Hvordan forberede seg på vanskelige tider i Europa

 Filmen om Dietrich Bonhoeffer ble nok en vekker for meg med hensyn til den alvorlige tiden vi lever i. Apostelen Paulus skriver til sin medarbeider Timoteus følgende: "Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider." (2.Tim 3,1) Å forberede seg på de vanskelige tidene som ligger foran oss i Europa - og Norge - krever en åndelig beredskap, våkenhet for tiden vi lever i, og praktisk visdom.

1. Åndelig beredskap: Lev i lyset fra hans første komme! Anerkjenn betydningen av Jesu første komme, og lev i tråd med det ved at du utgjør en positiv innflytelse der hvor du bor. Vær åndelig kresen! Vær på vakt mot falsk lære og falske profetier. Gjør Bibelen til din veileder, bruk mye tid på å les den og bøy deg for dens autoritet. Aksepter usikkerheten! Ingen vet når Jesus kommer tilbake. Fokuser på å være åndelig rede.

2. Våkenhet for tiden vi lever i: Gjør deg kjent med de bibelske profetiene om tiden for Jesu gjenkomst og tidens tegn. Unngå spekulasjoner. Hold deg orientert og informert, men la ikke hjertet ditt bli grepet av frykt.

3. Praktisk visdom: Fokuser på å leve et hellig liv i gudsfrykt. Lev i lydighet, barmhjertighet og ydmykhet, slik det beskrives i Mika 6-8. Bygg meningsfulle relasjoner og ta vare på gode vennskap. De kan bli avgjørende for dager som ligger foran. Vær forberedt på å tjene både i og utenfor menigheten du tilhører.

To ting til slutt: Hold deg våken. Vær forberedt på det uventede. Og sist, men ikke minst, prioriter din personlige relasjon med Herren Jesus.

Kom, Herre Jesus, kom!

 Gud, kle oss i din rettferdighetskappe, dekk vår nakne, bare hud, vern oss mot de glupske ulver - det er natt og det er mørkt.

Drønnet av hover kommer nærmere, shofarer høres i natten. Det går som et ekko over Migiddosletten. Midnattsropet lyder: Se, Brudgommen kommer, gå ham i møte.

Lyset fra oljelampen flakker: er det olje nok, så det holder natten ut?

Min djupe lengsel er denne: kom, Herre Jesus, kom!

Daggryet varsler en evighet. Døden er ødelagt, av Lammet.

Gjøvik den 5.mars 2025

Bjørn Olav Hansen (c)

Mørket forbereder lysets gjennombrudd

 De tegnene som varsler Jesu gjenkomst, lærer oss at vi alltid må holde oss våkne og beredt. Men det finnes knapt noen periode i historien da disse tegnene ikke forekommer. Betyr det at Jesus har lurt oss? Nei! Han vet at tiden alltid er nær (Åp 1,3). I hans øyne er tusen år som dagen i går (Sal 90,4). Han ser også sammenhengen i alt, hvordan hver eneste krig og katastrofe i historien forbereder og viser til de siste og avgjørende katastrofene, de som skal forvandle alt det gamle til noe nytt.

Når alt er som verst, er tiden inne til å håpe aller mest. Når natten er på det mørkeste, da bryter plutselig lyset fram. Dette er noe som stadig skjer. Når du har nådd fortvilelsens bunn, kan plutselig alt snu seg, og et helt nytt liv begynner.

Johannes av Korset skriver dette i et vidunderlig dikt:

Jeg steg ned så dypt, så dypt at jeg steg opp så høyt, så høyt at jeg fant byttet.

For å 'finne byttet', for å nå det vi  dypest lengter etter, må vi først stige ned i den avgrunnen som utsletter alt vårt eget. Gud kan bare fylle oss og forvandle oss når vi blir fullstendig maktesløse.

Det som gjelder for det enkelte mennesket, det gjelder også for verden i sin helhet. Når den ser ut til å miste alt og virkelig gå under, nettopp da blir den frelst.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 346

Den profetiske forsamlingen i endens tid, del 10

Når Elia bygget opp igjen alteret på Karmel som var revet ned, gjenopprettet han respekten for en hellig Gud. Elia visste, at kong Akab hadde gjort mer for å få Gud vred enn noen annen før ham: "Akab, Omris sønn, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, enda mer enn noen av dem som hadde vært før ham. Og som om det var for lite at han vandret i Jeroboams, Nebads sønns synder, tok han Jesabel, datter av sidoniernes konge Etba'al til kone, og ga seg til å dyrke Ba'al og tilbe ham. Han reiste et alter for Ba'al i det Ba'al-templet han hadde bygd i Samaria. Akab laget også et Astarte-bilde. Han gjorde enda mer for å vekke Herrens, Israels Guds harme. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham." (1.Kong 16,29-33) 

Alteret var i ruiner. Det betydde, at ikke noe syndoffer hadde blitt båret fram for Israels skyld. Elia bygget opp igjen alteret og ofret syndofferet for å vende Guds vrede bort fra folket. Når han ba om ild, så visste han, at Guds hellighet er som en fortærende ild: "For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29) Det må heller ikke vi glemme som lever i dag hvor mesteparten av hellighetsforkynnelsen har forstummet. Ilden, som falt på Karmel, var ikke en ufarlig åpenbaring av Guds herlighet. Guds hellighetsild kan både skape glede blant folket, fordi den demonstrerte Guds herlighet, men den kunne også drepe dem som var under Guds dom. Det hadde hendt tidligere i Israels historie: "Aron løftet sine hender over folket og velsignet dem. Så steg han ned, etter at han hadde ofret syndeofferet og brennofferet og fredsofferet. Deretter gikk Moses og Aron inn i sammenkomstens telt. Og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket. Det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt. Men Arons sønner Nadab og Abihu tok hver sin ildkar og la ild i dem og la røkelse på ilden og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn, som han ikke hadde befalt dem. Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem og de døde for Herrens åsyn." (3.Mos 9,22-24 og 10,1-2)

Den som skal utføre en Elia-tjeneste må forstå at Gud kan bli vred. Vi har fått en forkynnelse i dag som utelukker at Gud kan bli vred i Den nye pakt, men det stemmer ikke med Guds ord. I Romerbrevet skriver apostelen Paulus følgende: "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet."(Rom 1,18) Han gjentar det samme når han skriver til forsamlingen i Efesos: "Også dere har han gjort levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,1-3) Vi ser av disse to skriftstedene at Guds vrede er reell, og at alle mennesker er "vredens barn", før de omvender seg og blir frelst. Da blir de Guds barn.

Det er her forbønnstjenesten kommer inn, for å vende Guds vrede bort fra folket. Den skal vi se nærmere på i neste artikkel.

fortsettes
 

Se, brudgommen kommer midt på natten

~Se, brudgommen kommer midt på natten; og velsignet er den tjener som han finner våken. Uverdig er tjeneren som han vil finne å være lat. Vokt deg, min sjel, la deg ikke overvinne av søvnen, så du ikke blir overgitt til døden og utestengt fra Riket. Kom til fornuft og rop høyt: Hellig, hellig, hellig er du vår Gud. Frels oss ​​ved kraften av ditt kors.~

Troparion/Hymne fra Brudgom Orthros/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Det kommer en dag da Løven av Juda skal brøle

Dette bildet - med denne teksten - har talt til meg over en tid nå: 'Jeg vender tilbake, men ikke som et lam'. Jesus kommer tilbake som Løven av Juda, som brølende løve! Og den brølende løven høres allerede gjennom den stormen og de rystelsene som går over verden. Det har de siste månedene vokst fram, ikke bare en lengsel hos meg, men en sterk forventning om Jesu gjenkomst. Om Hans snarlige gjenkomst.

