Våger vi å utfordre den totalitære Pride-ideologien?

Barn av kristne foreldre fikk betale en høy pris for sin tro og overbevisning i det ateistiske Sovjetunionen. De ble utfryst, mobbet og mishandlet av både lærere og medelever, mest på grunn av deres foreldres tro og selvsagt også  på grunn av deres egen tro. De ble tvunget til å følge en ateistisk læreplan, hvor barna skulle læres opp til å tro at det ikke finnes noen Gud. Dette gjaldt i særlig grad barn av baptister og andre frikirkelige, som ble sett på som farlige sekter, men også barna til ortodokse troende fikk unngjelde. Ved flere anledninger ble barna tvunget til å spionere på sine egne foreldre, og angi dem til sine lærere, som så meldte dem til politiet. Dette kunne føre til at foreldrene ble arrestert. Årsak? Foreldrene deltok på gudstjenster, eller eide en Bibel, som de leste! Det var grunn nok til å bli arrestert. Det gjorde disse kristne til samfunnsfiender. Jeg husker mange slike historier fra min tid som redaktør for Ropet fra Øst, som i min tid ble utgitt av Misjon bak Jernteppet, senere Norsk Misjon i Øst. Nå heter organisasjonen Stefanusalliansen, og bladet Stefanus-magasinet.

Dette kom så levende for meg da jeg leste reportasjen i Dagen i går, lørdag 17.juni 2023, om Susanne Bergstø, som ikke vil at hennes ni år gamle datter skal utsettes for den totalitære Pride-ideologien. Du leste rett! Ideologien bak Pride fremstår mer og mer som totalitær. Den minner meg om den totalitære ideologien til ateistene i Sovjetunionen, der alle værsågod skulle mene det makthaverne mente.

For noen dager siden ble jeg kraftig utfordret av en 17 år gammel kristen jente. En skole et sted i Norge skulle markere Pride, og elevene skulle kle seg i ulike farger. Hver klasse skulle ha lik farge. I 17 åringens tilfelle skulle alle i klassen kle seg i rødt. Denne kristne jenta ville ikke være med på Pride, men ville heller ikke skulke skolen, så hun bestemte seg for å kle deg i hvitt! Som en stille markering av sin tro og overbevisning. Hvilket mot! Tenk å våge å ha sine egne meninger, og stå for dem, gå motstrøms når alle andre tvinges til å gå i en retning!

Dette utfordret en som snart fyller 65 til å stå opp for det jeg tror på og er overbevist om. Jeg ønsker på ingen måte et totalitært samfunn hvor alle må mene som Pride- og Fri-bevegelsen. Men det koster. Men når 17 åringen våger å gå motstrøms, så må da 65 åringen.

Men tilbake til Susanne Bergstø og hennes ni år gamle datter. Hele tre ganger har moren fått avslag fra skolen om fritak fra Pride-undervisning. Hun mener at "barn må ha barndommen sin i fred", men det vil ikke skolen i Kristiansand høre på.  Niåringen skal værsågod utsettes for noe mor ikke vil at henns barn skal eksponeres for. Datteren på ni kom hjem og fortalte om det hun opplevde som noe ekkelt på skolen. Mens barna spiste lunsj viste skolen en film om onani. 

Nå vil mor ha fritak for barnet sitt fra denne formen for tvangsundervisning, fordi hun er uenig i den ideologien som ligger bak. Det burde hun få, like mye som de som vil gå i Pride-tog skal få gjøre det.

Det er tvilsomt om hun vinner frem. Det norske samfunnet er blitt mer og mer intollerant overfor mennesker som ikke underkaster seg det Pride og Fri mener. Det er lite rom for det mangfoldet de selv sier at de ønsker og kjemper for. Om ikke lenge blir de som mener noe annet enn dem saksøkt, arrestert og fengslet.  Om jeg overdriver? Det tror ikke. Prideideologien er totalitær. Bare prøv å utfordre disse kreftene.

August Landmesser gikk motstrøms. Mens alle andre gjorde Hitler-hilsen, så bøyde han ikke kne for avguden.

Det andre bildet viser barn i en klasse i det atestiske Sovjetunionen.

Gud fjernet Stalin like før han skulle deportere millioner av jøder

I går gjenga jeg en artikkel om hvordan Gud grep inn og reddet jødene i Sovjetunionen fra en moderne Haman, nemlig Josef Stalin. Det skjedde under Purim-festen i 1953. Gud fjernet tyrannen Stalin før han fikk iverksatt deportasjonene av millioner av jøder i det sosialistiske sovjetsamveldet. En av mine lesere etterlyste mer dokumentasjon, og det fant en annen leser frem. Den artikkelen var så interessant at jeg har valgt å oversette den til norsk, og gjengir den her:

"En rapport som ble sirkulert for en tid siden om at Stalin planla å deportere alle jødene i Sovjetunionen til Birobidjan og at han døde i et anfall av raseri da marskalk Klementi Voroshilov motsatte seg planen hans, ble bekreftet av P.K. Ponomarenko, sovjetisk ambassadør i Polen, ifølge en artikkel i Paris-Soir, en mye lest fransk avis.

Paris-avisen redegjorde i en artikkel publisert forrige fredag at ambassadør Ponomarenko ga detaljene til en gruppe polske kommunistiske journalister i Warszawa. I følge artikkelen kalte Stalin inn 25 medlemmer av det sovjetiske presidiet i februar 1953 like etter avsløringen av «legenes komplott» mot sentrale sovjetiske ledere. Artikkelen sa at Stalin kunngjorde på denne konferansen at han planla å sende alle russiske jøder til Birobidjan, den såkalte autonome jødiske republikken som er mer enn 4828 kilometer fra Moskva.

Stalin sa at han gjorde det, ifølge artikkelen, på grunn av det «sionistiske og imperialistiske» komplott mot Sovjetunionen og mot Stalin. Lazar M. Kaganovich, det "eneste jødiske medlemmet" som var tilstede, spurte om planen inkluderte alle jøder i Russland, og Stalin svarte at et "visst utvalg" ville bli foretatt.

Avisartikkelen rapporterte at V. M. Molotov, daværende sovjetisk utenriksminister – som har en jødisk kone – sa med «skjelvende» stemme at en slik deportasjon ville ha en «beklagelig» effekt på verdensopinionen. På dette tidspunktet, ifølge historien, kastet marskalk Voroshilov sitt kommunistpartikort på bordet og sa: «Hvis et slikt skritt blir tatt, ville jeg skamme meg over å forbli medlem av vårt parti, som vil bli fullstendig vanæret. «Stalin, i raseri, brølte: «Kamerat Klementi, det er jeg som skal bestemme når du ikke lenger har rett til å beholde medlemskortet ditt.»

Artikkelen rapporterte at, med møtet i full oppløsning, falt Stalin på gulvet, rammet. Lavrenti Beria, daværende sjef for det hemmelige politiet, kom seg på beina, danset rundt Stalins nedbøyde form og ropte lykkelig: «Vi er fri. Endelig! endelig!" Legene ankom noen minutter senere og diktatoren ble ført til rommene hans hvor han ble værende til hans død ble kunngjort i mars.

Kilde: The Jewish Telegraphed Agency, 10.juni 1957/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetiske ord fra bønnekonferansen på Karmelfjellet i 1986, del 3: Slutten på Sovjetunionen

Ved langfredagsgudstjenesten i Jerusalem i de siste dagene av Karmel- og Jerusalem-hendelsene ble profetiene til Haggai og Hebreerne gjennomgått. Deltagerne på begge konferansene hadde allerede mottatt profetiene om den store rystelsen av nasjonene som var forutsagt ved Karmelfjellet. Under gudstjenesten la en av ledergruppen til en ytterligere profeti som sa at den første nasjonen som ble rystet kom til å være USSR.

USSR (Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker)

Dette ble mottatt stille og uten tvil med en viss nøling fordi Sovjetunionen var på høyden av sin makt. Den kalde krigen mellom øst og vest så ut til å aldri ta slutt, og Sovjetunionen styrte over Warszawapaktens land som dekket hele Øst-Europa.

