Møte på dypet

Du kan ikke nå dine medmenneskers indre hvis du ikke møter dem i Jesus. Hvorfor er våre relasjoner ofte så overfladiske. Fordi vi holder Jesus utenfor. Kanskje vi ler og har det hyggelig sammen, samtidig som vi hele tiden befinner oss ved siden av hverandre. Vi greier ikke å trenge inn i den andre, men møter bare utsiden. Derfor kan vi kjenne oss uendelig ensomme midt i et lystig selskap. Vi forholder oss bare til hverandres ktopper, intelligens eller følelser, og svært sjelden til hverandres dyp.

Det er svært vanskelig for et menneske å oppdage sitt eget dyp, hvis ingen andre hjelper til. Vi trenger alle en bror eller søster som taler til dypet i oss ut fra dypet i seg selv. Da er det Guds liv i den andre som taler til Guds liv i oss. 

Dypest inne i oss mennesker finnes det en bit av det guddommelige livet vi er skapt til å avbilde. Og det er i dette dypet at vi virleig kan møtes. Jo mer du lar Guds liv i deg blomstre, desto lettere kan du møte det i dine medmennesker.

Jesus har sagt: 'Ingen kommer til Fadere uten ved meg' (Joh 14,6). Men han kunne også ha sagt: 'Ingen kommer til en bror eller søster uten ved meg.' Hvis Jesus lever i deg kjenner du ham igjen i blikket til din neste. I hverandre kommer dere til å lære ham stadig bedre å kjenne. Et møte på dypet fører også til enda større dyp.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 292

Pinsen og menighetens under

Det hele begynte på Øvresalen, med dager i bønn for så å flyttes ut på gatene i Jerusalem. Når menigheten var grunnlagt kom den sammen både i hjemmene og i Salomos bueganger på Tempelområdet. En forunderlig tid begynner, en ny tidsepoke. Med ett er menigheten her, denne nye skapningen som Gud så lenge har lengtet etter, ja helt fra før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke noe utenom menigheten kan tilfredsstille Guds begjær. Kristi menighet grunnlegges i forbindelse med - ukenes høytid - pinse. Det er ingen tilfeldighet. Ingenting er tilfeldig i Guds planlegging. Pinse er førstegrødens tid. Denne høytiden ble symbolisert med et rituale som ble gjennomført tre dager etter påske. Men la oss ta alt i riktig rekkefølge:

Da Jesus ble kryssforhørt i retten, skjedde noe samtidig. En gruppe prester gransket omhyggelig et lam for å forsikre seg om at det var lyteløst, slik Loven krevde. Disse to hendelsene - henrettelsen av Jesus og slaktingen av påskelammet - skjedde nøyaktig samtidig. I det Jesus blir ført til retterstedet, blir også det lyteløse lammet brakt til templet og gjort i stand til slakting.

Neste dag var det lørdag - alle respekterte sabbatshvilen. Søndagen nærmet seg. Da skulle feiringen av det som kalles førstegrøden finne sted. Like før soloppgang søndag morgen dro en av prestene ut fra templet ut til en åker utenfor Jerusalem. Der gransket presten omhyggelig jordsmonnet for å se om noen spirer hadde brutt jordskorpa. Presten nådde frem idet sola sto opp og de første morgenstrålene lyste over åkeren framfor ham. Da han bøyde seg ned ved randen av åkeren, så han det! Like ved føttene hans hadde en spire brutt igjennom. Førstegrøden av årets avling hadde vist seg! Presten bøyde seg, avdekket spiren omhyggelig og begynte å løfte den ut av jorda.

Presten bar spiren tilbake til Templet. Der gjennomførte han ritualet for førstegrøden. Med løftede hender holdt han spiren foran alteret. Så svingte han den fram og tilbake foran Guds ansikt. På denne måten ofret han det spirende kornet til Gud. Det var et takksigelsesrituale for å at såkornet hadde brutt fram fra jorda.

I mellomtiden går ryktene om at Jesu grav er funnet tom.

Slik ble avslutningen av den andre store høytiden markert, feiringen av det førstegrødens fest.