Åpenbaringsboken har vært og er fremdeles min daglige lesning i lang tid nå. Har du tenkt over hvor mange ganger kongene på jorden omtales i den boken? Det er ikke rent få. Det kommer en dag da Løven av Juda skal stå fram som "herskeren over kongene på jorden" (Åp 1,5). For: "Kongedømmet over denne verden tilhører nå vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet" (Åp 11,15). Johannes ser også i sine syner noen "djevleånder som gjør tegn". "De går ut til kongene i hele verden, for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges store dag" (Åp 16,14). Det er djevleånder som slippes løs, og disse vil i nær framtid gå til kongene i hele verden og samle dem til krig mot Israel og Jerusalem. Da vil Løven av Juda brøle på nytt og kongene på jorden vil tape den kampen.

I det påfølgende verset leser vi følgende: "Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på klærne sine, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam." (Åp 16,15). 

Det er dette som brenner i mitt hjerte nå: at vi må våkne for tiden er nær da Løven av Juda skal brøle, Jesus kommer tilbake. Derfor gjelder det at vi våker og ber og vasker klærne våre i Jesu blod.
 

Som når man skifter klær

 Herren Jesus skal komme igjen fra himmelen. På den ytterste dag skal han vende tilbake i herlighet. Da skal denne tidsalder gå under og en ny tid bryte fram for oss.

Grunnen er denne: korrupsjon, tyveri, ekteskapsbrudd og alle slags synder er spredd som såkorn utover jorden. 

Hvis du vil ha bevis fra Skriften lytt da til dette: "Hele himmelens hær går i oppløsning, himmelen rulles sammen som en bokrull. Hele deres hær skal visne som løvet visner på vintreet, og frukten skrumper inn på fikentreet."

Hvorfor sørger vi over oss selv som om vi er alene om å måtte dø? Selv stjernene skal slukkes, men kanskje skal også de tennes på ny. Herren skal ikke folde himlene sammen for å ødelegge dem, men for å fornye deres skjønnhet.

Profeten Daniel sier: "Du grunnla jorden i gammel tid, himmelen er et verk av dine hender."

Noen vil innvende: men da skal de likevel forsvinne!

Ja, men hør hvordan de skal forgå: "De skal alle eldes som en kledning, du skifter dem ut som klær."

Mennesket skal en gang dø, men har oppstandelsen i vente. På samme måte venter vi himlenes ubestridelige oppstandelse.

- Kyrill, biskop av Jerusalem (fra 315-386)

Gjenoppdag Bibelens profetiske tekster om endetiden

Hvis verdien av en lære skal bedømmes etter hvor ofte den forekommer i Det nye testamente, er eskatologi – læren om de siste ting – et av kirkens viktigste budskap. Bare emnet frelse og forsoning er større og mer omfattende.

Gjenspeiles denne bibelske vektleggingen av emner med tilsvarende hyppighet i kirkenes prekestoler og teologiske utdanning? Neppe. Eskatologi er det forsømte faget, ja, det foraktede faget i mange sammenhenger.

Og fortsatt. Jesus er Det nye testamentes største eskatolog og han underviser kapittel etter kapittel om tegnene som vil gå forut for hans andre komme. Paulus nevner på sin side sammenlignende dåpen 13 ganger, nattverden bare to ganger, men hele 50 ganger Jesu annet komme.

Sier ikke det oss noe? Hvorfor snakker vi så lite om det Jesus og apostlene hans snakker så mye om? Er ikke det i seg selv et tegn på at vi lever i en tid med åndelig frafall? Noen ganger forsvares denne stillheten med at vi ikke skal spekulere i tider og øyeblikk og at det er åndelig eskapisme å drømme om det himmelske.

Men sannheten er stikk motsatt. Det er du som har blikket festet på det himmelske med evigheten som mål, som i praksis er villig til å ofre flest her på jorden. Og det hellige liv er en konsekvens av troen på at Jesus kan komme tilbake i dag. Kommer han ikke før "i morgen" kan vi fortsette å sove en liten stund til.

I tider med åndelig vekkelse blir kunngjøringen om Jesu annet komme vanligvis ropt fra talerstolene, og frelsesdagen er alltid her, ikke i morgen. Faktisk handler mange av de mest elskede salmene og sangene nettopp om det himmelske håpet.

Kirken må våkne! Vi lever i en veldig sen tid. Kirkens forkynnelse skal våkne, ikke ligge i dvale. Måtte det bli slutt på all prekestol-tid okkupert av innadvendte filosofiske utstillinger, livstrener-peptalk eller semi-religiøse politiske taler. Forkynn Ordet! Forklar de bibelske tekstene, ikke partiprogrammer eller dine egne visjoner og drømmer.

Det er på tide at Sveriges avkristnede befolkning får høre sannheten om at Jesus skal komme tilbake. For en dag er han her igjen. Enhver borger har rett til å vite dette, og presten eller presten som holder tilbake denne store og viktige sannheten er skyldig i uredelig oppførsel.

Hva skriver du? Hva sier Bibelen? Hva sier kirkefedrene?

"Vi tror på Gud den allmektige Fader, himmelens og jordens skaper. Vi tror også på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre [...] som sitter ved Gud den allmektige Faders høyre hånd, og derfra Han vender tilbake for å dømme levende og døde» (Apostolisk trosbekjennelse, ca. 200 e.Kr.; min kursiv).

Alle evangeliske kirker, historiske og nyere, bekjenner disse ordene om Kristi "gjenkomst for å dømme levende og døde". Mange ønsker å høre mer om dette. Menighetene vil igjen fylles av nysgjerrige søkende når de profetiske tekstene begynner å bli forklart og Ordet står i sentrum.

Bibelen er en profetisk bok som forutsier, med noen ganger forbløffende nøyaktighet, tiden som vil gå før Jesu andre komme. Og tidens tegn hoper seg opp rett foran øynene våre.

Jesus selv snakker oppsummert om tre store tegn, som hvert av dem har mye å si om:

• Israel - Bibelen snakker om paktsfolket Israel som vintreet og oliventreet hvis velsignelser selv vi goyim (hedninger) mottar med åndelig liv. Men bildet av fikentreet er unikt for Israel. Når den spiren, som skjedde i 1948 ved nasjonens gjenfødelse og i 1967 da hedningenes tid tok slutt i Jerusalem, nærmer returen seg med stormskritt.

• Kirken – nøkkelordene her er frafall, forfølgelse og vekkelse.

• Globale hendelser - med naturkatastrofer, eskalerende konflikter og ekstrem umoral.

Tidens tegn er veldig tydelige: Snart kommer Jesus tilbake!

- Sven Almkvist, lederskribent i avisen Världen idag/Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Om den første kjærligheten og forventningen til Jesu gjenkomst, del 2

'Den første kjærligheten', som Jesus etterlyser i menigheten i Efesos, jfr Åp 3,4, har sin begynnelse ett sted: hos Jesus! Johannes skriver: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10) Som en konsekvens av dette, fortsetter Johannes i vers 19: "Vi elsker fordi han elsket oss først."

