Å følge Kristus i alt

'Hva jeg elsker ved hellige Kenneth er hans absolutte beslutsomhet om å følge hva Kristus hvisket i hans hjerte. Min egen erfaring er at få ting er mer vanskelig enn dette. Vanskeligheten består ikke i å høre Jesu stemme, men å ha vilje til å gjøre det vi hører.'

Der er fader Seraphim, den rumensk-ortodokse munken, som arbeider med å etablere et ortodoks kloster på øya Mull på Hebridene, som skriver dette. Han  legger til:

'Sannheten er, at de fleste av oss vet svaret før vi har stilt spørsmålet, fordi Kristus er alltid med oss. Hovedsaken er at Hans svar er ikke alltid det vi ønsker oss, og hele skredet av tanker og bekymringer overstrømmer vårt hjerte. Det som av naturen er enkelt ( Guds vilje for oss er alltid at vi skal bli frelst ) blir noe komplekst og komplisert, i det vi tar denne enkle sannhetens enhet og bryter den opp i deler og ender opp med ingenting.

Da står vi overfor kampen om å gjenkjenne hans stemme, men - i realiteten - den kampen er enklere enn den mange hellige har stått overfor: kampen om å følge det de alltid hørte. Og de hørte alltid, fordi de alltid ønsket velkommen den enkle, klare stemmen til Skaperen.

Hellige Kenneth eksperimenterte med alle typer av det monastiske livet - fra livet i et kloster, til livet i et kloster i havet, i det han slo seg sammen med hellige Columba i det han seilte til Iona. Så bosatte han seg i en hule ved Inchkenneth, han grunnla monastiske kommuniteter, og endte opp som eneboer. Han var villig til å bli alt, så lenge som den personen han ble var et bilde av den personen Kristus ønsket at han skulle bli.'

Billedtekst: Fader Seraphim ber i hulen til hellige Kenneth. Foto: Mull Monastery of All Celtic Saints.

En fest uten slutt

"En gang oppdaget en av mine unge brødre disse ordene av den hellige Athanasios (bildet): 'Den oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende.' Når jeg hørte det første gangen, svarte jeg ikke, men siden tenkte jeg for meg selv: det er nok litt overdrevent dette 'uten ende'. Nå er jeg derimot overbevist om at den hellige Athanasios visste hva han talte om."

Det er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize som skriver dette i et brev i 1970. Jeg har lest brevet på nytt, og forsøkt å oversette det til norsk. Jeg tror nemlig at flere av oss har noe å lære. I hvert fall jeg.

"Å være en kristen innebærer at vi alltid lever i påskens mysterium: å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse," skriver bror Roger og så legger han til:

"Siden står alle veier åpne for oss, og vi kan leve videre og gjøre bruk av såvel det dårlige som det gode. Og feststemningen bryter fram igjen, selv om vi ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskelige prøvelsene, i sønderbrutte menneskelige relasjoner. Hjertet sønderknuses, men hardner ikke til; det livner opp på nytt. Hvordan kan man da få fram denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst gjennom å bekrefte vår egen menneskelighet. Takket være Kristus er ingenting tapt. Han sammenfatter alt, og så kan lovsangen bryte fram hver morgen. Hva som enn rammer oss i løpet av dagen, så vil en indre kraft ta tak i det vanskelige og bruke det. Det sønderbrutte menneske kan igjen reise seg."

På sluuten av dette brevet skriver bror Roger:

"For å kunne bevare denne indre festen, er ansiktene viktigere enn ordene. De gjenspeiler vennskap - og vennskapet, det er Kristi ansikt. Det finnes ingenting som er vakrere enn et ansikt som gjennom kamp og strid er blitt forklaret. Vakre ansikt finnes bare hos de som har vært gjennom sorg og de som er gjennomlyste....Fra mine unge år og gjennom hele mitt liv har det vært mitt ønske å aldri dømme noen. Det viktigste for meg når jeg står overfor et menneske har vært å kunne forstå henne."