Nøyaktig 40 dager senere, om syv uker, vil den neste store høytid finne sted. Den dagen vil presten vende tilbake til åkeren der han tidligere har funnet spiren. Da vil kornet være modent, og han vil ta med seg et fange hvete. Den dagen er pinsedag. Såkornet var sådd i påsken, og var nå blitt en rik kornhøst, moden til å skjæres. Presten samler nok til to kornbånd, og vender så tilbake til Jerusalem.

Inne i templet går han bort til et bord og begynner å treske kornet. Så tar han en rund, glatt stein og knuser kornet omhyggelig. Han maler det inntil han har en liten haug med finmalt mel. Så heller han forsiktig vann over og knar det til en deig. Deigen formes til et brød, og brødet settes inn i en oppvarmet ovn. Presten venter. Ovnen var svært varm, det gløder der inne.

Om et øyeblikk vil presten åpne ovnsdørene og tar brødet ut av ovnen. Samtidig på Øvresalen er 120 menn og kvinner samlet i bønn. Med ett er det som om et veldig stormvær fyller huset. Noe slikt som dette hadde aldri skjedd før. I templet tar presten det ferdigstekte brødet ut av ovnen. Et guddommelig såkorn har spirt. Dette guddommelige liv hadde engang bodd i bare ett menneske, i dag er såkornet knust, det er blitt til et brød. Det guddommelige liv er blitt mange til del.

Presten løfter brødet frem foran Herren. Pinsefestens dag er kommet. Nei, mer enn det: Den er oppfylt. Den guddomelige hensikt med universets eksistens var blitt åpenbart. Guds høyeste tanke var blitt synlig på jorda. Himmelen rørte bokstavelig ved jorda, i det menigheten trer frem. Det skjer i Jerusalem. Og jordens historie er aldri blitt den samme siden.

Menighetens samling en eskatologisk handling

 “Menigheten er konstituert som et nytt folk

som er samlet fra nasjonene

for å minne verden om at vi faktisk er ett folk. Når menigheten samles er det derfor en eskatologisk handling

som er forsmaken på enheten

av de helliges fellesskap. ”

- Stanley Hauerwas (bildet),

teolog.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds barns enhet, del 2

Guds menighet er et fargerikt fellesskap! Den representerer mennesker fra alle stammer, ætter og folkeslag. Den er ikke nasjonalistisk, men universell, Den er både jordisk og himmelsk. Her er høy og lav, men ingen er noe mer enn dette: Guds barn. Jeg kjenner på en slik glede over å kunne være en del av den. Familien er stor og mangfoldig. Her er mange stemmer, mange kulturer, mange tradisjoner. Ikke alt er 'my cup of tea', men det er mine trossøsken likevel. Problemene oppstår når jeg tror at det bare er jeg og min del av familien som har rett. Da blir det søskenkrangel, og den kan være vond og sette djupe spor. Særlig når jeg vil sette søsken opp mot hverandre. Da kan det bli stygt.

Kristne kan lett bli som Josefs søsken. Du husker kanskje at Josefs søsken ble misunnelige når faren ga ham en fargerik kjortel? De hadde ikke fått noe lignende. Lemmeme på Kristi kropp har fått forskjellige gaver og oppgaver, som skal utfylle hverandre. La oss glede oss over dem og bli beriket av hverandre. Misunnelse er ingen Åndens frukt, det er gleden.

Enhet betyr ikke at vi skal bli som de andre. Vi bringer alle me oss våre gaver. Det er Åndens enhet vi snakker om, og det er fredens og kjærlighetens bånd som binner oss sammen. Når vi er sammen så deler vi fellesskap, dette er ikke et mesterskap i å være best - som Josefs brødre hevet seg over broren - men om å tjene og lytte og elske. 

Jeg trives når min del av klanen eller stammen samles. Jeg setter pris på måten å være sammen på. Det er  noe trygt. Men så går jeg også på besøk til slekt of venner, som tilhører andre deler av slekta. Det kan være utfordrende. Jeg liker ikke alltid måten de gjør tingene på. De har andre tradisjoner enn meg. Men jeg har godt av å la meg utfordre, gå utenfor komfortsonen min, for da modnes jeg som menneske -og som kristen. 

