanseraketter. Det var ikke det oppsiktsvekkende, men det som så skjedde: tom ortodokse prester dukker så opp og kaster vievann over de to balliistiske rakettene som kan bære atomvåpen! 

Men dette var slett ikke noe særtilfelle! Det er flere eksempler på dette, spesielt etter at Russland annekterte Krim i 2014. Russisk-ortodokse prester har velsignet våpen, soldater, utskytningsramper for raketter, bare for å nevne noe. Hver russiske våpengren har fått sin egen skytshelgen. Til og med den mest den kjente av dem alle, den hellige Serafims navn, tas til inntekt for russiske atomvåpen-styrker. Serafim av Sarov er kjent for sin ydmykhet og mildhet! Det er helt utrolig, hvilket tyveri! 

Dette går ikke upåaktet hen i Russland heller. Det finnes russisk-ortodokse prester som sier fra, og som våger å ta konsekvensene. Som presten Dmitrij Tsorionov. Han brøt, i følge Christianity Today, med den militante ortodoksien da han i 2015 så unge russiske menn gripe til våpen og dra til Ukraina for å kjempe for utbryterrepublikkene der. De ville krige under 'Kristi banner'.

La oss be for patriark Kirill at han vender om fra sin villfarne vei, og finner tilbake til Kristi vei, fredens og forsoninges vei.

La oss takke kvekerne for religionsfriheten i Norge

Vi har mye å takke kvekerne for! I sær ved 200 års jubileet for Grunnloven.

For uten kvekerne hadde vi ikke hatt den religionsfriheten vi fikk. For Eidsvollsmennene sørget ikke for den.

Grunnlovens manglende religionsfrihet rammet protestantiske kristne allerede samme år som den ble vedtatt. Hegemoniet til statens offisielle religion og kirke var ubestridt. Inntil kvekerne kom på banen. De første norske kvekerne hadde blitt omvendt da de satt som fanger i engelske fangeskip under Napoleonskrigene. Du kan lese om dem i Alfred Hauges trilogi om Cleng Peerson. Det er svært interessant lesning.

Disse kvekerne var uredde. Svært uredde. De nektet å betale presteskatt, og ville heller ikke vise presten større respekt enn andre - slik det var vanlig her til lands på den tiden. Slik blir det bråk av! Presten hadde nemlig makt. Han hørte jo med blant statens embetsmenn! Slik går det når stat og kirke blandes sammen i en vanhellig allianse.

Og kvekerne måtte lide for å ha brutt norsk lov. Mange ble kastet i fengsel, mens andre mistet alt de eide.

Det er ikke Den norske kirke som har vært garantisten for trosfrihet her til lands. Det er de som ble kalt dissenterne. Det skulle bli frikirkene som presset på for at Norge skulle få religionsfrihet.

Det var et skjellsettende øyeblikk da Dissenterloven ble vedtatt i 1845. Fra nå av skulle det være lov å ha en annen trosoppfatning enn statens egen kirke. Vel og merke til en viss grad.

For hør! Det var nå mulig å etablere frikirkesamfunn i Norge, men: de kunne ikke dele ut nattverden til medlemmer av statens kirke, ei heller ha lukkede menighetsmøter!

Dessuten: ingen med frikirkelig bakgrunn kunne ha statlige embeter.

En ny dissenterlov ble vedtatt i 1891. Godkjente kirkesamfunn fikk nå vigselsrett, men man ble ikke fritatt for kirkeskatten. Man kunne velges til Stortinget, men man kunne ikke delta i kommunale forhandlinger om saker som vedgikk statens kirke.

I 1902 ble så Dissentertinget dannet og kampen for en virkelig religionsfrihet i Norge kunne for alvor ta til. Stat og kirke måtte skilles. Tenk hvilken arv vi har å forvalte som disse medlemmene av Dissentertinget utkjempet!

Når Norge feiet 150 års jubileet for Grunnloven i 1964 var religionsfriheten kommet inn i Grunnlovens paragraf to. Fem år etter kom "loven om trudomssamfunn og ymist anna".

Dissentertinget ble til Norges frikirkeråd i 1902. 1.september 2006 fusjonerte Norges frikirkeråd med Norges kristne råd.

Jeg har av og til spurt meg selv om det var så klokt. Joda, Norges kristne råd har dermed blitt mer slagkraftig ved at alle kristne nå står sammen i en organisasjon, men spørsmålet er om ikke frikirkene likevel har mistet et viktig forum for saker som berører frikirkene? Det er nemlig fortsatt slik at Den norske kirke viser en overlegenhet i forhold til frikirkene her til lands, som om den fortsatt var statens kirke og prestene statens embetsmenn. Til en viss grad er det vel også sant.

En karikatur av den sanne kirke

Det er uendelig trist når en prest blir en karikatur av seg selv, og lar seg bruke av nasjonalistiske krefter. Som her i Russland hvor en russisk-ortodoks prest bryter med alt hva Jesus underviste om Guds rike, og velsigner våpen.

Men dette er ikke noe nytt. Vi har sett det før, ikke minst under krigen på Balkan og røttene finnes i den kirke som fremsto under keiser Konstantin og keiser Theodosios. Sistnevnte er jo den keiseren som gjorde kristendommen til Romerrikets statsreligion. Tankegodset fremmes også av Augustin som selv var tilhenger av å bruke makt og tvangskonvertering av hedninger og ikke-kristne, slik det kommer til syne i hans 93. brev til biskop Vincentius som ble skrevet i år 408.

'Salige er de som skaper fred', sa Jesus.

Urkirken var preget av Jesu ikke-volds prinsipper slik de kommer til uttrykk i Bergpreken. For dem handlet Guds rike om å bringe himmelens atmosfære ned til jorden. Og leve ut dette rikets prinsipper og lover her i tiden.