Det kommunistiske imperiets makt virket ubrytelig og spenningene mellom USA og Russland var like store som de noen gang hadde vært. Begge landene var fullt bevæpnet med atomvåpen som var i stand til å ødelegge det meste av den nordlige halvkule dersom en væpnet konflikt skulle utvikle seg.

Tsjernobyl

Bare tre uker etter at profetien ble gitt i Jerusalem, eksplodertete atomkraftverket i Tsjernobyl i Sovjetunionen og spredte radioaktivt støv over et stort område av Europa, så langt vest som de walisiske fjellene. Mange i Vesten så dette som en dømmende handling fordi "Tsjernobyl" på det ukrainske språket betydde "malurt" eller "bitterhet".

Kristne husket at 'malurt' er nevnt i Åpenbaringsboken:

"Den tredje engelen blåste i basunen, og en stor stjerne falt ned fra himmelen, flammende som en fakkel, og den falt på tredjedelen av elvene og på vannkildene. Stjernens navn var Malurt, og tredjedelen av vannet ble til malurt. Og mange mennesker døde av vannet fordi det var blitt forgiftet." (Åp 8.10-11)

Jødisk pogrom

Det kom også frem at Tsjernobyl var en by hvor et stort antall jøder bodde før kommunisttiden, men på 1930-tallet da nazistene myrdet jøder i Tyskland gjorde russerne det samme og i Tsjernobyl var det en massakre. Kommunistene gravde en massegrav og begravde de som de hadde slaktet i pogromen.

Etter andre verdenskrig, da de lette etter et passende sted for et atomkraftverk, bestemte de seg for å bygge det direkte på toppen av den jødiske gravplassen. Tsjernobyl ble dobbelt bitter for den jødiske befolkningen i Sovjetunionen, og kildene og elvene i hele området ble virkelig malurt.

Vidtrekkende effekt

Men nedfallet fra Tsjernobyl hadde mye bredere og vidtrekkende effekt.

Atomkatastrofen i Tsjernobyl hadde omfattende sosiale og politiske konsekvenser i hele Sovjetunionen og Øst-Europa som tegnet kartet over Europa på nytt og endret verdenshistorien.

Tsjernobyl var nær Kyiv i Ukraina. Dette området ble kjent som brødkurven til USSR. Det var svært forurenset: mat kunne ikke produseres her. Det var akkurat på den tiden da de sovjetiske hærene ble trukket tilbake fra Afghanistan og det var mange flere munner å mette. Den kommunistiske regjeringen møtte hungersnød og måtte kjøpe korn fra USA, noe som krevde dollar. Dette innebar igjen å etablere vennskapelige forbindelser med Vesten og appellere om samarbeidet til sine egne innbyggere hjemme.

Dette førte til store endringer på den internasjonale politiske fronten og på den innenlandske sosiale fronten. Nøkkelordene introdusert på den tiden av Mikhail Gorbatsjov var 'Glasnost' og 'Perestroika', 'Åpenhet' og 'Reform'. Gorbatsjov ble president i USSR i 1985, og arvet en vanskelig økonomi og en rekke sosiale problemer hjemme på grunn av svak ledelse fra aldrende senile ledere i Kreml.

Mikhail Gorbatsjov

Når han ser tilbake på kraftverkkatastrofen i Tsjernobyl, så Gorbatsjov den som den mest betydningsfulle hendelsen som førte til slutten av det kommunistiske riket i Øst-Europa. Han skrev:

"Kjernefysisk nedsmelting i Tsjernobyl enda mer enn min lansering av perestroika, var kanskje den egentlige årsaken til Sovjetunionens kollaps fem år senere. Tsjernobyl-katastrofen var faktisk et historisk vendepunkt: det var epoken før katastrofen, og det er en helt annen epoke som har fulgt... Tsjernobyl-katastrofen åpnet mer enn noe annet muligheten for mye større ytringsfrihet , til det punktet at systemet slik vi kjente det ikke lenger kunne fortsette. Den gjorde helt klart hvor viktig det var å videreføre politikken til glasnost." (1)

George Kennan

Et lignende syn ble uttrykt av George Kennan som var den amerikanske ambassadøren til USSR i 1952. Han var en av arkitektene bak USAs strategi i den kalde krigen. Kennan skrev at ved å gjennomgå hele "historien om internasjonale anliggender i moderne tid", fant han det:

"vanskelig å tenke på noen hendelse som er mer merkelig og oppsiktsvekkende, og ved første øyekast uforklarlig, enn den plutselige og totale oppløsningen og forsvinningen ... av stormakten kjent som det russiske imperiet og deretter Sovjetunionen." (2)

Men Sovjetunionens undergang er bare uforklarlig for dem som ikke har noe begrep om Guds suverene makt over historien. Den nye fasen av den store rystelsen av nasjonene begynte i april 1986 bare tre uker etter at Herrens ord gikk ut fra Jerusalem. Det var 70 år etter den bolsjevikiske revolusjonen som etablerte Sovjetunionen og startet kommunisttiden.

Sovjetunionens undergang er bare uforklarlig for de som ikke har noe begrep om Guds suverene makt over historien

Mange av dem som var på begivenheten i Jerusalem husket hvordan Gud hadde sagt gjennom profeten Jeremia at når 70 år var fullført for det babylonske riket, ville han ødelegge Babylon på grunn av deres blodsutgytelse og grusomhet og alt de hadde gjort mot hans folk Israel. Brukte Gud Tsjernobyl for å si det samme om det kommunistiske riket?

Slutten av den europeiske kommunisttiden

Store politiske endringer fulgte raskt etter Tsjernobyl-katastrofen og sjokkbølgene gikk rett over Øst-Europa og ristet lenkene som bandt satellittnasjonene i Warszawapakten sammen. Interne revolusjonære krefter ble sluppet løs i hver av nasjonene som førte til det kommunistiske imperiets kollaps, Berlinmurens fall og åpningen av de østeuropeiske nasjonene for den vestlige verden.

Dermed endte imperiet av den mest monstrøse ondsinnede grusomheten i verdenshistorien. Mellom 1917 og slutten av kommunisttiden drepte USSR 69 700 000 av sine egne borgere i påfølgende politiske utrenskninger. I tillegg, ved slutten av krigen i Europa på ett år, 1945 til 1946, drepte russerne 2 923 700 tyske sivile da de utrettet hevn for invasjonen av Russland.(3)

Referansr: 

1 Quoted by Vidal, J. The long shadow of Chernobyl, The Guardian, 4 July 2014.

2 Quoted by Aron, L. Everything you think you know about the collapse of the Soviet Union is wrong, Foreign Policy, 20 June 2011.

3 All statistics published in: Hill, C, 1982. The Day Comes, London: Fount Paperbacks, p184

fortsettes

Gorbatsjov åpnet for jødenes Exodus fra Russland

Mikhail Gorbatsjov, den sovjetiske lederen hvis reformer, inkludert å la et massivt antall jøder emigrere til Israel, forandret landet og verden, døde tirsdag 91 år gammel på et sykehus i Moskva. 

"Michail Gorbatsjov er død," sa rabbiner Pinchas Goldschmidt, Moskvas overrabbiner fra 1993 til i år, tirsdag på Twitter. "Tre millioner sovjetiske jøder skylder ham sin frihet."

Det var klart da Gorbatsjov kom til makten i 1985 at han ville være annerledes enn sine forgjengere som generalsekretær i kommunistpartiet. Han var yngre, mer levende, mer åpen for å erkjenne hvor kommunismen hadde kommet til kort i Sovjetunionen.

Men den første tiden som generalsekretær for kommunistpartiet var først uheldig for bevegelsen som i flere tiår hadde forsøkt å la jøder emigrere fritt. Det sovjetiske regimet hindret dem i å forlate og straffet dem ofte for i det hele tatt å søke utreise.

Antallet jøder som fikk emigrere i 1985 var allerede lavt, 1140, og falt ytterligere til 914 i 1986. Fornemmelsen blant sovjetiske jødeaktivister var at den nye og relativt unge lederen var enda mer regressiv enn sine forgjengere.