Jeg elsker steiner

Jeg er glad i stein. Det hender ofte jeg tar med meg en stein fra steder jeg har vært, særlig fra steder hvor jeg har opplevd Guds nærvær. Da finner jeg gjerne en litt spesiell stein, som et dyrebart minne. Noen har også gitt meg steiner fra steder hvor jeg gjerne skulle ha vært, men som jeg ikke har hatt anledning til å reise, som til Patmos og Herrnhut. De er jeg spesielt glad i, for det ligger mye kjærlighet bak når de tar med seg en stein til meg.

Kommer jeg til et sted hvor det er reist en steinkirke setter jeg meg gjerne med ryggen mot veggen, eller jeg kjenner på de gamle steinene med hendene mine.

Hva er det så med steiner som berører meg så sterkt?

Det er flere ting:

De minner meg om noe fast og bestandig. Som Gud.
De minner meg om kontinuitet. Jeg liker det ordet. Alt er så flyktig i vår tid. Så rotløst. Jeg kjenner mer og mer på en djup glede og takknemlighet for at jeg tilhører en eldgammel sammenheng, kirken. Som står, selv om tårenene faller.

Men jeg er slett ingen panteist. Steinene er bare en del av det fantastiske skaperverket.

Mest av alt bryr jeg meg om de levende steinene, de som utgjør kirken. Apostelen Peter skriver om dem: "Og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus!" (Pet.2,5)

Originalen

Apostlenes gjerninger og brevene gir oss originalkristendommen! Uforfalsket!

Om dette skriver Lewi Pethrus (bildet):

"For at vi skal vite hvordan forsamlingen skal være må Gud vise oss forsamlingen slik den er. Gud er ikke så begrenset at Han ikke år 33 visste hvordan kristendommen skulle være. Hans forstand har ikke blitt utviklet over tid. Han er den fullkomne fra evighet, og derfor gav Han oss denne tro en gang for alle som den skulle være. Han overleverte den fullkommen til oss og dette er hva Guds forsamling skal kjempe for." (Oversatt fra Lewi Pethrus: Kampen för den överlämnde tron. Filadelfia Stockholm, 1929)

Judas skriver:

"Dere kjære! Samtidig med at jeg var meget opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige." (v.3)

Om å være en del av Kristi kropp

Vi lever i en tid med sterk individualisme. Enkelte kristne mener at de kan klare seg alene, uten det kristne fellesskapet. Kristen på egenhånd, på egne betingelser. Det er en tanke helt fremmed for Det nye testamente.

Om dette skriver den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee følgende:

"Akkurat på samme måte som jeg ikke kan være uavhengig av Hodet, kan jeg ikke være uavhengig av Kroppen. Individualisme er skadelig i Guds øyne. Det jeg ikke vet, vil et annet medlem av Kroppen vite; det jeg ikke kan se, ser en annen; det jeg ikke kan gjøre, kan et annet lem på Kroppen. Derfor trenger jeg å la andre lemmer på Kroppen møte de behovene jeg har.

Vi må benytte oss av fellesskapet med Kroppen hele tiden, for det er der det virkelige livet er.

Alt det Kristus har finners i Hans Kropp. Han er en dåre den kristen som tror at man klarer seg på egenhånd. Før eller senere vil alle individualistiske kristne tørke opp. Så lenge vi lever i Kroppen vil motta det vi trenger fra Kroppen, uansett hvilken situasjon vi enn måtte befinne oss i. Hvert lem på Kroppen skulle lære seg til å verdsette det Kroppen gir og sette pris på hvert lem."

Oversatt fra Watchman Nee: Collected Works, vol 44, side 801-802)

Etter en ide av Vello Vaim,

Evangelistenes tjeneste, del 2

Det var en tid norsk pinsebevegelse hadde mange evangelister. Men så skjedde det noe underlig. Evangelistene ble forstandere. På en måte var det å være evangelist et slags forstadium til å bli forstander. Man gikk i lære hos en eldre forstander, og når han trakk seg tilbake, ble man hans arvtager. I mens var man evangelist.