For dette riket gav de sine liv.

Og slik fortsatte mennesker å gi sitt liv opp gjennom kirkens historie av mennesker, som ofte sto på utsiden av Storkirken, og ble selv forfulgt av den.

Godt møte med pinsepastorene i Oppland

I dag hadde jeg gleden av å holde to foredrag i en samling for pinsepastorene i Oppland: 'Urkirkens forhold til staten og konsekvensene av den konstantinske storkirken', og 'Hvordan feiret de første kristne sine gudstjenester? Hva sier kildene?'

Samlingen ble holdt i lokalene til Filadelfia på Biri,

Foredragene ble godt mottatt, og førte til gode samtaler. Ekstra gledelig synes jeg det var at pinsepastorene var opptatt av feiringen av nattverden. De første kristne feiret som kjent Herrens måltid hver gang de kom sammen.

Det er tydelig at det er et stort behov for at pastorer og ledere kan møtes til samlinger som denne. Skulle andre menigheter ha interesse av et besøk hvor disse temaene blir belyst, er det bare å ta kontakt.

Tsjekkiske baptister takket nei til statlig økonomisk støtte og kompensasjon

Blant tsjekkiske baptister har det pågått en svært interessant debatt den siste tiden.

Den tsjekkiske regjeringen har arbeidet med spørsmålene rundt kompensasjon for eiendommene eid av ulike kirker, som ble konfiskert under kommunistregimet. De tilbød en betydelig pengesum for hvert av de 30 årene som disse eiendommene var under kommunistenes kontroll. Etter en lang debatt godtok så kirkene som tilhører Det tsjekkiske økumeniske råd regjeringens kompensasjon - unntatt baptistene.

Blant dem var meningene delte. For noen få år siden tilbød myndighetene å hjelpe til med å betale lønnen til pastorene i de ulike kirkesamfunnene. Omtrent halvparten av baptistmenighetene takket ja, de andre takket nei. Hva angår den siste kompensasjonen angår vedrørende eiendommene var dette en avgjørelse som hele Baptistunionen måtte ta samlet.

Så har hver menighet samtalt om disse spørsmålene og hver av dem har kommet frem til sin egen konklusjon.  Deretter har alle menighetene kommet sammen, og etter en livlig debatt har man så bestemt seg for å takke nei til å akseptere pengene fra myndighetene.

Mange baptister følte at man ved å akseptere et slikt tilbud ville man måtte avvise et viktig baptistisk prinsipp, nemlig at stat og kirke er to separate ting, og hører ikke sammen. Da ville de heller tape pengene. Tros- og samvittighetsfriheten er ikke til salgs!

Baptistenes beslutning har vakt reaksjoner hos andre kristne i Tsjekka. De ville gjerne at de kristne i spørsmålet om kompensasjon skulle stå sammen og ha ett syn. Men baptistene har valgt å stå alene i denne saken. Baptister har alltid vært non-konformister.

Andres reaksjoner
Det har vært interessant å se reaksjonen i de sekulære tsjekkiske mediene over baptistenes beslutning. Den jevne tsjekker reagerer positivt over at et kirkesamfunn ikke vil bruke skattebetalernes penger til å støtte religiøse ytringer.

Mytene om den kristne staten: Forbanne myndighetene - eller være en velsignelse?

Det er interessant at flere kirkehistorikere og kirkevekstforskere hevder at ingen tid er så lik vår som den første kristne tiden.

De første kristne levde i et flerkulturelt samfunn. De måtte forholde seg til fremmede religioner. Til en hard okkupasjonsmakt, keiserdyrkelse, et samfunn preget av urett. Og de ble forfulgt. De 'bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden'. (Hebr 11,13) Samtidig med alt dette opplevde de at mennesker kom til tro, ble døpt og lagt til menigheten 'Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse'. (Apg 2,47) Og vi vet at tallet på troende vokste med tusener.                                                                         

Likevel leser vi ikke noe sted i Apostlenes gjerninger at de beskjeftiget seg med politikk. Vi leser ikke noe sted at disse tusener av kristne samlet seg i protester mot beslutninger foretatt av senatet i Rom, og som fikk følger for de som levde i Romerriket, også i avkroken Israel. Vi leser ikke noe sted at de dro til Rom, og forbannet keiseren eller senatets medlemmer.

Hva gjorde de? De forkynte Kristus!

De levde i menighetsfellesskapet og ut fra dette tjente de det samfunn de bodde i: 'Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle'. (Apg 4,32-33)

Kampen de kjempet var ikke mot mennesker! Når myndighetene forfulgte dem, ba de for øvrigheten, og velsignet den. Vi leser ikke om noen av de profetene som ble gitt til den nytestamentlige forsamlingen som forbannet politikere eller øvrighet. Når de ble truet, gikk de til Gud med truslene! Les Apg 4,23-31. Og legg merke til hva de ber om! De ber om at helbredelser og tegn og under skal skje. De lyser ingen forbannelser over dem som forfulgte dem.

I det brevet som apostelen skriver til den kristne forsamlingen som finnes i keiserbyen Rom, heter det: 'Velsign dem som forbanner dere, velsign, og forbann ikke'. (Rom 12,14)

Endringen kom med keiser Konstantin

Så skjer det noe. Noe tragisk. Mange av keiserne hadde forsøkt å utrydde den kristne troen gjennom grusomme forfølgelser. Forfølgelsen kom i bølger. Innimellom var det forholdsvis rolig. Men uansett hvor mye de ble forfulgt, de kristne øket i antall. Noe måtte gjøres. Det var keiser Konstantin som fant på det geniale: I stedet for å forfølge de kristne, la oss bli venner med dem, og på den måten få kontroll over dem! Som sagt, så gjort.

