Evangelistens tjeneste, del 1

Her om dagen skrev jeg om evangelister Norden har fostret. En av de jeg nevnte var Fredrik Franson. Om ham heter det i en biografi skrevet av Efraim Palmqvist:

"Gutten røpet tilbøyelighet til å søke ensomheten og gi seg hen til meditasjon. Han elsket stillheten i den dype skogen og høydenes vide utsikt og perspektiv. Hjembygdens storslåtte og alvorsmettede natur preget sjelslivet hans, som hadde en ild man sjelden finner på våre breddegrader. Det fortelles at den livlige gutten kunne gå opp på høyden og syk av lengsel betrakte det grenseløse himmelrommet, eller han søkte seg inn i skogen for å lytte til vindens sus og fuglenes sang. Da fikk de mørke, livlige øynene hans et drømmende uttrykk. Av lynne var han overveiende livlig og virksom. Men både det meditative og det virksomme anlegg kom klart til syne hos ham gjennom hele livet. Han ble et flittig bønnemenneske og en iherdig leser av bibelen, men også en ualminnelig nidkjær arbeider i Guds vingård." (Efraim Palmqvist: Fredrik Franson. Ansgar Forlag 1948, side 9-10).

Dette synes jeg var veldig interessant. Den lille karakteristikken av Fransons liv viser hvordan en evangelist blir formet og dannet av Herren gjennom bønn og lesning av Bibelen, gjennom stillheten og gjennom det særskilte landskapet vi blir født inni og vokser opp i. Når Franson vokste opp vokste han opp i en vekkelsesatmosfære i Vâstmanland. Hans far døde da han bare var fem år gammel. Hans mor giftet seg igjen og både stefaren og moren ble grepet av vekkelsen som grep om seg i Nora-traktene. Det var en vekkelse preget av varme og dybde og med en sterk fokus på Jesu snarlige gjenkomst. Dette budskapet skulle prege Fransons forkynnelse og virksomhet hele livet gjennom.

Franson begynte ikke umiddelbart som evangelist etter sin omvendelse. I tre år holdt han seg i stillhet, og i denne tiden studerte han flittig Bibelen og levde i bønn.

Om dette skriver Palmqvist: "Han levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en kjensle som om han om natten skulle bli vekt av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Dette ga livet hans evighetsperspektiv." (S.15).

I en serie med artikler skal vi nå se nærmere på evangelistens tjeneste. Hva er vel mer naturlig enn å starte med en av de mest fargerike av dem alle, Fredrik Franson.

fortsettes.

Enhetsarbeid koster - også i 2016

Jeg liker så godt Misjonsforbundets motto: "Guds barns enhet og synderes frelse." Den setningen setter grunnen ord på hele min tjeneste, og den setter ord på min djupeste lengsel.

En toneangivende skikkelse i det som nå er Misjonskirken, var vekkelsesevangelisten Fredrik Franson (bildet). I 1883 begynte han å holde vekkelsesmøter i Norge. Franson ivret etter en sterkere enhet og sammenslutning av frimenighetene her til lands. Året etter blir Det Norske Misjonsforbund stiftet av nettopp representanter for frie menigheter og misjonsforeninger, og som motto valgte grunnleggerne: Guds barns enhet og synderes frelse.

Glimrende!

Siden den gang har det skjedd mye - på godt og på vondt - når det gjelder enhetsarbeidet. De siste årene har blant annet liberal teologi, som har sneket seg inn mange steder, ført til at Guds folk fra ulike arbeidslag av Guds rike, har funnet inn til hverandre og møtt hverandre over skillelinjene. Men det har skjedd noe på en positive siden også: som årene går har man funnet ut av man ligner ganske mye på sine andre søsken, og en dag skal vi tilbringe evigheten sammen. Hvorfor ikke begynne her og nå? Jeg tror noen og enhver av oss vil bli overrasket over hvem vi vil treffe på i himmelen.

Og mange bærer på en djup lengsel etter å oppleve at Jesu bønn går i oppfyllelse: "... at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (Joh 17,21)

I flere år nå har jeg hatt gleden av å bygge gode relasjoner til kristne i de aller fleste kirkesamfunn, og det har vært en Guds nåde å bli invitert til å tale i så mange ulike sammenhenger. Det har vært veldig berikende og jeg har lært mye. Så mange flotte mennesker. Når man er trygg i sin tro og overbevisning er det ikke farlig å møte andre deler av slekten, og man oppdager at man har mye å lære. Å være sammen med andre kristne, har jeg funnet ut, gjør deg til en mer åpen, inkluderende og spørrende person. Det betyr ikke at man mister sin identitet. Tvert om - man ser at man har noe å bidra med.

