Til minne om en forbeder

 Den hellige teologen Gregor skrev kjærlig om sin mor, den hellige Nonna (minnedag i går, 19. august): «Hvilken tid og sted for bønn har noen gang unngått henne? Hun ble tiltrukket av dette hver dag før noe annet, og hun hadde full tro på at bønnene hennes ville bli besvart.» Gjennom sin mors underverkende bønner fikk den hellige Nonnas ektemann Gregor den eldste et drømmesyn, forteller den yngre Gregor, «det virket som om han sang følgende vers av David: 'Jeg var glad da de sa om meg, la oss gå til Herrens hus' (Sal 121:1).» I sangen av salmen var selve ønsket om å gjøre det!» Hl Gregors omvendelse var uten tvil et resultat av hl Nonnas inderlige bønner.

Gregor den eldste dro til det første konsilet i Nikea, hvor han gjorde kjent sin omvendelse til Kristus og ble ordinert til presbyter og deretter biskop av Nazianzus og viet seg fullstendig til Kirken. Etter at den eldste biskopen Gregor ble 100 år gammel, kom den hellige Nonna nesten aldri ut av kirken, og forlot dette livet mens han var i bønn i kirken i år 374.

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 8

 Alle profeter er forbedere, men ikke alle forbedere er profeter! Profetene i Det gamle testamente hadde et ansvar for nasjonen. Det ser vi tydelig i livet til profeten Elia. Det gjorde ham til en forbeder for nasjonen: "Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inntrengende om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder regnet det ikke på jorden. Og han ba igjen, og himmelen ga regn, og jorden bar sin grøde." (Jak 5,17-18) Forbederens rolle når det gjelder å be for nasjonen, er tydelig beskrevet i 2.Krøn 7,13-15: "Når jeg lukker himmelen, så det ikke kommer regn, og når jeg befaler gresshoppene å fortære landet, og når jeg sender pest iblant mitt folk, og så mitt folk, som er kalt ved mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg, fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land. Nå skal mine øyne være opplatt og mine ører merke seg den bønn som stiger opp fra dette stedet." En Ny testamentlig parallell er 1.Tim 2,1-3: "Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår Frelser." 

Profeten Elia kjempet mot nasjonens åndelige fiender. I sin ånd registrerte han folkets åndelige tilstand. Han var en vekter, som slo alarm overfor farene: "Og du, menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus. Når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø! - og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld. Men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel." (Esek 33,7-9) 

På Karmel var Elia en veiviser for folket. Han kalte dem til omvendelse og han var som en hel forsvarsarme for nasjonen: "Da Elisja så det, ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere!" (2.Kong 2,12)

Elia var Guds talsmann og fikk si et: "Så sier Herren", til både folket og dets ledere. Hans ansvar for nasjonen førte ham fram for nasjonens ledere. Han bar fram veiledning, advarsel og dom til kongene. Kunne han ikke nå dem personlig, skrev han brev og sendte bud etter dem. Han avsatte og innsatte konger og felte dommer over dem. På fjellet Horeb fikk han oppdraget om å gå og salve to personer til konger: "Da sa Herren til ham: Gå tilbake og ta veien til ødemarken ved Damaskus. Gå inn i byen og salv Hasael til konge over Syria! Jehu, Nimsis sønn, skal du salve til konge over Israel, og Elisja, Safats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet i ditt sted." (2.Kong 19,15-17) Disse to kongene fikk i oppdrag og utføre dommen over Jesabels og Ahabs hus. 

fortsettes

Bønneemner for vårt personlige liv fra bønnevenner i Israel

Utdrag fra bønnebrevet til Intercessors for Israel fredag 16.desember 2022: 

"Se ned!" Da han var en ung troende, så en kjent bibellærer dette ordtaket på en plakett på en pastors kontor. Han sa til pastoren at han alltid ble lært opp til å "se opp!" Mannen svarte at det hele er et spørsmål om perspektiv. I dagens verden er det veldig oppmuntrende å skifte vårt syn til å oppfatte hendelser fra våre reserverte seter i himmelske steder i Messias Yeshua (Ef. 2:6).

