100 år siden begynnelsen på tsardømmets fall

I dag er det på dagen 100 år siden begynnelsen på slutten på Romanov-dynastiet i Russland, og dermed innledningen på et beksvart mørke for millioner av kristne i det som senere skulle bli Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Tsardømmets fall og kommunismens blodige maktovertagelse skulle føre til at kristne led martyrdøden eller ble internert i GULAG-leire og led forferdelig der.

For 100 år siden i dag ble det i Russland dannet en borgerlig regjering under prins Georgij Jevgenjevitsj Lvov (1861-1925). Dette valget fikk store følger for den mektige og innflytelsesrike Romanov-familien. Tsar Nikolaj II  (1861-1918) ble tvunget til å gå av. Det er dette som er blitt kalt for Februarrevolusjonen.

Det ulmet kraftig i den russiske befolkningen. Tsarregimet var sterkt undertrykkende for de fleste gruppene i samfunnet, med unntak av et dekadent borgerskap. Den provisoriske regjeringen besto av monarkister som gikk med på visse politiske reformer. Men de var ikke særlig omfattende og den nye regjeringen ble en kraftig motstander av den sosiale revolusjonen som ulmet blant Russlands mange fattige.

Det sier ikke så rent lite om tsarens makt når vi leser hans tittel. Hør bare! Tsar Nikolaj II var "av Guds nåde keiser og selvhersker over hele Russland, Moskva, Kiev, Vladimir, Novgorod, tsar over Astrakhan, tsar over Polen, tsar over Sibir, tsar over Taurisk Chernosesus, tsar over Georgia, herre over Pskov, storfyrste over Smolensk, Litauen, Volynia, Podolia og Finland." Han var også fyrste over Estland, bare for å nevne noen av drøssevis av andre titler.

Tsardømmet i Russland var et svært undertrykkende regime som skapte nye frykt. Tsaren hadde sitt hemmelige politi og spioner over alt. De fattige massene ble holdt nede.

Det som skjedde denne dagen for 100 år siden skulle få store og katastrofale ringvirkninger på sikt. For Den russisk-ortodokse kirken, som hele tiden hadde hatt en sterk tilknytning til tsaren, kom det som skjedde som en stor overraskelse. Den klarte ikke å lese sin egen samtid, og selv om den drev et veldedighetsarbeid blant de fattige, var den mer opptatt av teologiske spissfindigheter på denne tiden enn å virkelig være salt og lys i en mørk verden. Den skulle ende opp - sammen med protestanter av mange grupperinger, ikke minst baptister, som en martyrkirke.

Storhertuginne Elisabeths martyrium

"Du, lieber Goot."

Dette var de siste ordene til storhertuginne Elisabeth. Jeg ble så grepet da jeg leste om henne martyrium for en tid siden. Storhertuginne Elisabeth var født tysk prinsesse, og dronning Victoria, som hun ofte korresponderte med, var hennes bestemor. Hun var datter nr to til storhertug Louis IV av Hessen og prinsesse Alice av Storbritania. Under en difteriepidemi i 1878 døde både hennes mor og hennes yngste søster, og det var dronning Victoria som delvis sto for hennes oppdragelse.

Storhertuginne Elisabeth døde etter at hun var kastet ned i forlatt gruve i Sibir for å sulte ihjel, sannsynligvis etter ordre fra selveste Lenin.

Storhertuginnen var døpt i den lutherske kirke. Da hun giftet seg med prins Sergeij, som var bror til Tsar Aleksandr III, trådte hun etter eget ønske inn i Den russisk-ortodokse kirke. Hun var en hengitt kristen. Metropolitt Anastassy minnes at Tsar Aleksandr III ble dypt rørt over Elisabeths beslutning, og gråt da han fikk vite det. Hennes ektefelle, prins Sergeij, velsignet henne med et spesielt ikon i forbindelse med myronsalvingen. "Det av hender ikke gjorde ikon", som viser Frelseren. Dette ikonet fikk en spesiell betydning for henne resten av hennes liv. Storhertunginnen gjorde ordene fra Rut 1,16 til sine egne:

"Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud."

18. februar 1905 blir prins Sergij drept av av en bombe mens han besøker Krim. Attentatet ble utført av den sosialistrevolusjonære Ivan Kalyayev.

Storhertuginne Elisabeth hadde slik moralsk styrke at hun oppsøkte mannens drapsmann i hans celle.

"- Hvem er du", spurte han når hun trådte inn i cellen. "-Jeg er hans enke, hvorfor drepte du ham?" "Jeg ønsket ikke å drepe ham," svarte Kayayev og la til: "Jeg så ham flere ganger før da jeg hadde bomben med meg. Men du var der sammen med ham og jeg kunne ikke få meg til å røre ham." "Men forsto du ikke at da du drepte ham drepte du også meg," svarte hun. Så begynte hun å tale om hans forferdelige forbrytelse innfor Gud. Hun holdt et Nytestamente i hendene og ba ham innstendig om å lese det. Når hun forlot cellen sa hun: "Jeg nådde ikke frem til ham, men hvem vet, i hans siste minutter kanskje han forstår konsekvensen av sin synd og vender om."

Etter sin manns døde blir storhertuginnnen nonne. Hun gir bort alle sine smykker og sine kostbare eiendeler. Hun åpnet "Marta og Maria huset" i Moskva og gav seg hen til bønn og barmhjertighetsarbeid. I mange år hjalp hun fattige og nødlidende fra dette huset i Moskva. I april 1909 trådte hun inn i klosterordenen "Barmhjertighetens og nådens søstre" sammen med 17 andre kvinner.

I 1918 ble hun av kommunistene ført i eksil til Yekaterinburg og senere til Alapaevsk. Lokale bolsjeviker tok 18 juli dette året storhertuginne Elisabeth, storhertug Sergeij Mikhailovich Romanov, prinsene Ioann Konstantinovich, Konstantin Konstantinovich, Igor Konstantinovich og Vladimir Pavlovich Paley, storhertug Sergeij's sekretær Fjodor Remez, og nonne Barbara Jakoleva, som tilhørte Elisabeths gruppe inn i skogen. Derfra førte de dem inn i den nedlagte gruven som så ble stengt. Et vitne hørte medlemmene av tsarfamilien sang lovsanger i det de ble ført inn i gruven, og man kunne høre dem synge i dagene som kom. Den siste tingen Elisbeth gjorde mens hun var døende, var å bandasjere sårene til prins Ioann med sitt lommetørkle.

De gjenværende restene av hennes kropp ble tatt av den hvite hær og ført til ført til Beijing hvor de en tid ble oppbevart i Hellige Serafim av Sarovs kirke, før de ble ført til Jerusalem hvor de nå oppbevares i Hellige Maria Magdalena kirken som hun og hennes mann hjalp til med å bygge.