Men ikke alt går fremover. For kort tid siden fikk jeg beskjed om at jeg var uønsket i en viss sammenheng. Årsaken var åpenbar. Til tross for at jeg bekjenner meg til den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen, som er felleseie for de aller fleste kristne, og til tross for at jeg bekjenner meg til både Lausanne-deklarasjonen og Cape Town erklæringen, hvilket borger for at jeg står på grunn evangelisk grunn, kunne jeg ikke delta i denne sammenhengen. Årsaken er nok at jeg har møtt katolikker og ortodokse, og det er nok til at man i visse sammenhenger stemples som farlig. Da hjelper det lite at noen av de som takker nei til meg kjenner meg godt og har samarbeidet med meg i årevis. Jeg kan ikke dele noen av de teologiske standpunktene som mine katolske eller ortodokse venner forfekter, men vet du, jeg har funnet mange Kristushengivende mennesker blant dem. Mennesker som elsker Jesus, og noen av dem, har større kjærlighet til ham enn mange andre jeg har møtt.

Men det var underlig dette. Noen dager før jeg fikk beskjed om at jeg var uønsket fortalte Herren meg det. Så når svaret kom ble jeg ikke så overrasket.

Men jeg lærte noe: Enhetsarbeid koster. Jeg har likevel ikke tenkt til å gi meg med å pleide vennskap med kristne i andre sammenhenger enn min egen. Våren 2017 skal jeg tale hos både statskirkelige og frikirkelige lutheranere, i Misjonssambandet, blant frie venner, pinsevenner, misjonsforbundere og baptister. Jeg skal tale på tverrkirkelige bønneuker, og ha seminarer i byer hvor flere menigheter går sammen. Det gleder jeg meg veldig til. Ikke minst gleder jeg meg over å treffe trossøsken fra andre sammenhenger. Jeg finner stadig ut at vi er mer lik hverandre enn vi er forskjellige. Jeg finner igjen en ting alle steder: Lengselen etter mer av Jesus. Det holder for meg.

Johannes' Åpenbaring slik Fredrik Franson leste den. Del 2

Her er andre del av 'Himmeluret' av Fredrik Franson (bildet):

Ved en annen anledning blir det ytret fra en av de eldste at de som var kledd i lange hvite kjortler, var de som var kommet ut av Den store trengsel (7,13). At disse eldste ikke er engler, fremgår av kapittel 7, der det sies at alle engler sto rundt tronen og de eldste. Her tales det altså om alle engler og de eldste. Englene ble visstnok alle skapt på en gang. Blant dem kan det således ikke være noen eldste. De er inndelt i engler og erkeengler. Vi leser også om 'syv engler som står for Gud' (ÅP 8,2), om engler som alltid ser Fars ansikt.

Det faller helt naturlig å betrakt de 24 eldste som representanter for menigheten. Hvor vidt de 24 som sitter som representanter, alltid er de samme, er ikke lett å avgjøre. Enkelte tror at de alltid veksler i en viss rekkefølge i den prestelige tjenesten, som vi finner en parallell til i 1.Krøn 24,1-19.

De 24 eldste fremstiller de hellige som tilbedere, men de fire dyr viser oss en annen side av deres karakter, nemlig virksomheten som konger med kongelig verdighet, med djup innsikt, stor hurtighet og i besittelse av den sjeldne gave å kunne skue både fremtiden, fortiden og seg selv, ja, hele verdensaltet. Dette betegnes ved deres mange øyne.

Vi merker oss også at de 24 eldste på tronene ikke var ånder uten kropper, men at de hadde herliggjorte skikkelser og kropper. Av det kan man trekke den slutning at oppstandelsen allerede hadde funnet sted. Men hadde oppstandelsen funnet sted, var også de levende troendes forvandling og bortrykkelse en fullbyrdet kjensgjerning.

I det femte kapittel overleverer Gud Fadeen så det 'tingløste skjøte' på jorden til dens rettmessige eier, den Herre Jesus. Boken var forseglet med syv segl, som allerede brytes i det sjette kapittel. Straffedommene er nødvendige for at Jesus kan komme i besittelse av sin rettmessige eiendom. Men før disse straffedommer går over jorden, er brudeskaren allerede i skyen. Mange flere beviser finnes også for denne herlige sannhet.