Det er vanskelig å finne en slik modell igjen i Det nye testamente.

Evangelisten er i følge Ef 4,11 en av de femfoldige tjenestegavene til Kristi kropp. Det er også hyrden, eller pastoren. De er ikke en og samme person. Det har vist seg i mange tilfeller at det å innsette en evangelist i pastor- eller forstandertjenesten, har vært en ren ulykke. Av to årsaker:

Kristi kropp har mistet en evangelist, som har gått inn i en annen oppgave. Og: evangelister blir ofte for ensidige i den kosten de serverer en forsamling. Kirkehistorien kan også vise til at evangelister har sporet av læremessig når de trer inn i en rolle de ikke har. Men selvsagt finnes det eksempler på at evangelister er blitt gode pastorer.

"Evangelistembetet er menighetens kraftkilde utad," skriver Aril Edvardsen i boken: "Gjenopprettelsen", utgitt på Logos forlag i 1978, side 100.

Og Edvardsen viser til evangelisten Timoteus. Det er han kunsteren har forsøkt å avbilde på det bildet som følger denne artikkelen.

Til sin unge medarbeider skriver apostelen Paulus:

"Men du må være edruelig i at du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist..." (2.Tim 4,5).

Dette gir oss et bilde av noen av de karaktertrekkene som bør finnes hos en med dette kallet. Han må være en person som er årvåken, sindig og han må tåle lidelse. Lidelsen hørte med til den erfaringen alle kristne i urkirken hadde. Det var en pris å betale for å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det kunne føre til forfølgelse, mishandling, fengselsstraff, ja, martyrdøden. Slik mange evangelister opplever i dag i mange land. De er ganske ulik de som skaffer seg egne jetfly, dyre biler og som bokstavelig talt smykker seg med gull og glitter, slik vi finner eksempler på dag.

Evangelisten er først og fremst et vitne. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Evangelistens tjeneste, del 1

Her om dagen skrev jeg om evangelister Norden har fostret. En av de jeg nevnte var Fredrik Franson. Om ham heter det i en biografi skrevet av Efraim Palmqvist:

"Gutten røpet tilbøyelighet til å søke ensomheten og gi seg hen til meditasjon. Han elsket stillheten i den dype skogen og høydenes vide utsikt og perspektiv. Hjembygdens storslåtte og alvorsmettede natur preget sjelslivet hans, som hadde en ild man sjelden finner på våre breddegrader. Det fortelles at den livlige gutten kunne gå opp på høyden og syk av lengsel betrakte det grenseløse himmelrommet, eller han søkte seg inn i skogen for å lytte til vindens sus og fuglenes sang. Da fikk de mørke, livlige øynene hans et drømmende uttrykk. Av lynne var han overveiende livlig og virksom. Men både det meditative og det virksomme anlegg kom klart til syne hos ham gjennom hele livet. Han ble et flittig bønnemenneske og en iherdig leser av bibelen, men også en ualminnelig nidkjær arbeider i Guds vingård." (Efraim Palmqvist: Fredrik Franson. Ansgar Forlag 1948, side 9-10).

Dette synes jeg var veldig interessant. Den lille karakteristikken av Fransons liv viser hvordan en evangelist blir formet og dannet av Herren gjennom bønn og lesning av Bibelen, gjennom stillheten og gjennom det særskilte landskapet vi blir født inni og vokser opp i. Når Franson vokste opp vokste han opp i en vekkelsesatmosfære i Vâstmanland. Hans far døde da han bare var fem år gammel. Hans mor giftet seg igjen og både stefaren og moren ble grepet av vekkelsen som grep om seg i Nora-traktene. Det var en vekkelse preget av varme og dybde og med en sterk fokus på Jesu snarlige gjenkomst. Dette budskapet skulle prege Fransons forkynnelse og virksomhet hele livet gjennom.

Franson begynte ikke umiddelbart som evangelist etter sin omvendelse. I tre år holdt han seg i stillhet, og i denne tiden studerte han flittig Bibelen og levde i bønn.

Om dette skriver Palmqvist: "Han levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en kjensle som om han om natten skulle bli vekt av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Dette ga livet hans evighetsperspektiv." (S.15).

