De syv tordener og vår tidsalders ende, del 6

Vår tidsalder slik vi kjenner den, går mot et cresendo. Salmisten uttrykker det slik: "I gammel tid grunnffestet du himmelen, og himlene er et verk av dine hender. De skal forgå, men du blir stående. De skal alle eldes som en kledning, som klær skifter du dem ut. Men du er den samme, og dine år får ingen ende." (Salme 102,26-28) I en tid som denne, når vi med stormskritt nærmer oss Kristi gjenkomst, er det godt å ha tatt tilflukt til 'Den gamle av dager', og ikke til denne verden. Da har vi ingen ting å frykte. Som salmisten sa det: "Du blir stående..."

Det kommer en ny dag da denne verdens systemer har spilt fullstendig falitt. Vi kommer ikke til å overta disse når Tusenårsriket trer inn. De vil bli byttet ut med Guds styresett. De mektige ordene fra Åp 20,6 er spesielt trøstefulle nå synes jeg: "Salig og hellig er den som har del i den førsste oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år."

Først kommer det en innhøsting som skjer parallellt med et stort frafall og en trengselstid, så kommer Kristus igjen: "For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels rop og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som blir tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyeer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med ham." (1.Tess 4,116-17)

Jeg kjenner på en så djup takknemlighet og stor forventning når jeg skriver disse ordene lørdag formiddag. Takkemlighet over at det er "HERREN SELV" som kommer og at vi "FOR ALLTID" skal være sammen med Ham - og med en sterk forventning at dette er nært forestående! Mye, mye nærmere enn vi tror og håper. 

Jeg har tenkt så mye de siste dagene på noe Efrain Palmquist skrev om forkynneren Fredrik Franson. 'Han (altså Franson) levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en følelse som om han om natten skulle bli vekket av Guds basun, og stilt for Kristi ansikt. Dette gav livet hans evighetsperspektiv'. (Efraim Palmquist: Fredrik Franson. Ansgar forlag 1948, side 15)

Måtte jeg leve med det samme perspektivet for mitt liv, som Fredrik Franson.

fortsettes

De syv tordener og vår tidsalders ende, del 5

Omega-generasjonen, den siste generasjonen før Jesus kommer tilbake, vil være kjennetegnet av dette: Den har "smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter" (Hebr 6,5). Dette er en generasjon som finnes våkne når Herren kommer, som lever i og av Hans overnaturlige kraft, som er vel kjent med egen svakhet, lidelse, forfølgelse, som ikke går kompromissets vei, men lever radikale liv i Kristi etterfølgelse. Til denne generasjonen vil Herren åpne himmelen og gi åpenbaring. 

Dette er generasjonen som vil oppleve at de syv tordener vil rulle og tale, og hemmeligheter vil bli dem betrodd. 

Dette er den 'rest' som kalles 'overvinnerne', som vi leser om i alle de syv forsamlingene som omtalees i Åpenbaringen, de Herren har "kalt, elsket og bevart" i de ulike epokene i menighetens historie, jfr Jud v.1. Flere bibellærere mener at de syv menighetene som omtales i Åpenbaringen, ikke bare er syv lokale forsamlinger i Lille-Asia, men også representerer syv ulike faser i kirkehistorien. I alle disse fasene har det vært en 'liten rest' av trofaste, som har bestått ildprøvene mot menigheten. Seeren og apostelen Johannes omtaler dem på følgende måte: "den som seirer". De fantes i Efesos (2,7), Smyrna (2,11), i Pergamum (2,17, Tyatira (2,26), Sardes (3,5), Filadelfia (3,12) og i Laodikea (3,21)

Det er viktig å merke seg at i en mørk tid som den vi lever i åpenbarer Kristus seg som "herskeren over kongene på jorden", og at Han har gjort oss til "et kongerike, til prester for Gud, sin Far" (Åp 1,5-6) - altså ikke til en passiv rolle, men i en aller høyeste grad aktiv rolle i Guds profetiske tidsskjema. Historieen formes gjennom faste og bønn, og det er verken Vladimir Putin, Joe Biden eller Xi Jinping som får siste ordet, men Løven av Juda. Det gir meg håp og fornyet engasjement i bønn. Det finnes en med høyere autoritet enn all verdens herskere - presidenter, konger, keisere, sultaner, og en dag vil de måtte bøye kne for Ham.

fortsettes 

De syv tordener og vår tilsalders ende, del 4

Vi lever i en tid av menneskehetens historie som best kan beskrives med apostelens ord: "Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige (eller vanskelige) tider." (2.Tim 3,1) Man trenger ikke være profet for å se at det blir alt mørkere, og at det går mot en slutt på den verden vi kjenner til nå. Men jeg har den tro og den overbevisning som er i overensstemmelse med de profetiske ordene, fra Ord 4,18: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag."  Dette er, ikke bare en mørk og farlig tid, men det er også en tid for profetisk åpenbaring, et Gudsnærvær, for guddommelig inngripen og for en englevirksomhet uten sidestykke! 