Hvem er jordens rettmessig eier? Det er vår Herre Jesus, som nå skal motta sin arv til 'eiendomsfolkets forløsning', Ef 1,14. Det er ikke så merkelig at da Lammet tok bokrullen, så framkalte dette den største jubel (Åp 5,9) blant de hellige og englene (v.11-12). Bruden visste jo at hvis hennes brudgom ble konge, ble hun dronning, og de 101 millioner engler (v.11) visste da at hvis jorden ble Ham underlagt, skulle de slippe å se på all elendighet, alle forbrytelser som begås på jorden, all hån og spott mot Herren og mot Hans salvede. Hver skapning jubler (v.13).

Mange kroningsfester er blitt feiret på jorden. men ingen kan sammenlignes med denne som vi snart skal være vitner til. Lammet skal regjere! Hvilket redselstyre har det ikke vært på jorden under villdyrets herredømme, men nå skal endelig et Lam regjere.                                                                

Det underlige er at Herren bare en eneste gang i hele Åpenbaringsboken kalles for 'Løven', mens Han hele 27 ganger kalles for 'Lammet'.

Er det ikke med dette som Han vil si at Han ikke vil tildele jorden en eneste straffedom, en eneste lidelse, uten det som er helt nødvendig for å underlegge seg den? Han vil gjerne slippe å vise løvetennene eller slå til med løvepoten, men jorden skal erobres, koste hva det koste vil. Herlig er det imidlertid å se at nåde og barmhjertighet under hele vredens periode tilbys menneskene, ja, også det at det er store skarer, især i begynnelsen, som skal benytte seg av dette og ta imot Kristi herlige og edelmodige tilbud.

(fortsettes)

Johannes' åpenbaring slik Fredrik Franson leste den. Del 1

Det er en gammel tradisjon at man mot slutten av kirkeåret leser Johannes' åpenbaring.

I 1974 - da jeg hadde vært en kristen i to år - leste jeg for første gang boken 'Himmeluret' av Fredrik Franson (bildet). Det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

Den svensk-amerikanske vekkelsesforkynneren, født i 1852 og død i 1908, ble et av Guds store innhøstningsredskaper i Norden. Han var en original forkynner, tent i brann for Jesus, og var kommet til tro under den legendariske vekkelsesevangelisten D.L Moody's tjeneste. Mange er de som ble vunnet for himmelen gjennom Fransons virksomhet i Norge.

Denne særegne vekkelsesforkynneren var sterkt opptatt av Jesu gjenkomst. I sin biografi om Fredrik Franson, skriver Efraim Palmquist: 'Han (altså Franson) levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en følelse som om han om natten skulle bli vekket av Guds basun, og stilt for Kristi ansikt. Dette gav livet hans evighetsperspektiv'. (Efraim Palmquist: Fredrik Franson. Ansgar forlag 1948, side 15)

Fra og med i dag kan jeg by bloggens lesere en aldri så liten godbit: utdrag av Himmeluret. Jeg har forsøkt å modernisere språket litt så teksten blir lettere tilgjengelig for dagens lesere. Fredrik Fransons eskatologiske syn er ikke nødvendigvis mitt eget, men jeg synes det han skriver er spennende og innsiktfullt. Følg med fra starten:

Våkn opp! Våkn opp!
Åp kapitel 1-5

Det er Guds bestemte hensikt å underlegge seg jorden. Han vil ikke i lengden tillate ugudeligheten å rase som den vil. Dette kan ikke skje ved nåde og barmhjertighet, og derfor må Herren la det skje ved den ene domshandling etter den andre. Under disse tilbyr likevel Gud menneskene nåde, de som ikke har forherdet seg eller forherder seg. Gud skal gjøre seg kjent som Herren, og menneskene må enten velge å omvende seg eller blir utryddet. Satan har seks dager (6000 år) å være denne verdens fyrste på. Det er da ikke for mye at Herren får en dag (1000 år) som er Hans.

Åpenbaringsboken handler om framtiden. Enhver fortolkning av denne boken som plasserer den eller deler av den til en tid som er gått, regnet fra det tidspunkt hvor den ble skrevet, antagelig år 95 e.Kr, strander allerede på bokens første vers, der det heter at Åpenbaringen som Johannes fikk, var for at denne Herrens tjener skulle få se det som snart skulle skje. Altså ikke det som var skjedd. At denne bok bør leses og forstås like bokstavelig som de andre bøker i Bibelen, framgår blant annet av at Herren selv har gitt forklaringen på de bilder og lignelser Han har brukt.