I en serie med artikler skal vi nå se nærmere på evangelistens tjeneste. Hva er vel mer naturlig enn å starte med en av de mest fargerike av dem alle, Fredrik Franson.

fortsettes.

Puslebitene som mangler, del 3

I den første artikkelen i denne serien nevnte jeg at det er to skriftsteder som har talt spesielt til meg i den siste tiden. Det første skriftstedet har jeg allerede presentert. Det andre finner vi i Joh.11,52:"Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring." Ved en anledning forteller Jesus om en skriftlærd. Da Jesus har hørt hans kloke svar sier han til den skriftlærde: "Du er ikke langt borte fra Guds rike." (Mark.12,34). Jeg tror det er mange slike, mange som er nær Guds rike uten egentlig å ha forstått det. De er bærere av en sterk lengsel etter Gud. Vi finner dem blant de som ikke regnes med, de som er foraktet, de som ingenting er verdt. Men i Guds øyne er de edelstener. Det er disse Gud vil samle inn fra fjern og nær-

Skal vi finne disse edelstenene må vi stige ned av vår høye hest. Da må vi begynne å se mennesker slik Jesus ser dem. Alle er vi unike, alle er vi skapt i Guds bilde, uten unntak. Problemet vårt er ofte at vi skal fremstå så sterke. Våger vi å være sammen med de lave, de marginaliserte, de fattige og bli venner med dem, så betyr det at vi selv blir sårbare. Da må vi ta av oss maskene og fjerne barrierene mellom oss, slik at vi kan akseptere mennesker akkurat slik som de er, med all deres skjønnhet og gaver såvel som deres svakhet og indre sår. Det betyr å gråte med dem som gråter og le med dem som ler. Men mange av oss har bygget gjerder rundt vårt hjerte for å beskytte oss mot smerte.

Jeg tror mange av oss må lære oss til å forstå hva det virkelig vil si å elske noen og å tre inn i et fellesskap med dem. Når vi elsker noen betyr det selvsagt at vi ønsker å gjøre gode ting for dem, men enda viktigere enn det er at vi er tilgjengelige for dem. Å være nærværende innebærer å hjelpe den andre til å se deres skjønnhet og verdi, og hjelpe dem til å stole på seg selv og vokse til større modenhet. Å elske betyr å la andre se min egen fattigdom og gi dem rom til å elske meg. Det er veien til helhet og helbredelse.

fortsettes

Guds salvelse

"Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode olje på hodet ..." Salme 133,1-2)

Salme 133 regnes med i en gruppe salmer som kalles 'oppstigningssalmer', de som ble sunget tre ganger om året, av de som 'gikk opp' til Jerusalem for å tilbe i Tempelet der. Det var da mennesker av mange slag på veien, men de hadde ett til felles, de var på vei opp til Sion, til det stedet der Gud holdt til. Til tross for at de var mennesker av vidt forskjellig bakgrunn og karakter, var de forenet som brødre. Hvordan kunne det skje? Det bildet som brukes, forklarer det hele. Det er som oljen.

Det finnes bare en hellig, salvende olje, Guds hellige Ånd. Og oljen den flyter ned, (vers 2), ikke opp! Med andre ord, Hans salvelse skjer ikke direkte på lemmene, men på Kristus, hodet.

Ånden finner hvile og tilfredstillelse i Kristus alene, og ingen andre steder. Hold deg nær Hodet, vær Ham lydig i alle ting, så vil du finne at du holder takten sammen med alle andre som vandrer sammen med Ham.

I samfunnet kan det være nyttig å ha regler for alle ting, men i Kroppen finnes det bare en lov: Åndens livs lov.

Se bort fra den salvende Ånd, og alt blir forvirring, adlyd Ham, og ditt hjerte fylles med fred. Her finner vi forklaringen på det enkle Guds barns liv. Det er ikke nødvendig å stille så mange spørsmål.

- Watchman Nee i boken: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 78.

Rystende skandale i Ukraina

Dagbladets Morten Strand forteller en djupt tragisk og helt absurd historie 8.januar som viser hvilken skandale manglende enhet i Kristi kropp kan føre til og hvor skadelig sammenblandingen mellom stat og kirke er.