Vi priser deg for at Du minner oss på at Dine veier og Dine tanker er høyere enn våre (Jes. 55:9).

Takk for ditt Ord – den evige og endelige sannhet (Sal 119:89; Joh 17:17).

Vi gleder oss over at vi ved Ditt Ord kan se hendelser fra Ditt perspektiv (Sal. 36:9b; 97:11-12).

Abba, vi velsigner deg for å ha oppmuntret oss til å se til Herren Yeshua, opphavsmannen og fullenderen av vår tro – Han som fullfører og fullender ditt verk i oss (Hebr. 12:2a; jf. Fil. 1:6; Judas v. 24-25).

Herre Yeshua, vi priser deg for å gi oss håpet om at når du blir åpenbart, skal vi være som deg, og at dette håpet oppmuntrer oss til å være hellige som du er hellig [+ ren] (1 Joh 3:3).

Vi gleder oss over å lese at ved å stole på deg har vi allerede seieren (Sal 98:1; 1 Joh 5:4).

Likevel bekjenner vi at vi er overveldet i disse dager og takker Deg for at De har trukket oss til Deg selv, vår frelses klippe og Han som er opphøyet langt over alle troner og makter (Sal. 61:1-2; 95:1).

Vi velsigner Deg at Ditt Ord ofte minner oss om at uansett hva vi ser eller hører eller føler – Du, vår Gud, regjerer i virkeligheten (Sal. 93:1; 95:3; 96:10; 97:1; 99: 1; 103:19; Jes 52:7; Dan 4:34-37).

Og fordi du hersker, halleluja, kan ingenting noensinne overraske deg (Jes 42:9).

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Diktatorer beseiret og evangeliets framgang - om forbønnstjenesten til Rees Howells

Rees Howells levde for oppfyllelsen av Jesu store oppdrag: Evangeliet til enhver skapning, og han trodde at Hitler (nazismen) og Mussolini (fascismen), diktatorene i Tyskland og Italia, måtte bli beseiret for verdens fredelige arbeid. evangelisering kunne fortsette. Han så også på Stalin av Russland (kommunisme), som en trussel som Gud kunne bruke for å beseire de andre diktatorene mens alle tre diktatorene var allierte! Hitler og Mussolini var en del av aksemaktene i Berlin-Roma.

"For riket hører Herren til, og han hersker over folkene... Etterkommerne skal tjene ham. Det skal fortelles om Herren til etterslekten. De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det." (Salme 22,29 og v.31-32)

Det kan være vanskelig å forestille seg nå, men Storbritannia på slutten av 1930-tallet var på nippet til å bli invadert og okkupert av nazistene som var i forbund med fascistene. Rees og Lizzie Howells, deres sønn Samuel og de andre bønnekrigerne ved Bible College of Wales, levde gjennom og seiret i den typen bønnekamper og forbønn som Jesaja og andre helter fra Det gamle testamente opplevde. Storbritannia som det gamle Jerusalem kom til å falle for en fremmed fiende, men da sa Gud «Nei», og forbederne med Rees, Lizzie og Samuel måtte be Guds vilje bli til, med perioder med faste ved mange anledninger.

På spesielle jubileer ved Bible College of Wales refererte Samuel Rees Howells ofte til faren Rees og de spesielle forbønnskampene han kjempet. Han minnet oss om at «Herrens tjener» eller «direktøren», som Rees ble kalt av Samuels generasjon, hadde gått kostbare veier i forbønnslivet som få i kirken forstår eller har opplevd. Hans seire var store og byrdene, den åndelige apatien de kjempet mot og forsinkelser var utfordrende.