Det er alltid Gud som tar initiativet først. Sann bønn fødes i Guds hjerte. Vi tror kanskje at det er vi som tar initiativet til å be, men bønnen starter et helt annet sted: Det er Den Hellige Ånd som skaper lengselen, tørsten etter å be i våre hjerter. Når alt kommer til alt så er bønn å koble eg på den stadige strømmen av kommunikasjon som finnes mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd - derfor er alt bare nåde, ingen fortjeneste. Dette er gode nyheter til trette bedere!

Apostelen Paulus knytter 'den første kjærligheten' til eskatologien - til læren om de siste tider og Herrens gjenkomst: "Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommeren skal gi meg på den dag - ja ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." (2.Tim 4,8)

Brenner 'den første kjærligheten' i livene våre er vi også opptatt av Hans komme - både det første, men ikke minst bærer vi i oss en djup lengsel etter Hans gjenkomst. Jesu gjnkomst er vårt salige håp! Til sin medarbeider Titus, skriver Paulus: "... mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår Frelser Jesu Kristi herlighet..." (Tit 2,13)

'Den første kjærligheten' - begeistringen for Jesus, fokuset på Ham og Han alene - må, som all annen kjærlighet, holdes ved like, ellers slukner den. Hvordan vedlikeholdes så denne begeistringen for Jesus? Ved å drikke djupt av kilden selv, ved å holde oss nær Ham. Da vil Han selv sørge for at den flammer opp. 

Kjennetegn på endetidens Antikrist, del 6

 5. Antikrist vil fornekte og forkaste Guds lov

Dette er et av de klareste og tydeligste tegnene på at vi har å gjøre med et antikristelig system å gjøre, ja, med Antikrist selv. I Jesu eskatologiske tale, slik den gjengis hos Matteus, heter det at: "lovvløsheten tar overhånd", jfr Matt 24,12. Nå sikter ikke dette først og fremst til økende kriminalitet, men til brudd på Guds lov. Men vi kan godt si at når vi bryter med Guds gode ordninger for våre liv, kan det føre til at vi også begår straffbare handlinger etter de lover som gjelder for det landet vi bo i. 

Det er en grunn for at apostelen Paulus kaller Antikrist ved et annet navn - Den lovløse: "For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort. Da skal den lovløse åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet. Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men har hatt sitt behag i urettferdigheten." (2.Tess 2,7-12)

Dette er noe annet enn den søtsuppen som serveres i forkynnelsen i dag! Her fremstår Kristus som Allherskeren, den hvis alle en dag må bøye sine knær for. år Her ser vi også synden får konsekvenser. Bryter vi med Guds bud, fører det til dom. Vender vi oss bort fra sannheten, ender vi i villfarelse. Da overgis vi av Gud. 

"Den lovløse" står frem på verdensarenaen etter at satan har beredt grunnen. Det skjer gjennom løgn ved at det som er sant ifølge Guds ord blir forvrengt. Det blir ikke mindre av dette i endens tid, men mer, sier Jesus. Han forutsier av lovløsheten skal ta OVERHÅND, jfr sin eskatologiske tale, som jeg siterte innledningsvis.

Antikrist vil sette seg opp mot Guds lov, og stå i rake motsetning til den, ja, til og med omskrive dem og erstatte dem! 

Profeten Daniel beskriver dette slik: "Han (Antikrist) skal tale ord mot Den Høyeste og undertrykke Den Høyestes hellige, og tenke på å forandre tider og lov. Og de skal overgis i hans hånd for en tid og tider og en halv tid." (Dan 7,25)

Vi merker oss at Antikrist kommer til å tale ord mot Gud og forandre på høytider og Guds lov, men vi merker oss også at det ikke stanser her. Antikrist vil ha en pågående krig ikke bare mot det hellige, men også de hellige.

fortsettes

Som i Lots dager

Mine mange trofaste lesere vil ha lagt merke til at  jeg skriver mye om Jesu gjenkomst for tiden. Jeg gjør det av en åpenbar årsak: Det er min overbevisning at Jesu gjenkomst er nært forestående! Derfor sluttter jeg meg til bønneropet som Åpenbaringsboken avsluttes med: "Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! ... Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart! Amen, ja kom,  Herre Jesus." (Åp 22,17 og v.20)

Tidens tegn er mange, og vi lever i en tid hvor Guds profetiske ord går bokstavelig talt i oppfyllelse rett foran våre øyne. Velsignet er vi som lever i denne tiden, som opplever dette! Men jeg merker meg ordene fra Åpenbaringen: "... og den som hører det..." Med andre ord: Det er slett ikke alle som hører dette inderlige bønneropet, og som ta del i det. Mange er de som sover i denne mørke tid.

Jesus sammenlignet tiden før hans gjenkomst med tiden da Lot levde: "På samme vis - slik som det var i Lots dager: De åt og drakk, de kjøpte og solgte, plantet og bygde. Men den dagen Lot gikk ut av Sodoma, lot Gud det regne ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også være på den dagen Menneskesønnen åpenbares. På den dagen må den som er oppe på taket og har sine ting inne i huset, ikke stige ned for å hente dem. Heller ikke må den som er ute på marken, vende hjem igjen. Husk Lots kone! Den som søker å vinne sitt liv, skal miste det. Den som mister sitt liv, skal bevare det. Jeg sier dere: Den natten skal to være i en seng. Den ene skal bli tatt med, den andre latt tilbake. To kvinner skal male på samme kvern. Den ene skal bli tatt med, men den andre skal bli latt tilbake. To skal være ute på marken. Den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake." (Luk 17,28-36)

Når jeg ser det jeg ser i vår egen tid har jeg tenkt på ordene apostelen Peter skriver om Sodoma og Gomorra, byene Gud la i aske, og som ifølge Peter er et "forbilde på de ugudelige i fremtiden", og på Lot. Om Lot heter det: "Han fridde ut den rettferdige Lot, som ble plaget ved de lovløses skamløse ferd,  - for den rettferdige som bodde blant dem, led dag for dag pine i sin rettferdige sjel ved de lovløse gjerninger han så og hørte." (2.Pet 2,6-8) 

Lovløs i betydningen brudd på Guds lov. Plages vi av dette? Det tror jeg mange gjør. Sjelden har det vel vært mer behov for en profetisk forsamling enn i dag. En menighet som er villig til å betale prisen for å følge Jesus og hans ord og ikke gå kompromissets vei.

Billedtekst: Tegningen forestiller Abraham og Lot.

De syv tordener og denne tidsalders ende, del 7

I sin store eskatologiske tale advarer Jesus sine etterfølgere: "Vokt dere, så dere ikke blir forført." (Luk 21,8 Bibelen Guds Ord 2007) Andre oversetter dette med: "bli ført vill". Det er all grunn til å ta denne advarselen på ramme alvor, for forført kan vi alle bli! Den som tror at det ikke kan skje med deg, er allerede  blitt forført!

De første kristne forsamlingene i Lille-Asia opplevde denne åndsmakten midt iblant dem. Først blir menigheten i Tyatira berømmet både sin kjærlighet, tro og målmoddighet, men det er likevel noen "få ting" Jesus har imot denne forsamlingen: "... for du tillater kvvinnen Jesabel, hun som kaller seg selv profetinne, å lære og førføre tjenerne Mine..." (Åp 2,19-20)

I de senere årene har flere undervist om denne falske åndsmakten som har fått navnet Jesabel. De har lagt vekt på at dette er en manipulerende og kontrollerende åndsmakt, men det er ikke det Jesus sier! Jesus sier det rett ut: det er snakk om en FORFØRENDE åndsmakt. Kanskje ligger en del av forførelsen i at man har lagt så sterk vekt på manipulering og kontroll, at man ikke får med seg hvor forførende denne åndsmakten er! 

