Estlands ortodokse overhode i opposisjon til patriark Kirill

Patriark Kirill, overhode for Den russisk-ortodokse kirke, som har gitt sin uforbeholdne støtte til Russlands invasjon av Ukraina møter nå motstand fra egne rekker. Lederen av den russisk-ortodokse kirke i Estland (Moskva-patriarkatet) Metropolit Yevgenij (bildet) har signert en uttalelse som fordømmer Russlands invasjon av Ukraina. Uttalelsen er signert av ledere av det estiske kirkerådet (Eesti Kirikute Nõukogu) medlemskirker, inkludert noen som finnes i selve Ukraina.

Uttalelsen lyder at: "Vi er vitne til en forferdelig utvikling på slagmarken i Ukraina. Tusenvis har omkommet, inkludert uskyldige barn, tenåringer, eldre. Titusenvis har blitt såret. Hundretusener har blitt hjemløse eller i nød på grunn av frykt, kulde, sult og tørste og dårlig helse. Millioner har blitt tvunget til å flykte."

Videre heter det:

«Som ledere av Estlands største kirker, fordømmer vi bombingen av humanitære steder, inkludert kirker, og trusselen mot sivile». Underskriverne har lovet praktisk bistand, mat og husly til krigsflyktninger, og til alle som trenger det. det, uavhengig av deres religiøse tro.

Metropolit Yevgenij har vært leder for den estiske ortodokse kirken i Moskva-patriarkatet siden 2018.

Kirken har et medlemstall på godt over 100 000 i Estland og står, som navnet antyder, under jurisdiksjonen til patriarkatet i Moskva, ledet av patriark Kirill.

Andre underskrivere av uttalelsen inkluderer de estiske evangelisk-lutherske kirkenes (EELK) erkebiskop Urmas Viilma, Metropolitan Stephanos fra den estiske apostoliske ortodokse kirke – en del av patriarkatet i Konstantinopel – og leder av metodistkirken i Estland, Andres Ploompuu.

Pervertert kristendom

Det er med stor sorg jeg skriver disse linjene, sorg over det som skjer i Kristi kropp, og med stor forferdelse over den perversjon av den kristne tro som kommer til uttrykk gjennom den uforbeholdne støtte, ja, velsignelse den russisk-ortodokse patriarken gir til president Putin og dennes blodige angrep på deres kristne trossøsken i Ukraina. Det er en vanhellige allianse mellom stat og kirke vi er vitne til.  Patriarken brukte for eksempel ordene 'hellig krig' om Russlands krigføring i Syria. Som om det finnes noe hellig med en krig. Er det noen som har lest Bergprekenen, som ser for seg Jesus som militant forsvarer av Guds rike? Frem til keiser Konstantins dager var den kristne kirke ikke-voldelig. 

Det har skjedd noe i den russisk-ortodoke kirke etter Sovjetuionens fall. Det kom tydelig til uttrykk under den sedvanlige militærparaden på 1.mai i året 2018. En konvoi av militære lastebiler kom trekkende med langdistanseraketter. Det var ikke det oppsiktsvekkende, men det som så skjedde: tom ortodokse prester dukker så opp og kaster vievann over de to balliistiske rakettene som kan bære atomvåpen! 

Men dette var slett ikke noe særtilfelle! Det er flere eksempler på dette, spesielt etter at Russland annekterte Krim i 2014. Russisk-ortodokse prester har velsignet våpen, soldater, utskytningsramper for raketter, bare for å nevne noe. Hver russiske våpengren har fått sin egen skytshelgen. Til og med den mest den kjente av dem alle, den hellige Serafims navn, tas til inntekt for russiske atomvåpen-styrker. Serafim av Sarov er kjent for sin ydmykhet og mildhet! Det er helt utrolig, hvilket tyveri! 

Dette går ikke upåaktet hen i Russland heller. Det finnes russisk-ortodokse prester som sier fra, og som våger å ta konsekvensene. Som presten Dmitrij Tsorionov. Han brøt, i følge Christianity Today, med den militante ortodoksien da han i 2015 så unge russiske menn gripe til våpen og dra til Ukraina for å kjempe for utbryterrepublikkene der. De ville krige under 'Kristi banner'.

La oss be for patriark Kirill at han vender om fra sin villfarne vei, og finner tilbake til Kristi vei, fredens og forsoninges vei.

Rystende skandale i Ukraina

Dagbladets Morten Strand forteller en djupt tragisk og helt absurd historie 8.januar som viser hvilken skandale manglende enhet i Kristi kropp kan føre til og hvor skadelig sammenblandingen mellom stat og kirke er.

Det er rystende lesning: Nyttårsaften velger en mann å avslutte livet i den ukrainske byen Zaporizjzja. Han hopper fra åttende etasje fra en høyblokk. I sammeøyeblikk er en far, Roman Polishjuk ute med sin et år gamle sønn. Mannen som hopper lander oppå sønnen, og begge dør.

Som om ikke denne forferdelige tragedien er rystende nok: når foreldrene vil få sønnen gravlagt, nekter presten! De døde barnet tilhører en kirke som hører inn under Kiev-patriarkatet, og den russiske presten, Jevgen Molshanov, tilhører Moskva-patriarkatet. Et barn døpt i en av Kiev-patriarkatets kirker vil ansees å være udøpt fordi Moskva-patriarkatet ikke godkjenner Kiev-patriarkatet.