I det øyeblikket seieren så ut til å være på diktatorenes side, kom Rees Howells med flere offentlige erklæringer som sjokkerte noen og inspirerte tro til å oppmuntre andre. De mektige nasjonene og diktatorene som virket uovervinnelige, trodde Rees ville bli knust fordi Gud selv var imot dem. Arbeidet med å nå hver skapning med evangeliet ble hindret på grunn av diktatorene, og deres ende var nær.

Det er innenfor konteksten av en europeisk krig fra midten av 1930-tallet og utover og muligheten for invasjon i 1938 og 1939, at Rees Howells publiserte sin overbevisning i boken 'God Challenges the Dictators'. Det var også frykt for invasjon i 1940 og våren 1942.

Rees Howells var ivrig etter å få ut boken sin for å hjelpe Storbritannia med å be, for å inspirere til tro og tillit til den levende Gud over en rettferdig og rettferdig sak. Han var i stand til å få boken på trykk i midten av desember 1939, for å innpode og stimulere troen i møte med overveldende odds når frykt for invasjon feide over landet. Et prøvekapittel (et 32-siders hefte) ble sendt til hver minister i Storbritannia, i 20 000 eksemplarer!

Nazistene med sin antikrist-ånd hadde trampet over land og deres grenser, annektert dem, fengslet og drept motstandere, hindret evangeliets fremmarsj. De hadde forfulgt jødene i Tyskland siden tidlig på 1930-tallet, og i nazi-okkuperte europeiske land fra slutten av 1930-tallet. Pastorer og de som motarbeidet naziregimet ble også fengslet eller satt i konsentrasjonsleirer.

Hitlers nazister stormet over Europa og fjernet kristne friheter, og prøvde å utslette jødene som Haman fra det gamle persiske riket, men Rees Howells og hans team av forbedere sto resolutt og sterke til slutten. Diktatorene ville bli beseiret.

På sidene til 'God Challenges the Dictators' som Rees Howells begynte å skrive etter at krigen ble erklært mellom Storbritannia og Nazi-Tyskland i september 1939, uttaler han det totale nederlaget til Hitler og Mussolini og vitner om måten Den Hellige Ånd ledet ham på og de bemerkelsesverdige svarene til bønn han mottok. Dette tjente som en bekreftelse på Guds større mål.

Krigen varte lenger enn mange hadde trodd, akkurat som første verdenskrig da det ble sagt: «Det vil være over til jul», dette var en forsinkelse, ikke et nederlag, en åndelig kamp mellom Djevelen og Gud. Han holdt seg standhaftig på at Gud ville beseire diktatorene, og enhver tvil om hans tro var for ham, bare enda et skritt i prosessen med raffinørens ild. Hvis Rees Howells måtte dø mer fra verden og dens meninger, var han forberedt på det.

- Mathew Backholer. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

En bønnens pioner er hjemme hos Jesus

Bønnepioneren Hans Myrvold (bildet) har gått hjem til Gud. Myrvold døde i sitt hjem torsdag 24.mars etter lengre tids sykdom, 94 år gammel. Myrvold var inititageren til de store bønneaksjonene for daværende Sovjetunionen og senere for Kina. Den første av bønneaksjonene involverte de fleste av pinsebevegelsens menigheter landet rundt, hvor hver menighet fikk tildelt sitt eget geografiske område av Sovjetunionen, slik at de kunne be konkret for området, og noen fikk også sin egen vennskapsmenighet, som de kunne holde kontakt med. Dermed berørte Hans Myrvold og hans bedere millioner av menneskers liv gjennom bønn. De ga også bønnestøtte til mange forfulgte kristne, både i Sovjetunionen og senere i Kina. Selv gjorde Myrvold en rekke reiser til Sovjetunionen og Kina, og fikk bety svært  mye for de kristne der.

Myrvold sørget også for hjelp til å opprette hemmelige bibeltrykkerier og formidlet direkte økonomisk støtte til forfulte kristne. 