At det også er snakk om manipulering og kontroll er det vel ingen som helst tvil om, men kjennetegnet ved denne onde åndsmakten, er at en er forførende!

Forførelse vil prege tiden før Jesus kommer igjen, og vil lede til det store frafallet fra troen: "Ånden sier utrykkelig at i de siste tidder skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder." (1.Tim 4,1)

Forførelsen til Jesabel består i at vi tillater at hun forfører oss. Vi må konfrontere den og ta oppgjør med denne åndsmakten, og ikke tillate at at den for innpass blant oss. Den fører til hor, det vil si utroskap mot Herrren og dermed til avgudsdyrkelse.

fortsettes

De syv tordener og vår tidsalders ende, del 2

I sine syner så den profetiske seeren, apostelen Johannes, det han beskriver som "en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky, og regnbuen var over hodet hans. Hans ansikt var som solen, og føttene hans som ildsøyler." (Åp 10,1) Hvem kan så denne engelen være?

Selv om de er visse likhetstrekk mellom denne mektige engelen og Kristus, tror jeg ikke, slik enkelte tror, at dette er den herliggjorte Kristus, av følgende årsaker: Kristus er ikke skapt, som englevesnene er, men født av Faderen: "Han er et bilde av den usynlige Gud, DEN FØRSTEFØDTE FREMFOR ENHVER SKAPNING" (Kol 1,15) I det neste verset i Kolosserbrevet omtaler apostelen Paulus englene som skapt "av Ham". For det andre: Kristus omtales ikke noe annet sted i Åpenbaringen, eller forøvrig i Det nye testamente som en engel. For: englene er underordnet Kristus, alt det skapte er under Hans føtter, jfr Fil 2,10: "for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen ...", altså englene.

For det tredje: denne mektige engelen kommer til jorden før trengselstien er over, og da er Kristus i himmelen.

Åpenbaringen omtaler ulike slags engler, og flere som karakteriseres som 'mektige'. Så den engelen som det tales om her er nok et av Guds spesielle sendebud, som er betrodd et helt spesielt oppdrag. Han er sendebud i Kristi sted. Denne mektige engelen er en av englefyrstene.

Det tiende kapittel i Åpenbaringen er som et mellomspill mellom ulike endetidsbegivenheter initisert av den sjette basun. Da har vi nådd et punkt som ligger nær fullendelsen av Guds plaan: "... da skal også Guds mysteriun bli fullbyrdet, slik som han forkynte det for sine tjenere profetene." (Åp 10,7) Det skjer først når den syvende basun lyder. Da har ropet fra de hellige, som Johannes så liggende under Guds alter, nådd himmelens trone: "Og da Lammet åpnnet det femte seglet, så jeg under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ords vitnesbyrd skyld og på grunn av det vitnesbyrd de hadde. De ropte med høy røst og sa: Herre, du hellige og sannfedige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden." (Åp 6,9-10)

Jeg merker meg at de helliges martyrium skyldes en sak, og en sak alene: troskap mot Guds ord, og vitnesbyrdet derav.

Denne englefyrsten stiger ned fra himmelen "kledd i en sky" - altså i Guds shekinah - Guds herlighetssky. Vi finner eksempler på denne skyen både i Det gamle- og Det nye testamente. Blant annet oppe på Taberfjellet, når Jesus forvandles for disiplenes øtne, "da kom en lysende sky pg skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen..." Det er Gud som taler, jdr Matt 17,1lg. Og i forbindelse med Kristi himmelfartsdag, når Jesus farer opp ttil himmelen leser vi: "... mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres." (Ap 1,9) Jesus ble tatt opp til himmelen kledd i Guds herlighet!

At "renbuen var over hodet hans" må bety at Guds nåde var med denne mektige engelen. Regnbuen er jo selve paktstegnet. At "hans ansikt var som solen, of føttene var som ildsøyler", betyr at denne engelen var svøpt i Guds herlighet.

fortsettes

Jerusalem i profetienes lys - Jerusalem er fremtidsbyen, del 3

"Mens verdens skikkelse i hast forgår..." Og: "mens verdensriker stiger og de synker..." synger vi med den norske forfatteren og salmedikteren Ronald Fangen, og bekrefter mye av det Bibelens profetiske verdenshistorie handler om: Riker og imperier grunnlegges og går til grunne. Herskere støtes ned fra pidestaller og høyder. Det skjedde i eldgammel tid og det skjer i dag. Jeg bare minner om Sovjetunionens fall, og rivingen av Lenin-statuene. Det er bare et rike som ikke kan rokkes, og det er Guds rike.

Kongeriket Babylon banet veien for det store medisk-periske imperiet, og når det riket falt så verden fremveksten av det gresk-makedoniske riket. Den mektige krigeren Alexander den store ledet an i militære slag tvers over Europa og Asia, gjennom hvilket det ble etableert et dusintalls byer som ble kalt 'Alexandria' til hans ære. Alexandria i Egypt tjente som hovedstad i Det egyptiske kongedømmet nær 1000 år før den islamske erobringen år 641 etter Kristus. Så står Romerriket frem, og byen Rom når verdensberømmelse med sin keisere og senere sine paver regjerende fra byen med sine berømmte syv høyder.

Hvilken betydning har disse imperiene og verdensrikene? Blant annet dette at Gud er historienes herre, Bibelen omtaler flere av dem, noen profetisk lenge før de fremstod. Det er Daniels bok et godt eksempel på.

Profeten Daniel forutså en hel rekke verdensriker og beskrev en mystisk skikkelse: "Konge, du så i synet en veldig billedstøtte. Det var en meget stor billedstøtte, og den skinte med strålende glans. Den sto like foran deg og vvar et fryktinngytende syn.  Billedstøttens hode var av fint gull, brystet og armene av sølv, buken og hoftene av bobber, benene av jern, dels av leire. Mens du sto og så på, ble en stein revet løs, men ikke med hender. Den traff billedstøtten på føttene, som var av jern og leire, og knuste den. Da knustes på en gang, både jernet og leiren, kobberet, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassene om sommeren, vinden tok det så det ikke fantes spor etter det. Men steinen som rammet billedstøtten, ble til et stort fjell som fylte hele jorden." (Dan 2,31-35) Så kommer tydningen av drømmen i versene 36-45. Jeg foreslår at du finner frem din Bibel og leser dem!

Vi leser også om et ti-hornet dyr som representerer verdensriker i Dan 7.                                   

