Revolusjon og martyrtid

I dag er det på dagen 100 år siden den russiske revolusjonen og bolsjevikenes maktovertagelse. Tsarens undertrykkende regime falt i grus, men opp av ruinene vokste det frem et skrekkens regime og en svært mørk tid for den kristne kirke. Martyrenes antall de 70 årene dette fryktes regime fikk holde på vet bare Gud alene, men vi snakker om tusener på tusener av våre trossøsken som enten døde av et nakkeskudd, ble torturert til døde eller omkom under grusomme forhold i rene utryddelsesleire.

I tillegg kommer alle barna som mistet sine foreldre, eller som ble frarøvet dem deres utdannelse ene og alene fordi de selv eller deres pårørende var kristne. Kirker ble stengt eller omgjort til lagerlokaler, det samme ble klostre og kirkelige institusjoner. Mange kristne mistet også deres jobber, noen måtte tåle å bli hengt ut og latterliggjort i aviser og på fjernsyn.

Mange kristne måtte gå under jorda. De kom sammen i huler og ute i skogene. Mange ble døpt i djupeste hemmelighet en sen nattetime. Noen ganger måtte man hugge hull på isen for å få døpt de som var kommet til tro. Bibler var mangelvare. Noen skrev dem av for hånd. Mange fikk bibelundervisning takket være radiosendinger fra Vesten. Andre fikk Bibler smuglet inn. Sangbøker var mangelvare. Også sangbøker ble skrevet av.

Det sterke vitnesbyrdet fra Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker er dette: troen på Gud overlevde det ateistiske idealsamfunnet. Man klarte ikke å knekke den.

Det er virkelig det eneste som kan feires denne dagen.

100 år siden begynnelsen på tsardømmets fall

I dag er det på dagen 100 år siden begynnelsen på slutten på Romanov-dynastiet i Russland, og dermed innledningen på et beksvart mørke for millioner av kristne i det som senere skulle bli Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Tsardømmets fall og kommunismens blodige maktovertagelse skulle føre til at kristne led martyrdøden eller ble internert i GULAG-leire og led forferdelig der.

For 100 år siden i dag ble det i Russland dannet en borgerlig regjering under prins Georgij Jevgenjevitsj Lvov (1861-1925). Dette valget fikk store følger for den mektige og innflytelsesrike Romanov-familien. Tsar Nikolaj II  (1861-1918) ble tvunget til å gå av. Det er dette som er blitt kalt for Februarrevolusjonen.

Det ulmet kraftig i den russiske befolkningen. Tsarregimet var sterkt undertrykkende for de fleste gruppene i samfunnet, med unntak av et dekadent borgerskap. Den provisoriske regjeringen besto av monarkister som gikk med på visse politiske reformer. Men de var ikke særlig omfattende og den nye regjeringen ble en kraftig motstander av den sosiale revolusjonen som ulmet blant Russlands mange fattige.

Det sier ikke så rent lite om tsarens makt når vi leser hans tittel. Hør bare! Tsar Nikolaj II var "av Guds nåde keiser og selvhersker over hele Russland, Moskva, Kiev, Vladimir, Novgorod, tsar over Astrakhan, tsar over Polen, tsar over Sibir, tsar over Taurisk Chernosesus, tsar over Georgia, herre over Pskov, storfyrste over Smolensk, Litauen, Volynia, Podolia og Finland." Han var også fyrste over Estland, bare for å nevne noen av drøssevis av andre titler.

Tsardømmet i Russland var et svært undertrykkende regime som skapte nye frykt. Tsaren hadde sitt hemmelige politi og spioner over alt. De fattige massene ble holdt nede.

Det som skjedde denne dagen for 100 år siden skulle få store og katastrofale ringvirkninger på sikt. For Den russisk-ortodokse kirken, som hele tiden hadde hatt en sterk tilknytning til tsaren, kom det som skjedde som en stor overraskelse. Den klarte ikke å lese sin egen samtid, og selv om den drev et veldedighetsarbeid blant de fattige, var den mer opptatt av teologiske spissfindigheter på denne tiden enn å virkelig være salt og lys i en mørk verden. Den skulle ende opp - sammen med protestanter av mange grupperinger, ikke minst baptister, som en martyrkirke.