Hans vestlige syn virket kosmetisk. På besøk i Storbritannia i 1984 som seniormedlem av politbyrået, et år før han ble leder, shoppet han og spøkte – og reagerte på en jurist som spurte ham om religiøse restriksjoner: «Du styrer ditt samfunn, du overlater oss til å styre vårt. ”

Men så i 1987 begynte antallet jøder som emigrerte å stige bratt og nådde 185 000 i 1990, delvis ansporet av dristig talsmann fra amerikanske jøder som gjorde det å løslate sine sovjetiske brødre til en politisk klok manøver for Gorbatsjov. Samtidig overvåket Gorbatsjov en slutt på restriksjoner på religiøs tilbedelse, og på mest dramatisk vis åpnet han portene for de mest kjente av refuseniks og såkalte «fanger av Sion», eller de som hadde blitt fengslet for sin sionistiske aktivitet, inkludert Natan Sharansky, Ida Nudel og Yosef Begun.

I en uttalelse som en medhjelper leverte i 1991 ved Babyn Yar, drapsfeltet i Ukraina der nazister lanserte den endelige løsningen som forsøkte å utslette jøder, fordømte Gorbatsjov alle former for antisemittisme.

Gorbatsjovs reformer som påvirket jøder var en del av en mye bredere revolusjon han førte til for å avslutte den kalde krigen, det tiår lange sovjet-USA-konflikten som mange i vest fryktet ville bli til en atomkonflikt.

Han og USAs president Ronald Reagan ble med i vellykkede nedrustningssamtaler, og Gorbatsjovs politikk med perestroika (gjenoppbygging) og glasnost (åpenhet) introduserte enestående ytrings- og organisasjonsfrihet til Sovjetunionen. Han desentraliserte konføderasjonen, og ga mer makt til republikkene i et trekk som til slutt ville føre til deres uavhengighet.

Gorbatsjov trakk seg etter et mislykket kupp i desember 1991 som forsøkte å bli kastet ut. Han hadde overvunnet plotterne, men den økonomiske usikkerheten og delegeringen av makt skapte en følelse av kaos og gjorde ham åpen for kritikk om at han ikke lenger var den rette mannen til å lede Russland i en tid med monumental transformasjon. Han gled inn i privatlivets mørke, og mye av det tilbrakte han sammen med sin elskede kone Raisa til hennes død i 1999.

I en uttalelse onsdag husket rabbiner Arthur Schneier, seniorrabbineren ved Park East Synagogue i New York, sine mange møter med Gorbatsjov på 1980-tallet.

"Gorbatsjov erkjente at spørsmålet om menneskerettigheter var en integrert del av internasjonale relasjoner, han introduserte en rekke endringer som påvirket disse rettighetene og åpnet til slutt dørene og lot tusenvis av jøder forlate Sovjetunionen for et liv i religionsfrihet i USA og Israel, sa Schneier.

I Israel, hvor Gorbatsjov fikk en velkomst verdig en helt i 1992, fikk han også priser, æresgrader og, til stor fornøyelse, en ny potetrase oppkalt etter ham.

Gorbatsjov leverte under dette besøket en nyansert vurdering av antisemittismen som hadde plaget landet hans. Antisemittisme, sa han, ble "offisielt nektet i politikken, men oppmuntret i praksis."

"I Stalins dager, spesielt etter andre verdenskrig, ble antisemittisme introdusert i innenriks- og utenrikspolitikken," sa Gorbatsjov. "Selv etter Stalins død fortsatte denne tilstanden, men ikke i åpent undertrykkende former."

Da han snakket med en reporter etter den talen, sa han at han også angret på resultatene. Utvandringen av det som da var minst 350 000 jøder, var, sa han, et «tap for vårt land og vårt samfunn».

Kilde: Informasjonen i denne artikkelen er delvis hentet fra en artikkel i Jewish Telegraphic Agency og oversatt av Bjørn Olav Hansen (c). Foto: Pixabay.

En bønnens pioner er hjemme hos Jesus

Bønnepioneren Hans Myrvold (bildet) har gått hjem til Gud. Myrvold døde i sitt hjem torsdag 24.mars etter lengre tids sykdom, 94 år gammel. Myrvold var inititageren til de store bønneaksjonene for daværende Sovjetunionen og senere for Kina. Den første av bønneaksjonene involverte de fleste av pinsebevegelsens menigheter landet rundt, hvor hver menighet fikk tildelt sitt eget geografiske område av Sovjetunionen, slik at de kunne be konkret for området, og noen fikk også sin egen vennskapsmenighet, som de kunne holde kontakt med. Dermed berørte Hans Myrvold og hans bedere millioner av menneskers liv gjennom bønn. De ga også bønnestøtte til mange forfulgte kristne, både i Sovjetunionen og senere i Kina. Selv gjorde Myrvold en rekke reiser til Sovjetunionen og Kina, og fikk bety svært  mye for de kristne der.

Myrvold sørget også for hjelp til å opprette hemmelige bibeltrykkerier og formidlet direkte økonomisk støtte til forfulte kristne. 

Det hører med til den eventyrlige historien om Hans Myrvold at han 76 år gammel startet han på språkstudier i kinesisk på et universitet i Kina.

Selv hadde jeg gleden av å besøke denne Herrens bedende gentleman to ganger. Den ene gangen til en privat samtale i hans hjem, den andre gangen sammen med en annen pioner, David Wang fra Kina. Begge deler like inspirerende, oppbyggende og utfordrende! Utfordrende fordi Myrvold både gjennom sine ord, men ikke minst gjennom sitt levde liv, utfordret til en radikal overgivelse til Kristus g til å gi seg hen til bønn for andre. De unådde lå tungt på hans hjerte.

Nå er en bønnens- og troens mann gått bort.  Hvem tar hans plass som forbeder?

Uredd prest ble drept - gikk ikke kompromissets vei

Jeg husker det som om det skulle ha vært i går. De grusomme bildene av drapet på den ortodokse presten Alexander Men i 1990. Jeg arbeidet den gangen som redaktør av Ropet fra Øst. Vi skrev om saken, men valgte ikke å publisere bildene. 9. september 1990 var Alexander Men på vei til kirken for å feire 'den guddommelige liturgien', og på veien dit ble han angrepet av en voldsmann som tok livet av den 55 år gamle presten, med jødiske aner, med øks.

Alexander Men var en røst i tiden, en av de modige ortodokse prestene under kommunisttiden, og en av fornyerne av kirken etter Sovjetunionens fall. Han var kritisk til mye av det han så i sin egen kirke. Hør bare:

"Det vi oppfatter som ortodoksi, eller annen kristen bekjennelse, fungerer ikke sjelden som opium for folket. Det er en form for åndelig bedøvelsesmiddel som hjelper mennesker til å tilpasse seg verden omkring og som man kunne henge denne parolen over: Salige er de som tror det er trivelig i verden."

Aleksander Men måtte døpes i all hemmelighet og mistet senere sitt prestembete på grunn av sitt engasjement for sitt engasjement blant unge intellektuelle kristne. Det engasjementet likte de kommunistiske myndighetene svært dårlig. Alexander Men var høyt elsket blant unge mennesker. Det hører med til historien at når fader Alexander Men ble ordinert til prest i 1960 måtte han, på grunn av situasjonen i Russland, hvor de fleste presteseminarer var nedlagt, tilegne seg teologiske kunnskaper på egenhånd.

Alexander Men var viden kjent for to ting: Hans kjærlighet til Bibelen og hans bønneliv, Fader Men var det vi kaller en beder. For ham var kristentro LIV. Ved en anledning sa han:

"Kristen tro kan være autentisk, men den være falsk. Den falske versjonen er alltid mest bekvem. Den passer oss best, og dagens religiøse liv kjennetegnes ofte av den falske kirkeligheten som får mennesker til å foretrekke det som er bekvemt, rolig og behagelig, det som gir trøst og lykke, alt ifølge deres egne forestillinger."

Da er sagt om datidens Sovjetunionen. Det kunne ha vært sagt i 2018 om hele den vestlige verdens kristendom! Det er profetisk snert og visdom i dette!

Gjentatte ganger ble han innbrakt til harde avhør hos KGB, men de klarte aldri å knekke ham.

Det er ennå usikkert hva som gjorde at Alexander Men ble drept. Det kan skyldes flere ting;

* Han var frittalende og kristisk.
* Han var av jødisk ætt
* Hans bibelundervisning tiltrakk seg mange mennesker

Og det kan være en kombinasjon av alle tre. I kveld vil vi markere hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet.