Apostelen Johannes profeterer om et dyr som skal stå frem i endens tid som vil styre hele verden fra en verdensby. Dette er Dyret med stor D - Antikrist. Hvor mektig dens innflytelse vil bli leser vi om i Åp 13,7: "Og det ble gitt det å føre krig mot de hellige og seire over dem. Det ble gitt det makt ovr hver stamme og hvert folk, og hvert tungemål og hvert folkeslag" (Åp 13,7)

Men de gode nyhetene er at Jesus Kristus, Han som er kongernes konge og herrenes Herre, vil beseire og ødelegge Dyrets makt og innflytelse: "De ti hornene du så, er ti konger som ennå ikke har fått rike. Men de får makt som konger i en time sammen med dyret. Disse har en tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. Disse skal føre krig mot Lammet. Men Lammet skal seire over dem, fordi han er herrers herre og kongers konge - seire sammen med dem som er sammen med Lammet, de kalte og utvalgte og trofaste." (Åp 17,12-14)

Bibelen forutsier altså et ti-statsforbund i endens tid som går i ledetog med Dyret, som er Antikrist, og dette ti-statsforbundet, gir all sin kraft og makt til Antikrist, som så går til krig mot Lammet. Jeg merker meg at de ti kongene er samstemte - de har en tanke, og ett sinn. Denne konspirasjonen profeterer Salme 2 om! "Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og hans Salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss." (v.2-3)

Men hvor vil Kristus etablere sin regjering, og hvor vil Han styre fra? Hvilken by vil bli en viktigste når Tusenårsriket etableres. Svaret er Jerusalem! "Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,2-3)

fortsettes

Den profetiske betydningen av måneden Sh'vat

Vi befinner oss nå i den bibelske måneden Sh'vat - som begynte ved solens nedgang den 22.januar og varer frem til solens nedgang den 21.februar i følgge den gregorianske kalenderen. Det er i denne måneden Mandeltreet står i blomst i Israel, eller Våketreet, mens alle andre trær står bare. Vi leser om Våketreet hos profeten Jeremia: "Og Herrens ord kom til meg. Det lød så: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Jeg ser en stav av det våkne treet. Da sa Herren: Du så rett. For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det." (Jer 1,11-12) 

Aldri før har det ordet vært mer tidsaktuelt enn nå! Jesus sa om denne tiden vi lever i akkurat nå: "VÅK og be!" "Men våk hver tid og stund, og be ..." (Luk 21,36) Igjen, og igjen gjentas dette i evangeliene og i brevene. Dette er en tid for å våkne og være våken og på vakt. 

Første gangen vi støter på denne månedens navn er hos profeten Sakarja: "På den tjuefjerde dagen i den ellevte måneden, som er måneden shvat, i det andre regjeringsåret til Dareios, kom Herrens Ord til profeten Sakarja..." (Sak 1,7) Selve ordet 'sh'vat' antas å være et låneord fra gammel akkadisk. Det er beslektet med ordet 'surring', og refererer til sesongens kraftige regnvær når vinteren nærmer seg slutten. Regn, i bibelsk forstand, er knyttet til velsignelser.

Sh'vat er kjent som måneden Tu B'Shevat, trærnes nyttår. I Jesu endetidstale, slik den er gjengitt hos Lukas, heter det: "Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær." (Luk 21,29-31)

Så denne månedens proferiske innhold, er dette: Våren er her, den er tid for oppvåkning,  for snart kommer sommeren, Jesu gjenkomst. 

Ordet Sh'vat kan stå for det hebraiske uttrykket 'Shenishma Besurot Tovot', at vi skal være velsignet med å dele gode nyheter. La oss bruke disse dagene til å spre de gode nyhetene om Guds rike.

Kom Herre - dryg ikke lenger!

Jeg ble inspirert av denne historien om den profetiske poeten Horatius Bonar (bildet). I følge historiske skrifter brukte han å trekke for gardinene, så opp i himmelen og sa: «Kanskje i kveld, Herre.» Om morgenen åpnet han persiennene, ogi det så inn i den nye dagen ville han si: «Kanskje i dag, Herre.»

Jeg elsker denne historien. Etter å ha hørt fra så mange venner at de også går til vinduet for å se etter om Han kommer tilbake, følte jeg det passende å dele Bonars historie og dette svært overbevisende diktet hans, fra 1846:

Kom, Herre, og dryg ikke!

Kom du etterlengtede dag

Å hvorfor disse årene med å vente her,

disse forfallstidene?

Kom, for dine hellige venter fortsatt;

Daglig stiger deres sukk;

Ånden og bruden sier: "Kom";

Hører du ikke ropet?

Kom, for skapelsen stønner,

utålmodig etter å vente,

utslitt av disse lange årene av lengsel,

disse tidsaldre av forsinkelser.

Kom, for kjærligheten blir kald,

dens trinn er svake og langsomme;

troen er nå tapt i vantro,

håpets lampe brenner svakt og lavt.

Kom i din herlige makt,

kom med jernstangen,

spre dine fiender foran ditt ansikt,

Den mektigste Guds Sønn!

Kom og gjør alle ting nye,

bygg opp denne ødelagte jorden;

gjenopprett vårt falmede paradis,

skapelsens andre fødsel.

Kom og begynn din regjeringstid

av evig fred;

kom, ta riket til deg selv,

Rettferdighetens store konge.

- Amy Thomas Davis/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen. Diktet til Horatius Bonar er oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk: Jordens konger og herskere må en dag stå til ansvar og bøye kne!

Det kommer en dag da rettferdigheten skal skje fyldest, og denne verdens konger, presidenter, sultaner, keisere og herskere og statsledere ikke har mer makt, ikke mer innflytelse, men må bøye kne for Han som med rette kalles Herrenes Herre og Kongernes  Konge, som er Jesus.

Dette sitter jeg og tenker på denne 1.juledag 2022. Jeg har lest de hjerteskjærende skildringene av overgrepene mot sivilbefolkning i Ukraina som har funnet sted mens klokkene har kimt inn for å feire Barnet i krybben. Det skjedde også et massedrap av guttebarn i forbindelse med Hans fødsel. Jeg kjenner, som dere alle, på avmakten og uretten over despotenes begjær etter innflytelse over jorden og historien.

Men det kommer et oppgjør hvor herskerne vil måtte stå til ansvar. Alle disse som har drevet hor med skjøgen av Babylon: "For av hennes horelivs vredesvin har alle folk drukket. Kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike av hennes overdådige vellevnet... Kongene på jorden, de som har drevet hor med henne og har levd i overdådighet med henne, skal gråte og jamre over henne når de ser røken fra hennes brann..." (Åp 18,3 og v.9)

Bibelens siste bok, Åpenbaringen, begynner og avsluttes med konger og herskere som må bøye kne for den eneste som er verdt all tilbedelse og ære: 

"... og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og HERKSKEREN OVER KONGENE PÅ JORDEN." (Åp 1,5)

"Folkeslagene skal vandre i byens lys, OG KONGENE PÅ JORDEN bærer sin herlighet inn i den." (Åp 21,24).

De første kristne fikk problemer først og fremst fordi de ikke bøyde kne for keiseren, bare for Han som er herrenes Herre og kongernes Konge. Det er ikke annerledes i dag. 

"Jordens konger," leser vi i den profetiske Salme 2 i Bibelen, "reiser seg og rådslår sammen mot Herren og mot hans hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss! Men han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem..." (Salme 2,2-5)

Det kommer en dag da Barnet vi feirer i dag kommer tilbake som Allherskeren. Stakkars de som må stå til ansvar for sine ugjerninger da!

Basunhøytiden, Rosh Hashanah og Jesu gjenkomst

I kveld, ved solnedgang søndag 25.september, begynner Rosh Hashanah eller det jødiske nyttår, og vi tar fatt på det bibelske året 5783. Det bibelske navnet på denne høytiden er Yom Teruah - Basunhøytiden! Basunhøytiden eller Trompetfesten varer i år frem til solnedgang tirsdag 27.september. Da er tiden kommet for å blåse i shofarer og basuner.