Og med keiser Konstantin kom statskirken. Og ideen om den kristne staten. Og nå snus det meste på hodet. Fra å være en forfulgt kirke, blir kirken selv en som forfølger. Det våpenløse evangeliet forkynt av kristne som ikke ville forsvare seg med våpen, ikles nå våpen av den keiserlige makten. Fra år 416 kunne ingen være en del av den keiserlige hær med mindre han var en kristen!

Tilbake til originalen

Det finnes ingen tanke om noen kristen stat i Det nye testamente. Som kristne er vi ikke satt til å forsvare et stykke jord. Vi er kalt til å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det riket har en annen konge, Jesus, og andre lover, Bergprekenen. Vi er kalt til å være salt og lys, i en mørk verden. Til å forkroppslige Kristus, være Hans bein og armer, forbinde sår, lege, gi mat til de som sulter, kle de nakne, besøke de ensomme, ta oss av enker og foreldreløse og tale mot urett. Når vi gjør Kristi gjerninger forkynner vi Kristus. Ikke bare med våre ord, men med våre liv.

Bildet viser inngangen til en av de eldste kirkene vi kjenner.

Baptistenes syv særtrekk, del 3

Her er den tredje og siste artikkelen om de syv særtrekkene ved baptistisk tro og overbevisning:

4. Lokalmenighetens selvstendighet

Baptistene tror at Skriften ikke gir noen høyere autoritet enn den lokale forsamlingen av gjenfødte, døpte troende. De tror at den lokale menigheten skal være styrt av Guds ord, og de mener at Skriften lærer at den lokale menigheten ikke er underlagt noe annen gruppe. Den er en selvstendig enhet og svarer for Gud alene.

5. Det alminnelige presteskap

Baptistene tror at enhver troende kan, uten hjelp av noen prest eller kirkelig ansatt, "komme fram til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det." (Hebr 4,16) Skriften sier videre: "Derfor, søsken, har vi frimodighet til å gå inn i Helligdommen ved Jesu blod". En troende trenger ikke en prest, eller en menighet, til å gå i forbønn for seg på vegne av Gud. En troende kan frimodig, på grunn av det faktum at de er renset i Jesu blod, nårsomhelst være i kontakt med Gud, gjennom en enkel bønn, og kan selv bringe frem bønnebegjær og forbønner direkte til Gud. (1.Joh 1,9) Ingen kirke har autoriteten til å tilgi synd.

6. Samvittighetsfrihet

Baptistene tror at alle mennesker er selv ansvarlige innfor Gud for hans eller hennes egen religiøse tro og praksis. Det er deres rett å kunne tilbe Gud ut fra sin egen overbevisning og samvittighet.

7. Skille mellom stat/kirke

Jesus sa: "Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er." (Matt 22,21) Videre sier Skriften: "For hvilket fellesskap har rettferdighet med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket. Og hvilket samfunn har lyset med mørket ... Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikketroende?" (2.Kor 6,14-15) Ingen makt på jord har større autoritet enn Guds ord, og kirken skulle ikke ha noen bånd til staten eller bli kontrollert av den. Vi støtter en rett valgt regjering og ber for den om at vi må få leve i fred. "Derfor formaner jeg først av alt til at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser." (1.Tim 2,1-3)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 7

Om pave Leo I gikk langt bort fra nytestamentlig tro og praksis, gikk pave Gregor I (bildet) enda lenger.

Pave Gregor I (590-604) forsterker pavedømmets makt ytterligere, han utvikler og innfører læren om skjærsilden og innfører de såkalte sjelemessene, som skulle forkorte eller fjerne den dødes pinsler i skjærsilden. Relikviedyrkelsen får en varm talsmann i denne paven.

Pave Gregor I mente også at man ikke kunne være sikker på om man hadde fått syndernes forlatelse. Derfor måtte man leve både i frykt og håp. For å dempe denne frykten måtte mennesket ha en mellommann mellom seg og Gud.

Nå sier Guds ord at det allerede finnes èn mellommann mellom Gud og mennesker: "For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som gav seg selv til en løsepenge for alle..." (1.Tim 2,5-6a)

Men dette holdt tydeligvis ikke for pave Gregor I. Han blander sammen Kristus, englene og helgnene og gjør dem alle til mellommenn, og han gjør messeofferet til stedet hvor menneskene kan få tilgivelse for sin synd: "Her fås tilgivelse for levende og døde." Dermed flyttes fokus fra korset til nattverden, eller til det man nå kaller messeofferet.

Mennesket kom nå inn i et avhengighetsforhold til den lokale katolske presten. Han var på en måte den siste linken i rekken av mellommenn mellom Gud og mennesket. Og det krevdes lojalitet, ikke bare til ham som representant for Romerkirken, men til paven. Paven hadde på dette tidspunkt trådt inn i den rollen som den verdslige keiseren hadde. Nå skulle man bøye kne, ikke bare for keiseren, men for "Vicarius Christi", Kristi stedfortreder.

Det er underlig å tenke på hvordan noe kan vris og vendes på til det umiskjennelige. Den enkle fiskeren langs Genesaretsjøen var plutselig blitt til en skikkelse kledd i de mest kostbare klær, med gull og virak rundt seg, og som man skulle bøye kne for! Og paven skapte frykt. Frykt både for det dennesidige og det hinsidige. Han kunne lette pinen for dine kjære i skjærsilden, men han kunne også dømme til evig fortapelse. Han kunne frata deg din jordiske eiendom, og han kunne styre landet du bodde i politisk. Kirken var ikke lenger en apostel og maryrkirke, men var blitt en maktkirke som nå også var den fremste forfølgeren av de som ikke trodde som den.