Revolusjon og martyrtid

I dag er det på dagen 100 år siden den russiske revolusjonen og bolsjevikenes maktovertagelse. Tsarens undertrykkende regime falt i grus, men opp av ruinene vokste det frem et skrekkens regime og en svært mørk tid for den kristne kirke. Martyrenes antall de 70 årene dette fryktes regime fikk holde på vet bare Gud alene, men vi snakker om tusener på tusener av våre trossøsken som enten døde av et nakkeskudd, ble torturert til døde eller omkom under grusomme forhold i rene utryddelsesleire.

I tillegg kommer alle barna som mistet sine foreldre, eller som ble frarøvet dem deres utdannelse ene og alene fordi de selv eller deres pårørende var kristne. Kirker ble stengt eller omgjort til lagerlokaler, det samme ble klostre og kirkelige institusjoner. Mange kristne mistet også deres jobber, noen måtte tåle å bli hengt ut og latterliggjort i aviser og på fjernsyn.

Mange kristne måtte gå under jorda. De kom sammen i huler og ute i skogene. Mange ble døpt i djupeste hemmelighet en sen nattetime. Noen ganger måtte man hugge hull på isen for å få døpt de som var kommet til tro. Bibler var mangelvare. Noen skrev dem av for hånd. Mange fikk bibelundervisning takket være radiosendinger fra Vesten. Andre fikk Bibler smuglet inn. Sangbøker var mangelvare. Også sangbøker ble skrevet av.

Det sterke vitnesbyrdet fra Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker er dette: troen på Gud overlevde det ateistiske idealsamfunnet. Man klarte ikke å knekke den.

Det er virkelig det eneste som kan feires denne dagen.

Gud holder ord

Steve Lightle (bildet), en tidligere jødisk forretningsmann fra Seattle, Washington, har fått være med på litt av et eventyr. Jeg har hatt gleden av å være sammen med ham en dag. Det var også litt av et eventyr.

Allerede i 1974 ble han involvert i Aliyah - som er navnet på immigrasjon av jøder fra deres utlendinghet tilbake til Israels land. Da hadde Steve et syn hvor han så Sovjetunionen bryte sammen og jødene strømme ut herfra med fly og skip for å komme tilbake til Det lovede land. Ledet av Herren reiste så Steve Lightle til Sovjetunionen for å fortelle jødene der om et nytt Exodus, denne gangen utgangen fra Sovjet. Senere skulle han komme i kontakt med en annen forretningsmann, Gustav Scheller, i Jerusalem i 1982. Senere -  under den internasjonale bønnekonferansen i Jerusalem i januar 1991 taler Gud til Gustav Scheller om å begynne det arbeidet som skulle få navnet Ebenezer Emergency Fund, som siden starten og frem til nå har fått hjulpet 150.000 jøder med å vende tilbake til Israel.

Jeg leste en artikkel av Steve Lightle i går i det siste nr av Ebenezer Operation Exodus og i den artikkelen nevner han et skriftsted fra profeten Jeremia som ble nytt for meg:

"Se, jeg samler dem fra alle de landene som jeg drev dem bort til i min vrede og harme og min store forbitrelse, og jeg vil føre dem tilbake til dette stedet og la dem bo trygt. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. Jeg vil gi dem et hjerte og lære dem en vei til å frykte meg alle dager, så det må gå dem vel, dem og deres barn etter dem. Jeg vil opprette en evig pakt med dem, at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel mot dem. Og frykt for dem vil deres hjerte så de ikke skal gå bort fra meg. Jeg vil glede meg over dem og gjøre vel mot dem, og vil plante dem i dette landet i trofasthet, av hele mitt hjerte og av min sjel. For så sier Herren: 'Likesom jeg har latt alle disse store ulykkene komme over dette folket, slik vil jeg også la alt det gode komme over dem, som jeg har lovt dem.' (Jer 32,37-42)

Så legger Steve Lightle til: "Elleve ganger i løpet av disse seks versene erklærer Gud sin vilje om Aliyah. Han vil gjøre det 'av hele mitt hjerte og hele min sjel.' Dette er det eneste stedet i Skriften hvor Gud sier at Han vil gjøre noe av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Og dette 'noe' er Aliyah. Dette er svært sentralt."

Jeg har tenkt på dette: Holder ikke Gud sine løfter til sitt gamle paktsfolk, hvorfor skulle Han da holde sine løfter til oss? La oss be for de jødene som fremdeles er i diasporaen at Gud kaller dem til å reise tilbake til det landet Han med ed har lovet dem.

Sterke reaksjoner fra russiske kirkeledere på den nye religionsloven

Etter at Sovjetunionen kollapset i 1991, så har de evangeliske menighetene i det veldige russiske riket hatt gleden av 25 år med religionsfrihet. Nå ser det ut til at dette definitivt er over.

Som en av de første her i Norge omtalte jeg den nye loven som gir store begrensinger for misjon og øvrig virksomhet for evangeliske menigheter, her på bloggen den søndag 3. juli.

Nå kommer også de første reaksjonene på loven fra russiske kirkeledere. Den russiske baptistføderasjonen, sier i en uttalelse: "Forfatterne av lovteksten ba aldri om synspunkter fra de som berørt av de nye endringene. I stedet bryter loven den konstitusjonelle rett til å velge, holde religiøs tro. Loven vil skape forutsetninger for undertrykkelse av alle kristne. Enhver person som nevner sine religiøse synspunkter eller refleksjoner høyt eller fremsetter dem skriftlig, uten relevante dokumenter, kan bli beskyldt for ulovlig misjonsvirksomhet og bli gjenstand for bøtelegging."

Den loven rammer ikke Den russisk-ortodokse kirke. Det er sterke bånd mellom ledelsen i denne kirken og den russiske staten, men de evangeliske menighetene rammes hardt. 70 prosent av russerne, og 90 prosent av etniske russere, er en del av Den russisk-ortodokse kirke.

En markant lederskikkelse i den evangelisk-protestantiske bevegelsen i Russland, Sergeij Rakhuba (bildet), og president for Mission Eurasia, sier det slik, i et intervju med Assist News Service:

"Det er trist, men et faktum at en undertrykkende lov kjent som Yarovaya-pakken ble vedtatt onsdag 20. juli. Denne loven truer med å eliminere vår frihet."

Sergeij Rakhuba mener at den nye loven som Vladimir Putin nå har signert er 'alarmerende lik den sovjetiske religionsloven av 1929 som Stalin-administrasjonen benyttet for å utløse forfølgelse av evangeliske kristne, og som forårsaket en katastrofe for millioner av mennesker."

Til tross for massive og sterke protester fra evangeliske kirkeledere i Russland signerte Vladimir Putin den nye loven. Putin overså disse protestene fullstendig, og sender dermed et kraftig signal om hva de kan vente seg i årene fremover. Deres grunnlovsmessige rettigheter overses fullstendig.

Rakhuba mener den nye loven vil 'ødelegge den religiøse friheten, så fryktens såkorn, og oppmuntre til å søke etter indre fiender og kjempe mot dem'. I det siste legger Rakhuba 'medlemmer av enhver religiøs gruppe med unntak av Den russisk-ortodokse kirken'.

Bakteppet for denne nye religionsloven er frykten for terrorisme og fiendtlig virksomhet på russisk jord. Samtidig gir dette et grunnlag for å ha kontroll og styre alle religiøse grupper i landet, ikke minst de evangelisk-kristne, som har opplevd stor fremgang etter kommunismens fall.

En annen russisk kirkeleder, Sergeij Ryakhovskij, som er leder for de protestantiske kirkene i Russland, sier det slik:

"Den plikten som nå pålegges alle troende til å ha en spesiell tillatelse til å dele hans eller hennes tro, samt dele ut religiøs litteratur og materiell utenfor lokaler brukt til religiøs tilbedelse er ikke bare absurd og krenkende, men det skaper også et grunnlag for masseforfølgelser av troende for brudd på disse bestemmelsene. Den sovjetiske historien viser oss hvor mange mennesker av ulik tro som er blitt forfulgt for å spre Guds ord. Denne loven fører oss tilbake til vår skammelige fortid."