Det hører med til den eventyrlige historien om Hans Myrvold at han 76 år gammel startet han på språkstudier i kinesisk på et universitet i Kina.

Selv hadde jeg gleden av å besøke denne Herrens bedende gentleman to ganger. Den ene gangen til en privat samtale i hans hjem, den andre gangen sammen med en annen pioner, David Wang fra Kina. Begge deler like inspirerende, oppbyggende og utfordrende! Utfordrende fordi Myrvold både gjennom sine ord, men ikke minst gjennom sitt levde liv, utfordret til en radikal overgivelse til Kristus g til å gi seg hen til bønn for andre. De unådde lå tungt på hans hjerte.

Nå er en bønnens- og troens mann gått bort.  Hvem tar hans plass som forbeder?

Ved en forbeders død - englefjær lå igjen etter englenes besøk

Dette bildet og historien bak det grep meg så sterkt i går. Det er en ortodoks Facebook-venn, Susanna Schneider som forteller den, her i min oversettelse:

"Kirken ligger ved sjøen, ved siden av byens strand. Sent på kvelden kunne turgåere se lys i et av de små vinduene. Den eldste ba fortsatt til midnatt noen ganger, helt til hans djupe alderdom. 

Fader Konstantinos Mygdalis, rolig og medfølende, med søtheten til en ydmyk og god person, ga hvile til tusenvis av de troende.  

Det var få ord og disse falt som små stillheter. Da han svarte deg, var det som om du tok ham ut av hans egen verden, laget med grunningrediensen til den blå himmelen, og her og der lå fjær igjen fra englenes vinger når de i all hast dro igjen  når folk kom.

I de siste årene da helsen ble dårligere og han ikke kunne jobbe alene, lærte vi noen av "hemmelighetene" hans som de utallige navnene han nevnte i Proskomidi og arkene med navnene han nevnte hjemme hele dagen (og dette var hans favoritt tidsfordriv i løpet av hans hjelpeløshet).

Det er mye vår eldste skjulte for oss, men også mye som Gud "skrev" i øynene hans og lot oss lese: Små bønner slik han så ut, historier om hellighet nær eldste Ephraim av Arizona som var hans åndelige far, og Kristus, mye av Kristus i blikket som lett kjærtegnet hans samtalepartner.

Nå som himmelen, som han lengtet så etter, tar imot ham, sender vi en tåre for ham til paradisets blomster, som vår hyllest, og takker for hans nærvær i våre dager, hvor de hellige er sjeldne.

Han var en av de siste.                                                                                                                       

-----

Proskomidi: bønnene som bes i forberedelse av nattverden.

Fader Konstantinos Mygdalis, døde nå i november 2021.

Jeg er blitt funnet

En setning som bederen og den ortodokse biskopen Anthony Bloom (bildet) brukte for å beskrive sin omvendelse til Gud, har levd sitt eget liv i meg de siste dagene. Anthony Bloom sa det slik: "Jeg fant ikke Gud, jeg ble funnet."

Ja, slik er det. Apostelen Johannes sier det slik: "Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10)

Det er ikke likegyldig hvem som har tatt initiativet. Er det Gud som har tatt initiativet er alt bare nåde. 

Vi tenker vel slik at det er vi som tar initiativet til å be. Men det er Gud! Det er Han som skaper lengselen, tørsten etter å be. 

Hans lille, men dog så innholdsmettede bok: ¨School of Prayer" betydde svært mye for meg i en viktig fase av mitt liv.

Anthony Bloom døde 4. august 2003.

Det er kanskje hans bønne-veiledning som har gjort ham mest kjent, og det er to ting jeg i denne forbindelse har merket meg spesielt:

"Først og fremst er det viktig å huske på," skriver han i denne boken: "at bønn er et møte og en relasjon... Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med en følelse av sitt fravær er en del av denne levende og virkelige relasjonen. Om vi mekanisk kunne dra inn Herren i et møte, tvinge Ham til å møte oss, kan det ikke eksistere noen relasjon eller møte... En relasjon må begynne og utvikles i en gjensidig frihet."