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 6

Akkurat som Cyprian (200-258), biskop fra Kartago i Nord-Afrika, hadde episkopatet - det vil si den biskopstyrte kirke - pekte Leo I (bildet) på pavedømmet som Kirkens fundament.

Fra Den romerk-katolske kirkes synspunkt er det er det apostelen Peters nøkkelmakt de forvalter, og det er på Peters stol de sitter. Det er slik at en senere pave godt kan endre hva en tidligere pave har bestemt, om det skulle være nødvendig. For pavene er ikke hverandres etterfølgere, men Peters hver især. Men ingen kan endre på det Peter har sagt. Det står alltid ved lag.

Pave Leo I gir uttrykk for dette i en av sine prekener. Denne spesielle preken ble holdt på årsdagen for hans kroning til pave, og innsettelse i embetet i 440 e.Kr. I denne prekenen sier pave Leo I:

"Den hellige Peter, som for alle tider besitter den styrke som ble ham til del som klippe, har ikke forlatt kirkens ror. Inderlig forbundet til Kristus, som han er, røkter han tverimot det embedet som er ham betrodd, enda mer fullkomment og resultatrikt. Alle sine plikter og tyngende oppgaver oppfyller han jo i ham og med ham, som har utmerket ham på denne måte. Derfor, når noe blir riktig utført eller avgjort av oss (les: pave Leo) ... så skal det tilbakeføres til Peters virke og fortjeneste, fordi hans makt lever videre å hans stol." (Elsbet Kieler: Paven og Kirken, Katolsk forlag, København side 15)

Om et medlem av urkirken hadde vært vitne til det som nå skjer ville nok et ha vakt berettighet oppmerksomhet: Fra nå av er "paven hode for alle kirker" og "Vicarius Christi" - Kristi stedfortreder! Noe slikt ville aldri ha skjedd i den tidlige kirkens historie. Alle patriarker, metropolitter, biskoper og øvrige geistlige var nå den universelle pavens medhjelpere og skulle dermed også underkaste seg ham.

Om dette skriver Lewi Pethrus følgende:

"Den kristne menighet hadde i det første århundret og tiden umiddelbart deretter ikke hatt noe jordisk overhode. Først da frafallet var kommet så langt at man ikke lenger regnet med den usynlige himmelske overhøyhet, innsatte man en jordisk leder." (Lewi Pethrus: Brytningstider - Seierstider, 1984, side 185)

Og pave Leo I får støtte fra statsmakten. Den unge keiser Valentinian III (418-455) utferdiger i 445 et såkalt edikt som uforbeholdent gav støtte til pavens syn. Det som keiser Valentinian III skrier får vidtrekkende og dramatiske følger for kristne over hele verden: Der heter det at det først vil bli fred i alle verdens kirker år hele verden erkjenner biskopen i Rom som sin leder. Det som den apostoliske stol beslutter skal være lov for alle og den biskop som vegrer seg ved å møte når Roms biskop har innstevnet ham, skal ved hjelp av de verdslige myndigheter tvinges til å komme.

De skjebnesvangre følgende av dette ediktet har vi sett gjennnom kirkens historie, hvor Romerkirken har gjort seg skyldig i fengslinger, bestialsk tortur og drap på tusener av mennesker.

Med hjelp av dette ediktet og ved å forfølge alle annerledes troende styrket Valentinian III sin maktposisjon innenfor Romerkirkens kretser. Han var i utgangspunktet en nokså svak keiser, men Kirken gav ham makt.

Pave Leo I var hensynsløs i sin iver etter å bekjempe alle som så ting annerledes enn ham selv. På mange måter var det pave Leo I som banet veien for den senere inkvisisjonen. Han sa blant annet følgende:

"Selv om kirken skyr blodig hevn, kommer de kristne herskeres strenge lover den dog til hjelp, da de som frykter den legemlige straff, med tiden finner tilbake til det åndelige legemiddel."

(fortsettes)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 5

På mange måter kan en si at pavedømmet er den egentlige arvtageren til keiserkulten. Et eksempel på dette er at både keiser Konstantin kalte seg Pontifex Maximus og det samme gjør de kommende pavene. Keiser Konstantin lot seg stadig hylle som Pontifex Maximus, som på latin betyr "den store brobygger" og som samtidig var tittelen til den øverste presten i den romerske polyteistiske religion.

Men det er også en annen årsak til dette. Da folkevandringene oppløste Romerriket, ble paven i Rom en slags erstatning for keiseren i Rom. Nå ble de gamle tradisjonene om Roms makt og hellighet samlet omkring pavedømmet. Dette skjer konkret ved at keiser Konstantin den store flytter sin residens til Bysants. Etter hvert får dette stedet navnet Konstantinopel.

I 395 deles Romerriket i et østlig og et vestlig rike, og fra og med pave Leo I, som var biskop i Rom fra 440-461, kan vi tale om paven i den forståelse som vi har av denne posisjonen i dag. Der er de fleste kirkehistorikere nokså samstemte. Pavene frem til Leo I var paver med innskrenket makt. Pave Leo I blir ofte betegnet som den egentlige paven, for det er han som forfekter pave-embedet og krever overhøyet over hele kirken. Det latinske "papa" over opprinnelig en benevnelse som ble brukt om de første biskopene, men fra slutten av det femte århundre brukes det kun om den romerske biskopen.