Når shofaren blåses er det en profetisk handling som avslutter en tidsperiode og begynner på en annen. I tiden som ligger foran kommer vi til å oppleve en rekke støt i basuner, som alle vil innevarsle en ny fase av Guds endetidsplan og en dag vil de profetiske ordene fra 1.Kor 15,51-52 gå i bokstavelig oppfyllelse: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet."

Første gang vi leste om Shofaren (שֹׁפָ֖ר) i Bibelen var rett etter utvandringen da israelittene slo leir under Sinai-fjellet. Shofaren er vanligvis anerkjent som et værhorn. Herren instruerte israelittene om å vente til den tredje dagen da han skulle komme ned på fjellet, og støtet fra en Shofar skulle lyde foran dem.

I 3. og 4. Mosebok, leser vi om trompetfesten (på hebraisk er Yom Teruah, som betyr blåsedagen). Dagen blir mer nøyaktig referert til som en "hellig anledning minnet med høye støt. ” Det står skrevet: «Den første dagen i den syvende måneden [basunfesten] skal være en hellig høytid for dere når dere ikke kan gjøre noe verdslig arbeid. Det skal være en dag med Teruah [blåsing] for dere» (4. Mosebok 29:1). Det hebraiske ordet, igjen, brukt her er Teruah (תְּרוּעָ֖ה) som oversettes som "blåse" eller "å blåse."

I Tredje Mosebok leser vi også om jubelårets Shofar (Yovel) som skal blåses på forsoningsdagen (Yom Kippur). Denne dagen kom ti dager etter trompetfesten eller basunhøytiden. Her befalte Herren spesifikt å blåse i et værhorn – en shofar.

Ordet Shofar og Jubelåret brukes noen ganger i en kombinasjon kalt "Jubileumshornet (keren ha'yovel)." Andre ganger i Skriften er ordet Jubelåret synonymt med Shofar og regnes som det samme. 

SØLVTROMPETENE 

I 4. Mosebok leste vi først om budordet til israelittene om å lage to sølvtrompeter som skulle brukes sammen med Shofarene. Det hebraiske ordet for trompet er Chatzo'tza'rote (חֲצֽוֹצְרֹ֣ת) flertall, og entall er Chatzo'tzeret. Dessverre er det skapt en forvirring  fordi enkelte oversettelser bruker det samme engelske ordet, "trompet", for både et værhorn og en sølvtrompet. På den annen side, på hebraisk, er det et skille mellom de to siden de ikke er det samme instrumentet.

Sølvtrompetene ble blåst annerledes, og brukt til spesifikke festivaler, enten i kombinasjon eller separat med Shofar. Som det står skrevet: «Også på din gledes dag, på dine høytider og ved begynnelsen av dine måneder, skal du blåse i basunene (be'chutz'tza'rote) over dine brennoffer og over slaktofrene dine fredsoffer; og de skal være deg til minne for din Gud: Jeg er Herren din Gud» (4. Mosebok 10:10).

Arons sønner, prestene, ble befalt å blåse i sølvbasunene som en evig ordning som det er skrevet: "Når du går i krig i ditt land mot fienden som undertrykker deg, da skal du slå alarm. med basunene (be' chatzo'tza'rote), og du skal bli husket for Herren din Gud, og du skal bli frelst fra dine fiender» (4. Mosebok 10:9).

Hensikten her var å kalle frem Guds hær til kamp. Kort tid etter leste vi om Israel som gikk i krig med midianittene, og Arons sønner blåste i sølvtrompetene (va'chatzo'tza'rote). Senere i skriften, for eksempel ved Jerikos murer, prestene ble befalt å blåse i Shofarer i stedet for i trompeter. Det står skrevet: «Og syv prester skal bære syv basuner av værerhorn foran arken. Men den sjuende dagen skal du gå rundt byen syv ganger, og prestene skal blåse i basunene [Shofarene]» (Josva 6:4)

SHOFARENE 

Shofaren er nevnt syttito ganger i Bibelen. Den er støpt og polert fra det enkle hornet til et kosher dyr. Unntatt er imidlertid hornet til en ku som israelittene tilbad i  forbindelse med gullkalven. Ironisk nok er ordet Shofar avledet fra de hebraiske ordene shor og par, som oversettes som stut og okse.

Shofaren er tradisjonelt laget av en vær, en hannsau som er minst ett år gammel. Den kan også lages av Bushwack-antilopen (også kalt en Kudu). Shofaren er forsiktig uthulet, sterilisert og bøyd til ønsket form. Bøyningen symboliserer menneskehjertet, som bør bøyes for Herren. Den smale spissen kuttes og formes til et munnstykke. Eventuelle sprekker eller hull i Shofaren gjør den uegnet. Og ingen reparasjon med fremmede stoffer er tillatt.

SLIK BRUKES SHOFAREN 

I jødedommen har hver støt av en Shofar en unik åndelig innvirkning. Instrumentet blåses oppover, det samme som hornet finnes i naturen. Et sentralt bud i trompetfesten (som også kalles Rosh Hashanah, det jødiske nyttåret) er å høre shofarblåsingen. 

Rabbinerne lærer at Rosh Hashanah markerer begynnelsen på skapelsen. Denne dagen forkynnes Gud for å være konge og skaper av universet ved hans kroningsseremoni. Derfor er det vanlig å stå når Shofaren lyder slik vi står foran Kongenes Konge.

I den jødiske bønneboken leser vi: «For Herren, den allmektige, store konge over hele universet... Herren reiste seg til lyden av Teruah; Gud til lyden av Shofar.» Å blåse Shofar på Rosh Hashanah forutsier derfor Guds rike som kommer.

Jødiske vismenn lyser to velsignelser over Shofaren, hver som begynner med: "Velsignet er du, Gud vår Herre, universets konge, som har helliget oss med sine bud ..." Du vil legge merke til at velsignelsen begynner i den andre personen (oss) og avslutter i tredje person (Ham).

Når vi opplever Guds velvilje, forteller vi Herren at vi er for små og uverdige til å stå foran Kongen og snakke til ham. Likevel er vi ikke i stand til å avstå fra å velsigne ham for det han har gjort for oss. Som svar på å høre disse velsignelsene og blåsingen av Shofar, sier vi Amen, og trekker ut den samme velsignelsen over oss som om vi selv hadde resitert bønnen og blåste Shofar.

Da templet sto i Jerusalem, ble Shofaren brukt under spesifikke sammenkomster, som begynnelsen av sabbaten, begynnelsen av månedene (nymåner) og det femtiende jubelåret (Yovel). Den ble brukt under Selichot (som er de to dagene før Rosh Hashanah når man ber om Guds tilgivelse), og den ble blåst på bestemte dager med faste.

På forsoningsdagen, den helligste dagen i året, da det siste Shofar-støtet skulle lyde, skulle ypperstepresten stå stille ved inngangen til Det Aller Helligste. Han sang en kort bønn mens han gikk inn i rommet i stillhet, og ba Gud om å sone for folket. Forbindelsen ypperstepresten må ha følt med Gud i det øyeblikket er ubeskrivelig. Denne mannen representerte hele Israels folk for Herren. Den ærbødigheten han opplevde for Gud, ga gjenklang til enhver jødisk sjel, spesielt de som var til stede i tempelet sammen med ham.

Shofaren ble også brukt ved andre spesielle feiringer, for eksempel tilbakekomsten av Paktens ark til Jerusalem, og under Asas omvendelse da han fjernet avgudene fra Juda og Benjamins land. Etter det andre tempelet. var ødelagt; mistet Shofaren mye av sin betydning i det jødiske folks daglige liv.