Det andre jeg merket meg var dette:

"Det er viktig å huske et et møte ansikt til ansikt med Gud alltid innebærer et moment av dom over oss. Vi kan ikke møte Gud i bønn eller i meditasjon eller i kontemplasjon uten enten å bli frelst eller fordømt. Jeg sier ikke dette som om det gjaldt den evige fordømmelse eller evig frelse, her allerede gitt og mottatt, men det finnes et kritisk øyeblikk, en krise. Ordet 'krise' kommer fra gresk og betyr 'dom'. Å møte Gud ansikt til ansikt innebærer en kritisk tid i våre liv."

Metropolitt Bloom, skrev en rekke bøker om bønn og var selv en beder. Han forteller i denne boken - Courage to pray (Mot til å be) om en russisk starets. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver i funksjon. Denne staretsen ble spurt om hvorfor arbeiderne som han hadde arbeidsansvar for arbeidet så hardt og samvittighetsfullt, uten at han hadde tilsyn med dem. De som spurte hadde ansvar for arbeidere som bare sluntret unna i det samme øyeblikk de ble etterlatt uten tilsyn.

Staretsen bemerket:

"Når de kommer til meg om morgenen og jeg gir dem dagens arbeidsoppgaver, overveldes jeg av at jeg synes så synd på dem. De har forlatt landsbyen de bor i tidlig om morgenen og deres familie for en liten lønn. Hvor fattige de må være! Og når jeg har gitt dem dagens oppgaver går jeg tilbake i lønnkammeret mitt og ber for hver eneste en av dem, i det jeg sier:

'Herre, husk på Nicholas, han er så ung, han har måttet gå fra sitt lille, nyfødte barn for å finne arbeid fordi de er så fattige at han ikke har noen annen mulighet til å brødfø dem. Tenk på ham, og beskytt ham fra onde tanker. Tenk på hans kone og vær deres forsvarer.'

Slik ber jeg og jeg føler Guds nærvær sterkere og sterkere. Så når jeg det punkt da jeg ikke lenger legger merke til noe av det som skjer rundt meg. Jorden forsvinner, Gud er den eneste som forblir. Så glemmer jeg Nicolaus, kona hans, barnet, landsbyen, deres fattigdom og jeg bæres bort av Gud. Så - mens jeg er omsluttet av Gud finner jeg guddommelig kjærlighet som omfatter Nicholas, hans kone, deres barn, deres fattigdom, deres behov og denne guddommelige kjærlighet er et kildevell som bringer meg tilbake til jorden og til å be for dem. Og det samme skjer om igjen og om igjen. Guds nærvær blir sterkere og sterkere - jeg blir båret inn i slike dybder hvor jeg finner den verden som Gud elsker."

Jeg leser dette og tenker: dette er hva forbønn virkelig handler om: så totalt å identifisere seg med den man ber for. Ikke rart de som ble gjenstand for denne staretsens forbønnen gjorde jobben sin så godt.

Et sterkt vitnesbyrd om hvor forunderlig Gud er

I går lyttet jeg til en tale av den amerikanske forbederen Lou Engle (bildet) som gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at jeg måtte høre den på nytt i dag. Det er spesielt tre ting jeg merket meg, og som jeg gjerne vil dele med dere. De tre eksemplene viser noe av Guds storhet. Talen ble holdt denne måneden.

Lou Engle er blant annet kjent for at han 'rugger' når han ber. Han forklarer hvorfor i denne talen. Det skriver seg fra et sterkt møte med Gud for noen år siden. Han hadde et møte med Herren på Øvresalen i Jerusalem som varte i fire timer. Da hadde han bedt for Israel og Midt-Østen. Herren sa til ham: 'Nå vet du hvorfor du har rugget frem og tilbake i mesteparten av livet ditt. Jeg har satt deg foran Klagemuren hele livet ditt.' For egen regning legger Lou Engle: 'Jeg er ikke på noen pilegrimsreise, jeg er her for å være i Herrens fortrolige råd.