Det er pave Leo I som innfører den merkelige tolkningen av Matt 16,18:

"Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Kirkefedrene før Leos tid forstod "klippe" som Kristus, at Jesus pekte på seg selv da Han sa disse ordene. Pave Leo I derimot mente at dette ordet gjaldt for Peter selv. Han er den klippen som kirken skulle bygges på og det er han som fikk overlevert makten til å binde og løse, som vi kan lese om i vers 19 hos Matteus 16.

Denne forståelsen er fremmed for den apostoliske forkynnelsen. Apostelen Peter hadde for det første ingen slik særstilling i urkirken. For det andre er den apostoliske undervisningen klokkeklar:

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus." (1.Kor 3,11)

Men for pave Leo I er Peter hele kirkens overhode, og han virker stadig gjennom sine etterfølgere som alle har sete i Rom. I en preken sier pave Leo I:

"Denne fullmakt gis særskilt til Peter, fordi Peter står over alle kirkens ledere. Og denne forrang, som den hellige Peter har gjelder også hans etterfølger. Likesom det var til Peter Kristus sa: vokt mine lam, slik er det paven som er pålagt omsorgen for hele kirken som dens øverste lærer, lovgiver og dommer; de øvrige biskoper er kun medhjelpere."

Det er ikke vanskelig å se hvor fremmed denne lære er for Det nye testamente.

Seglet er pave Leo I segl.

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 4

Vi skal i denne artikkelen se nærmere på det såkalte donastiske skismaet, men før vi gjør det skal jeg legge til noe om keiser Konstantin som er med på å kompletter bildet av ham og som er relatert til vårt tema: Hvordan kirken utvikler seg fra å være forfulgt til selv å bli en del av statsapparatet:

I Nord-Afrika var det splid. Det var ulike meninger om hvordan man skulle forholde seg til de som var falt fra troen under forfølgelsene. Partene vendte seg til keiser Konstantin, som sammenkalte til kirkemøtet i Arles i 314. Det sikret en viss form for fred. Det er interessant å merke seg hva som var kirkens gjenytelse. Om dette skriver professor i almen historie, Patrick Bruun: «En av kirkens første gjenytelser til keiseren var at synoden i Arles o 314 ikke lenger fant noe til hinder for at kristne kunne tjene i hæren.» (Aschehougs Verdenshistorie, bind 3, side 252) For aposteltidens kristne var det å tjene i hæren en umulighet.

Ved kirkemøtet i Nikea i 325 deltok keiser Konstantin. Han betegnet seg selv som episkopos ton ektòs – biskop for de utenforstående. Om dette skriver professor Patrick Bruun: «Men han ble møtt og hyllet av kirkens ledere som en guddommelig hersker med knefall og kyss av kappefolden. Dertil var han ordstyrer for møtet. Konstantin kunne etter dette ha grunn til å regne med sterk støtte fra kristendommen og kirkens faste organisasjon, som kunne utnyttes til fordel for staten. «(Aschehougs Verdenshistorie, bind 3, side 252-253)

Det som nå skjedde i kirken gikk ikke upåaktet hen. Jeg har allerede nevnt noen av reaksjonene. Den sterkeste reaksjonen kom fra en vekkelsesbevegelse i Nord-Afrika, som bredte seg raskt. Den gikk under navnet donatistene. Vekkelsens ledende mann, Donatus den store, som var berber - utbrøt treffende:

«Quid sit imperatori cum ecclesia?»

Som oversatt betyr: «Hva har keiseren med kirken å gjøre?»

Det var et meget berettiget spørsmål.

Keiser Konstantin på sin side stemplet donatistene som «sinnsyke» og som «djevelens bedratte håndlangere, som i sin innbilskhet nekter å se sannheten i øynene.» (T.B Barnes: Constantine and Eusebius, Cambridge 1981, side 58)

Donatistene svarte på dette med å si: «Nå kjemper vi mot den antikristelige keiser, som ikke hogger hodet av med sverd, men dreper sjelene som bekjenner Kristus med gull for å fornekte ham; og som bygger kirkelige hus for å rive troen ned.» (Fr. Hammerich: Kirkehistoriske foredrag, København, side 61)

Men vekkelsen lot seg ikke stanse. Dermed startet forfølgelsen. Kirkebyggene ble tatt fra donatistene, deres ledere ble drept eller forvist, men vekkelsen økte i intensitet. Konstantins to sønner, Constantius og Constans (323-350) forsøkte også å få den stanset. Etter synoden i 411 ble det innledet nye sterke forfølgelser. Med påbud om dødsstraff forbød keiseren donatistene å samles, stengte deres kirkebygg og fratok medlemmene deres borgerrettigheter. Men i stedet for å lykkes med dette ble donatistene historiens første frimenighetsbevegelse. De praktiserte troende dåp med full neddykkelse.

Augustin forsøkte på sin side å få donatistene tilbake til statskirkens fold. Når han heller ikke lykkes med dette, brukte han tvang og vold. Donatistene svarte Augustin slik:

«Har vel apostlene noensinne forfulgt eller Kristus noensinne overlevert noen til den verdslige makt? Du som kaller deg en Kristi disippel, bør ikke etterligne hedningenes ondskap. Tror dere at dere kan tjene Gud ved å myrde oss? Nei, Gud har ikke bødler til prester! Kristus sier: Ingen kan komme til meg, uten at Faderen har dratt ham. Har Gud selv ikke gitt mennesket fri vilje, ikke skapt det etter sitt bilde? Det er en stor fornærmelse mot ham at han blir forsvart av mennesker med vold: Kristus sendte jo fiskere og ikke soldater for å forkynne troen.» (Hammerich, side 59)

(fortsettes)

Bildet viser Augustin.

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 1

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på konsekvensene av at stat og kirke gikk sammen i en vanhellig allianse, noe som skjedde under keiser Konstantin (bildet) og keiser Theodosios, og hvilke følger dette fikk for den kristne tro helt frem til vår egen tid.