Det er rystende lesning: Nyttårsaften velger en mann å avslutte livet i den ukrainske byen Zaporizjzja. Han hopper fra åttende etasje fra en høyblokk. I sammeøyeblikk er en far, Roman Polishjuk ute med sin et år gamle sønn. Mannen som hopper lander oppå sønnen, og begge dør.

Som om ikke denne forferdelige tragedien er rystende nok: når foreldrene vil få sønnen gravlagt, nekter presten! De døde barnet tilhører en kirke som hører inn under Kiev-patriarkatet, og den russiske presten, Jevgen Molshanov, tilhører Moskva-patriarkatet. Et barn døpt i en av Kiev-patriarkatets kirker vil ansees å være udøpt fordi Moskva-patriarkatet ikke godkjenner Kiev-patriarkatet.

Her er det ikke snakk om å se og møte en familie i djup sorg som har mistet sitt barn. Her er det snakk om politikk. Både kirkepolitikk og sekulærpolitikk. Den russisk ortodokse kirke står på russernes side, og dermed det som er Kremls politikk, mens Den ukrainsk ortdokse kirke er lojale mot Kiev og Ukraina. To kirker i samme ortodokse familie som ikke vil godkjenne hverandre.

Vi rister vel alle på hodet, men egentlig burde vi gråte!

Tro hva Jesus ville ha sagt om dette?

Han ba:

"Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg..." (Joh 17,20-21)

Her kan du lese artikkelen i Dagbladet:

https://www.dagbladet.no/kultur/mann-hoppet-fra-attende-etasje---landet-pa-ettaring-na-nektes-barnet-begravelse/69321956

Virkelig nærværende

"Hvor finner vi Jesus i dag? Jesus finnes der de som tror på Ham, og gir uttrykk for den troen gjennom dåpen og nattverden, blir en kropp. 

Så lenge vi ser de troende som en gruppe mennesker som har en felles tro på Jesus fra Nasaret, er Jesus bare en inspirerende historisk person. 

Men når vi forstår at det fellesskap Jesus formet gjennom nattverden er Hans kropp, begynner vi å innse hva virkelig nærvær er.

Jesus, som er nærværende i brødet og vinen, blir nærværende i de troendes fellesskap når det formes av disse gaver. Vi som tar imot Kristi kropp blir den levende Kristus."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å kjenne hverandre i Kristus

"Ofte tror vi at vi først må lære å kjenne og forstå hverandre før vi kan samles rundt nattverdbordet. Selv om det er bra om de som tar del i brødet og vinen kjenner hverandre, så skaper regelmessig nattverdfeiring en åndelig enhet som når bortenfor alle menneskelige nivåer av 'å kjenne hverandre.'

Når vi sammen går inn i Jesu døds- og oppstandelses hellige mysterium gjennom å delta i nattverden, blir vi gradvis én kropp. Vi lærer virkelig å kjenne hverandre i Kristus."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen 

Fellesskapets kropp

"Når vi samles rundt bordet og bryter brødet sammen forvandles vi ikke bare individuelt men også som fellesskap. Vi, mennesker fra ulike tider og folkegrupper, med ulik bakgrunn og historie, blir én kropp. Som Paulus sier: 'Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød.' (1.Kor 10,17)

Ikke bare som individer men også som fellesskap blir vi den levende Kristus, utvalgt, velsignet, sønderbrutt og gitt til verden. Som en eneste kropp blir vi et levende vitnesbyrd om Guds uendelige lengsel etter å samle alle folk og nasjoner som en eneste Guds familie."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det svakeste i midten

"De mest hedrede kroppsdelene er ikke hodet eller hendene, de som leder eller styrer. De viktigste delene er de som ikke synes så lett. Dette er kirkens mysterium.

Som et folk som kalles ut fra undertrykkelse og inn i frihet, må vi forstå at det er de svakeste iblant oss - de gamle, de små barna, de funksjonshemmede, de psykisk syke, de som sulter og de syke - som utgjør selve sentrum. Paulus sier:

'De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig.' (1.Kor 12,23)

Kirken som Guds folk kan bare kroppsliggjøre den levende Kristus iblant oss når de fattige blir de mest aktede. Å ta seg av de fattige er derfor mye mer enn kristen barmhjertighet. Det er det aller viktigste for Kristi kropp."