En annen gang var han inne i en av sine mange fasteperioder. Han var tre dager inne i fasten, da han stakk innom kjøkkenet. 'Det er feil sted å være på om du faster,' sier Lou Engle spøkefullt i talen. Han lot seg friste av noe Yoghurt og noe potetgull. Dagen etter satt Lou Engle i bønnehuset han tilhører, da en kvinnelig profetisk forbeder kom inn døra. Hun kom rett bort til Lou og fortalte at hun hadde hatt en drøm. Hun sa: 'I drømmen var jeg veldig skuffet over deg. Du sa du skulle faste, men hvorfor spiser du da Yoghurt og potetgull!' 

Den kvinnelige profetiske forbederen kunne ikke vite dette. Lou Engle hadde ikke røpet det for noen. Men Herren ser i det skjulte. Når jeg hørte dette kom jeg til å tenke på ordene fra Hebr 4,13: "Ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for."

Den tredje historien viser hvilken sans Gud har for selv små detaljer: Lou Engle er sammen med familien sin på ferie. Det er mens barna er små. En av døtrene fikk låne en helt spesiell dukke et av stedene de ferierte. Det var en dukke av en jente som knelte og ba, og datteren ble svært glad i denne dukken. Men dagen kom og de skulle reise videre, og datteren måtte levere dukken tilbake til eieren.

Lou Engle fortalte at da de endelig kom hjem, oppsøkte han flere leketøysbutikker for å se om noen hadde den for salg, men lykkes ikke. Så gikk det en liten stund, og så en dag på et møte hvor Lou Engle var kom en profetisk kvinnelig forbeder frem til ham og ville snakke med ham. Forbederen kunne fortelle at hun hadde en hobby, og det var å restaurere gamle dukker. Nå hadde Herren talt til henne om å restaurere en gammel dukke til datteren til Lou Engle. Hun hadde pakket den inn. Om ikke Lou Engle kunne ta den med seg hjem og gi den til datteren?

Da Lou kom hjem ga han pakken til datteren, som ivrig pakket den opp. Og der var den bedende dukken som hun hadde lekt med! Nøyaktig samme type! 

Gjett om datteren ble glad. Bare Gud kunne ha visst om at datteren ønsket seg en slik dukke. Så talte han til en bedende kvinne som hadde som hobby å restaurere gamle dukker, og ba henne gjøre i stand en slik dukke til Lou Engles datter! Slik er vår himmelske Far. 

Internasjonal forbeder og Israelsvenn har fått hjemlov

Det ble så stille med ett. Noen år nå hadde jeg hatt kontakt med Elijah Papah Titus senior (bildet), forbederen fra Papa Ny-Guinea. I dag måtte jeg derfor sjekke Elijah's Facebook-profil, og oppdager da at Elijah gikk hjem til Herren 21.desember i 2020.

Merkelig dette at man kan savne et menneske så mye selv om vi aldri møttes peronlig. Men det gjør jeg.

Elijah var en forbeder i ordets rette forstand. Han var aktivt med i forbønnens tjeneste på Papa Ny-Guinea, men forbønnstjenesten hans utvidet seg til en internasjonal forbønnstjeneste. Ikke minst ba han mye for Israel og besøkte Det Hellige Land en rekke ganger. Her deltok han på ulike bønnekonferanser, men bønnevandret også landet. Han besøkte også USA hvor han også deltok i ulike bønneinitiativ.

Elijah var kjent som en fredens mann, mild og med stor integritet. Han var vis, klok og hadde djup innsikt i Guds ord.

Jeg lyser fred over hans gode minne.