Her er det ikke snakk om å se og møte en familie i djup sorg som har mistet sitt barn. Her er det snakk om politikk. Både kirkepolitikk og sekulærpolitikk. Den russisk ortodokse kirke står på russernes side, og dermed det som er Kremls politikk, mens Den ukrainsk ortdokse kirke er lojale mot Kiev og Ukraina. To kirker i samme ortodokse familie som ikke vil godkjenne hverandre.

Vi rister vel alle på hodet, men egentlig burde vi gråte!

Tro hva Jesus ville ha sagt om dette?

Han ba:

"Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg..." (Joh 17,20-21)

Her kan du lese artikkelen i Dagbladet:

https://www.dagbladet.no/kultur/mann-hoppet-fra-attende-etasje---landet-pa-ettaring-na-nektes-barnet-begravelse/69321956

Sovjetunionens siste opposisjonelle stemme er blitt taus

En av de siste store russiske opposisjonelle fra Sovjet-tiden, den ortodokse presten Gleb Jakunin (bildet), er død. Han døde 25. desember, 80 år gammel.

Jakunin, som ble født inn i en kristen familie i Moskva, 4.mars 1934, ble en av Sovjetunionens mest markante menneskerettighetsforkjempere. Hans far var musiker i et symfoniorkester, moren arbeidet ved en postkontor. Gleb mistet troen mens han 15 år gammel studerte biologi i Irkutsk, Sibir. Takket være en av sin samtids fremste teologer og radikale Kristus-etterfølgere, Aleksander Men, som senere skulle dø som martyr for sin tro, fant Gleb Jakunin tilbake til troen.

Fader Gleb Jakunin tok tidlig et tydelig oppgjør med det undertrykkende sovjetiske regimet. Han bemerket seg med å skrive under på Helsinki-erklæringen i 1975, som satte menneskerettigheter og trosfrihet på den internasjonale agendaen. På denne tiden holdt sovjetregimet systematisk på med å arrestere mennesker som kjempet for demokrati. Dette førte til at Jakunin svarte med å etablere 'Den kristne komiteen for forsvar av de troendes rettigheter'.

Han sendte en appell til den femte generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd som ble holdt i Nairobi og tryglet det økumeniske fellesskapet om å handle på vegne av den forfulgte kirke. De afrikanske redaktører av forsamlingens dagsavis unngikk sensuren som de russiske delegatene hadde krevd og forårsaket en furore ved å offentliggjøre teksten til Jakunin. Men den russiske delegasjonen var sterk. Under press fra Moskva patriarkatet fikk ikke Jakunin noe gjennomslag for sin henvendelse.

Men Gleb Jakunin gir ikke opp. Han øker derimot sin innsats, og klarer å samle inn 400 underskrifter fra nesten alle kirkesamfunn i Sovjetunionen. Han kjemper ikke bare for de kristnes rettigheter, men for jødene og muslimene. Det var mer enn de sovjetiske myndighetene kunne tåle, og 1.november 1979 ble han arrestert. Han ble dømt til å sone 10 år, første halvdel i en arbeidsleir og den andre i eksil. Så kom Gorbatsjov til makten, og Gleb Jakunin satt fri, to år før tiden.

I 1988 kunne russerne feire 1000 års jubileet for kristningen av slaverne. Gleb Jakunin skulle markere dette på sin helt spesielle måte: Sammen med sin kone, Iraida, som han hadde giftet seg med i 1961, holdt de åpent hus for religiøse dissidenter. De sørget også for å invitere utenlandske kristne ledere. Hensikten var å fortelle den usminkede historien om Sovjetunionens forfølgelse av de kristne de siste 60 årene, og ikke den pyntede versjonen som Moskva-patriarkatet presenterte. Det fortelles at atmosfæren i leiligheten til Jakunin var elektrisk, da en rekke ofre for forfølgelsen fortalte sine gripende historier.

For den russisk-ortodokse kirke har Gleb Jakunin hele tiden vært et hår i suppa. Han ble valgt inn i Dumaen, som representant for det demokratiske Russlands-partiet. I denne tiden hadde han en kort tid tilgang til statsarkivene. Her fant han registreringer av Rådet for religiøse anliggender - de som hadde kontrollert livet i de ulike kirkene under kommunisttiden. Og det han fant var ikke overraskende, men svært avslørende: uomtvistelige bevis for det tette samarbeidet med de russiske kirkelederne og KGB, en av dem er nåværende patriark Alekseij II.

Han fikk ikke lov til å ta fotokopier, men skrev av det han fant, og sendte dette til Jane Ellis, en forsker ved Keston College, Kent, som publiserte som publiserte dem i sitt magasin, 'Religion in Communist Countries'. Dette ble for mye for Moskva-patriarkatet. Etter hvert som Moskva-patriarkatet gjenvant sin ledende posisjon i det russiske samfunnet, ble Jakunins posisjon svekket. Han ble prest i Den uavhengige Ukrainsk-ortodokse kirken, som hadde sin opprinnelse som 'katakombe-kirken' på 1930-tallet. Helt frem til sin død fortsatte Jakunin å kjempe for tros- og samvittighetsfrihet.

Nå er han hjemme hos Gud. I Putins Russland hadde det fremdeles vært stort behov for ham.