David Klassen - en troshelt, del 4

Her er fjerde og siste delen av den gripende historien om mennoniten David Klassen:

Etter at Josef Stalin (bildet) var død ble David Klassens fengselsstraff redusert til 10 år. I 1955 ble han derimot erklært uskikket til å sone lenger og satt fri fra fengselet. 19. oktober 1955 kunne han endelig vende hjem til familien som nå levde i den store byen Karaganda i det sentrale Kasakhstan.

Karaganda var blitt et hjem for mange deporterte russere og tyskere, blant dem også mennoniter og baptister. En baptistmenighet, hvor medlemmene i all hovedsak bestod av de som var blitt deportert hit hadde bestått siden grunnleggelsen i 1931. Den fikk faktisk legal status i 1946.

David Klassen begynte å gå på gudstjenester i denne baptistmenigheten, men han ble ikke medlem.

I desember 1956 dannet 19 tyskere som hadde tilhørt denne baptistmenigheten en ny tysk Mennonite Brethren menighet. Samme år ble tyskerne i Sovjetunionen satt fri fra de stedene hvor de var blitt deportert, og kunne nå slå seg ned der de ønsket. Mange av dem flyttet til Karaganda, og den mye menigheten vokste raskt.

I 1957 ble 257 mennesker døpt og lagt til menigheten! David og Sara ble medlemmer av menigheten i mai samme år. 16. juni 1957 ble David og to andre brødre ordinert til forkynnere, og i september, ble David også valgt til eldste i menigheten. Den store forsamlingen møttes til gudstjenester på flere steder samtidig, ikke noe hus var stort nok for dem til å kunne samles under ett. Søknaden om å få registret menigheten mislykkes.

I 1958 brøt en ny bølge av forfølgelse inn over alle trossamfunn i Sovjetunionen. Mennonite-menigheten i Karaganda fortsatte å komme sammen, men dens ledere måtte betale en høy pris. David Klassen ble først dømt til å betale en svært høy bot. Det nektet han. 20. august 1962 ledet han en høsttakkefest i et privat hjem hvor menigheten var kommet sammen. 29. september ble han så arrestert for tredje gang, ene og alene på grunn av sin tro. Han avviste å si seg enig i det han var anklaget for, og ble dømt til tre års fengsel i høyrisiko-fengsel.

I arbeidsleiren ble David Klassen satt til å rengjøre søppelbinger. Etter 20 måneder i denne leiren ble sikkerhetsrestriksjonene lettet noe på for hans vedkommende. Endelig, 30. april 1965, fikk David Klassen beskjed om at Sovjetunionens Høyesterett hadde rehabilitert ham. Uventet ble han løslatt tidlig og kom hjem samme dag.

Han vendte hjem til menighet og familie. Rett etterpå valgte menigheten et nytt lederskap, men David fortsatte sitt arbeid i menigheten og det større menighetsfellesskapet og var høyt respektert både som person og som forkynner.

David Klassen døde 91 år gammel i Karaganda med hele familien rundt seg. Hans liv er et sterkt vitnesbyrd om en uredd og trofast menighetsmann og forkynner.

David Klassen - en troshelt, del 3

Etter at han var blitt satt fri fra arbeidsleiren slo David Klassen seg ned i Karabulak (bildet) i den nordlige delen av Kasakhstan, hvor hans barn hadde blitt deportert ved utbruddet av 2.verdenskrig.

Her fant han igjen sine to sønner: David og Ernst, som nå var blitt 12 og 11 år gamle. De levde sammen med svigerinnen, Elisabeth Hamm.

Det var fattigslige kår svigerinnen og David Klassens barn levde under. Det var lite med brød og poteter, de hadde ikke noe undertøy, kledd bare i tynne kortbukser, med bare en gammel og slitt jakke på deling. De hadde ikke noe brensel - ikke noe høy, ved eller kull. De varmet opp huset med noe strå som var blitt igjen etter en ku de hadde eid. David gravde fram høy og strå som lå under snøen ute på markene, men selv ikke dette var nok til å varme opp huset, og av og til kunne de våkne om morgenen å finne at vannet de hadde oppbevart i ei bøtte var frosset til is.

Datteren til David og Sara Klassen, Anna, som var omlag 16 år gammel på denne tiden, hadde blitt deportert til den autonome republikken Komi sammen med hennes blinde tante, Anna Klassen. Tante Anna hadde hovnet opp helt opp til navlen, og den unge Anna trodde hun kunne dø når som helst, og at hun selv ville komme til å gjøre det. David Klassen fikk lånt 200 rubler som han sendte til datteren. De pengene reddet livet hennes. Tante Anna døde kort tid etterpå. Datteren Anna klarte å ta seg frem til brødrene i 1952 eller 1953.

Men forfølgelsene hadde ikke tatt slutt.

1. september 1949 ble David Klassen arrestert på nytt. Han ble arrestert sammen med Anna Dueck, en lege, Greta Regehr, Johann Federau, Suse Reimer og Lida Unger, en lærerinne. Alle ble anklaget for anti-sovjetisk virksomhet under religiøs skalkeskjul. De ble dømt til 25 års fengsel, og ført til fengslet i Kustanai. I de fem månedene de var der ble David forhørt 91 ganger både dag og natt.

David Klassen ble så sendt til Dzhezkazgan (i dag kjent som Khezkazgan) i det sentrale Kasakhstan for å sone videre. Også her fikk han drive med å pleie syke. I Dzhezkazgan møtte han trossøsken som satt fengslet her. Det var både russere og tyskere. Det kunne være så mange som 20 til 30 stykker innimellom. De feiret nattverd sammen med eple eller kirsebær-juice - og noen ganger til og med med vin.