Dette er en tid hvor Gud vil øse ut sin nåde, før toppsteinen legges på: "Han skal føre toppsteinen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den." (Sak 4,7)

Johannes' åpenbaring er blitt kalt 'avdukingen' eller 'avdekkingen', 'manifesteringen', 'avslutningen' av Jesus Kristus. Johannes, var i følge ham selv, slik han beskriver det, "bortrykket i Ånden på Herrens dag." (Åp 1,10) Fysisk befant han seg på klippeøya Patmos i Egeerhavet, forvist dit på grunn av forfølgelsen mot de kristne på den tiden fra den romerske keisermakten. Her kommer Johannes inn i en overnaturlig åndelig dimensjon, han blir 'henrykket' eller 'bortrykket' i Ånden. Dette hører med i det liv som er blitt gitt oss i Den Hellige Ånd. Evangelisten Filip opplevde det samme, etter at han hadde forkynt evangeliet for den etiopiske hoffmannen, og døpt denne på bekjennelsen av hans tro, men med en forskjell, Mens Filip ble forflyttet fysisk, ble Johannes invitert inn i det himmelske: "Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han dro sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Ashdod. Han dro gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea." (Apg 8,39-40)

Johannes, han som omtalte seg selv som "den disippelen Jesus elsket", og som lå og hvilte hodet sitt på Jesu bryst under det siste måltidet, var den vennen Jesus betrodde å se de kommende ting, det som heretter skulle skje. Som vi leser det i det fjerde kapittel: "Deretter så jeg - og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten som jeg hadde hørt tale til meg som en basun, sa: Kom opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje etter dette. Straks ble jeg rykket bort i Ånden." (Åp 4,1-2a)

Helt i begynnelsen av Åpenbaringen får Johannes i et syn se den herliggjorte Kristus, Han som inntok æresplassen ved Faderens høyre hånd Kristi himmelfartsdag. Johannes hadde sett Ham som Menneskesønnen, som sønn av David, han så Ham som 'Herrens lidende tjener', som den oppstandne Messias, - men nå, på Patmos, mens Johannes var i Ånden, så han Herren Jesus som en som var "kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft." (Åp 1,13-16)

Dette er Han som Paulus skriver om i brevet til den kristne forsamlingen i Efesos: "Han som steg ned, er den samme som for opp over alle himler for å fylle alt."  (Ef 4,10)

fortsettes

De syv tordener og vår tidsalders ende, del 3

En av de tingene jeg virkelig ser frem til er et møte med himmelens hærskarer! Disse fantastiske vakre vesenene: serafer, kjeruber, erkengler, engleskarer, i uendelig antall!                                                                                                                                                                                                                                           Denne englefyrsten, denne "mektige engel", som Johannes ser, trer inn i tiden og griper inn i menneskehetens historie. Vi leser at han har satt "den ene foten på havet og den andre på jorden" - himmelen har med andre ord invadert jorden. Dette griper meg så sterkt. Dette er himmelske realiteter. Dette er himmelens perspektiv! Gud kommer til å gripe inn i tiden.

Det gjelder å gripe dette perspektivet i en bekmørk tid som vår. Be om å få et himmelsk syn, et himmelsk perspektiv, en himmel over livet:

"Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." (2.Kor 4,18)

Det som nå er i ferd med å avdekkes har frem til nå vært et mysterium. Det er beskrevet i en bok, som er åpnet. Den mektige engelen, leser vi, "med veldig røst". Johannes har ikke noe annet å sammenligne det med enn som "en løve brøler". Av og til, og ikke minst i møte med det himmelske, blir ord fattige. Ropet som kommer fra den mektige engelen understreker betydningen av den profetiske handlingen engelen er i ferd med å utføre. Det er slett ikke stille i himmelen! Himmelen er ful av lyd - av lovsang som sterke fossefall, av engler og hellige som synger, av harper, av engler som roper, av profetiske proklamasjoner. Men selvsagt av stillhet, ikke minst den ærbødige stillheten rundt Guds trone.

Så avbrytes ropene fra den mektige engelen av de syv tordener: "Da han hadde ropt ut, talte de sju tordener med sine røster" (Åp 10,3)

Det må ha vært en mektig opplevelse, kanskje til og med skremmende, for Johannes. Først synet av denne mektife engelen, som står med en fot i havet og en på jorden, så hans veldige røst, og nå - syv tordener som ruller, ja, ikke bare det, men som har en røst som taler!

Apostelen Johannes er klar til å skrive ned budsskapet til de syv tordener. Allerede i det første kapittel av Åpenbaringsboken, har han fått beskjed av en engel om å skrive ned det han ser og hører i det synet han har: "Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom av en basun, som sa: Det du ser, skriv det ned i en bok send det ..." (Åp 1,10-11a)

Nå får han motsatt beskjed: "Sett segl for det de sju tordener, og skriv det ikke!" (Åp 10,4b)

Det er en tid for alt! Profeten Daniel får beskjed av Gud om at det han skriver i en bok, gjelder for en annen tid: "Og du, Daniel: Gjem disse ordene  og forsegle boken inntil endens tid." (Dan 12,4)

Men det kommer en tid hvor det de syv tordener talte, skal åpenbares. Frem til det blir det et mysterium.

fortsettes

De syv tordener og vår tidsalders ende, del 2

I sine syner så den profetiske seeren, apostelen Johannes, det han beskriver som "en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky, og regnbuen var over hodet hans. Hans ansikt var som solen, og føttene hans som ildsøyler." (Åp 10,1) Hvem kan så denne engelen være?