Å bli klar over de fattiges behov

'En gang var det slik at situasjonen for vanlige arbeidere i Storbritannia og Frankrike ble løst mer eller mindre ved å betale dem for de timene de arbeidet, men så ble folk hentet inn fra andre land for å gjøre de jobbene andre ikke vil ha. Det er alltids behov for en som er fattigere ...

Vår realitet er en som handler om splittelse og frykt for svakhet og død. Men et eller annet sted i hjertet vårt er det en lengsel etter fred. Jesu visjon er at vi møter mennesker når de er på bunnen og hjelper dem opp til å kunne stole på seg selv. Jesus kom for å annonsere de gode nyhetene for de fattige...

La oss hjelpe de fattige til å reise seg, og så hjelpe de som har penger og makt til å se at for fredens skyld, som er det største gode mennesker kan søke, trenger også de å tre inn i denne visjonen og begynne å hjelpe de fattige til å reise seg'.

Jean Vanier (bildet) i 'Living Gently in a Violent World', side 71. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jacob Aron Rempel - en troshelt, del 1

Eldste Jacob Aron Rempel (bildet) var sannsynligvis en av de viktigste personlighetene blant mennonitene i Russland i det 20.århundre. Det gjelder både hva angår hans teologiske utdannelse så vel som hans ekstraordinære personlighet og offentlige tjeneste.

Det skriver Elisabeth Miller som har skrevet ned hans biografiske opplysninger.

Han ble arrestert i 1929 av sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen (GPU) på grunn av hans religiøse aktiviteter. Han tilbrakte de neste 12 årene i eksil og fengsel før han ble henrettet i 1941.

Faren og slekta til Rempel var bønder, men faren ble etter hvert en forretningsmann og han eide også en mølle en kort tid. I 1893 gikk han derimot konkurs og ble kastet ut i mistrøstig fattigdom. Som eldste sønn i en familie på 13 barn, ble Jacob leid ut til en lokal bonde for å arbeide i stallen hans. Det skjedde mot slutten av skolegangen i landsbyskolen i Schöndorf.

Disse prøvelsene til tross, ble Jacob Rempel lærer gjennom disiplinert selvundervisning. Ved hjelp av et stipend fra en velstående møller (John Thiessen), var han i stand til å studere seks år i Basel. I 1912 returnerte han så til Russland og begynte å undervise ved ulike høgskoler i Chortitza, Jusowka, Nikopol og Ekaterinoslav.

Våren 1920 ble Rempel utnevnt til professor i tysk ved universitetet i Moskva. På samme tidspunkt ble han valgt til eldste for mennoniteforsamlingen i Chortitza. Han aksepterte kallet med stor entusiasme og ble ordinert 2.mai 1920. Dette markerte begynnelsen på en livlig aktivitet i hans lokale forsamling og i felleskapene i naboområdene.

Ved den mennonitiske årskonferansen i oktober 1922 ble Jacob Rempel valgt til formann for Komiteen for religiøse handlinger. Det falt nå i hans lodd å representere mennonitene i Russland overfor de sterkt anti-religiøse myndighetene i den kommunistiske regjeringen. En av oppgavene var å få mennonite-ungdommer til å slippe å avtjene militærtjeneste under de nye lovene som var innført. Ut over dette var det Rempel's oppgave å holde de ulike mennonitiske samfunnene i Russland sammen som de nå ble revet fra hverandre.

Under Jacob Rempel's ledelse ble det holdt en nasjonal årskonferanse for mennonitene i Russland i Moskva i 1925. Denne konferansen er senere blitt kalt 'anabaptistenes 2. martyrsynode'. De kommunistiske styresmaktene hadde merket seg hvem som var ledere innen de mennonitiske samfunnene, og de slapp dem ikke av syne.

En etter en falt de i hendene på de kommunistiske myndighetspersonene. Av totalt 86 deltagere på konferansen i januar, ble flesteparten av dem arrestert i årene 1929 til 1941. De ble enten fengslet, forvist eller drept. Bare 18 av dem klarte å komme seg til Canada eller USA.

(fortsettes)