(fortsettes)

David Klassen - en troshelt, del 2

I løpet av sommeren 1928 bygget David Klassen et eget hus i den mennonitiske landsbyen Neu Einlage, hvor bildet er hentet fra. I november samme år fridde han til Sara Hamm. De giftet seg 12. mai 1929.

Deres førstefødte, David, født i 1935, døde som nyfødt, deres andre sønn, Ernst, ble født på påfølgende år. De adopterte også Anna, ei jente hvis foreldre ble deportert som 'kulaker', det vil si velstående bønder som kommunistene fordrev. De døde rett etter. Foreldrene til Sara opplevde også å bli deportert, men de oppnådde å få spesialtillatelse til å vende tilbake og slå seg ned sammen med Sara og David. Begge døde før utbruddet av 2.verdenskrig.

Iløpet av påskeuken ble David Klassen arrestert. Det skjedde i de tidlige morgentimene 8. april 1936. Sammen med ti andre, sto han anklaget for anti-sovjetisk virksomhet under påskudd av religiøs virksomhet og ble dømt til syv års straffearbeid. Han ble sendt til Temnikov arbeidsleir i den autonome sovjetiske republikken Moldova for å drive med hardt skogsarbeide.

Ikke bare var arbeidet svært hardt og krevende, men det var også dårlig med mat. Innen utgangen av januar 1937 måtte han bruke en stav for å komme seg på jobb. I mars samme år ble han overført til en avdeling for fanger som hadde fått tuberkulose med mer enn 120 innsatte. Disse skulle han pleie. I 1938 ble han betraktet som en politisk farlig fange og flyttet til et annet sted, men også her ble han satt til å pleie syke. Han tilbrakte resten av sin tid i fangenskap som pleier i den nordlige delen av det veldige russiske riket, i Kvitsjø-kanalen, Onega-sjøen og Arkhangelsk-området. David Klassen skulle egentlig vært løslatt i april 1943, da hadde han sonet ferdig, men på grunn av krigen med Tyskland, ble han ikke satt fri før 12. desember 1946.

I juli 1941, ved begynnelsen av krigen med Tyskland, ble Davids kone, Sara, arrestert og dømt til 10 års straffearbeid. Hun sonet i Karaganga-leiren, en av de største arbeidsleirene i Sovjetunionen. Denne befant seg i Kasakhstan. Hun ble ikke satt fri før enn i 1952.

(fortsettes)

David Klassen - en troshelt, del 1

David Klassen (bildet) er en av trosheltene fra den tiden hvor kristne ble forfulgt i det som en gang var Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker - bedre kjent som Sovjetunionen.

Jeg har skrevet ned hans livshistorie fordi den inspirerer, velsigner og utfordrer meg på en og samme tid. Jeg håper det også kan bli slik for de som leser dette. Personlig kjenner jeg et djupt åndelig slektskap med alle disse som fikk betale en slik høy pris for å følge Jesus under det brutale sovjetiske regimet. Det var enkle mennesker, og deres tro og deres overbevisning kostet dem alt. Det kan komme en tid da nettopp deres vitnesbyrd vil hjelpe oss til å være tro i de svære prøvelsene som venter.

David Klassen ble født i 1899, hans foreldre het Johann og Anna Klassen i den mennontiske landsbyen Rosenort i det daværende Sør-Russland, nåværende Ukraina. Selv om Johann og Anna eide en liten dagligvareforretning, eide de ikke noe landområde og de var ikke rike. Som ung måtte David sammen med sine seks søstre og to brødre arbeide for å understøtte familien. Guttene arbeidet som dagarbeidere for velstående bønder og kunne tjene fire måltider og seks kilo hvete hver dag.

Det stillferdige livet som mennonitene levde i Ukraina fikk en brå slutt ved begynnelsen av 1.verdenskrig i 1914. Samme år som krigen var slutt innfant en ny tragedie: revolusjonen i 1917 som endte i en forferdelig borgerkrig. Bevæpnede bander angrep landsbyer og enkeltpersoner. En gang ble David utsatt for et overfall av en av disse bandene, men Herren beskyttet ham, og han kom fra det uten men. Mot slutten av 1920 årene normaliserte det seg, i det regulære sovjetiske soldater fikk kontrollen over området.

I forbindelse med innhøstningen i 1917, ble David svært syk. Han fikk gulsott. Hans eldre søster, Margarethe, var redd for at hennes bror kom til å dø. Men hun hadde en forutanelse om at David skulle bli forkynner, til og med en omreisende forkynner. Hun sa da til Herren at hun ikke ville gifte seg hvis Herren ville la hennes bror David overleve, og at hun ville tjene Herren som barneskolelærer og besøke de syke og de fattige. Hun holdt sitt løfte livet ut. Margarethe døde i oktober 1920 når hun pleiet en søster og en svoger som hadde fått tyfus.

I august 1918 ble David Klassen døpt i en Mennonite Brethren menighet i Tiege av den da så kjente Benjamin Janz. Han begynte som søndagsskolelærer, ble med i menighetskoret og ble dirigent for ungdomskoret.

Når hungerskatastrofen rammet i 1922 hadde David og hans familie ingen reserver som kunne hjelpe dem igjennom en svære krisen. De eneste to kuene de hadde var døde i epidemien som fulgte. Hjelpen kom gjennom en amerikansk nødhjelpsorganisasjon. David fikk jobb som baker. Familien hans, som nå besto av syv mennesker, mottok fire porsjoner hvitt brød og et varmt måltid mat hver dag. På denne måten overlevde familien.

(fortsettes)