La oss bare se på kapittel 17, der det ikke er mindre enn fem slike forklaringer:

'De syv hoder' er 'syv fjell' og 'syv konger' (v.9)
'Villdyret' som stiger av avgrunnen, er en konge, 'den åttende' (v.11)
'De ti horn' er 'ti konger' (v.12)
'De vann du så, hvor horen sitter' er 'folk og skarer og ætter og tunger'.
Kvinnen er ikke en virkelig kvinne, men en by, nemlig Babylon (18,2)

I det første kapittel av denne bok er dommerens person beskrevet, i det andre og det tredje kapittel finner vi at Herren er nøye med sitt folk. I kapittel fire møter vi de frelste i himmelen, etter bortrykkelsen betegnet som de 24 eldste og fire dyr, løven, oksen, ørnen og det menneskelignende vesen, alle representanter for majestet, styrke, tankestorhet og klokskap. De første fremstiller de troende som prester, de sistnevnte som konger.

Kongeverdigheten blir herlig for oss i himmelen, men presteverdigheten blir om mulig enda herligere. Alle troende er prester, og en prests tjeneste består i å ofre, be, velsigne folket, samt å tilbe. Akkurat som Jesus ofret seg mens Han var her på jorden og nå ber for oss der oppe, akkurat som Han senere skal velsigne oss med det tusenårige rikets velsignelse, slik ser man også at de 24 eldste ber for denne verden de nylig forlot, idet de frembærer sine egne og Guds menighets bønner (Åp 5,8). De blir altså levende redskaper til velsignelse for jordens folk i tusenårsriket.

Men det beste de vet er å sitte i en ring omkring tronen, der Han satt som var å se til som jaspis og sederstein, nemlig Jesus.

Jaspis er en strålende hvit edelstein, mens sarder eller sardersteinen er blodrød. Å betrakte Ham, å synke hen i beskuelse av Ham, å tilbe Ham, skal være vår kjæreste beskjeftigelse. De 24 eldste faller ned og tilber (Åp 4) så snart de er kommet hjem, idet de legger sine kroner ned for tronen (v.10) De tilber også (se kap 5) med det samme deres brudgom har gitt seg til kjenne at det er Hans hensikt å underlegge seg jorden, idet Han tar bokrullen i sin hånd (v.7,9 og 14). Endelig tilber de når lyden av den syvende basun er dødd hen, og riket er Ham underlagt (11,17). Likeså når dommen faller over dem store horen (19,4)

(fortsettes)

Lever vi hver dag med evighetsperspektiv?

De første kristne levde med forventningen om Jesu snarlige gjenkomst. Det preget deres liv, og det preget deres gudstjenester og ikke minst deres misjonsinnsats.

Det har vært en lang tradisjon at man leser Daniels bok og Åpenbaringen mot slutten av kirkeåret. Det er en praksis jeg selv følger. Disse to bøkene skjerper ens våkenhet!

Søndag snakket jeg med en god venn av meg som nå er blitt pensjonist. 'Tenk', sa han og la til: 'at i min levetid har jeg vært vitne til at mange av Bibelens profetier har gått i oppfyllelse. Jeg fulgte spent med når jødene fikk tilbake landet sitt i 1948, og med gjenforeningen av Jerusalem i 1968. Etter det har det i grunnen bare tatt av. Jesu endetidstale i Matteus 24 går i oppfyllelse bit for bit'.

Jeg tror min gode venn har aldeles rett.

Jesu gjenkomst er 'vårt salige håp'. Og det trenger vi i en verden som faller sammen. Jesus talte om dette, slik det er gjengitt i Luk 21:

'Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. Menneskene faller i avmakt og redsel og gru for det som skal komme over jorden, For himlenes krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet'. (v.25-27)

Der er håpet! Jesus som kommer tilbake med kraft og stor herlighet!

For mange år siden leste jeg en biografi om vekkelsesforkynneren Fredrik Franson, skrevet av Efraim Palmquist. Der heter det: 'Han (altså Fredrik Franson) levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en følelse som om han om natten skulle bli vekket av Guds basun og bli stilt for Kristi ansikt. Dette gav livet hans evighetsperspektiv'. (Efraim Palmquist: Fredrik Franson, Ansgar forlag 1948, side 15)

Lever vi med et slikt evighetsperspektiv over livene våre?

