Jacob Aron Rempel - en troshelt, del 3

Her kommer tredje og siste del av historien om troshelten Jacob Aron Rempel (bildet). Del to ble publisert den 2.januar, og del en 23. desember 2014:

I november 1929 forsøkte Rempel å emigrere sammen med familien sin via Moskva til Tyskland. Han hadde mottatt de nødvendige papirene fra det tyske konsulatet i Kharkiv. Men 16. november 1929 ble Rempel arrestert i Moskva av GPU (forløperen til KGB), anklaget for å være en pådriver og selve lederne for utvandringen fra Russland!

9. juni 1930, etter syv måneder i varetekt, ble saken mot Rempel ført for retten. Anklagen lød på 'anti-sovjetisk og kontrarevolusjonær virksomhet' og dommen lød på 10 år i konsentrasjonsleir på den beryktede fangeøya Solovki i Kvitsjøen. Fra denne leiren var det det svært få som kom hjem i live.

I april året etter ble han forflyttet fra Solovki-leiren til en konsentrasjonsleir i sør, nærmere bestemt i Alma-Ata regionen. I januar 1932 skulle han forflyttes enda en gang. Denne gangen klarte Rempel å flykte. Det skjedde mens fangetoget gikk gjennom Omsk. Jacob Aron Rempel klarte å flykte til en mennonite-koloni i Metschet i Turkmenistan.

Her levde han som en fri borger i omtrent fire år under navnet Sundermann, som var hans kones familienavn. I løpet av disse årene besøkte han mennonitene i Trakehn-bosetningen i Pyatigorsk i Kaukasus, hvor han ble gjenforenet med sin kone. Men noen forrådte ham og han ble arrestert av det hemmelige politiet 13. mars 1936.

Via Moskva ble han ført til Vladimir hvor han ble satt i fengsel. Så i november 1936 ble han sendt tilbake til Pytatigorsk hvor han igjen måtte gjennom lange forhør. Rettssaken var et rent skuespill og igjen ble Rempel dømt for 'anti-sovjetisk og kontrarevolusjonær virksomhet'. Dommen falt 18.april 1937 og Rempel ble dømt til døden.

Etter å ha bedt om benådning ble dommen redusert til 10 års fengsel og fem års frarøvelse av alle borgerrettigheter. Rempel ble sendt tilbake til Vladimir, og så i april 1939 kom han til statsfengselet i Orel, som ligger 500 kilometer sør for Moskva.

Frem til juni 1941 fikk han tillatelse til å sende brev til familien. I et av disse brevene skrev han:

'Jeg vet at Gud har bestemt det beste for meg, så jeg vil bære denne byrden med verdighet'.

I et av sine siste brev skriver han:

'De kan sette lenker på meg, slå meg, kutte av meg hodet, men de kan ikke ta fra meg troen. Fra stallgutt til professor og nå i fengsel. Jeg opplever nå høydepunktet i livet mitt'.

Generelt var det å kommentere religiøse spørsmål forbudt, så brevene handlet for det meste livet han levde og om familiens gjøren og laden, og ikke minst om hans lengsel etter å se dem igjen.

8. september 1941 nærmet tyske tropper seg Orel. På nytt ble Rempel stilt for retten og dømt til døden nok en gang for 'anti-sovjetisk og kontrarevolusjonær virksomhet'.

11.september ble han skutt sammen med 157 andre fanger.

Billedtekst: Jacob Aron Rempel i 1932 da han levde i eksil i Ashkabad.

Jacob Aaron Rempel - en troshelt, del 2

Lille julaften publiserte jeg første del av historien om Jacob Aron Rempel - en av de ukjente trosheltene i vår tid.

Noe av det siste jeg skrev i den første delen var at Jacob Aaron Rempel deltok på det som er kalt 'Den andre martyrsynoden'.

Den første martyrsynoden ble holdt i Ausburg i august 1527. Der deltok 60 anabaptistiske ledere fra Sveits, Sør-Tyskland og Østerrike. På denne synoden var Døperbevegelsens ledere opptatt av styrke enheten mellom brødrene, og av evangeliseringen av Europa. Etter denne synoden brøt forfølgelsen løs. Den andre martyrsynoden - den som Jacob Aron Rempel deltok på - i Moskva i januar 1925, har fått dette navnet fordi de kommunistiske makthaverne nå startet en systematisk forfølgelse av Russlands mange mennoniter.

I forbindelse med synoden i Moskva ba Rempel innstendig om at han fikk en annen lederrolle i bevegelsen - mindre synlig. Av den grunn ble Alexander Ediger valgt til formann for Kommisjonen for religiøse spørsmål. Men Rempel ville ikke trekke seg helt tilbake. Han påtok seg ansvaret for å fortsette det arbeidet han hadde startet opp, spesielt organiseringen av et teologisk seminar, som selvsagt ikke hadde tillatelse av myndighetene til å eksistere.