Jake Roudkovskij, som er professor ved New Orleans Baptist Seminary, og med gode forbindelser med Russland, sier det slik:

"Baptistmenighetene i Russland vil overleve. Dette er ikke noe nytt for dem."

La oss be for Russland, og for alle våre trossøsken som rammes av den nye loven.

For de som ikke er oppdatert på den nye loven og hva den innebærer, skrev jeg blant annet dette 3. juli:

"Religionsutøvelse vil kun tillates i kirkebygg, forsamlingslokaler, kirkegårder eller religiøse skoler. Det betyr at man ikke lenger har lov til å holde gatemøter, drive med evangeliseringsarbeid, dele ut traktater, selge bøker eller holde bønnemøter i private hjem. Alle gudstjenester må holdes i lokaler som er godkjent for dette. Å formidle tro gjennom sosiale medier eller andre steder på Internett er også blitt ulovlig. Eposter med bibelsitater eller invitasjoner til gudstjenester er også å regne som lovbrudd.

Og det stopper ikke her.

Alle som formidler tro må tilhøre godkjente og registrerte trossamfunn. Virksomheten til de uregistrerte baptistene vil dermed rammes av dette, og deres møter vil i praksis bli forbudt. Utenlandske misjonærer må ha dokumenter på at de er invitert av en godkjent kirke eller organisasjon, og de får bare virke innenfor det området hvor denne kirken eller organisasjonen er registrert. Og som om ikke det er nok: de får kun tillatelse til å formidle sitt budskap til organisasjonens medlemmer. De kan altså ikke invitere eller forkynne for andre."

En dåre for Kristus

Historien jeg er i ferd med å fortelle deg er en av de mest gripende historier jeg har hørt om på lenge. Det er en historie tilbake til Sovjetunionens dager, til forfølgelsen av de kristne under dette totalitære diktaturet, som krevde så mange menneskeliv.

Dette er historien om munken Gabriel (bildet). Kortversjonen er denne:

Som en ung hieromunk satte han fyr på et stort banner med bilde av Stalin i forbindelse med en stor offentlig festival og kalte folket til å forsake den marxistiske ideologien og vende tilbake til fedrenes tro.

Slik gikk ikke upåaktet hen i de dager. For denne 'anti-sovjetiske agitasjonen', ble han nesten slått til døde. Hvert bein i hans kropp var brukket. Deretter ble han innlagt på en psykiatrisk institusjon og tvangsmedisinert.

Når han kom ut igjen fra tvangsoppholdet ved den psykiatriske institusjonen ville ikke Den russisk-ortodokse kirken vite av ham. Han ble fullstendig sviktet av sine egne. Han levde som hjemløs og på avskjær fra et bakeri som hadde spesialisert seg på bryllupskaker.

Men fader Gabriel overlevde det despotiske sovjetregimet og ble en av Georgias mest elskede sjelesørgere og åndelige veiledere.

Denne munken ble det grekerne kaller 'salos' - en dåre for Kristus. Foraktet av noen, elsket av mange. Han talte ofte profetisk inn i livene til de som møtte ham. I den siste delen av sitt liv tilbrakte han Hl.Nino's kloster, et nonnekloster beliggende ved Forklarelseskirken i Mtskheta. Han døde i 1995 og er begravet der.

Her er en liten video som viser fader Gabriel i det han velsigner mennesker som er kommet til kirken:

https://www.facebook.com/Asavali.ge/videos/601004393340533/?pnref=story

Jacob Aron Rempel - en troshelt, del 3

Her kommer tredje og siste del av historien om troshelten Jacob Aron Rempel (bildet). Del to ble publisert den 2.januar, og del en 23. desember 2014:

I november 1929 forsøkte Rempel å emigrere sammen med familien sin via Moskva til Tyskland. Han hadde mottatt de nødvendige papirene fra det tyske konsulatet i Kharkiv. Men 16. november 1929 ble Rempel arrestert i Moskva av GPU (forløperen til KGB), anklaget for å være en pådriver og selve lederne for utvandringen fra Russland!

9. juni 1930, etter syv måneder i varetekt, ble saken mot Rempel ført for retten. Anklagen lød på 'anti-sovjetisk og kontrarevolusjonær virksomhet' og dommen lød på 10 år i konsentrasjonsleir på den beryktede fangeøya Solovki i Kvitsjøen. Fra denne leiren var det det svært få som kom hjem i live.

I april året etter ble han forflyttet fra Solovki-leiren til en konsentrasjonsleir i sør, nærmere bestemt i Alma-Ata regionen. I januar 1932 skulle han forflyttes enda en gang. Denne gangen klarte Rempel å flykte. Det skjedde mens fangetoget gikk gjennom Omsk. Jacob Aron Rempel klarte å flykte til en mennonite-koloni i Metschet i Turkmenistan.

Her levde han som en fri borger i omtrent fire år under navnet Sundermann, som var hans kones familienavn. I løpet av disse årene besøkte han mennonitene i Trakehn-bosetningen i Pyatigorsk i Kaukasus, hvor han ble gjenforenet med sin kone. Men noen forrådte ham og han ble arrestert av det hemmelige politiet 13. mars 1936.

Via Moskva ble han ført til Vladimir hvor han ble satt i fengsel. Så i november 1936 ble han sendt tilbake til Pytatigorsk hvor han igjen måtte gjennom lange forhør. Rettssaken var et rent skuespill og igjen ble Rempel dømt for 'anti-sovjetisk og kontrarevolusjonær virksomhet'. Dommen falt 18.april 1937 og Rempel ble dømt til døden.

Etter å ha bedt om benådning ble dommen redusert til 10 års fengsel og fem års frarøvelse av alle borgerrettigheter. Rempel ble sendt tilbake til Vladimir, og så i april 1939 kom han til statsfengselet i Orel, som ligger 500 kilometer sør for Moskva.

Frem til juni 1941 fikk han tillatelse til å sende brev til familien. I et av disse brevene skrev han:

'Jeg vet at Gud har bestemt det beste for meg, så jeg vil bære denne byrden med verdighet'.

I et av sine siste brev skriver han:

'De kan sette lenker på meg, slå meg, kutte av meg hodet, men de kan ikke ta fra meg troen. Fra stallgutt til professor og nå i fengsel. Jeg opplever nå høydepunktet i livet mitt'.

Generelt var det å kommentere religiøse spørsmål forbudt, så brevene handlet for det meste livet han levde og om familiens gjøren og laden, og ikke minst om hans lengsel etter å se dem igjen.

8. september 1941 nærmet tyske tropper seg Orel. På nytt ble Rempel stilt for retten og dømt til døden nok en gang for 'anti-sovjetisk og kontrarevolusjonær virksomhet'.

11.september ble han skutt sammen med 157 andre fanger.

Billedtekst: Jacob Aron Rempel i 1932 da han levde i eksil i Ashkabad.

Sovjetunionens siste opposisjonelle stemme er blitt taus

En av de siste store russiske opposisjonelle fra Sovjet-tiden, den ortodokse presten Gleb Jakunin (bildet), er død. Han døde 25. desember, 80 år gammel.

Jakunin, som ble født inn i en kristen familie i Moskva, 4.mars 1934, ble en av Sovjetunionens mest markante menneskerettighetsforkjempere. Hans far var musiker i et symfoniorkester, moren arbeidet ved en postkontor. Gleb mistet troen mens han 15 år gammel studerte biologi i Irkutsk, Sibir. Takket være en av sin samtids fremste teologer og radikale Kristus-etterfølgere, Aleksander Men, som senere skulle dø som martyr for sin tro, fant Gleb Jakunin tilbake til troen.

Fader Gleb Jakunin tok tidlig et tydelig oppgjør med det undertrykkende sovjetiske regimet. Han bemerket seg med å skrive under på Helsinki-erklæringen i 1975, som satte menneskerettigheter og trosfrihet på den internasjonale agendaen. På denne tiden holdt sovjetregimet systematisk på med å arrestere mennesker som kjempet for demokrati. Dette førte til at Jakunin svarte med å etablere 'Den kristne komiteen for forsvar av de troendes rettigheter'.