Selv om de er visse likhetstrekk mellom denne mektige engelen og Kristus, tror jeg ikke, slik enkelte tror, at dette er den herliggjorte Kristus, av følgende årsaker: Kristus er ikke skapt, som englevesnene er, men født av Faderen: "Han er et bilde av den usynlige Gud, DEN FØRSTEFØDTE FREMFOR ENHVER SKAPNING" (Kol 1,15) I det neste verset i Kolosserbrevet omtaler apostelen Paulus englene som skapt "av Ham". For det andre: Kristus omtales ikke noe annet sted i Åpenbaringen, eller forøvrig i Det nye testamente som en engel. For: englene er underordnet Kristus, alt det skapte er under Hans føtter, jfr Fil 2,10: "for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen ...", altså englene.

For det tredje: denne mektige engelen kommer til jorden før trengselstien er over, og da er Kristus i himmelen.

Åpenbaringen omtaler ulike slags engler, og flere som karakteriseres som 'mektige'. Så den engelen som det tales om her er nok et av Guds spesielle sendebud, som er betrodd et helt spesielt oppdrag. Han er sendebud i Kristi sted. Denne mektige engelen er en av englefyrstene.

Det tiende kapittel i Åpenbaringen er som et mellomspill mellom ulike endetidsbegivenheter initisert av den sjette basun. Da har vi nådd et punkt som ligger nær fullendelsen av Guds plaan: "... da skal også Guds mysteriun bli fullbyrdet, slik som han forkynte det for sine tjenere profetene." (Åp 10,7) Det skjer først når den syvende basun lyder. Da har ropet fra de hellige, som Johannes så liggende under Guds alter, nådd himmelens trone: "Og da Lammet åpnnet det femte seglet, så jeg under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ords vitnesbyrd skyld og på grunn av det vitnesbyrd de hadde. De ropte med høy røst og sa: Herre, du hellige og sannfedige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden." (Åp 6,9-10)

Jeg merker meg at de helliges martyrium skyldes en sak, og en sak alene: troskap mot Guds ord, og vitnesbyrdet derav.

Denne englefyrsten stiger ned fra himmelen "kledd i en sky" - altså i Guds shekinah - Guds herlighetssky. Vi finner eksempler på denne skyen både i Det gamle- og Det nye testamente. Blant annet oppe på Taberfjellet, når Jesus forvandles for disiplenes øtne, "da kom en lysende sky pg skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen..." Det er Gud som taler, jdr Matt 17,1lg. Og i forbindelse med Kristi himmelfartsdag, når Jesus farer opp ttil himmelen leser vi: "... mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres." (Ap 1,9) Jesus ble tatt opp til himmelen kledd i Guds herlighet!

At "renbuen var over hodet hans" må bety at Guds nåde var med denne mektige engelen. Regnbuen er jo selve paktstegnet. At "hans ansikt var som solen, of føttene var som ildsøyler", betyr at denne engelen var svøpt i Guds herlighet.

fortsettes

Libanons sedrer og Herrens torden

Mot slutten av kirkeåret, i tiden før advent, er det en gammel kirkelig tradisjon å lese Åpenbaringsboken. Tekstenes aktualitet blir større for hvert år som går synes jeg. I år har jeg vært spesielt opptatt av de versene hvor vi kan lese om Herrens torden. En rekke steder i Bibelen forbindes 'torden' med Herrens nærvær og også med Hans domshandlinger, og de er det spesielt mange av i det Bibelen omtaler som endens tid. I Åp 8,4-5 knyttes 'torden' til Guds hellige nærvær og bønnens kraft: "En annen engel kom, og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor menge røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran troen. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Det kom tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv." Kom ikke å si noe annet enn at bønn er kraftfullt!

I Åp 10,4 snakkes det om de gåtefulle "syv tordener" som taler.

I Åp 14,2 leser vi: "Fra himmelen hørte jeg en røst som lyden av mange vann og som lyden av sterk torden..." 

Og i Åp 16,18 om en veldig røst som kommer tra tronen i tempelet i himmelen, og "det kom lyn og røster og tordendrønn..."

I går ble jeg sittende å grunne på et ord fra Salme 29,5: "Herrens røst bryter sedertrær, ja, Herren bryter i stykker Libanons sedrer."

I en tid som vår hvor det tales så lite om Guds allmakt - også blant kristne - at Gud er Gud, ikke en gud skapt i vårt eget bilde, er disse tekstene fulle av trøst i en verden så full av uro, frykt, katastrofer, pandemier, som vår. Gud er fortsatt på tronen og sedertrærne som symboliserer stoltheten, har lite å fare med, når Herren, vår stridsmann, hever røsten! Han - ikke den onde - er det som er gitt all makt i himmel og på jord. Det er Herren - ikke den onde - som har nøklene til døden og dødsriket.

Billedtekst: Seder fra Libanon.