Kirkehistorikere anslår at rundt år 300 fantes det omkring åtte millioner kristne i verden. Det innbar omlag en femtedel av befolkningen i Romerriket. Den kristne kirke hadde frem til da opplevd perioder med tildels grusom og omfattende forfølgelser, og kan med rette omtales som en martyrkirke. Men forfølgelsene til tross. Det mektige Romerriket klarte ikke å utrydde de kristne, heller tvert i mot. Antallet bare økte.

Ca år 317, etter at keiser Konstantin den store (306-337) hadde vunnet enevelde i øst og vest utstedte han et såkalt toleranseedikt. Dette ediktet stanset forfølgelsene mot de kristne, men ikke bare det, det gav også kirken visse privilegier. Men privilegiene har sin pris. I aposteltiden var de kristne forsamlingene krystallklare med hensyn til at stat og kirke var to størrelser, helt uavhengig av hverandre. Ja, i visse tilfeller stod de i rake motsetningen til hverandre. Frem til nå var det forbundet med stor fare å bekjenne at Jesus er Herre, ikke keiseren. Nå ble det ikke bare et privilegium, men også i visse tilfeller et påbud.

I 312 gjør keiser Konstantin de kristnes samlingsdag - søndagen - om til en hviledag. På rikets mynter preges kristne symboler, og mens aposteltidens kristne ikke kunne ta del i Romerrikets hær, ble den nå en ære for kristne å kunne tjene sin keiser med våpen i hånd. Og ganske snart begynner kirkens mange nye biskoper å lovprise keiserens som kirkens overhode. Noe slikt hadde aldri før skjedd i den kristne forsamlingens historie. Den hadde bare ett overhode: Kristus! Dette skjedde samtidig med at keiser Konstantin fremdeles lot seg hylle som Pontifex Maximus. Fra latin kan det oversettes med "Den store brobygger". Det var samme tittelen som ble brukt om øverstepresten for den romerske polyteistiske religion.

Hva skulle man så tro om denne kolossale omveltningene? Det var det delte meninger om. En av de som lovpriste den nye tiden var mannen som er blitt kalt for kirkehistoriens far, Eusebios av Cæsarea (265-340). Han uttrykte seg slik:

"Hele verden har opplevd en lys og strålende dag, en gjennomtrengende stråleglans opplyser må alle Kristi kirker med et himmelsk lys." (R.A. Markus: Christianity in the Roman World, 1974, side 87)

Men var denne tronebestigelsen til keiser Konstantin en så stor triumf som Eusebios ville ha det til? Vi skal se nærmere på det i neste artikkel.

(fortsettes)

Vær på vakt mot Herodes' surdeig - den politiske kristne, del 6

Effekten av avholdsbevegelsens arbeid var kortlivet. 23. mars 1933, etter at president Franklin Roosevelt hadde signert den nye loven om salg av alkohol, sa han offentlig: "Nå er det tid for en øl." Sønnene til Billy Sunday endte opp med å leve skandaløse liv, og ble alle involvert i de syndene som faren så ivrig hadde kjempet mot. Effekten av de kristnes involvering i politikken skulle likevel få enda større konsekvenser. En etter en forlot sine ikke-voldsprinsipper.

Ved utbruddet av 2. verdenskrig finnes det likevel mange eksempler på heroiske historier fra anabaptistiske menigheter som sto fast på overbevisning, og det til tross for sterkt politisk press fra de som sto rundt dem. Amerikanske kirker generellt var på dette tidspunktet inne på kompromissets veier. De ville kjempe for verdslige løsninger. Nok en gang begynte man å snakke om rettferdig krig, og om noen krig var rettferdig, så måtte det være denne. Hvilken skikkelig amerikaner ville ikke støtte en sterk motstand mot Hitler? Og enda mer: amerikanske menigheter fryktet virkelig de onde konsekvensene hvis ikke Hitler ble stanset.

Så skjer det hele om igjen - slik det har gjort siden keiser Konstantins tid: sammenblandingen med verden fører til bitre konsekvenser. I et forsøk på å styrke seg selv ved å inngå allianse med staten, endte den amerikanske kristenhet opp med å gjøre dødelige kompromisser og inngå vanhellige allianser. For hva skjedde? For å bekjempe nazismen inngikk som kjent USA samarbeide med Josef Stalin. Stalin på sin side overgår Hitler tre ganger i antall myrdede mennesker. Og kristne sto på hver side og meide hverandre ned i det ene blodige slaget etter det andre.

De første kristne gikk ikke i noen allianse med denne verden. De var tydelige på at de tilhørte et annet rike, som stod for verdier som var helt motsatt av denne verden. Det er først etter at keiser Konstantin kommer til makten, at kirken endrer karakter. Også på dette punktet.

I Ord 14,12 leser vi følgende:

"Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei."

Hvor sant ble ikke det for The Church of the Brethren og for alle andre som gikk kompromissets vei, og ble en del av "rettferdig krig" tesen. Som kristne representerer vi Guds rike, og vårt kall er å fremme dette ved å be om at det må komme, og søke dette riket først. Da vil vi få alt det andre i tillegg.

Til slutt i denne artikkelserien hvor jeg har skrevet om surdeigen til Herodes, som Jesus advarer oss mot og som Han så innstendig ber oss om å være på vakt mot, vil jeg sitere fra Luk 13,31-32:

"Samme dag kom noen av fariseerne og sa til Ham: Gå bort og reis herfra, for Herodes vil drepe deg. Da sa Han til dem: Gå og si til den reven ..."