Han sendte en appell til den femte generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd som ble holdt i Nairobi og tryglet det økumeniske fellesskapet om å handle på vegne av den forfulgte kirke. De afrikanske redaktører av forsamlingens dagsavis unngikk sensuren som de russiske delegatene hadde krevd og forårsaket en furore ved å offentliggjøre teksten til Jakunin. Men den russiske delegasjonen var sterk. Under press fra Moskva patriarkatet fikk ikke Jakunin noe gjennomslag for sin henvendelse.

Men Gleb Jakunin gir ikke opp. Han øker derimot sin innsats, og klarer å samle inn 400 underskrifter fra nesten alle kirkesamfunn i Sovjetunionen. Han kjemper ikke bare for de kristnes rettigheter, men for jødene og muslimene. Det var mer enn de sovjetiske myndighetene kunne tåle, og 1.november 1979 ble han arrestert. Han ble dømt til å sone 10 år, første halvdel i en arbeidsleir og den andre i eksil. Så kom Gorbatsjov til makten, og Gleb Jakunin satt fri, to år før tiden.

I 1988 kunne russerne feire 1000 års jubileet for kristningen av slaverne. Gleb Jakunin skulle markere dette på sin helt spesielle måte: Sammen med sin kone, Iraida, som han hadde giftet seg med i 1961, holdt de åpent hus for religiøse dissidenter. De sørget også for å invitere utenlandske kristne ledere. Hensikten var å fortelle den usminkede historien om Sovjetunionens forfølgelse av de kristne de siste 60 årene, og ikke den pyntede versjonen som Moskva-patriarkatet presenterte. Det fortelles at atmosfæren i leiligheten til Jakunin var elektrisk, da en rekke ofre for forfølgelsen fortalte sine gripende historier.

For den russisk-ortodokse kirke har Gleb Jakunin hele tiden vært et hår i suppa. Han ble valgt inn i Dumaen, som representant for det demokratiske Russlands-partiet. I denne tiden hadde han en kort tid tilgang til statsarkivene. Her fant han registreringer av Rådet for religiøse anliggender - de som hadde kontrollert livet i de ulike kirkene under kommunisttiden. Og det han fant var ikke overraskende, men svært avslørende: uomtvistelige bevis for det tette samarbeidet med de russiske kirkelederne og KGB, en av dem er nåværende patriark Alekseij II.

Han fikk ikke lov til å ta fotokopier, men skrev av det han fant, og sendte dette til Jane Ellis, en forsker ved Keston College, Kent, som publiserte som publiserte dem i sitt magasin, 'Religion in Communist Countries'. Dette ble for mye for Moskva-patriarkatet. Etter hvert som Moskva-patriarkatet gjenvant sin ledende posisjon i det russiske samfunnet, ble Jakunins posisjon svekket. Han ble prest i Den uavhengige Ukrainsk-ortodokse kirken, som hadde sin opprinnelse som 'katakombe-kirken' på 1930-tallet. Helt frem til sin død fortsatte Jakunin å kjempe for tros- og samvittighetsfrihet.

Nå er han hjemme hos Gud. I Putins Russland hadde det fremdeles vært stort behov for ham.

Jacob Aaron Rempel - en troshelt, del 2

Lille julaften publiserte jeg første del av historien om Jacob Aron Rempel - en av de ukjente trosheltene i vår tid.

Noe av det siste jeg skrev i den første delen var at Jacob Aaron Rempel deltok på det som er kalt 'Den andre martyrsynoden'.

Den første martyrsynoden ble holdt i Ausburg i august 1527. Der deltok 60 anabaptistiske ledere fra Sveits, Sør-Tyskland og Østerrike. På denne synoden var Døperbevegelsens ledere opptatt av styrke enheten mellom brødrene, og av evangeliseringen av Europa. Etter denne synoden brøt forfølgelsen løs. Den andre martyrsynoden - den som Jacob Aron Rempel deltok på - i Moskva i januar 1925, har fått dette navnet fordi de kommunistiske makthaverne nå startet en systematisk forfølgelse av Russlands mange mennoniter.

I forbindelse med synoden i Moskva ba Rempel innstendig om at han fikk en annen lederrolle i bevegelsen - mindre synlig. Av den grunn ble Alexander Ediger valgt til formann for Kommisjonen for religiøse spørsmål. Men Rempel ville ikke trekke seg helt tilbake. Han påtok seg ansvaret for å fortsette det arbeidet han hadde startet opp, spesielt organiseringen av et teologisk seminar, som selvsagt ikke hadde tillatelse av myndighetene til å eksistere.

I juni 1925 deltok Jacob Aron Rempel på den første mennionitiske verdenskonferansen som ble holdt i Basel, som representant for mennonitene i Russland. Han tilbrakte fire måneder etterpå til å besøke mennonitiske forsamlinger i Tyskland.

I Russland ble det politiske presset på menighetene og dens ledere større for hvert år. Selv om det rent teoretisk var slik at enhver russisk statsborger kunne ha sin private religiøse overbevisning, var enhver form for religiøs propaganda forbudt.

Nær sagt alle aktivitetene som fant sted i de mennonitiske forsamlingene ble sett på som anti-revolusjonære. Alle forkynnere måtte la seg registrere som 'religiøse tjenere' og av den grunn mistet de sin stemmerett. De ble også nektet muligheten til å tjene til sitt livsopphold. Skattene som menighetene og forkynnerne på pålagt å betale steg høyere og høyere. Målet var å ta fra både menighetene og forkynnerne alle deres basis-ressurser.

I august 1929 var skatten som Jacob Aron Rempel skulle betale hele 800 rubler. Faktum var at Rempel bare tjente litt under 360 rubler! Det var absolutt ingen mulighet for at han kunne betale det han skyldte i skatt. I håp om å unngå å bli arrestert - hvilket var uunngåelig når man skyldte så mye penger - stakk han av fra Grünfeld 8. september 1929.

Men myndighetene gav seg ikke. Noen uker senere - den 13. oktober ble hele eiendommen hans konfiskert og familien fordrevet fra Grünfeld.

Likevel kunne Rampel skrive:

'Jeg takker Gud for at jeg kan få lide for Hans skyld ... Jeg vil gå og takke Gud for at vi kan erfare en slik mulighet til å bevise at vår tro på Gud ikke er bundet av jordiske eiendeler ...'

(fortsettes)

Bildet viser fabrikker drevet av mennoniter i Zaporitzia, Russland, i 1925.

Jacob Aron Rempel - en troshelt, del 1

Eldste Jacob Aron Rempel (bildet) var sannsynligvis en av de viktigste personlighetene blant mennonitene i Russland i det 20.århundre. Det gjelder både hva angår hans teologiske utdannelse så vel som hans ekstraordinære personlighet og offentlige tjeneste.

Det skriver Elisabeth Miller som har skrevet ned hans biografiske opplysninger.

Han ble arrestert i 1929 av sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen (GPU) på grunn av hans religiøse aktiviteter. Han tilbrakte de neste 12 årene i eksil og fengsel før han ble henrettet i 1941.

Faren og slekta til Rempel var bønder, men faren ble etter hvert en forretningsmann og han eide også en mølle en kort tid. I 1893 gikk han derimot konkurs og ble kastet ut i mistrøstig fattigdom. Som eldste sønn i en familie på 13 barn, ble Jacob leid ut til en lokal bonde for å arbeide i stallen hans. Det skjedde mot slutten av skolegangen i landsbyskolen i Schöndorf.

Disse prøvelsene til tross, ble Jacob Rempel lærer gjennom disiplinert selvundervisning. Ved hjelp av et stipend fra en velstående møller (John Thiessen), var han i stand til å studere seks år i Basel. I 1912 returnerte han så til Russland og begynte å undervise ved ulike høgskoler i Chortitza, Jusowka, Nikopol og Ekaterinoslav.

Våren 1920 ble Rempel utnevnt til professor i tysk ved universitetet i Moskva. På samme tidspunkt ble han valgt til eldste for mennoniteforsamlingen i Chortitza. Han aksepterte kallet med stor entusiasme og ble ordinert 2.mai 1920. Dette markerte begynnelsen på en livlig aktivitet i hans lokale forsamling og i felleskapene i naboområdene.