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Virkelig nærværende

"Hvor finnes Jesus i dag? Jesus finnes der de som tror på Ham gir uttrykk for den troen gjennom dåpen og nattverden, blir en kropp.

Så lenge vi ser de troende som en gruppe mennesker som har en felles tro på Jesus fra Nasaret, er Jesus bare en inspirerende historisk person.

Men når vi forstår at det fellesskap som Jesus formet gjennom nattverden er Hans kropp, begynner vi å innse hva virkelig nærvær er. 

Jesus, som er nærværende i brødet og vinen, blir nærværende i de troendes fellesskap når den formes av disse gaver. Vi som tar imot Kristi kropp blir den levende Kristus."

Henri Nouwen (bildet) i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det er mennesker som betyr noe

'I et fellesskap eller kommunitet  bryr folk seg om hverandre og ikke bare for fellesskapet som noe abstrakt, som et hele, som en institusjon eller som en idealistisk vei måte å leve på.

Det er mennesker som betyr noe; å elske og ha omsorg for mennesker som er der, akkurat slik de er. 

Det er å bry seg om dem på en slik måte at de vokser i følge Guds plan, og dette gir mye liv. Og det handler ikke om å bry seg som noe kortvarig, men permanent. Fordi folk er bundet til hverandre, blir de som en familie, et folk, en flokk. 

Og dette folket er blitt kalt sammen til å være et tegn og et vitne, til å fullføre en spesiell oppgave som er deres spesielle gjerning, deres gave'.

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 20. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Enhetens sakrament

'Nattverden er enhetens sakrament. Den gjør oss til ett. Paulus skriver:

'Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brød'. (1.Kor 10,17)

Nattverden er mye mer enn en plass der vi gleder oss over enheten i Kristus. Nattverden skaper denne enheten. 

Ved å spise av samme brød og drikke av det samme beger blir vi Kristi kropp her i verden. Akkurat som Kristus blir virkelig nærværende når vi bryter brødet, blir vi virkelig nærværende for hverandre som brødre og søstre i Kristus, lemmer på samme kropp. Nattverden er ikke bare et symbol for enheten, men den skaper den'.

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse: (C) Bjørn Olav Hansen.

Bildet viser nattverdbrød brukt i forbindelse med nattverden i Den koptiske kirken.

Forståelsen av Kristi kropp som en samlende faktor

I en nylig publisert bloggartikkel stiller forfatteren og fransiskaneren, Richard Rohr (bildet) et svært interessant spørsmål: Hvordan forsoner vi de tilsynelatende endeløse forskjellighetene og en endelig og sann enhet mellom universets mange ting?

Richard Rohr mener apostelen Paulus løser dette paradokset gjennom sin forståelse av Kristi kropp:

'Slik kroppen er èn selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør èn kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus'. (1.Kor 12,12)

Rohr skriver:

'Han (altså Paulus) fortsetter med å illustrere sitt poeng ved å si at noen lemmer er øye, andre en fot, noen en hånd. Jeg, Richard, er bare en munn. Du er også en del av Kristi kropp. Den eneste måten du noensinne kommer til å respektere din egen og andres fulle guddommelige karakter er ved å anerkjenne at vi alle er del i denne globale overordnede enhet'.

Dette, mener Richard Rohr, leder så apostelen Paulus 'til en svært konkret misjonsstrategi hvor han bygger levende fellesskap som kan produsere et synlig og troverdig budskap'.

Rohr er av den oppfatningen at Paulus tenker kollektivt.

'Men i århundrer har vi tolket hans budskap som om han snakker til enkelt individer. Dette har gjort at Paulus mer fremstår som en moralist enn den mystikeren han egentlig er. Mystikere tenderer til å se ting som et hele, men vi blir så opptatt med delene og kommer ikke videre'.

Dette er noe å tenke på i tiden mellom påske og pinse!