Du vil legge merke til fra Bibelen at både sølvtrompetene og Shofar ble blåst på disse høytidene og nymåner i samsvar med dette, som det står skrevet: "Med trompeter [va'chatzo'tza'rote] og lyden av et horn [Shofar]" (Salme 98:6). Hvert instrument hadde et spesielt formål.

På Rosh Hashanah markereres begynnelsen på de ti dagene med omvendelse eller ærefryktdagene som leder frem til Yom Kippur, forsoningsdagen. Vi blir formant om å omvende oss og vende oss bort fra våre onde veier (teshuva) og søke Kongens godhet i løpet av denne tiden. Å blåse Shofar i løpet av disse ti dagene er et integrert mysterium knyttet til Herrens dag. Lydene når himmelen og skaper et håndgripelig nærvær av ærefrykt overfor Gud.

Shofaren inngir en følelse av frykt og frykt som burde føre oss til å ydmyke oss for Gud. Det står skrevet: «Hvis det blåses i en basun i en by, blir ikke folket redde? Hvis det er ulykke i en by, vil ikke Herren ha gjort det?» (Amos 3:6). Denne atmosfæren av ærefrykt overfor Gud når klimaks på forsoningsdagen (Yom Kippur), kulminasjonen av Guds dommer og Herrens da

De jødiske ismennene forteller oss at på Rosh Hashanah, når Herren hører ropet fra Shofarene, reiser Han seg fra sin rettferdighets trone og setter seg på sin barmhjertighets trone og dømmer de personlige beretningene til hver mann og kvinne. Denne gangen av dommen kalles Shofar-minnestøtet (zich'ron teruah), ettersom Gud blir minnet om sin pakt med Israel.

Hvem er 'kvinnen kledd i solen og med månen under sine føtter'?

Generelt skriver jeg undervisningsartikler med svært lite personlig historiefortelling eller vitnesbyrd. Men på en eller annen måte tror jeg at denne undervisningen går sammen med historien.

Av Asher Intrater (bildet)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Nylig feiret jeg 70-årsdagen min. Vi tilbrakte dagen med våre barn og barnebarn på å gå gjennom de gamle ruinene i Cæsarea på stranden og på museet der, og så historien til Roma og Israel på Herodes den stores tid, rett før Yeshuas fødsel

(I tillegg avsluttet jeg dagen med en nesten syndig trippel scoop, dobbelt tykk, belgisk sjokolademilkshake på Goldas iskrembutikk ved siden av stranden! Uansett, tilbake til historien:)

Siden jeg visste at vi skulle være ute hele dagen med barna og barnebarna, sto jeg opp tidlig for å meditere over Skriften. Hele uken kunne jeg ikke slutte å tenke på beskrivelsen av kvinnen som beskrives i Åpenbaringen 12:1 – 2: 

"Et stort tegn ble sett i himmelen: En kvinne, kledd med solen, og månen under hennes føtter, og på hennes hode en krone av tolv stjerner. Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer."

Symbolikken rundt denne kvinnen er så rik og mangefasettert! Den inneholder elementer fra Guds hensikt med å skape Eva i begynnelsen av 1. Mosebok, helt til det store bryllupet i Det nye Jerusalem på slutten av Åpenbaringen. Vi kan legge til dusinvis av andre skriftavsnitt, for eksempel beskrivelsen av den elskede jomfruen i Høysangen.

Den åndelige betydningen kombinerer bilder av både Israel og Kirken, når hun føder Guds Sønn som dragen søker å ødelegge. Kvinnen dukker opp i full prakt, med dronningemyndighet, og en krone på 12 stjerner. Det er en indirekte referanse til "solen" som styrer dagen og "månen" som styrer natten i 1. Mosebok 1, også parallelt med Josefs drømmer i 1. Mosebok 37.

Hvordan henger all denne symbolikken sammen? Jeg kunne ikke få et klart svar i mine tanker. Så var tiden inne for å reise til feiringen med familien. Da vi kom tilbake, var det sent, og jeg var sliten. Jeg prøvde å be litt mer og gruble over det, men sovnet litt før midnatt.

Så klokken 2:21 om morgenen våknet jeg plutselig, og kjente Den Hellige Ånd si til mitt hjerte at løsningen på paradokset med at denne kvinnen er enten Israel eller Kirken, kunne sees i personen til dronning Ester.

Begivenhetene i Esters bok finner sted i kongeriket Persia på 500-tallet f.Kr., og blir en profetisk type for både den jødiske nasjonens historiske begivenheter og de åndelige profetiene om det internasjonale Ekklesia. Denne kombinasjonen av bibelhistorie og profetier skaper en mal for fremtidige hendelser som kan finne sted i endetiden.

Mordekai kan sees på som en figur som Yeshua; Haman en skikkelse som antikrist; dødsdommen mot jødene som endetidens forfølgelse. Ester er en figur som den glorifiserte dronningen i Åpenbaringen 12. På denne måten representerer Ester både Israel og det internasjonale Ekklesia.

(Merk: begivenhetene i Esters rull finner sted i måneden Adar, den siste måneden i den hebraiske kalenderen, rett før den første måneden, Nissan, påskemåneden. Påsken starter den bibelske symbolikken med offerlammet; Purim avslutter fortellingen med en internasjonal krise, som endetidens konflikter.)

Ester er et levende eksempel på hvordan den internasjonale Ekklesia og nasjonen Israel blir ett. Esther er helt jødisk. En del av den dramatiske spenningen i historien dreier seg om at hun må forholde seg til sin jødiske identitet. Samtidig er hun dronningemonark i det verdensomspennende persiske imperiet.

Det er ingen motsetning. Paradokset er løst. Ester er totalt jødisk og totalt internasjonal. Hun er en enkel jente som vokser opp i en jødisk familie, før hun ble skjønnhetsdronning og deretter imperiets dronning. Hun blir tvunget gjennom vanskelige omstendigheter til å håndtere sin egen skjebne.

Hun ber og faster. Litt etter litt blir hun klar over den enorme innflytelsen hun har på kongen. Hennes skjønnhet og ynde blir til historieforandrende, krigerlignende autoritet og makt. Hun redder jødene, forvandler riket, innleder den herliggjorte Messias-skikkelsen Mordekai (Ester 10:3), og styrer deretter det globale imperiet sammen med ham.

I Ester har vi et eksempel på hvordan Israel-kirkens symbolikk i Åpenbaringen kan slås sammen til en. Det er en herliggjort prinsesse-brud, med to øyne, to ører, to armer og to føtter, men likevel én kropp. Hun er som dansen i dobbeltleiren, mahanaim (Høysangen 6:13)

Israels og kirkens historie blir gradvis slått sammen til én enhetlig dronning og herlig skikkelse. Den forenende prosessen vil bli smidd av de brennende vanskelighetene i endetidens trengsler. Innen Yeshua kommer tilbake, vil de to være fullstendig forent (Efeserne 2:15-16). Dermed vil bruden gjøres klar (Åpenbaringen 19:7).

Bildet av dronningens skjønnhet, nåde, ære og autoritet kan sees i Ester. Enheten i hennes identitet som både en jødisk prinsesse og dronning av det persiske imperiet kan sees i henne uten konflikt. Det er et paradoks i dobbeltbildet, men ingen motsetning.