Ved den mennonitiske årskonferansen i oktober 1922 ble Jacob Rempel valgt til formann for Komiteen for religiøse handlinger. Det falt nå i hans lodd å representere mennonitene i Russland overfor de sterkt anti-religiøse myndighetene i den kommunistiske regjeringen. En av oppgavene var å få mennonite-ungdommer til å slippe å avtjene militærtjeneste under de nye lovene som var innført. Ut over dette var det Rempel's oppgave å holde de ulike mennonitiske samfunnene i Russland sammen som de nå ble revet fra hverandre.

Under Jacob Rempel's ledelse ble det holdt en nasjonal årskonferanse for mennonitene i Russland i Moskva i 1925. Denne konferansen er senere blitt kalt 'anabaptistenes 2. martyrsynode'. De kommunistiske styresmaktene hadde merket seg hvem som var ledere innen de mennonitiske samfunnene, og de slapp dem ikke av syne.

En etter en falt de i hendene på de kommunistiske myndighetspersonene. Av totalt 86 deltagere på konferansen i januar, ble flesteparten av dem arrestert i årene 1929 til 1941. De ble enten fengslet, forvist eller drept. Bare 18 av dem klarte å komme seg til Canada eller USA.

(fortsettes)

David Klassen - en troshelt, del 4

Her er fjerde og siste delen av den gripende historien om mennoniten David Klassen:

Etter at Josef Stalin (bildet) var død ble David Klassens fengselsstraff redusert til 10 år. I 1955 ble han derimot erklært uskikket til å sone lenger og satt fri fra fengselet. 19. oktober 1955 kunne han endelig vende hjem til familien som nå levde i den store byen Karaganda i det sentrale Kasakhstan.

Karaganda var blitt et hjem for mange deporterte russere og tyskere, blant dem også mennoniter og baptister. En baptistmenighet, hvor medlemmene i all hovedsak bestod av de som var blitt deportert hit hadde bestått siden grunnleggelsen i 1931. Den fikk faktisk legal status i 1946.

David Klassen begynte å gå på gudstjenester i denne baptistmenigheten, men han ble ikke medlem.

I desember 1956 dannet 19 tyskere som hadde tilhørt denne baptistmenigheten en ny tysk Mennonite Brethren menighet. Samme år ble tyskerne i Sovjetunionen satt fri fra de stedene hvor de var blitt deportert, og kunne nå slå seg ned der de ønsket. Mange av dem flyttet til Karaganda, og den mye menigheten vokste raskt.

I 1957 ble 257 mennesker døpt og lagt til menigheten! David og Sara ble medlemmer av menigheten i mai samme år. 16. juni 1957 ble David og to andre brødre ordinert til forkynnere, og i september, ble David også valgt til eldste i menigheten. Den store forsamlingen møttes til gudstjenester på flere steder samtidig, ikke noe hus var stort nok for dem til å kunne samles under ett. Søknaden om å få registret menigheten mislykkes.

I 1958 brøt en ny bølge av forfølgelse inn over alle trossamfunn i Sovjetunionen. Mennonite-menigheten i Karaganda fortsatte å komme sammen, men dens ledere måtte betale en høy pris. David Klassen ble først dømt til å betale en svært høy bot. Det nektet han. 20. august 1962 ledet han en høsttakkefest i et privat hjem hvor menigheten var kommet sammen. 29. september ble han så arrestert for tredje gang, ene og alene på grunn av sin tro. Han avviste å si seg enig i det han var anklaget for, og ble dømt til tre års fengsel i høyrisiko-fengsel.

I arbeidsleiren ble David Klassen satt til å rengjøre søppelbinger. Etter 20 måneder i denne leiren ble sikkerhetsrestriksjonene lettet noe på for hans vedkommende. Endelig, 30. april 1965, fikk David Klassen beskjed om at Sovjetunionens Høyesterett hadde rehabilitert ham. Uventet ble han løslatt tidlig og kom hjem samme dag.

Han vendte hjem til menighet og familie. Rett etterpå valgte menigheten et nytt lederskap, men David fortsatte sitt arbeid i menigheten og det større menighetsfellesskapet og var høyt respektert både som person og som forkynner.

David Klassen døde 91 år gammel i Karaganda med hele familien rundt seg. Hans liv er et sterkt vitnesbyrd om en uredd og trofast menighetsmann og forkynner.

David Klassen - en troshelt, del 3

Etter at han var blitt satt fri fra arbeidsleiren slo David Klassen seg ned i Karabulak (bildet) i den nordlige delen av Kasakhstan, hvor hans barn hadde blitt deportert ved utbruddet av 2.verdenskrig.

Her fant han igjen sine to sønner: David og Ernst, som nå var blitt 12 og 11 år gamle. De levde sammen med svigerinnen, Elisabeth Hamm.

Det var fattigslige kår svigerinnen og David Klassens barn levde under. Det var lite med brød og poteter, de hadde ikke noe undertøy, kledd bare i tynne kortbukser, med bare en gammel og slitt jakke på deling. De hadde ikke noe brensel - ikke noe høy, ved eller kull. De varmet opp huset med noe strå som var blitt igjen etter en ku de hadde eid. David gravde fram høy og strå som lå under snøen ute på markene, men selv ikke dette var nok til å varme opp huset, og av og til kunne de våkne om morgenen å finne at vannet de hadde oppbevart i ei bøtte var frosset til is.

Datteren til David og Sara Klassen, Anna, som var omlag 16 år gammel på denne tiden, hadde blitt deportert til den autonome republikken Komi sammen med hennes blinde tante, Anna Klassen. Tante Anna hadde hovnet opp helt opp til navlen, og den unge Anna trodde hun kunne dø når som helst, og at hun selv ville komme til å gjøre det. David Klassen fikk lånt 200 rubler som han sendte til datteren. De pengene reddet livet hennes. Tante Anna døde kort tid etterpå. Datteren Anna klarte å ta seg frem til brødrene i 1952 eller 1953.

Men forfølgelsene hadde ikke tatt slutt.

1. september 1949 ble David Klassen arrestert på nytt. Han ble arrestert sammen med Anna Dueck, en lege, Greta Regehr, Johann Federau, Suse Reimer og Lida Unger, en lærerinne. Alle ble anklaget for anti-sovjetisk virksomhet under religiøs skalkeskjul. De ble dømt til 25 års fengsel, og ført til fengslet i Kustanai. I de fem månedene de var der ble David forhørt 91 ganger både dag og natt.

David Klassen ble så sendt til Dzhezkazgan (i dag kjent som Khezkazgan) i det sentrale Kasakhstan for å sone videre. Også her fikk han drive med å pleie syke. I Dzhezkazgan møtte han trossøsken som satt fengslet her. Det var både russere og tyskere. Det kunne være så mange som 20 til 30 stykker innimellom. De feiret nattverd sammen med eple eller kirsebær-juice - og noen ganger til og med med vin.

(fortsettes)

David Klassen - en troshelt, del 2

I løpet av sommeren 1928 bygget David Klassen et eget hus i den mennonitiske landsbyen Neu Einlage, hvor bildet er hentet fra. I november samme år fridde han til Sara Hamm. De giftet seg 12. mai 1929.

Deres førstefødte, David, født i 1935, døde som nyfødt, deres andre sønn, Ernst, ble født på påfølgende år. De adopterte også Anna, ei jente hvis foreldre ble deportert som 'kulaker', det vil si velstående bønder som kommunistene fordrev. De døde rett etter. Foreldrene til Sara opplevde også å bli deportert, men de oppnådde å få spesialtillatelse til å vende tilbake og slå seg ned sammen med Sara og David. Begge døde før utbruddet av 2.verdenskrig.

Iløpet av påskeuken ble David Klassen arrestert. Det skjedde i de tidlige morgentimene 8. april 1936. Sammen med ti andre, sto han anklaget for anti-sovjetisk virksomhet under påskudd av religiøs virksomhet og ble dømt til syv års straffearbeid. Han ble sendt til Temnikov arbeidsleir i den autonome sovjetiske republikken Moldova for å drive med hardt skogsarbeide.