I juni 1925 deltok Jacob Aron Rempel på den første mennionitiske verdenskonferansen som ble holdt i Basel, som representant for mennonitene i Russland. Han tilbrakte fire måneder etterpå til å besøke mennonitiske forsamlinger i Tyskland.

I Russland ble det politiske presset på menighetene og dens ledere større for hvert år. Selv om det rent teoretisk var slik at enhver russisk statsborger kunne ha sin private religiøse overbevisning, var enhver form for religiøs propaganda forbudt.

Nær sagt alle aktivitetene som fant sted i de mennonitiske forsamlingene ble sett på som anti-revolusjonære. Alle forkynnere måtte la seg registrere som 'religiøse tjenere' og av den grunn mistet de sin stemmerett. De ble også nektet muligheten til å tjene til sitt livsopphold. Skattene som menighetene og forkynnerne på pålagt å betale steg høyere og høyere. Målet var å ta fra både menighetene og forkynnerne alle deres basis-ressurser.

I august 1929 var skatten som Jacob Aron Rempel skulle betale hele 800 rubler. Faktum var at Rempel bare tjente litt under 360 rubler! Det var absolutt ingen mulighet for at han kunne betale det han skyldte i skatt. I håp om å unngå å bli arrestert - hvilket var uunngåelig når man skyldte så mye penger - stakk han av fra Grünfeld 8. september 1929.

Men myndighetene gav seg ikke. Noen uker senere - den 13. oktober ble hele eiendommen hans konfiskert og familien fordrevet fra Grünfeld.

Likevel kunne Rampel skrive:

'Jeg takker Gud for at jeg kan få lide for Hans skyld ... Jeg vil gå og takke Gud for at vi kan erfare en slik mulighet til å bevise at vår tro på Gud ikke er bundet av jordiske eiendeler ...'

(fortsettes)

Bildet viser fabrikker drevet av mennoniter i Zaporitzia, Russland, i 1925.

Jacob Aron Rempel - en troshelt, del 1

Eldste Jacob Aron Rempel (bildet) var sannsynligvis en av de viktigste personlighetene blant mennonitene i Russland i det 20.århundre. Det gjelder både hva angår hans teologiske utdannelse så vel som hans ekstraordinære personlighet og offentlige tjeneste.

Det skriver Elisabeth Miller som har skrevet ned hans biografiske opplysninger.

Han ble arrestert i 1929 av sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen (GPU) på grunn av hans religiøse aktiviteter. Han tilbrakte de neste 12 årene i eksil og fengsel før han ble henrettet i 1941.

Faren og slekta til Rempel var bønder, men faren ble etter hvert en forretningsmann og han eide også en mølle en kort tid. I 1893 gikk han derimot konkurs og ble kastet ut i mistrøstig fattigdom. Som eldste sønn i en familie på 13 barn, ble Jacob leid ut til en lokal bonde for å arbeide i stallen hans. Det skjedde mot slutten av skolegangen i landsbyskolen i Schöndorf.

Disse prøvelsene til tross, ble Jacob Rempel lærer gjennom disiplinert selvundervisning. Ved hjelp av et stipend fra en velstående møller (John Thiessen), var han i stand til å studere seks år i Basel. I 1912 returnerte han så til Russland og begynte å undervise ved ulike høgskoler i Chortitza, Jusowka, Nikopol og Ekaterinoslav.

Våren 1920 ble Rempel utnevnt til professor i tysk ved universitetet i Moskva. På samme tidspunkt ble han valgt til eldste for mennoniteforsamlingen i Chortitza. Han aksepterte kallet med stor entusiasme og ble ordinert 2.mai 1920. Dette markerte begynnelsen på en livlig aktivitet i hans lokale forsamling og i felleskapene i naboområdene.

Ved den mennonitiske årskonferansen i oktober 1922 ble Jacob Rempel valgt til formann for Komiteen for religiøse handlinger. Det falt nå i hans lodd å representere mennonitene i Russland overfor de sterkt anti-religiøse myndighetene i den kommunistiske regjeringen. En av oppgavene var å få mennonite-ungdommer til å slippe å avtjene militærtjeneste under de nye lovene som var innført. Ut over dette var det Rempel's oppgave å holde de ulike mennonitiske samfunnene i Russland sammen som de nå ble revet fra hverandre.

Under Jacob Rempel's ledelse ble det holdt en nasjonal årskonferanse for mennonitene i Russland i Moskva i 1925. Denne konferansen er senere blitt kalt 'anabaptistenes 2. martyrsynode'. De kommunistiske styresmaktene hadde merket seg hvem som var ledere innen de mennonitiske samfunnene, og de slapp dem ikke av syne.

En etter en falt de i hendene på de kommunistiske myndighetspersonene. Av totalt 86 deltagere på konferansen i januar, ble flesteparten av dem arrestert i årene 1929 til 1941. De ble enten fengslet, forvist eller drept. Bare 18 av dem klarte å komme seg til Canada eller USA.

(fortsettes)