Fredrik Franson og himmeluret, del 1

Fredrik Franson, svensk verdensevangelist, født i Pershyttan i Västmanland i Sverige, 17. juni 1852 og død 2. august 1908, hører med til den frie menighetens store misjonspionerer. Han stiftet Den Evangeliske Alliansemisjonen (TEAM) i Chicago i Illinois, sterkt influert som han var av selveste Dwight L. Moody. I en serie artikler skal vi se litt nærmere på denne mannens tjeneste, med spesiell vekt på hans pionervirksomhet og hans sterke understrekning av Jesu gjenkomst. Ordet "himmeluret" stammer fra hans undervisning fra Johannes Åpenbaring. Fredrik Franson er vekkelsesforkynneren par excellence, og en beder. Men la meg først få gi en kort presentasjon til de som ikke kjenner noe særlig til ham fra før:

Fredrik Franson dro fra Sverige til USA i 1869, for å gjenforenes med sine to brødre, Frans og Eric, som hadde utvandret tidligere. Han reiste sammen med sine foreldre, broren August og halvsøsteren Anna. De slo seg ned i Nebraska. I 1875 ble Fredrik Franson døpt og tillagt en liten baptistmenighet nær hans hjem i Estina i Nebraska. Han forkynte sin første preken i et skolehus som tilhørte denne menigheten. Denne bygningen eksisterer fremdeles.

De neste årene tilbrakte Franson med å reise rundt som evangelist og besøkte flere land. Han følte et behov for mer utdannelse og trening, og ble medlem av Moody Church i Chicago og ble opplært av Dwight L. Moody. Etter endt utdannelse dro Franson tilbake til Nebraska for å virke blant skandinaviske emigranter. I 1879 dro han videre til Utah for å virke blant 30.000 svensker.

To år senere reiser Fredrik Franson tilbake til Sverige. Han virker også i Europa, hvor han treffer pionermisjonæren Hudson Taylor. Taylor er på en misjonsturne hvor han utfordrer folk til å reise til Kina med evangeliet. Fra dette møtet unnfanger Franson visjon om sende misjonærer til ulike europeiske land gjennom ulike misjonsorganisasjoner. Før han forlater det europeiske kontinentet hadde han vært med på å starte seks slike organisasjoner! Samtlige eksisterer den dag i dag og sender fremdeles ut misjonærer! Da snakker vi virkelig om varige frukter av ens arbeid.

Etter å ha kommet tilbake til USA fortsetter Franson å forkynne Guds ord. I 1890 grunnlegger han Scandinavian Alliance Mission i Chicago, som senere får navnet The Evangelical Alliance Mission. Navnet har å gjøre med at Franson ønsket å knytte ulike menigheter sammen, også de små, for at de skulle få muligheten til å sende ut egne misjonærer. 17. januar 1891 reiste de første 35 misjonærene ut.

Fredrik Franson døde bare 56 år gammel. Han etterlot seg en stor arv, hvis frukter vi fremdeles kan se.

I 1974, bare to år etter at jeg ble frelst, leste jeg Emil Larsens biografi: "Franson og himmeluret". Denne boken inneholder også utdrag av en bok Franson skrev med tittelen "Himmeluret". Både Emil Larsens biografi og Fransons utleggelse av Åpenbaringen betydde kolossalt mye for meg, og det var lesningen av denne boken som var en medvirkende årsak til at jeg selv begynte å forkynne Guds ord. Boken inspirerte og utfordret, og jeg husker at en av mine barndomsdrømmer var å bli som Fredrik Franson.

(fortsettes)

Vårt salige håp

Mens det blir alt mørkere i denne verden ved tidsaldrenes ende, skal vi som har tatt imot Jesus som vår frelser og herre, ha den rette blikkretningen. Snart brister skyene og Jesus kommer igjen! Det er et ord fra det brevet som apostelen Paulus skrev til sin medarbeider Titus, som har levd i meg ganske lenge. Der heter det: "mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet." (Tit 2,13) Vårt salige håp er jo dette at Jesus kommer tilbake. En av selve pionerene for misjon og evangelisering, også her i Norge, var svenske Fredrik Franson. Han hadde et eskatologisk perspektiv på alt han gjorde. En av hans biografer, Efraim Palmquist, skriver dette om Franson: "Han levde hver dag som om det var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en følelse som om han om natten skulle bli vekt av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Dette ga livet hans evighetsperspektiv." Vårt salige håp - tenk hvor velsignet vi er, som har fått det løfte at Jesus kommer igjen. Dagens bloggbilde viser fyrlyset utenfor Lerwick, Shetland.