Ikke bare var arbeidet svært hardt og krevende, men det var også dårlig med mat. Innen utgangen av januar 1937 måtte han bruke en stav for å komme seg på jobb. I mars samme år ble han overført til en avdeling for fanger som hadde fått tuberkulose med mer enn 120 innsatte. Disse skulle han pleie. I 1938 ble han betraktet som en politisk farlig fange og flyttet til et annet sted, men også her ble han satt til å pleie syke. Han tilbrakte resten av sin tid i fangenskap som pleier i den nordlige delen av det veldige russiske riket, i Kvitsjø-kanalen, Onega-sjøen og Arkhangelsk-området. David Klassen skulle egentlig vært løslatt i april 1943, da hadde han sonet ferdig, men på grunn av krigen med Tyskland, ble han ikke satt fri før 12. desember 1946.

I juli 1941, ved begynnelsen av krigen med Tyskland, ble Davids kone, Sara, arrestert og dømt til 10 års straffearbeid. Hun sonet i Karaganga-leiren, en av de største arbeidsleirene i Sovjetunionen. Denne befant seg i Kasakhstan. Hun ble ikke satt fri før enn i 1952.

(fortsettes)

David Klassen - en troshelt, del 1

David Klassen (bildet) er en av trosheltene fra den tiden hvor kristne ble forfulgt i det som en gang var Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker - bedre kjent som Sovjetunionen.

Jeg har skrevet ned hans livshistorie fordi den inspirerer, velsigner og utfordrer meg på en og samme tid. Jeg håper det også kan bli slik for de som leser dette. Personlig kjenner jeg et djupt åndelig slektskap med alle disse som fikk betale en slik høy pris for å følge Jesus under det brutale sovjetiske regimet. Det var enkle mennesker, og deres tro og deres overbevisning kostet dem alt. Det kan komme en tid da nettopp deres vitnesbyrd vil hjelpe oss til å være tro i de svære prøvelsene som venter.

David Klassen ble født i 1899, hans foreldre het Johann og Anna Klassen i den mennontiske landsbyen Rosenort i det daværende Sør-Russland, nåværende Ukraina. Selv om Johann og Anna eide en liten dagligvareforretning, eide de ikke noe landområde og de var ikke rike. Som ung måtte David sammen med sine seks søstre og to brødre arbeide for å understøtte familien. Guttene arbeidet som dagarbeidere for velstående bønder og kunne tjene fire måltider og seks kilo hvete hver dag.

Det stillferdige livet som mennonitene levde i Ukraina fikk en brå slutt ved begynnelsen av 1.verdenskrig i 1914. Samme år som krigen var slutt innfant en ny tragedie: revolusjonen i 1917 som endte i en forferdelig borgerkrig. Bevæpnede bander angrep landsbyer og enkeltpersoner. En gang ble David utsatt for et overfall av en av disse bandene, men Herren beskyttet ham, og han kom fra det uten men. Mot slutten av 1920 årene normaliserte det seg, i det regulære sovjetiske soldater fikk kontrollen over området.

I forbindelse med innhøstningen i 1917, ble David svært syk. Han fikk gulsott. Hans eldre søster, Margarethe, var redd for at hennes bror kom til å dø. Men hun hadde en forutanelse om at David skulle bli forkynner, til og med en omreisende forkynner. Hun sa da til Herren at hun ikke ville gifte seg hvis Herren ville la hennes bror David overleve, og at hun ville tjene Herren som barneskolelærer og besøke de syke og de fattige. Hun holdt sitt løfte livet ut. Margarethe døde i oktober 1920 når hun pleiet en søster og en svoger som hadde fått tyfus.

I august 1918 ble David Klassen døpt i en Mennonite Brethren menighet i Tiege av den da så kjente Benjamin Janz. Han begynte som søndagsskolelærer, ble med i menighetskoret og ble dirigent for ungdomskoret.

Når hungerskatastrofen rammet i 1922 hadde David og hans familie ingen reserver som kunne hjelpe dem igjennom en svære krisen. De eneste to kuene de hadde var døde i epidemien som fulgte. Hjelpen kom gjennom en amerikansk nødhjelpsorganisasjon. David fikk jobb som baker. Familien hans, som nå besto av syv mennesker, mottok fire porsjoner hvitt brød og et varmt måltid mat hver dag. På denne måten overlevde familien.

(fortsettes)

Et forunderlig profetisk budskap, del 1

Dette er en forunderlig historie. Det er historien om en russisk baptist som får et profetisk budskap fra en russisk-ortodoks munk. Det profetiske budskapet er like forunderlig!

Hermann Hartfeld er en av mine troshelter. Den nå 72 årige Hartfeld har både en doktorgrad i filosofi og i teologi, og er for tiden pastor for en baptistmenighet i Köln-Porz. I to perioder satt han i noen av sovjetunionens verste fangeleire, for sin kristne tro: 1962-65 og 1966-70.

Med spesiell tillatelse fra Hermann Hartfeld har jeg oversatt en artikkel han skrev i går - lørdag 20.september, hvor han forteller om denne profetien. Oversettelsen er ikke en direkte ord for ord oversettelse, men er omskrevet noe, slik at den skal være bedre å lese for norske lesere. Bildene brukes også med tillatelse fra Hartfeld. Om du skulle få lyst til å lese mer om Hermann Hartfeld og hans spennende og gripende troshistorie, kan gjøre det i boken: 'Tro som trosser KGB', som Lunde forlag gav ut i 1978. Den kan sikkert lånes på et bibliotek:

Årstallet er 1962. Hermann Hartfeld befinner seg i en rettssal i Semipalatinsk (i den nordøstlige delen av Kasakhstan, min tilføyelse), sammen med andre trosfanger.

'Tre av oss ble idømt fengsel som skulle sones i en fangeleir under hardt regime. I 1963 ble vi fraktet fra Semipalatinsk til fangeleir 154/11. De tre var: Nikolai Kriwoschejew, Viktor Rudnew og meg. Alle tre av oss fikk våre dommer på fem års fengsel i 1962. I fangeleiren møtte vi andre kristne, som adventistpastoren Ivan Lalujev, som døde her etter 20 år i fengsel, og pinsepastoren Afanasi Drabkov', skriver Hermann Hartfeld og legger til:

'Etter en kort tid kom en munk fra den sanne russisk-ortodokse kirke til fangeleiren, Serge Kashirin. Nå var vi seks kristne her'.

Fader Serge kom med følgende forunderlige profeti. Årstallet er 1963:

'Gud har vist meg at Sovjetunionen vil bryte sammen, kommunistene vil miste makten. Du, Hermann, vil reise til Tyskland og du vil besøke Canada, England USA, og vil studere i Tyskland. Du vil arbeide som pastor og etter Sovjetunionens kollaps vil du vende tilbake til Moskva og skal undervise i 20 år som gjestende professor i teologi...'.

(fortsettes)

Verdens mest kjente 'refusenik' er død

Tidsvitnene forsvinner for oss. I går døde kanskje verdens mest kjente 'refusenik'. Ennå har jeg ikke funnet noe om det i norske medier.

Hvem snakker jeg om? 97 år gamle Michael Sherbourne (bildet), menneskerettighetsaktivisten som spilte en særdeles viktig rolle for jødene i det tidligere Sovjetunionen, i kampen for retten til å kunne emigrere til Israel.

I forbindelse med dødsfallet uttaler formannen for Jewish Agency, Natan Sharanskij, til The Jerusalem Post:

'I en tid hvor Internett ikke fantes, ikke noe satelitt-TV, og ingen fri kommunikasjon i det hele tatt mellom Sovjetunionen og den frie verden, ble denne beskjedne læreren i russisk-språk i London den primære kommunikasjonskanalen mellom jødiske aktivister i Sovjet og jøder over hele verden'.

Sherbourne tok tusenvis av telefoner til mange forskjellige organisasjoner verden over for å øke kommunikasjonen og bevisstheten om situasjonen til Sovjetunionens mange jøder. Hensikten var å redde så mange jøder som mulig, som fremdeles var innesperret i det daværende Sovjetunionen.

Michael Sherbourne var født i London i 1917 og tjente i de britiske styrkene under 2.verdenskrig. Han sluttet seg senere til den israelske hæren og kjempet under Uavhengighetskrigen. Etter sin tid i hæren studerte han russisk språk og litteratur.

'Han demonstrerte at et lidenskapelig individ, uten noen institusjonell posisjon eller støtte, har innflytelse på verdens historie', sier Natan Sharanskij.