Reven er lur! Det systemet som Herodes representerer har vist oss så mange ganger at det vil kontrollere kirken. Med keiser Konstantin fikk staten makt over kirken, og kirken ble en lydig tjener for staten. Dette er Det nye testamente og Kristi forsamling helt fremmed.

Nytestamentlig dåp, del 2

Del 2 av intervjuet med David Pawson hvor han snakker om nytestamentlig dåp. I denne delen tar han også for seg forholdet mellom stat og kirke.

Hvilke konsekvenser får det for menigheten når kristendommen gjøres til statsreligion, del 2

Det er først da keiser Thodosius den store (346-395) kommer til makten, at vi egentlig kan tale om en statskirke.

I 380 e.Kr forbyr keiser Theodosius den store alle former for hedenske gudstjenester. Fra nå av skulle alle hedenske templer stenges, alle ofringer forbys og alle i Romerriket skal heretter bekjenne seg til den kristne tro. Keiseren skriver:

"Det er vår vilje at alle de folk vi hersker over skal utøve den samme religion som den guddommelige apostel Peter brakte til romerne. Vi tror på denne ene Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som en majestet i den hellige treenighet. Vi befaler at de mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de skjendiske kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet."

Dette står å lese i J. Stevenson's bok "Creeds, Councils and Controversies. Documents illustrating the history of the Church, 337-461, side 150.

Fra en synsvinkel er det jo flott at en keiser vil følge Herren. Spørsmålet er bare om vi snakker om en genuin omvendelse. Dette er heller tvilsomt all den stund den samme keiseren at det er hans vilje at "alle i riket" nå skal "utøve samme religion". Å ønske seg dette, er nå en ting, og utøve sin makt som keiser, for å tvinge mennesker til å anta den kristne tro, er noe ganske annet. Ingen kan med makt tvinge noen til å bøye kne for Herren, ingen andre enn Den Ene som alle en dag må bøye kne for. (Se Fil 2,9-11) Og den dagen vil de uten motstand bøye sine knær, for ingen makt kan den dagen holde dem oppreist.

Biskop Christen Brun gjør i sin bok "Religionsfrihetens historie" følgende interessante observasjon:

"Det er fra denne, fra den romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innføringen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp av staten."

To år senere, i 382, innfører så keiser Theodosius en lov om dødsstraff or de "sekteriske retninger. Menigheten har gått fra å være Martyrkirke, til å underlegge seg en keisermakt som nå innfører dødsstraff på kirkens vegne. Men martyrkirken består den, som den alltid har gjort, som undergrunnskirke. Så også denne gangen-

Det er på synoden i Konstantinopel i 536 at keiser Justinian (482-565), som ansees å være den mektigste keiser sin Konstantins dager, med biskopenes fulle tilslutning fører statskirketanken ut i sin ytterste konsekvens. Nå er den vanhellige alliansen blitt gjort fullkommen: stat og kirke er ett. Keiser Justinian sier: "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling." (Fridtjof O. Valton: Kristendommens Verdenshistorie. Filadelfiaforlaget, 1938, side 54)

Igjen tar jeg med en ikke bare innsiktsfull kommentar av biskop Christen Brun, men ganske oppsiktsvekkende all den stund det kommer fra en norsk luthersk biskop: "Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet."

(fortsettes)

Hvilke konsekvenser får det for menigheten når kristendommen gjøres til statsreligion, del 1

Jeg har lenge interessert meg for det som skjedde med menigheten, etter at den ble en del av statens religionsvesen. Den gikk fra å være en martyrkirke, som opplevde en kolossal ekspansiv vekst, hvor statsmakten opplevde den som farlig, til å bli statens lydige redskap. Det ser ut som om når den onde ikke klarte å knuse menigheten gjennom hard forfølgelse, skiftet han taktikk. Han fikk menigheten til å bli en del av den som forfulgte den, og dermed fikk han også kontroll over den.

Romerrikets forfølgelse av den unge kirken strakte seg over en periode på nesten 300 år. Henry Ussing skriver i boken "Evangeliets sejrsgang ud over jorden" (Gads forlag, København 1924): "Omkring år 300 da kirken fremdeles var en martyrkirke er det anslått at det fantes omkring åtte millioner kristne." Det utgjorde i såfall en femtedel av hele Romerrikets befolkning. Forfølgelsen hadde altså ikke svekket kirken, heller gjort den sterkere og djevere.

Det er med rette stilt store spørsmålstegn om hvorvidt keiser Konstantin var en kristen, selv om Den ortodokse kirke hyller ham som en helgen. Han ble først døpt på sin dødsdag.

Eusebius av Cæsarea (265-340) er ikke en objektiv historiker. Hans beundring for keier Konstantin skinner mer enn tydelig igjennom når han skriver:

"Hele verden har opplevd en lys og strålende dag, en gjennomtrengende stråleglans opplyser nå alle Kristi kirker med et himmelsk lys."

Dette er slik Eusebius leser historiens utvikling etter at keiser Konstantin gjør den kristne tro til statens religion.

I 321 gjør keiseren søndagen til alminnelig hviledag, og menighetens samlingsdag gjøres dermed til et statsanliggende. Og keiseren selv blir gjort til menighetens overhode. For nytestamentlig kristen tro er dette uhørt. De første kristne ble forfulgt fordi "de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus." (Apgj 17,7)

Nå gjøres denne kongen til menighetens overhode. Men det finnes ikke noe slikt verdslig overhode for menigheten. Menigheten er ikke et to-hodet troll. Den har kun et hode: Kristus.

"... slik også Kristus er hode for menigheten. Og Han er Frelser for legemet." (Ef 5,23)

Menighetens tilsynsmenn hyller nå keiseren som deres overhode, selv om han fremdeles lar seg hylle som Pontifex Maimus: Den store brobygger. Denne tittelen er ikke tilfeldig. Den er også tittelen på den øverste presten i den romersk polyteistiske religonen.