Det samme gjelder den herliggjorte kvinnen i Åpenbaringen. Hun er kledd i solen, står på månen og har tolv stjerner på kronen. Hun er livmoren for den pågående åpenbaringen av Guds Sønn. Avbildningen av israelittiske motiver og Ekklesia-motiver er slått sammen. Ester er et levende eksempel. Åpenbaringen forklarer mysteriet.

La oss gå tilbake til teksten i Åpenbaringen 12:1. Legg merke til at det refererer til et "stort tegn" - semeion mega på gresk. Dette er et «megasymbol».

Det minner oss om en annen "mega" beskrevet i Efeserne 5:32 - Dette er et stort mysterium. For jeg snakker om Christos og Ekklesiaen. Ordet for "stort mysterium" her er mysterion mega.

Mega-tegnet er det samme som mega-mysteriet. Det har mega betydning.

Du og jeg er en del av den gruppen av myriader av mennesker som utgjør det sammensatte bildet av den herliggjorte kvinnen i Åpenbaringen 12. Vi er også en del av "resten av hennes avkom" - de som bærer Yeshuas vitnesbyrd og holder Guds bud (vers 17).

Jeg tror at jeg mottok dette på min 70-årsdag som et "tegn" til meg personlig for å dedikere det neste tiåret av livet mitt til å tjene den gruppen mennesker, representert ved bildet av den herliggjorte bruden og hennes avkom. Kanskje Gud kaller noen av dere til en lignende innvielse.

Dette er absolutt et mega tegn på mega betydning. Det er også ledsaget av megakrigføring. Åpenbaringen 13 beskriver et fryktelig dyr som prøver å drepe henne. Åpenbaringen 17 beskriver en syndig hore som prøver å forvrenge bildet hennes. Men til syvende og sist vil den herliggjorte bruden i Åpenbaringen 12 seire og ta hennes plass for seier og autoritet.

Jesu tale om de siste tider: Pass på så dere ikke blir ført vill!

6.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Mark 13,21-27

Det hadde vært veldig interessant å vært flue på veggen i de mange kirker og bedehus denne søndagen for å høre hvordan dagens predikant la ut denne bibelteksten. Sjelden har man vel en mer tidsaktuell prekentekst foran seg, om man da har fulgt med i timen! Teksten handler om Jesu gjenkomst og om noen av tidens tegn., og burde være svært tidsaktuell! Jeg skriver 'noen' fordi denne talen egentlig begynner i vers tre. Det skulle vært interessant å vite hvorfor ikke hele denne eskatologiske talen er tatt med, og fordelt ut over kirkeåret, av de som har stått for utvelgelsen av kirkeårets tekster? Men den problemstillingen lar jeg ligge for denne gang.

Markus vet å fortelle at Jesus hadde med seg fire disipler opp på Oljeberget denne dagen. Det har han nok fra Peter, siden det er sannsynlig at evangeliet etter Markus er basert på Peters undervisning om tiden han hadde sammen med Jesus. Disse fire var foruen Peter, Jakob, Johannes og Andreas (Mark 13,3) Der sitter de med utsikt tvers over Kedrondalen og ser mot templet. Grunnen til at vi vet dette er at Markus forteller oss det: "Og da han satt på Oljeberget rett mot templet..." (v.3) Før de kom til Kedrondalen, hadde Jesus og disse fire disiplene vært i templet. Der hadde de sikkert lagt merke til det store bygningsarbeidet kong Herodes hadde satt i gang, for å reparere og utbygge templet. Likevel lar en av disiplene seg fascinere av templets storslåtte arkitektur: "Mester! Se for noen steiner og for noen bygninger!" (v.1) Da er det at Jesus sier: "Ser du disse store bygningene? Det skal ikke bli stein tilbake på stein som ikke skal bli brutt ned." (v.2)

Jesus forutsier at noe svært dramatisk skal finne sted i fremtiden. Han taler profetisk om at Jerusalem skal kringsettes av fiender, og templet skal ødelegges. Det skjer noen tiår senere, i år 70 e.Kr.

Men med så mange andre profetiske og ikke minst eskatologiske tekster i Bibelen så har de en dobbeltsidig mening: en nåtidig og en fremtidig. Versene som omhandler tempelet i Mark 13 handler både om det som skjer i år 70 og det som skal finne sted i forbindelse med det Bibelen omtaler som 'Den store trengselstiden'. Det viser også de to andre evangelistene som omtaler Jesu eskatologiske undervisning, henholdsvis i Matt 24 og Luk 21. Tegnene Jesus omtaler har en karakter som langt overgår det som skjedde under 'Den store jødiske krigen' fra år 66-70 e.Kr, som kulminerte i templets ødeleggelse. 

Det er svært interessant at Jesus henter et uttrykk fra profeten Daniels bok for å sette ord på det som både skjedde den gang og som skal finne sted i fremtiden. Interessant fordi moderne liberalteologer setter spørsmålstegn ved ektheten i Daniels profetiske utsagn. Jesus derimot setter sitt godkjenningsstempel på disse tekstene. Han viser til det Daniel kaller "ødeleggelsens styggedom", som er det navnet Daniel bruker for å beskrive en despot som regnes for det gammeltestamentlige forbildet på ham som skal stå frem en dag: Antikrist. I år 168 f.Kr plasserte Antiokus IV Epifanes en styggedom i templets aller helligste: en avgud. Til denne avguden ofret han så en gris. Samtidig innførte han dødsstraff for alle troende jøder. I syv år - 171-164 f.Kr - holdt denne tyrannen på, akkurat de samme år som den fremtidige Antikrist skal holde på. 

Det første Jesus gjør i sine eskatologiske taler er å advare! Advare mot falske profeter. Vi merker oss at om noe skal være falskt, må det også finnes noe som er rett og sant. Konklusjonen må da være at det i de siste tider både finnes sanne og ekte profeter såvel som falske, parallellt! Derfor begynner Jesus sin eskatologiske undervisning med å advare mot de falske: "Jesus begynte å si til dem: Se til at noen ikke fører dere vil", (v.5-6 og v.21-22 og Matt 24,4-5 og Luk 21,8) Det er altså mulig å bli ført vill! Den som tror at han er skånet for det er allerede ført vill. Ingen, absolutt ingen, er imun. 

Disse falske profetene kjennetegnes ved at de gjør tegn og under! Tegn og under er dermed ingen garanti for at noe er ekte. Det er her mange blir lurt. De ser noen som det skjer helbredelser gjennom og så antar de at det er Guds kraft det dreier seg om, men det kan også være den ondes gjerninger. Han er i stand til å kle seg om til en lysets engel. "Mange," sier Jesus, "skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett." (Matt 7,22-23)

Hva skal vi da se etter? Ikke Åndens gaver, men Åndens frukter! "Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver. På fruktene skal dere kjenne dem." (Matt 7,15-16a)

Derfor lyder formaningen i dagens evangelitekst: "Men vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd." (v.23) Jesus har altså ikke latt oss være uvitende om forførelsens mulighet. Vi er tydelig advart på forhånd.

Så taler Jesus om det som hører den store trengselstiden til, fra vers 24 til 27. Den kulminerer med Jesu gjenkomst: "Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor kraft og herlighet." (v.26) det opptar meg mer enn de dramatiske tingene som skal skje i og med trengselstiden. Jeg merker meg at Jesus skal komme "med stor kraft og herlighet". Da kommer  Han som Allherskeren!