N.F.S Gruntvig er en mann som er interessant på mange vis. I denne sammenheng er det vel verd å lese hva han skrev i sin verdenshistorie. Der heter det:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebius og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den tiden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifex Maximus ..." (N.F.S Grundvig; Håndbog i middelalderens historie. Karl Schønbergs Forlag, København 1862, side 51)

(fortsettes)

Statuen viser Konstantin den store.

"Mitt rike er ikke av denne verden"

Jesus er Konge. Han sa så selv. Men Han fortalte oss også: "Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det: For se, Guds rike er inne i dere." (Luk 17,20-21) Hvis vi er trofaste troende, tilhører vi faktisk to riker. Først av alt lyder vi Kristus, vår udødelige Konge. For det andre, lyder vi den jordiske regjering som Gud har satt over oss. Når vi mottar motstridende befalinger fra disse to rikene, støtter vi og adlyder vi alltid Jesus. Han er vår høyeste Konge. Vårt borgerskap er himmelen og er mye mer verdifullt enn noe statsborgerskap som kan gis oss her på jorda. En dag vil vi arve en ny himmel og en ny jord, hvor vi skal regjere sammen med Jesus for evig. Mens vi lever her på jorda, kan vi forvente forfølgelse. På samme måte som de forfulgte og trakasserte Jesus, vil vi Hans etterfølgere, bli forfulgt og trakassert.
La oss se på forskjellene som eksisterer mellom de to rikene det her er snakk om:


Det jordiske riket
* er regjert av denne verdens sivile myndigheter
* er under den onde; kjent for sin korrupsjon
* ondt, kjødelig og materialistisk
* vi blir borgere av det ved naturlig fødsel
* bestemmer over både hellige og syndere
* blir styrt av kjødelige lyster og syndens og dødens lov
* har avvist evangeliet og korset og forfølger de troende


Det evige riket
* er regjert av Kristus og av Guds Ord, Bibelen.
* er i Guds hender, og kjent for ærlighet og trofasthet
* er åndelig, godt, ærbødig og hellig
* vi blir borgere gjennom den nye fødsel
* bestemmer bare over de trofaste kristne
* blir styrt av Kristi lov som gir rettferdighetens frukter
* avviser verdens fristelser og alle dens forførelser


Daniel 7,21 og Åp 13,7 forteller oss om "krigen mot de hellige". Denne krigen har allerede begynt, selv om mange ikke er klar over det. Til tider har denne verdens rike følt seg truet av at himmelens rike vokser så raskt. Men Guds folk utgjør ingen trussel mot verdens regjeringer, fordi vi higer ikke etter politisk makt. Slike ambisjoner hører kun denne verdens riker til.


Fra gammelt av, trodde mange regjeringsledere at de kunne beholde sin tydelige politiske makt over alle når hver eneste borger tenkte og gjorde de samme tingene. I mange århundrer viste denne politiske makten seg ved å blande stat og religion. Gjennom dåpsritualer gav de europeiske styresmaktene barna borgerskap i deres land og medlemskap i deres statskirke. Sanne kristne som nektet å bringe deres barn til dåpen utsatte seg for styresmaktenes vrede. Forferdelige bølger av forfølgelse og terror skyllet over dem i det femtende og sekstende århundre. På en eller annen måte har denne verden vært i krig mot de sanne troende fra begynnelsen av den kristne tidsregning og frem til nå.


Det er all grunn til å takke Gud for at mange land nå garanterer samvittighets- og religiøs frihet. Kanskje tror vi at forholdet mellom verden og de kristne dermed er blitt og blir bedre og bedre. Far ikke vill! Selv om færre kristne i Europa i dag blir martyrer for sin tro, er det andre farer som lurer.


"For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)


Krigen mot de kristne fortsetter. Mens våre trossøsken ble forfulgt i Øst - og blir det fremdeles, så vi lite av åpenlys forfølgelse i Vest. Men nå begynner også dette å skje i Vest-Europa. Trossøsken som tilhører frikirkelige forsamlinger - og da spesielt baptister og pinsevenner - sektstemples og opplever forfølgelse og trakassering i land som Belgia og Frankrike. Satan går rundt som en brølende løve enkelte steder. I Hvite-Russland nektes baptister å døpe. Men djevelen omskaper seg også til en lysets engel.


Spørsmålet er derfor: Er vi forberedt på krig?


Verden vil gjerne få deg over på sin side blant annet ved:


* la deg underlegge landets ugudelige lover: fosterdrapsloven, kjønnsnøytral såkalt "ekteskaps-" lov
* tre inn i landets militære forsvar
* la barna dine oppdras etter denne verdens tenkemåte, ved å hindre kristen påvirkning


Hvordan vil læren om de to slags rikene påvirke dagens kristne?


* Kristne står for ikkevold. De vil ikke skade eller drepe noen.
* Kristne ønsker et skille mellom statsmakten når det gjelder stat og kirke. Staten kan ikke bestemme over Kristi forsamling, og kristne kan derfor ikke ta del i arbeid og støtte organisasjoner/partier som setter til side Guds ord for menneskebud.
* Kristne skikker seg ikke lik denne verdens stadarder på noe område av livet. De lar Skriften stå over alt.
* Kristne har ikke noe å gjøre med denne verdens falske religioner.
* Kristne underlegger seg ikke ugudelige lover og følger dem.

Skriftsteder å studere: Joh 17,9-16;1.Joh 2,15-17 og 3,1 og v.13;Apgj 4,18-20 og 5,29.